Jeg har begynt å trene igjen.
Etter to år med å bare sitte på rumpa foran mac'en så har jeg faktisk begynt å trene igjen. Og da er det ikke slik at jeg trente spesielt mye for to år siden, nei, det var bare et par måneder med galskap som raskt gikk i vasken igjen.
Så hvorfor har det lille sofaegget begynt å bevege på seg? Det er et legitimt spørsmål og det er nært knyttet til spørsmål som,'hvorfor tror det lille sofaegget at hun burde skryte av det etter tre uker?'
Det hele begynte med et tegnekurs jeg var på i fjor, et tegnekurs jeg skulket halvparten av fordi jeg hadde kranglet med instruktøren og fikk et lite angstanfall etterpå. Da jeg i år hadde lyst å delta på et annet kurs ble jeg jo nødt til å møte henne igjen og det er aldri kult å bli konfrontert med tidligere nederlag. Så hva gjorde jeg, vel jeg gjorde som jeg ofte gjør når noe skremmer meg, jeg jaktet henne ned og sa at jeg var skremt av henne og at jeg trengte å ha et møte om det.
Vi snakket om mye på det møtet, mye blant annet om måten jeg stilte krav til meg selv på og hvordan det ødela for muligheten til å ha en genuin opplevelse i det jeg gjorde. Jeg tror det var den beste terapitimen jeg noen sinne har hatt.
Så hvordan er det knyttet opp til trening? Jo det er jo den samme greia. Jeg har lenge sagt at jeg 'burde' trene, jeg burde trene for å holde meg i form, jeg burde trene for å bli slankere, jeg burde trene for å ikke få en kjip alderdom. Og ikke bare har jeg tenkt på alle grunnene til at 'jeg' burde. Jeg har også tenkt mye på hvordan treningen 'burde' se ut for å være på ordentlig.
Det har vært et gedigent blindspor for meg.
Så jeg åpnet munnen min og sa: Jeg har lyst til å trene.
Og så forklarte jeg hvorfor jeg har lyst til å trene.
Jeg har lyst til å løpe fordi jeg føler meg fri når jeg løper, jeg føler meg sterk og glad. Når jeg løper opparbeider jeg meg moment som er med på å drive meg fremover og føler meg som en naturkraft, som en elv eller en vind. Jeg har lyst til å løfte vekter fordi det får meg til å føle meg tøff. Og dessuten, jeg har lyst til å se ut på utsiden slik jeg føler meg på innsiden.
Jeg er modig, ambisiøs og selvsikker. Jeg er veldig glad fordi jeg er den jeg er. Jeg har ikke tenkt å la prestasjonsangst og forventninger komme i veien for å være den jeg har lyst til å være eller for å leve et liv som gir meg glede.
Showing posts with label livet. Show all posts
Showing posts with label livet. Show all posts
Thursday, March 17, 2011
Tuesday, February 8, 2011
Akademisk og uenig
Jeg har aldri vært en som har brydd meg noe særlig om karakterer. Eller jeg har aldri vært en som har hatt noen tro på at jeg kunne få gode karakterer. Eller for å spesifisere nærmere, jeg har hatt en slags oppfatting av at jeg kunne ha fått gode karakterer om jeg prøvde, men vært for feig til å finne ut om det var tilfelle eller ikke.
Ja, helt til nå.
Nå vet jeg jo ikke helt hvordan det går neste gang da, men det hjalp veldig på å få uttelling for anstrengelsene min i høst. All researchen jeg gjorde, all den nitidige granskningen av tekstene for å finne ut hva forfatterne virkelig mente, all grublingen og finspikkingen på det jeg skrev, det førte frem til en B+ den beste skriftlige karakteren jeg har fått siden ungdomskolen. Det akademiske nivået på språket mitt ble vurdert til B og dette er da på engelsk og jeg fikk bare tre små røde rettskrivning-streker i margen og ingen klager på feil bruk av begreper.
Jeg skrev for litt siden, før jeg fikk oppgaven tilbake, at jeg var fornøyd med den uansett hvilken karakter den fikk og det står jeg selvfølgelig fremdeles ved. Noen småting i teksten gremmer jeg meg vel over, men jeg får ta det som et godt tegn at jeg klarer å se dem.
Så nå sitter jeg her, litt forkjølet, og er ganske stolt av meg selv faktisk. Det føles ut som om jeg omsider endelig hører hjemme på et universitet og ikke bare later som om jeg gjør det. Den praktiske muntlige vurderingen av arbeidet mitt så langt fikk bare en C etter hva jeg har forstått, men jeg vet at det jeg har begynt på nå er mange ganger bedre enn det jeg gjorde i høst, så nå jobber jeg mot en B her også. Det er fristende å si at jeg jobber mot en A, men for å være helt ærlig så er jeg ikke enda sikker på hvordan man kommer over den kneiken på den praktiske biten. Jeg har det nå gøy uansett.
Ja, jeg er stolt og fornøyd og drømmer om hva jeg skal gjøre til neste år og til og med hva jeg kan gjøre etter utdannelsen. For første gang i livet føles det ut som om jeg faktisk kan gjøre det ganske bra og det er en litt uvant følelse, men det er jo en fantastisk følelse også.
Men i alt dette uvante, så er det noen ting som ikke er like lette å ta inn over seg. Jeg tenker på alle de jeg har blitt kjent med her og mange jeg har blitt ganske glad i, som nå sitter med karakterer på grensen til stryk og er på vei til å miste motet. For jeg vet veldig hvordan det føles, og jeg jatter jo med når de snakker om hvordan lærerne er partiske og kjipe. Men jeg har lest noen av de oppgavene og jeg ser en del av problemene der, særlig når det kommer til å faktisk besvare spørsmålet som er stilt. Og det er ikke som om jeg later som ingenting, jeg sier jo det jeg mener.
Det er bare så innmari merkelig. Det føles ut som om de har et fellesskap jeg ikke lenger har tilgang til. Jeg sitter der med vurderingsskjemaet mitt som sier at oppgaven min var "en fryd å lese" og så sitter de med en sur beskjed om at deres var "lite hyggelig lesning".
Det er ett eller annet som skurrer og jeg tror ikke bare det har med min lenge utsatte identitetskrise å gjøre. Jeg tror ikke det hjelper noen å få høre at det var kjipt å lese det de skrev opp all kritikken. Ærlig talt så er det litt frekt. Jeg tar oppgaven min som studentrådmedlem alvorlig, så jeg vet allerede hva jeg skal snakke om på neste møte.
Ja, helt til nå.
Nå vet jeg jo ikke helt hvordan det går neste gang da, men det hjalp veldig på å få uttelling for anstrengelsene min i høst. All researchen jeg gjorde, all den nitidige granskningen av tekstene for å finne ut hva forfatterne virkelig mente, all grublingen og finspikkingen på det jeg skrev, det førte frem til en B+ den beste skriftlige karakteren jeg har fått siden ungdomskolen. Det akademiske nivået på språket mitt ble vurdert til B og dette er da på engelsk og jeg fikk bare tre små røde rettskrivning-streker i margen og ingen klager på feil bruk av begreper.
Jeg skrev for litt siden, før jeg fikk oppgaven tilbake, at jeg var fornøyd med den uansett hvilken karakter den fikk og det står jeg selvfølgelig fremdeles ved. Noen småting i teksten gremmer jeg meg vel over, men jeg får ta det som et godt tegn at jeg klarer å se dem.
Så nå sitter jeg her, litt forkjølet, og er ganske stolt av meg selv faktisk. Det føles ut som om jeg omsider endelig hører hjemme på et universitet og ikke bare later som om jeg gjør det. Den praktiske muntlige vurderingen av arbeidet mitt så langt fikk bare en C etter hva jeg har forstått, men jeg vet at det jeg har begynt på nå er mange ganger bedre enn det jeg gjorde i høst, så nå jobber jeg mot en B her også. Det er fristende å si at jeg jobber mot en A, men for å være helt ærlig så er jeg ikke enda sikker på hvordan man kommer over den kneiken på den praktiske biten. Jeg har det nå gøy uansett.
Ja, jeg er stolt og fornøyd og drømmer om hva jeg skal gjøre til neste år og til og med hva jeg kan gjøre etter utdannelsen. For første gang i livet føles det ut som om jeg faktisk kan gjøre det ganske bra og det er en litt uvant følelse, men det er jo en fantastisk følelse også.
Men i alt dette uvante, så er det noen ting som ikke er like lette å ta inn over seg. Jeg tenker på alle de jeg har blitt kjent med her og mange jeg har blitt ganske glad i, som nå sitter med karakterer på grensen til stryk og er på vei til å miste motet. For jeg vet veldig hvordan det føles, og jeg jatter jo med når de snakker om hvordan lærerne er partiske og kjipe. Men jeg har lest noen av de oppgavene og jeg ser en del av problemene der, særlig når det kommer til å faktisk besvare spørsmålet som er stilt. Og det er ikke som om jeg later som ingenting, jeg sier jo det jeg mener.
Det er bare så innmari merkelig. Det føles ut som om de har et fellesskap jeg ikke lenger har tilgang til. Jeg sitter der med vurderingsskjemaet mitt som sier at oppgaven min var "en fryd å lese" og så sitter de med en sur beskjed om at deres var "lite hyggelig lesning".
Det er ett eller annet som skurrer og jeg tror ikke bare det har med min lenge utsatte identitetskrise å gjøre. Jeg tror ikke det hjelper noen å få høre at det var kjipt å lese det de skrev opp all kritikken. Ærlig talt så er det litt frekt. Jeg tar oppgaven min som studentrådmedlem alvorlig, så jeg vet allerede hva jeg skal snakke om på neste møte.
Thursday, May 13, 2010
Husokupanter eller gratis vedlikehold?
Mens du allikevel irriterer oss over raddiser som tar seg til rette i Oslo kommune uten å gjøre opp for seg, så kan vi vel også se på grunnen til at de har muligheten til det i utgangspunktet.
I denne omgangen tenker jeg spesifikt på de tidligere militære eiendommene holmenkollen leir og skar leir, to flotte og godt plasserte eiendommer med fine bygninger. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Oslo Kommune velger å bruke rundt 10 mill på hver av dem, muligens mer i 2007. Eller er det kanskje det? I 2005 uttrykker jo Byutviklingsbyråd fra høyre, Grete Horntvedt at kommunen ikke har behov for Skar Leir og at det finnes andre mer pressende behov for pengene i Oslo.
To år etter Kjøper Kommunen allikevel eiendommen og uttrykker et ønske om at den skal taes i bruk som barnehage, tilfeldigvis er det den samme planen de later å ha for Holmenkollen leir.
I en tid der det er for få barnehageplasser i Oslo og stort press på markedet er det sikkert et brukbart argument for pengebruken, bare synd at det ikke følges opp. I ettertid kan det jo nesten se ut som rent ljug for å få kjøpene igjennom. Det er selvfølgelig ikke de eneste grunnen til at kommunen kjøper, det er jo blant annet også for å unngå at eiendommene havner på det private markedet. Skiforbundet hadde jo også planer for holmenkollen leir for å bygge et kompleks med opp til 250 rom og leiligheter.
En av grunnene til at Oslo kommune ikke tar i bruk Skar leir kan være problemer rundt byggingen av et renseanlegg for gråvann pga eiendommens nærhet til maridalsvannet. En av grunnene til at de ikke tar i bruk Holmenkollen leir kan være problemer med plomberingen av de underjordiske gangene. Disse utfordringene kan også forklare hvorfor eiendommene ikke leies ut, men det forklarer ikke hvorfor kommunen ikke har fulgt det opp og fått det unna.
I mellomtiden står altså byggene tomme og det har de gjort i mer enn 4 år, antageligvis mye lengre. Tross barnehageplaner, idrettsplaner og løst snakk om amerikansk ambassade på holmenkollen leir. Dagens status er som følger: ingen planer for videre bruk.
Med tanke på gråvannsproblematikken på Skar leir kan man vel forstå at kommunen velger ta affære, men vi drakk da vann fra springen når militæret holdt hus der også, så det kan vel ikke være så fryktelig ille? Jeg nekter å tro at 20 økologibevisste raddiser forurenser mer enn militæret, eller et barnehage kompleks med 300 barn for så vidt. Det blir spennende å se hvilke argumenter som taes i bruk når de skal kaste dem ut fra holmenkollen også. For det kommer dem vel helt sikkert til å gjøre?
Personlig sitter jeg igjen med blandede følelser. Dette er jo utrolig flotte eiendommer som kunne blitt brukt til alt mulig slags rart om kommunen bare fikk fingeren ut. For å ikke snakke om hva pengene som ble brukt til kjøpene og de påfølgende kommunale utgiftene ved å eie stedene. Om okkupantene driver vedlikehold av bygninger og eiendom imens de okkuperer sparer de kommunen for midler, altså tjener Oslo kommune på å ha dem boende selv om de ikke betaler for seg. Kanskje kommunen burde vurdere å stille enkelte krav til dem i stedet for å bruke ytterligere midler på å kaste dem ut. Oslopolitiet er jo underbemannet nok som det er.
Samtidig kjenner jeg jo folk som fikk søppelkassene sine brent og bilen sin ødelagt da okkupantene tidligere i år ble kastet ut av hausmania. Slik uggen oppførsel imponerer meg ikke i det hele tatt. Selv om jeg nøler med å legge skylden på selve okkupantene for det. Den demoen trakk nok til seg flere som bare hadde lyst til å lage bråk.
I denne omgangen tenker jeg spesifikt på de tidligere militære eiendommene holmenkollen leir og skar leir, to flotte og godt plasserte eiendommer med fine bygninger. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Oslo Kommune velger å bruke rundt 10 mill på hver av dem, muligens mer i 2007. Eller er det kanskje det? I 2005 uttrykker jo Byutviklingsbyråd fra høyre, Grete Horntvedt at kommunen ikke har behov for Skar Leir og at det finnes andre mer pressende behov for pengene i Oslo.
To år etter Kjøper Kommunen allikevel eiendommen og uttrykker et ønske om at den skal taes i bruk som barnehage, tilfeldigvis er det den samme planen de later å ha for Holmenkollen leir.
I en tid der det er for få barnehageplasser i Oslo og stort press på markedet er det sikkert et brukbart argument for pengebruken, bare synd at det ikke følges opp. I ettertid kan det jo nesten se ut som rent ljug for å få kjøpene igjennom. Det er selvfølgelig ikke de eneste grunnen til at kommunen kjøper, det er jo blant annet også for å unngå at eiendommene havner på det private markedet. Skiforbundet hadde jo også planer for holmenkollen leir for å bygge et kompleks med opp til 250 rom og leiligheter.
En av grunnene til at Oslo kommune ikke tar i bruk Skar leir kan være problemer rundt byggingen av et renseanlegg for gråvann pga eiendommens nærhet til maridalsvannet. En av grunnene til at de ikke tar i bruk Holmenkollen leir kan være problemer med plomberingen av de underjordiske gangene. Disse utfordringene kan også forklare hvorfor eiendommene ikke leies ut, men det forklarer ikke hvorfor kommunen ikke har fulgt det opp og fått det unna.
I mellomtiden står altså byggene tomme og det har de gjort i mer enn 4 år, antageligvis mye lengre. Tross barnehageplaner, idrettsplaner og løst snakk om amerikansk ambassade på holmenkollen leir. Dagens status er som følger: ingen planer for videre bruk.
Med tanke på gråvannsproblematikken på Skar leir kan man vel forstå at kommunen velger ta affære, men vi drakk da vann fra springen når militæret holdt hus der også, så det kan vel ikke være så fryktelig ille? Jeg nekter å tro at 20 økologibevisste raddiser forurenser mer enn militæret, eller et barnehage kompleks med 300 barn for så vidt. Det blir spennende å se hvilke argumenter som taes i bruk når de skal kaste dem ut fra holmenkollen også. For det kommer dem vel helt sikkert til å gjøre?
Personlig sitter jeg igjen med blandede følelser. Dette er jo utrolig flotte eiendommer som kunne blitt brukt til alt mulig slags rart om kommunen bare fikk fingeren ut. For å ikke snakke om hva pengene som ble brukt til kjøpene og de påfølgende kommunale utgiftene ved å eie stedene. Om okkupantene driver vedlikehold av bygninger og eiendom imens de okkuperer sparer de kommunen for midler, altså tjener Oslo kommune på å ha dem boende selv om de ikke betaler for seg. Kanskje kommunen burde vurdere å stille enkelte krav til dem i stedet for å bruke ytterligere midler på å kaste dem ut. Oslopolitiet er jo underbemannet nok som det er.
Samtidig kjenner jeg jo folk som fikk søppelkassene sine brent og bilen sin ødelagt da okkupantene tidligere i år ble kastet ut av hausmania. Slik uggen oppførsel imponerer meg ikke i det hele tatt. Selv om jeg nøler med å legge skylden på selve okkupantene for det. Den demoen trakk nok til seg flere som bare hadde lyst til å lage bråk.
Saturday, November 28, 2009
Forjævlige drittdager
Jeg tror tidvis at jeg er e optimistisk og positiv person, men dette er nok ikke tilfellet, jeg bruker langt mer tid på å tenke på hvor vondt og jævlig jeg har det enn å fundere over herligheten ved livet. Nå skal jeg ikke være urettferdig, jeg er flink til å nyte øyeblikket for det det er verdt, det er bare det at øyeblikk raskt kan ha passert og så er man inne i den grå suppa av kjiphet igjen.
En av dem som bor på gangen forbinder meg med en bestemt setning så mye at hun tenker på meg hver gang hun sier det selv. "Jeg er litt sliten." Jess, det er litt av et trademark, men sånn er livet, jeg er ikke i stand til å juge når folk spør meg hvordan det går, samtidig er jeg ikke villig til å utlevere meg fullstendig, så jeg svarer det selvsamme "Jeg er litt sliten, men ellers går det bra." Fisker jeg etter sympati? Av og til tror jeg at jeg gjør det, men jeg liker jo ikke sympati en gang, så sannheten er vel heller at jeg prøver å unnskylde meg indirekte for at jeg ikke er så flink med oppvask og vaskeuker. Når jeg tenker etter for hvordan det faktisk er, så har jeg i grunnen ingen ting å unnskylde, enten klarer du det eller så klarer du det ikke og om ingen klager så har du ikke gjort noe galt heller.
Det hele minner meg om en episode da jeg var rundt 16-17 eller noe, det var tidlig om morgenen 24 desember, julaften med andre ord selv om jeg har vanskelig med å kalle det aften når det tross alt var om morgenen. I alle fall hadde jeg vært syk hele kvelden med både oppkast og diare, takknemlig for å ha mitt eget bad der jeg bodde hos faren min for jeg ble jo tross alt tvunget til å bli der inne hele natten.
Så sitter jeg der redusert, matt og dødtrøtt i sofaen og er glad for at jeg ikke lenger har noe inne meg som jager etter å komme ut, og så begynner husets øvrige beboere å stå opp rundt meg. Det er morgenen på julaften og huset er fremdeles ikke vasket ferdig eller satt i stand for anledningen, så folk har det rimelig travelt. Jeg også selvfølgelig, jeg har også en liten liste med ting jeg er ansvarlig for, men jeg er syk og jeg blir sittende på sofaen og henge med hodet litt lengre enn stressende voksne hadde sansen for. Faren min spør meg hvorfor jeg ikke er i gang enda og jeg løfter hodet og ser på ham, forsøker å se ut slik jeg føler meg og jeg føler meg jævlig. "Jeg er litt sliten." sier jeg, jeg sier det forsiktig med lav stemme, som om jeg tilstår å ha stålet noe. Jeg får en skarp oppstramming tilbake og en påminnelse om arbeidsoppgavene mine. Kvalm og svimmel reiser jeg meg og setter i gang.
Hvorfor sa jeg det ikke bare som det var? Hvorfor sa jeg ikke at jeg ikke hadde sovet en time om natten, at jeg hadde spydd og det som verre var til selv magesyren lot vente på seg? Svaret på det er sammensatt, for det første hadde jeg ikke feber, det store hellige beviset på at du faktisk er syk og ikke bare later som. Etter et par år med kuing trodde jeg vel på det selv også, jeg tror vel kanskje på det fremdeles.
Men den andre halvdelen av sannheten var at jeg ville at han skulle se at jeg var utslitt, jeg ville at han skulle se meg og forstå uten at jeg trengte å si noe. Det er kanskje en urimelig tanke, men slik var det. Om jeg ikke så sliten og syk ut den morgenen så tror jeg aldri jeg har sett syk ut noen sinne.
Så jeg vet det er patetisk og selvmedlidende, men om du noen gang spør meg om hvordan jeg har det og jeg svarer som ovenfor at jeg kanskje "er litt sliten" eller at jeg "føler meg litt svimmel" eller at jeg har det "sånn passe", så betyr det alltid og ufravikelig at livet mitt er det kjipeste som finnes og at jeg ikke har peiling på hva jeg skal gjøre med det og at jeg har lyst til å dø. Vel, stryk det siste, jeg har jo ikke lyst til å dø, det høres bare av og til litt lettere ut enn å leve. Stor forskjell.
Jeg vet ikke hva jeg driver på med for tiden, alt flyter og alt oppløses og filtres sammen.
Er denne følelsen av mangel på kontroll en illusjon for å ta brodden av realiteten ved at det gang på gang er mine egne valg som fører meg dit jeg er?
Vel, det finnes valg og så finnes det reelle valgmuligheter. Enten så klarer du det i dag eller så klarer du det ikke i dag. Og om du ikke klarer det i dag så har du ikke gjort noe galt, du har ikke vært kjip, unnasluntrende eller lat. Det finnes bare virkleligheten her og nå, drømmeideen om det der og da der alt er anderledes, den kan ikke annet enn å gi deg dårlig samvittighet til ingen nytte.
Akkurat nå er dette en forjævlig drittdag.
En av dem som bor på gangen forbinder meg med en bestemt setning så mye at hun tenker på meg hver gang hun sier det selv. "Jeg er litt sliten." Jess, det er litt av et trademark, men sånn er livet, jeg er ikke i stand til å juge når folk spør meg hvordan det går, samtidig er jeg ikke villig til å utlevere meg fullstendig, så jeg svarer det selvsamme "Jeg er litt sliten, men ellers går det bra." Fisker jeg etter sympati? Av og til tror jeg at jeg gjør det, men jeg liker jo ikke sympati en gang, så sannheten er vel heller at jeg prøver å unnskylde meg indirekte for at jeg ikke er så flink med oppvask og vaskeuker. Når jeg tenker etter for hvordan det faktisk er, så har jeg i grunnen ingen ting å unnskylde, enten klarer du det eller så klarer du det ikke og om ingen klager så har du ikke gjort noe galt heller.
Det hele minner meg om en episode da jeg var rundt 16-17 eller noe, det var tidlig om morgenen 24 desember, julaften med andre ord selv om jeg har vanskelig med å kalle det aften når det tross alt var om morgenen. I alle fall hadde jeg vært syk hele kvelden med både oppkast og diare, takknemlig for å ha mitt eget bad der jeg bodde hos faren min for jeg ble jo tross alt tvunget til å bli der inne hele natten.
Så sitter jeg der redusert, matt og dødtrøtt i sofaen og er glad for at jeg ikke lenger har noe inne meg som jager etter å komme ut, og så begynner husets øvrige beboere å stå opp rundt meg. Det er morgenen på julaften og huset er fremdeles ikke vasket ferdig eller satt i stand for anledningen, så folk har det rimelig travelt. Jeg også selvfølgelig, jeg har også en liten liste med ting jeg er ansvarlig for, men jeg er syk og jeg blir sittende på sofaen og henge med hodet litt lengre enn stressende voksne hadde sansen for. Faren min spør meg hvorfor jeg ikke er i gang enda og jeg løfter hodet og ser på ham, forsøker å se ut slik jeg føler meg og jeg føler meg jævlig. "Jeg er litt sliten." sier jeg, jeg sier det forsiktig med lav stemme, som om jeg tilstår å ha stålet noe. Jeg får en skarp oppstramming tilbake og en påminnelse om arbeidsoppgavene mine. Kvalm og svimmel reiser jeg meg og setter i gang.
Hvorfor sa jeg det ikke bare som det var? Hvorfor sa jeg ikke at jeg ikke hadde sovet en time om natten, at jeg hadde spydd og det som verre var til selv magesyren lot vente på seg? Svaret på det er sammensatt, for det første hadde jeg ikke feber, det store hellige beviset på at du faktisk er syk og ikke bare later som. Etter et par år med kuing trodde jeg vel på det selv også, jeg tror vel kanskje på det fremdeles.
Men den andre halvdelen av sannheten var at jeg ville at han skulle se at jeg var utslitt, jeg ville at han skulle se meg og forstå uten at jeg trengte å si noe. Det er kanskje en urimelig tanke, men slik var det. Om jeg ikke så sliten og syk ut den morgenen så tror jeg aldri jeg har sett syk ut noen sinne.
Så jeg vet det er patetisk og selvmedlidende, men om du noen gang spør meg om hvordan jeg har det og jeg svarer som ovenfor at jeg kanskje "er litt sliten" eller at jeg "føler meg litt svimmel" eller at jeg har det "sånn passe", så betyr det alltid og ufravikelig at livet mitt er det kjipeste som finnes og at jeg ikke har peiling på hva jeg skal gjøre med det og at jeg har lyst til å dø. Vel, stryk det siste, jeg har jo ikke lyst til å dø, det høres bare av og til litt lettere ut enn å leve. Stor forskjell.
Jeg vet ikke hva jeg driver på med for tiden, alt flyter og alt oppløses og filtres sammen.
Er denne følelsen av mangel på kontroll en illusjon for å ta brodden av realiteten ved at det gang på gang er mine egne valg som fører meg dit jeg er?
Vel, det finnes valg og så finnes det reelle valgmuligheter. Enten så klarer du det i dag eller så klarer du det ikke i dag. Og om du ikke klarer det i dag så har du ikke gjort noe galt, du har ikke vært kjip, unnasluntrende eller lat. Det finnes bare virkleligheten her og nå, drømmeideen om det der og da der alt er anderledes, den kan ikke annet enn å gi deg dårlig samvittighet til ingen nytte.
Akkurat nå er dette en forjævlig drittdag.
Saturday, October 24, 2009
Wednesday, October 14, 2009
En innrømmelse av et selvbedrag - Spiseforstyrrelse
Jeg har prøvd å bortforklare det lenge, men jeg tror det er på tide at jeg innrømmer det for meg selv. Jeg har en spiseforstyrrelse. Jeg liker ikke ordet og vil mye heller formulere det som "et problem med mat", men herregud jeg kommer jo ingen veier om jeg skal fortsette med bortforklaringene.
Jeg bruker mat til å takle derpresjon og angst. Jeg spiser for å føle meg bedre. Jeg lever i perioder på snop fordi jeg føler at jeg fortjener det. Jeg føler det som om jeg 'må' ha det. Og når jeg er skuffet over meg selv nekter jeg meg å spise noen ting som helst, før jeg til slutt caver og spiser meg mett på potetgull. Jeg spiser mat jeg vet jeg blir dårlig av som brød og gjærbakst. Så det er en del ting som må jobbes med tror jeg.
Trøstespisingen har fulgt meg siden barndommen. Jeg brukte å stjele penger fra lommeboken til moren min for å gå i butikken og kjøpe snop. Eller jeg raidet sparebøssa til broren min, eller jeg stjal fra sjokoladeautomaten på skolen til moren min. Jeg forbinner mat med lykke og jeg tror det har mye med de tidlige årene å gjøre. Kroken under trappen på høyskolen der moren min gikk var ikke bare stedet jeg og diverse andre gjemte oss for å spise digg, det var også et sted å gjemme seg for å være i fred fra all dritten jeg måtte forholde meg til daglig.
Da jeg kom i puberteten ble jeg lubben, mer eller mindre over natten, jeg har strekkmerker på puppene og på rompa som fremdeles er godt synlige. Det var i perioden jeg var litt på kanten av virkeligheten fra før så jeg tror ikke jeg egentlig la merke til at det var noe som skjedde, jeg hadde alltid følt meg stygg og rar og ekkel, jeg la ikke merke til noe forskjellig i speilet. Med tanke på at jeg gikk fra å veie 50 kilo til 70 kilo på under ett år synes jeg i grunnen at det er merkelig. Men det skjedde vel relativt gradvis selv om det skjedde fort.
Når jeg ser på bilder av meg selv på den tiden ser jeg først en slank trettenåring rundt 17. mai og så plutselig en feit klump av ei jente om høsten. Det er mulig at det var året etter, men jeg husker ikke så mye fra de årene uansett. Men jeg vet jeg trøstespiste og jeg vet jeg skammet meg over det.
Grunnen til at jeg vet at jeg skammet meg selv om jeg ikke husker så mye av det er at jeg har et rimelig klart minne om at jeg som femtenåring bestemmer meg for at det er idiotisk å være sint på seg selv fordi man vil spise sjokolade. Jeg gjorde slik jeg av og til gjør og bestemte meg for å slutte. Jeg skulle slutte å skamme meg og jeg skulle slutte å synes at jeg var feit. Jeg sluttet og veie meg og konsentrerte meg om å finne pene ting ved speilbildet hver gang jeg så det.
Problemet med å "bestemme seg" for å slutte å skamme seg er at det er en relativt overfladisk måte å gripe saken fatt.
Jeg er 27 år nå, og jeg tror at jeg aldri egentlig sluttet å skamme meg. Jeg er 'flink' til å like kroppen min, men jeg vet at jeg ikke trives med formen den er i. Jeg har bare knyttet så jævlig mye stolthet i å overse det ubehaget. "Jeg er da ikke en slik som går rundt og bekymrer meg over utseendet og det jeg spiser". Sannheten er vel at jeg faktisk gjør begge deler, jeg bare pakker det inn i en pakke av apati og forholder meg til det på en utrolig lite konstruktiv måte. Jeg prøver også å late som om jeg ikke legger på meg av det jeg spiser, men det er ikke sant. Selv om jeg har gått ned i perioder må jeg stadig bytte opp et nummer i buksestørrelse.
Er det derfor det er så vanskelig å slutte å spise søtsaker i ukedagene? Er det kanskje en blanding av at jeg ikke vil innrømme at jeg synes det er problematisk, samt at jeg føler at jeg fortjener litt "lykke" når livet kjennes så gjennomført jævlig. Det er nesten så jeg griner meg i søvn over at jeg ikke ble en slank storrøykende alkoholiker i stedet. Æsj, vel jeg må jo få det ut :P
Men ting er jo ikke helt svart hvitt. Kjærligheten min til "matlykke" har jo etterhvert ledet meg til å oppdage et vell av sunne "matgleder" og jeg er rett og slett dritflink til å lage ordentlig, sammensatt og helsebringende mat til meg selv når jeg først setter i gang.
Derfor tror jeg det er utrolig kjempeviktig at jeg holder tungen rett i munnen og skiller mellom den salige gleden ved mat som metter sjelen, og den tomme, fortvilte lengselen etter å glemme meg selv som preger snopspisingen min.
Men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dette på ordentlig.
Jeg tror aldri jeg har innrømmet for noen før, ikke meg selv en gang, at kostholdet jeg har til tider bekymrer meg. Men nå har jeg vridd det ut av bitterheten, holdt det fast og naglet det til verdensveven. Slik er det. Det nytter ikke å diskutere det. Jeg har en spiseforstyrrelse.
Wednesday, October 7, 2009
Studieskrekkens potensiellt nedadgående spiral
I og med tittelen er det sikkert ingen bombe at jeg burde lest noe pensumsrelatert akkurat nå istedet for å skrive dette. Men jeg føler på meg at jeg kanskje får lest litt bedre om jeg får skrevet ut litt av den dårlige følelsen jeg sitter med.
Det finnes enkelte ting her i livet som ikke bekymrer meg det minste, jeg lager kjempegod mat uten problemer og kan dikte sanger helt spontant imens jeg synger dem, hadde bare studiene vært like enkelt.
Det er ikke det at jeg har vanskelig for å lese, eller forstå det jeg leser, eller skrive noe meningsfullt om det jeg har lært, problemet mitt med studiene er at de fremstår for meg som alt for mye på en gang, de er overveldende og skremmende, og jeg har driti meg ut på dem før og jeg er redd for å gjøre det samme igjen.
Angst for å misslykkes er sjeldent en god oppskrift for å komme i gang med ting. Og når jeg kjenner angsten gripe meg rundt hjertet så er det min vante vane å fjerne meg fra situasjonen og finne på noe annet, gjerne noe som får meg i bedre humør igjen. Dette er ikke særlig forenelig med pensumslesning, det blir jo ikke mindre arbeid å forholde seg til om man gjemmer seg under dyna i to - tre dager, det blir derimot gjerne mer og skrekken blir jo heller ikke mindre av den grunn.
Når jeg er sint på meg selv fordi jeg ikke gjorde som jeg hadde planlagt settes av og til videre destruktive mekanismer igang. Jeg klarer ikke å sove, jeg har ikke lyst til å spise mat, jeg orker ikke møte andre mennesker, og slikt blir jeg jo ikke videre konstruktiv av heller :P Jeg blir derimot sliten og orker mindre og mindre. Dette er min periodiske nedadgående spiral, den er en gammel kjenning og dermed bedagelig nok, jeg vet hva det går i og jeg vet at jeg ikke dør av det, enn så mye jeg griner i dusjen og trøster meg med at jeg alltids kan ta livet av meg hvis det blir for ille.
Jeg innser at jeg kanskje har blitt litt avhengig av den, det er litt alkoholikeraktig i grunnen. Det er jo en slags lettelse å slippe å ta ansvar, å kunne gi opp for en stund og besøke fordervelsen og forjævligheten. Angsten kan jeg ikke noe for, men jeg er vel ikke helt hjelpesløs ovenfor hvordan jeg takler den.
Jeg er redd for å vippe over på gal side av galskapen, jeg er redd for å blacke ut i edru tilstand, jeg er redd for at det å ta livet av meg plutselig skal høres ut som en fornuftig ide og at jeg føler meg konstruktiv i øyeblikket. Jeg er også redd for å miste kontrollen over livet mitt, muligheten til å ta autonome valg, muligheten til å drite meg ut på mine egne premisser.
Samtidig lengter jeg etter å vippe over, men jeg har ikke tid, for jeg skal jo studere. Kanskje jeg skyver et sammenbrudd foran meg, kanskje ikke.
Faen så gørr lei jeg er av å være så forjævlig sliten hele tiden. Jeg klarer ikke å bestemme meg for hvem av stemmene i hodet som er den fornuftige lengre, den som vil rømme med sirkuset, eller den som påstår at vi ikke har tid til å rømme med sirkuset fordi vi må lese, vi leser jo ikke uansett så sirkuset høres jo mange ganger så konstruktivt og interessant ut.
Det hjelper litt å minne seg selv på hvorfor jeg ønsker meg en bachleor i utgangspunktet, jeg har jo allerede prøvd arbeidslivet uten utdannelse, det er kjekt nok når man er på topp, men usikkert og ubarmhjertig om man snubler. Jeg ønsker meg mer frihet og mer sikkerhet, derfor studerer jeg.
Jeg har tenkt litt i dag, på at jeg må prøve å være litt som en bestemor for meg selv. Lage god mat til meg, passe på at jeg har det ryddig og være streng med studeringen. Jeg er gørre allergisk mot kommandoer, kjefting og skyldfølelse, men litt kjærlig fasthet kan jeg vil prøve å utsette meg for. Om jeg først er så tilta at jeg snakker med meg selv kan jeg vel prøve å dra litt nytte av det.
Ting er slettes ikke så ille.
Er du død? Nei!
Lag en oversikt over pensum, så blir det ikke et stort uoversiktlig monster.
Og legg deg og sov din tulling. :P
Det finnes enkelte ting her i livet som ikke bekymrer meg det minste, jeg lager kjempegod mat uten problemer og kan dikte sanger helt spontant imens jeg synger dem, hadde bare studiene vært like enkelt.
Det er ikke det at jeg har vanskelig for å lese, eller forstå det jeg leser, eller skrive noe meningsfullt om det jeg har lært, problemet mitt med studiene er at de fremstår for meg som alt for mye på en gang, de er overveldende og skremmende, og jeg har driti meg ut på dem før og jeg er redd for å gjøre det samme igjen.
Angst for å misslykkes er sjeldent en god oppskrift for å komme i gang med ting. Og når jeg kjenner angsten gripe meg rundt hjertet så er det min vante vane å fjerne meg fra situasjonen og finne på noe annet, gjerne noe som får meg i bedre humør igjen. Dette er ikke særlig forenelig med pensumslesning, det blir jo ikke mindre arbeid å forholde seg til om man gjemmer seg under dyna i to - tre dager, det blir derimot gjerne mer og skrekken blir jo heller ikke mindre av den grunn.
Når jeg er sint på meg selv fordi jeg ikke gjorde som jeg hadde planlagt settes av og til videre destruktive mekanismer igang. Jeg klarer ikke å sove, jeg har ikke lyst til å spise mat, jeg orker ikke møte andre mennesker, og slikt blir jeg jo ikke videre konstruktiv av heller :P Jeg blir derimot sliten og orker mindre og mindre. Dette er min periodiske nedadgående spiral, den er en gammel kjenning og dermed bedagelig nok, jeg vet hva det går i og jeg vet at jeg ikke dør av det, enn så mye jeg griner i dusjen og trøster meg med at jeg alltids kan ta livet av meg hvis det blir for ille.
Jeg innser at jeg kanskje har blitt litt avhengig av den, det er litt alkoholikeraktig i grunnen. Det er jo en slags lettelse å slippe å ta ansvar, å kunne gi opp for en stund og besøke fordervelsen og forjævligheten. Angsten kan jeg ikke noe for, men jeg er vel ikke helt hjelpesløs ovenfor hvordan jeg takler den.
Jeg er redd for å vippe over på gal side av galskapen, jeg er redd for å blacke ut i edru tilstand, jeg er redd for at det å ta livet av meg plutselig skal høres ut som en fornuftig ide og at jeg føler meg konstruktiv i øyeblikket. Jeg er også redd for å miste kontrollen over livet mitt, muligheten til å ta autonome valg, muligheten til å drite meg ut på mine egne premisser.
Samtidig lengter jeg etter å vippe over, men jeg har ikke tid, for jeg skal jo studere. Kanskje jeg skyver et sammenbrudd foran meg, kanskje ikke.
Faen så gørr lei jeg er av å være så forjævlig sliten hele tiden. Jeg klarer ikke å bestemme meg for hvem av stemmene i hodet som er den fornuftige lengre, den som vil rømme med sirkuset, eller den som påstår at vi ikke har tid til å rømme med sirkuset fordi vi må lese, vi leser jo ikke uansett så sirkuset høres jo mange ganger så konstruktivt og interessant ut.
Det hjelper litt å minne seg selv på hvorfor jeg ønsker meg en bachleor i utgangspunktet, jeg har jo allerede prøvd arbeidslivet uten utdannelse, det er kjekt nok når man er på topp, men usikkert og ubarmhjertig om man snubler. Jeg ønsker meg mer frihet og mer sikkerhet, derfor studerer jeg.
Jeg har tenkt litt i dag, på at jeg må prøve å være litt som en bestemor for meg selv. Lage god mat til meg, passe på at jeg har det ryddig og være streng med studeringen. Jeg er gørre allergisk mot kommandoer, kjefting og skyldfølelse, men litt kjærlig fasthet kan jeg vil prøve å utsette meg for. Om jeg først er så tilta at jeg snakker med meg selv kan jeg vel prøve å dra litt nytte av det.
Ting er slettes ikke så ille.
Er du død? Nei!
Lag en oversikt over pensum, så blir det ikke et stort uoversiktlig monster.
Og legg deg og sov din tulling. :P
Sunday, September 20, 2009
Kvalitet i det offentlige
La meg først begynne med å berømme Dagfinn Nordbø for hans ønske om debatt.
Men la meg i samme slengen ytre en bekymring for at kronikken hans er i stor fare for å føre debatten i en retning jeg tror er direkte skadelig. Nemlig fokuset på at det er enkelte ubrukelige individer innad i det offentlige som er problemet, heller en retningslinjene og presset ovenifra som disse individene knuses under dag ut og dag inn.
Jeg kommer i skrivende stund rett fra Kvinner på tvers den årlige tverrfaglige konferansen der fagforeninger, organisasjoner og grupper kommer sammen med fokus på kvinners stilling i samfunnet og prøver å finne ut hvordan vi kan samarbeide på de feltene der interessene sammenfaller.
Jeg sitter altså her og syder over av alle mulige slags anekdoter om vanskelighetene med å bevare det menneskelige fokuset innad i systemer som kveler alt som ikke fører seg etter normen og den gjeldende ideologien om effektivitet og sparing.
Du trenger ikke fortelle en offentlig ansatt at han eller hun er udugelig. Sjansene er nemlig overhengende store for at de både vet at jobben de gjør er utilstrekkelig og at de har blitt det fortalt om og om igjen.
Selvfølgelig er det et alvorlig problem at publikum, pasienter og klienter føler seg dårlig ivaretatt, oversett og direkte motarbeidet i møte med det offentlige. Men om noen tror dette ville blitt noe bedre privat kan de spørre seg om presset på effektivitet, sparing og kvantitet over kvalitet blir mindre i bedrifter eid av aksjonerer?
De du møter i skrankene og på telefonen har aldri vært og kommer aldri til å bli de mest verdsatte, de best betalte eller de med tryggest stilling. Særlig ikke i systemer med inneboende knapphet. En ansatt som ønsker å hjelpe alle vet samtidig at hun ikke har tid til å gi alle tiden hun gjerne skulle brukt på dem. En ansatt med et fastsatt trygdebudskjett vet at å gi penger til et menneske hun i forbifarten vurderer som ressurssterk betyr mindre penger til andre hun vurderer som mer trengende.
Det at et menneske i systemet ikke møter deg på en adekvat måte, betyr ikke at denne personen aldri yter utmerket service eller i andre tilfeller står på med hud og hår for å hjelpe andre gjennom kriser.
Kanskje det burde være et krav at folk bak skranken alltid burde smile og snakke med hyggelig stemme. Problemet her er av vi bare er mennesker, jeg jobber personlig på Rema1000 og selv om jeg 90% av tiden er en servicearbeider jeg vet kundene setter stor pris på, så vet jeg også at noen kunder opplever dårlig service fordi vi for eksempel ikke har nok bemanning på jobb den dagen, eller fordi noe har gått galt et eller annet sted i butikken. Jeg har heller ikke personlig noe å gjøre med beholdningen av varer, eller innkjøp av nye. Og jeg har erfart at noen kunder opplever at jeg derfor yter dårlig service på bakgrunn av ting som er utenfor min kontroll. Jeg håper de i det minste legger hovedskylden på bedriften og ikke på meg :( selv om jeg ikke er i noen posisjon til å poengtere dette imens jeg er på jobb :)
Problemet med offentlig kvalitet i Norge kommer ikke av en manglende evne til å ta opp i seg ideologi og filosofi fra det private. Det begynner heller å bli en del av det voksende problemet, når det offentlige plutselig skal omstruktureres etter modeller der poenget er å tjene penger. NAV er et utmerket og tragisk eksempel på dette. Etter år med omstrukturering, omflytting og nedbygging er det omtrent ikke ett eneste kvalifisert menneske tilbake i den stillingen det opprinnelig var kvalifisert til å gjøre.
Noe av det jeg synes er verst av alt med fremstillingen til Nordbø er dette forsøket på å konstruere to eller tre adskilte grupper med mennesker. Du har ofrene, personifisert av venninnen hans, og han selv personifiserer vel kanskje "de fornuftige" vokterne av de svake som sikkert også inkluderer alle de som gjør jobben sin riktig, og så har du de ubrukelige. De ubrukelige er ikke bare uutdannede, dumme og feite, de er også "fienden", de vi må bli kvitt.
Dette er et usmakelig eksempel på en "oss mot dem" mentalitet, og enda verre, det er et forsøk på å piske opp og støtte opp om slik forenklet tankegang. Vi skal bli sinte på de ubrukelige. Vi skal bli så sinte at vi krever at de får sin straff, nemlig sparken.
Men hvilken skjebne er det Nordbø forestiller seg at disse ubrukelige skal lide da? Og hvilke skjebne er det vi oppmuntres til å tenke at de fortjener? De som ikke kan godt nok norsk, de som er kjipe, de som ikke har nok utdannelse, eller de som ikke passer til å jobbe med mennesker? Disse som skal få sparken fordi det er dem som er problemet.
Hvilke andre jobber er det de skal inn i? Ikke at dette er et argument for å la dem bli der dem er, men realiteten er vel at mange av dem vil gå ut i lengre tids arbeidsledighet, uføretrygd eller andre lignede situasjoner.
Har vi virkelig råd til å "straffe" de "ubrukelige" på en såpass kostbar måte?
Hadde det ikke heller vært en god ide å se på hvilke reelle forhold som hindrer disse menneskene i å yte den servicen de burde? Hadde det ikke vært bedre om det offentlige begynner å behandle sine ansatte som mennesker med ulike produktivitetsnivå, behov og problemer? Hadde det ikke vært fint om staten bevilget nok penger til at ansatte i sosialtjenestene ikke ble tvunget til å uglese hvert eneste nye ansikt som kommer inn døren? Eller om sykehjemmene hadde nok rom til alle de eldre, for å ikke snakke om alle sykehusene til alle de syke? Hadde det ikke vært jævlig utrolig bra om vi sluttet å tenke på "de andre" som problemet?
Systemet slutter ikke å reprodusere sure gubber bare for om du får sparket en av dem. Jeg ønsker også færre ydmykelser og styrket rettssikkerhet for enkeltmennesker.
Og takke meg til forebyggende arbeid heller enn brannslukking.
-----
Andre som skriver bra om dette:
Vrangest: Usmakelig generalisering
Hva Hun Sa: Dagfinn Nordbø sparker nedover
H-blogg: Offentlige ansattes udugelighet - eller?
Hjorthen: Udugelige ansatte
Villkatta: Møte med psykiatrien
Forskning.no: Motivasjon slår lønn
Lasse: Mer kjeft
Men la meg i samme slengen ytre en bekymring for at kronikken hans er i stor fare for å føre debatten i en retning jeg tror er direkte skadelig. Nemlig fokuset på at det er enkelte ubrukelige individer innad i det offentlige som er problemet, heller en retningslinjene og presset ovenifra som disse individene knuses under dag ut og dag inn.
Jeg kommer i skrivende stund rett fra Kvinner på tvers den årlige tverrfaglige konferansen der fagforeninger, organisasjoner og grupper kommer sammen med fokus på kvinners stilling i samfunnet og prøver å finne ut hvordan vi kan samarbeide på de feltene der interessene sammenfaller.
Jeg sitter altså her og syder over av alle mulige slags anekdoter om vanskelighetene med å bevare det menneskelige fokuset innad i systemer som kveler alt som ikke fører seg etter normen og den gjeldende ideologien om effektivitet og sparing.
Du trenger ikke fortelle en offentlig ansatt at han eller hun er udugelig. Sjansene er nemlig overhengende store for at de både vet at jobben de gjør er utilstrekkelig og at de har blitt det fortalt om og om igjen.
Selvfølgelig er det et alvorlig problem at publikum, pasienter og klienter føler seg dårlig ivaretatt, oversett og direkte motarbeidet i møte med det offentlige. Men om noen tror dette ville blitt noe bedre privat kan de spørre seg om presset på effektivitet, sparing og kvantitet over kvalitet blir mindre i bedrifter eid av aksjonerer?
De du møter i skrankene og på telefonen har aldri vært og kommer aldri til å bli de mest verdsatte, de best betalte eller de med tryggest stilling. Særlig ikke i systemer med inneboende knapphet. En ansatt som ønsker å hjelpe alle vet samtidig at hun ikke har tid til å gi alle tiden hun gjerne skulle brukt på dem. En ansatt med et fastsatt trygdebudskjett vet at å gi penger til et menneske hun i forbifarten vurderer som ressurssterk betyr mindre penger til andre hun vurderer som mer trengende.
Det at et menneske i systemet ikke møter deg på en adekvat måte, betyr ikke at denne personen aldri yter utmerket service eller i andre tilfeller står på med hud og hår for å hjelpe andre gjennom kriser.
Kanskje det burde være et krav at folk bak skranken alltid burde smile og snakke med hyggelig stemme. Problemet her er av vi bare er mennesker, jeg jobber personlig på Rema1000 og selv om jeg 90% av tiden er en servicearbeider jeg vet kundene setter stor pris på, så vet jeg også at noen kunder opplever dårlig service fordi vi for eksempel ikke har nok bemanning på jobb den dagen, eller fordi noe har gått galt et eller annet sted i butikken. Jeg har heller ikke personlig noe å gjøre med beholdningen av varer, eller innkjøp av nye. Og jeg har erfart at noen kunder opplever at jeg derfor yter dårlig service på bakgrunn av ting som er utenfor min kontroll. Jeg håper de i det minste legger hovedskylden på bedriften og ikke på meg :( selv om jeg ikke er i noen posisjon til å poengtere dette imens jeg er på jobb :)
Problemet med offentlig kvalitet i Norge kommer ikke av en manglende evne til å ta opp i seg ideologi og filosofi fra det private. Det begynner heller å bli en del av det voksende problemet, når det offentlige plutselig skal omstruktureres etter modeller der poenget er å tjene penger. NAV er et utmerket og tragisk eksempel på dette. Etter år med omstrukturering, omflytting og nedbygging er det omtrent ikke ett eneste kvalifisert menneske tilbake i den stillingen det opprinnelig var kvalifisert til å gjøre.
Noe av det jeg synes er verst av alt med fremstillingen til Nordbø er dette forsøket på å konstruere to eller tre adskilte grupper med mennesker. Du har ofrene, personifisert av venninnen hans, og han selv personifiserer vel kanskje "de fornuftige" vokterne av de svake som sikkert også inkluderer alle de som gjør jobben sin riktig, og så har du de ubrukelige. De ubrukelige er ikke bare uutdannede, dumme og feite, de er også "fienden", de vi må bli kvitt.
Dette er et usmakelig eksempel på en "oss mot dem" mentalitet, og enda verre, det er et forsøk på å piske opp og støtte opp om slik forenklet tankegang. Vi skal bli sinte på de ubrukelige. Vi skal bli så sinte at vi krever at de får sin straff, nemlig sparken.
Men hvilken skjebne er det Nordbø forestiller seg at disse ubrukelige skal lide da? Og hvilke skjebne er det vi oppmuntres til å tenke at de fortjener? De som ikke kan godt nok norsk, de som er kjipe, de som ikke har nok utdannelse, eller de som ikke passer til å jobbe med mennesker? Disse som skal få sparken fordi det er dem som er problemet.
Hvilke andre jobber er det de skal inn i? Ikke at dette er et argument for å la dem bli der dem er, men realiteten er vel at mange av dem vil gå ut i lengre tids arbeidsledighet, uføretrygd eller andre lignede situasjoner.
Har vi virkelig råd til å "straffe" de "ubrukelige" på en såpass kostbar måte?
Hadde det ikke heller vært en god ide å se på hvilke reelle forhold som hindrer disse menneskene i å yte den servicen de burde? Hadde det ikke vært bedre om det offentlige begynner å behandle sine ansatte som mennesker med ulike produktivitetsnivå, behov og problemer? Hadde det ikke vært fint om staten bevilget nok penger til at ansatte i sosialtjenestene ikke ble tvunget til å uglese hvert eneste nye ansikt som kommer inn døren? Eller om sykehjemmene hadde nok rom til alle de eldre, for å ikke snakke om alle sykehusene til alle de syke? Hadde det ikke vært jævlig utrolig bra om vi sluttet å tenke på "de andre" som problemet?
Systemet slutter ikke å reprodusere sure gubber bare for om du får sparket en av dem. Jeg ønsker også færre ydmykelser og styrket rettssikkerhet for enkeltmennesker.
Og takke meg til forebyggende arbeid heller enn brannslukking.
-----
Andre som skriver bra om dette:
Vrangest: Usmakelig generalisering
Hva Hun Sa: Dagfinn Nordbø sparker nedover
H-blogg: Offentlige ansattes udugelighet - eller?
Hjorthen: Udugelige ansatte
Villkatta: Møte med psykiatrien
Forskning.no: Motivasjon slår lønn
Lasse: Mer kjeft
Friday, September 11, 2009
Utrolig lite jovialt :(
Natt til onsdag hadde jeg en ubehagelig opplevelse, av den typen jenter nesten må regne med å oppleve når de tror de bare kan bevege seg hvor de vil etter nattens mulm har senket seg over landet.
Jeg er jo av den typen som gjerne drar langs akerselven og våger meg inn i slottsparken på ugudelige tider av døgnet så jeg forventet liksom ikke at det skulle skje noe kjipt bare et drøyt steinkast fra der jeg bor, på sosiale trivelige Sogn studentby.
Nuvel, jeg har da i det aller minste begynt å ta studiene mine mer seriøst, og derav grunnen til at jeg befant meg på studentbyens egne lille lesesal natt til onsdag i håp om å komme igjennom 30sider pensum til forelesningen dagen etter. Å balansere jobb og studier er ikke alltid like lett, men med slike utmerkede fasiliteter bare rett oppe i gata har jeg i det minste muligheten til å slippe unna rotet og distraksjonene på rommet.
Jeg følte meg så flink, med termos og teposer og pågangsmot. Glad for at jeg hadde rommet for meg selv.
Klokken 00:15 banker det på døren.
Jeg tenker ikke så mye over det, tenker bare flyktig at det er noen som ikke gidder å lete frem adgangskortet sitt og håper de kan slippe. Jeg er jo en jovial og hjelpsom jævel, så jeg reiser meg og åpner. Så fint tenker jeg, der hjalp jeg noen i dag også.
Det er en høy og kraftig mørkhåret mann, han takker meg på engelsk. Jeg stusser over at han ikke har med seg noen bøker, men det er jo ikke mitt anliggende, så jeg beveger meg tilbake til pulten for å fortsette lesingen min.
Han følger etter meg.
Han forsøker å starte en samtale. På gebrokkent engelsk forteller han meg at broren hans har vært student, og at han kommer fra polen. Jeg er jo ikke akkurat interessert i å dra ut tiden, jeg vil jo aller helst bare lese meg ferdig og gå for å legge meg. Men jeg er jo en jovial jævel, så jeg nikker og er med på forsøket på samtale i et par omganger før jeg høflig gjør ham oppmerksom på at jeg ikke har tid til å være sosial.
Han ser litt overasket ut, men forlater faktisk lokalet og lukker døren bak seg. Jeg sitter igjen med en distinkt dårlig følelse i magen. Men jeg har jo en del fag å komme igjennom så jeg skyver den til sides og forsetter lesningen.
Det går ti minutter.
Og så banker det på døren igjen.
Tre faktaopplysninger understreker seg i hodet mitt:
1: hvis han hadde en legitim grunn til å være her så ville han hatt adgangskort.
2: hvis han hadde noe som helst å gjøre her ville han hatt anledning i sted.
3: han vet at jeg er helt alene her inne, i et lite rom uten andre utveier enn adgangsdøren i enden av den smale korridoren.
Det er ikke noe å diskutere en gang, jeg er jo en jovial jævel ovenfor meg selv også, så jeg later som om jeg ikke hørte at han banket.
Noen der ute rister i døren.
Noen der ute er rasende forbannet.
Det slås mot døren så det knaker.
Pulsen min trenger ikke lang akselereringstid før den formelig galopperer i brystet mitt.
Jeg prøver å overse det, jeg prøver å lese videre, men ordene fester seg ikke, jeg klarer ikke å tyde dem, jeg prøver å være irritert, men det fungerer ikke.
Jeg er redd.
Hvorfor gir han ikke opp? Hvorfor er han så sint? Kan han ikke bare gå sin vei?
Jeg innser at jeg er redd, jeg er pulserende, kvelende redd. Det er anderledes enn sosialangst og bekymringer, det er ikke noe jeg kan lukke meg inn i meg selv for å unnslippe. Det nytter ikke å utsette å forholde seg til muligheten for at jeg befinner meg i umiddelbar og alvorlig fare.
Men den fornuftige forståelsesfulle delen av hjernen min vet råd, den forteller meg med gjennomtrenende klarhet:
Dette er riktig øyeblikk for å ringe til politiet.
Jeg kjenner igjen rådet, jeg har gitt det til andre før: det øyeblikket du går over fra å være usikker på en situasjon til å faktisk oppleve den som livsfarlig, så er alle alternative forklaringer irrelevante: du er faktisk i fare, forhold deg til det.
Så jeg ringer 112, det hellige nødnummeret, eksklusivt for krisetilfeller.
Jeg forklarer situasjonen og blir tatt på alvor, stemmen i andre enden sier at de skal ringe meg når de står utenfor slik at jeg kan vite at det er trygt å åpne døren.
I løpet av telefonsamtalen blir det stille utenfor, men jeg nevner ikke dette. Jeg vet at inngangspartiet er mørkt og skjult, jeg har ingen intensjoner om å åpne døren før jeg vet sikkert at han ikke står der ute og venter på sjansen til å dytte meg inn i det jeg åpner.
Jeg slår av lyset og setter meg på gulvet med mobiltelefonen i hendene. Og venter.
Imens jeg tenker på hvor utrolig lite jovialt det er av en voksen mann å ødelegge lesefreden min på denne måten.
Og ja politiet kommer, de lar meg avgi forklaring, loggfører hendelsen og følger meg hjem igjen.
Og jeg går opp trappen med en varm, god følelse av at noen hadde tatt vare på meg.
Og at det var meg.
Jeg er jo av den typen som gjerne drar langs akerselven og våger meg inn i slottsparken på ugudelige tider av døgnet så jeg forventet liksom ikke at det skulle skje noe kjipt bare et drøyt steinkast fra der jeg bor, på sosiale trivelige Sogn studentby.
Nuvel, jeg har da i det aller minste begynt å ta studiene mine mer seriøst, og derav grunnen til at jeg befant meg på studentbyens egne lille lesesal natt til onsdag i håp om å komme igjennom 30sider pensum til forelesningen dagen etter. Å balansere jobb og studier er ikke alltid like lett, men med slike utmerkede fasiliteter bare rett oppe i gata har jeg i det minste muligheten til å slippe unna rotet og distraksjonene på rommet.
Jeg følte meg så flink, med termos og teposer og pågangsmot. Glad for at jeg hadde rommet for meg selv.
Klokken 00:15 banker det på døren.
Jeg tenker ikke så mye over det, tenker bare flyktig at det er noen som ikke gidder å lete frem adgangskortet sitt og håper de kan slippe. Jeg er jo en jovial og hjelpsom jævel, så jeg reiser meg og åpner. Så fint tenker jeg, der hjalp jeg noen i dag også.
Det er en høy og kraftig mørkhåret mann, han takker meg på engelsk. Jeg stusser over at han ikke har med seg noen bøker, men det er jo ikke mitt anliggende, så jeg beveger meg tilbake til pulten for å fortsette lesingen min.
Han følger etter meg.
Han forsøker å starte en samtale. På gebrokkent engelsk forteller han meg at broren hans har vært student, og at han kommer fra polen. Jeg er jo ikke akkurat interessert i å dra ut tiden, jeg vil jo aller helst bare lese meg ferdig og gå for å legge meg. Men jeg er jo en jovial jævel, så jeg nikker og er med på forsøket på samtale i et par omganger før jeg høflig gjør ham oppmerksom på at jeg ikke har tid til å være sosial.
Han ser litt overasket ut, men forlater faktisk lokalet og lukker døren bak seg. Jeg sitter igjen med en distinkt dårlig følelse i magen. Men jeg har jo en del fag å komme igjennom så jeg skyver den til sides og forsetter lesningen.
Det går ti minutter.
Og så banker det på døren igjen.
Tre faktaopplysninger understreker seg i hodet mitt:
1: hvis han hadde en legitim grunn til å være her så ville han hatt adgangskort.
2: hvis han hadde noe som helst å gjøre her ville han hatt anledning i sted.
3: han vet at jeg er helt alene her inne, i et lite rom uten andre utveier enn adgangsdøren i enden av den smale korridoren.
Det er ikke noe å diskutere en gang, jeg er jo en jovial jævel ovenfor meg selv også, så jeg later som om jeg ikke hørte at han banket.
Noen der ute rister i døren.
Noen der ute er rasende forbannet.
Det slås mot døren så det knaker.
Pulsen min trenger ikke lang akselereringstid før den formelig galopperer i brystet mitt.
Jeg prøver å overse det, jeg prøver å lese videre, men ordene fester seg ikke, jeg klarer ikke å tyde dem, jeg prøver å være irritert, men det fungerer ikke.
Jeg er redd.
Hvorfor gir han ikke opp? Hvorfor er han så sint? Kan han ikke bare gå sin vei?
Jeg innser at jeg er redd, jeg er pulserende, kvelende redd. Det er anderledes enn sosialangst og bekymringer, det er ikke noe jeg kan lukke meg inn i meg selv for å unnslippe. Det nytter ikke å utsette å forholde seg til muligheten for at jeg befinner meg i umiddelbar og alvorlig fare.
Men den fornuftige forståelsesfulle delen av hjernen min vet råd, den forteller meg med gjennomtrenende klarhet:
Dette er riktig øyeblikk for å ringe til politiet.
Jeg kjenner igjen rådet, jeg har gitt det til andre før: det øyeblikket du går over fra å være usikker på en situasjon til å faktisk oppleve den som livsfarlig, så er alle alternative forklaringer irrelevante: du er faktisk i fare, forhold deg til det.
Så jeg ringer 112, det hellige nødnummeret, eksklusivt for krisetilfeller.
Jeg forklarer situasjonen og blir tatt på alvor, stemmen i andre enden sier at de skal ringe meg når de står utenfor slik at jeg kan vite at det er trygt å åpne døren.
I løpet av telefonsamtalen blir det stille utenfor, men jeg nevner ikke dette. Jeg vet at inngangspartiet er mørkt og skjult, jeg har ingen intensjoner om å åpne døren før jeg vet sikkert at han ikke står der ute og venter på sjansen til å dytte meg inn i det jeg åpner.
Jeg slår av lyset og setter meg på gulvet med mobiltelefonen i hendene. Og venter.
Imens jeg tenker på hvor utrolig lite jovialt det er av en voksen mann å ødelegge lesefreden min på denne måten.
Og ja politiet kommer, de lar meg avgi forklaring, loggfører hendelsen og følger meg hjem igjen.
Og jeg går opp trappen med en varm, god følelse av at noen hadde tatt vare på meg.
Og at det var meg.
Monday, July 6, 2009
Sommeren over for denne gang
Jeg skylder på Kyrgistaneren i gangen min, det er han som har gått og bedt og lengtet etter regn alle disse fine solværsukene. Han strakk armene opp mot himmelen i tordenværet og fortalte meg at det heter "gudenes velsignelse" på morsmålet hans. "Vi kaller det dritvær" bemerket jeg mutt tilbake, men jeg smilte, for jeg liker også tordenvær.
Jeg er litt oppgitt over at jeg ikke benyttet sjansen i solsteiken til å dra og bade, og for at jeg ikke dro i botanisk hage og nøyt vanningsanlegget, for at jeg ikke dro mer ut til hovedøya og for at jeg ikke solte meg da jeg hadde sjansen...
På en annen side er jeg jo ikke så opptatt av soling, og jeg fikk jo plantet ut urter i balkonghagen min, gått en del tropenatturer og spist mye bra norsk jordbær.
Dessuten fikk jeg det for meg i tordenværet, etter at jeg hadde sikret mine egne planter på balkongen, at naboen over, som også planter en del kanskje trengte hjelp. Så jeg løp opp trappen og reddet naboens sukkererter og hvitløk fra drukningsdøden. I samme slengen kurerte jeg visst en hyggelig jente for tordenskrekk, hun som egentlig hadde gjemt seg på rommet sitt, men som ble så opptatt av å redde plantene at hun glemte å være redd.
Og nå som det er kaldere får jeg i det minste sove om nettene.
Og når solen kommer tilbake, kanskje om et par uker, kommer det til å være dobbelt så grønt og frodig pga alt regnet.
Jeg er litt oppgitt over at jeg ikke benyttet sjansen i solsteiken til å dra og bade, og for at jeg ikke dro i botanisk hage og nøyt vanningsanlegget, for at jeg ikke dro mer ut til hovedøya og for at jeg ikke solte meg da jeg hadde sjansen...
På en annen side er jeg jo ikke så opptatt av soling, og jeg fikk jo plantet ut urter i balkonghagen min, gått en del tropenatturer og spist mye bra norsk jordbær.
Dessuten fikk jeg det for meg i tordenværet, etter at jeg hadde sikret mine egne planter på balkongen, at naboen over, som også planter en del kanskje trengte hjelp. Så jeg løp opp trappen og reddet naboens sukkererter og hvitløk fra drukningsdøden. I samme slengen kurerte jeg visst en hyggelig jente for tordenskrekk, hun som egentlig hadde gjemt seg på rommet sitt, men som ble så opptatt av å redde plantene at hun glemte å være redd.
Og nå som det er kaldere får jeg i det minste sove om nettene.
Og når solen kommer tilbake, kanskje om et par uker, kommer det til å være dobbelt så grønt og frodig pga alt regnet.
Monday, June 8, 2009
Stakkars forsømte meg...
Jeg har lurt flere ganger de siste månedene hva som egentlig går av meg.
Så sliten, uten å få til å sove, så sulten uten å ha lyst til å spise, spiller dataspill jeg synes er gøy, men greier ikke å kose meg, kjeder vettet av meg, men alt jeg prøver å gjøre faller fra hverandre i hendene mine.
Det slår meg i dag at det minner om sorg. Den konstante såre klumpen i halsen og tårene som renner på innsiden uten å komme til overflaten. Men hva er det jeg sørger over?
Kanskje det er den endelige erkjennelsen over hvor ensom og redd jeg var i barndommen? Kanskje det er enda en påminnelse om hvor vanskelig jeg har for å opprette og vedlikeholde forhold til folk jeg liker? Kanskje det er fortvilelse over at målene jeg satte meg i vår gikk fullstendig i vasken?
Hvis jeg kjenner nøye etter virker det som om kroppen og underbevisstheten min har lett seg frem til hvordan jeg følte det i fjortenårsalderen da jeg mistet kontakten med virkeligheten for første gang på alvor.
Det er en halvstor jente som sitter med følelsen av å være slem, dum, stygg og plagsom, som vet at ingen liker henne, som gang på gang opplever at de hun prøver å henvende seg til ser på henne som en fremmed, som en de ikke greier å relatere seg til. For hun gjenkjenner det hun ser i blikkene deres, de prøver å forstå, men de klarer det ikke. Hadde hun bare grått og bedt om hjelp ville kanskje alt vært annerledes. Men den halvgamle jenta har blitt sviktet før og hun har ikke lenger overskudd til å bli sviktet en gang til. Dessuten er tingene hun trenger å snakke om så skitne og ekle og ikke minst forræderske at hun ikke tenker på dem selv en gang.
Så hva kan jeg gjøre?
Jeg prøver å tenke på hva som kanskje kunne hjulpet den jenta jeg var da hun virkelig sto og vippet. Hva var det jeg trengte? Hva er det jeg trenger nå?
Tid, det er vel kanskje det mest opplagte Og profesjonell hjelp, det er jeg i ferd med å skaffe meg, jeg skjønner ikke hva foreldrene mine tenkte på som ikke sendte meg i terapi da. De burde forresten søkt til terapi selv også, ærlig talt...
Men det jeg kan gjøre selv. Viktigst er det kanskje å prøve å strukturere litt bedre, jeg vet jeg blir ekstra fjern av å sulte meg selv og jeg glemmer lett å spise, derfor må nok faste måltider inn i rutinene. Rommet mitt bruker minimal tid på å forvandle seg til et rotereir og jeg hater rydding intenst, samtidig mistrives jeg i rot og det har en tendens til å legge seg som enda en vekt på skuldrene mine. Så jeg bør finne en måte å gjøre det lettere for meg selv på, bli flinkere til å flytte tingene jeg ikke trenger og prosjektene jeg ikke jobber med opp på loftet. Søvn er vanskeligere, men jeg tror flytting av laptoppen fra senga og over til skrivepulten vil være hjelpsomt her, samt kutte ned på aktivitetene jeg gjør i senga som ikke har med soving eller ehm, 'sånne' ting å gjøre.
Merker at det å skrive dette virket som en liten katarsis, jeg begynte faktisk å gråte, og så gikk jeg ut og vasket alle koppene mine. :) Et godt tegn i grunnen, på at jeg burde skrive mer. Flere følelser og tanker på utsiden!
Så sliten, uten å få til å sove, så sulten uten å ha lyst til å spise, spiller dataspill jeg synes er gøy, men greier ikke å kose meg, kjeder vettet av meg, men alt jeg prøver å gjøre faller fra hverandre i hendene mine.
Det slår meg i dag at det minner om sorg. Den konstante såre klumpen i halsen og tårene som renner på innsiden uten å komme til overflaten. Men hva er det jeg sørger over?
Kanskje det er den endelige erkjennelsen over hvor ensom og redd jeg var i barndommen? Kanskje det er enda en påminnelse om hvor vanskelig jeg har for å opprette og vedlikeholde forhold til folk jeg liker? Kanskje det er fortvilelse over at målene jeg satte meg i vår gikk fullstendig i vasken?
Hvis jeg kjenner nøye etter virker det som om kroppen og underbevisstheten min har lett seg frem til hvordan jeg følte det i fjortenårsalderen da jeg mistet kontakten med virkeligheten for første gang på alvor.
Det er en halvstor jente som sitter med følelsen av å være slem, dum, stygg og plagsom, som vet at ingen liker henne, som gang på gang opplever at de hun prøver å henvende seg til ser på henne som en fremmed, som en de ikke greier å relatere seg til. For hun gjenkjenner det hun ser i blikkene deres, de prøver å forstå, men de klarer det ikke. Hadde hun bare grått og bedt om hjelp ville kanskje alt vært annerledes. Men den halvgamle jenta har blitt sviktet før og hun har ikke lenger overskudd til å bli sviktet en gang til. Dessuten er tingene hun trenger å snakke om så skitne og ekle og ikke minst forræderske at hun ikke tenker på dem selv en gang.
Så hva kan jeg gjøre?
Jeg prøver å tenke på hva som kanskje kunne hjulpet den jenta jeg var da hun virkelig sto og vippet. Hva var det jeg trengte? Hva er det jeg trenger nå?
Tid, det er vel kanskje det mest opplagte Og profesjonell hjelp, det er jeg i ferd med å skaffe meg, jeg skjønner ikke hva foreldrene mine tenkte på som ikke sendte meg i terapi da. De burde forresten søkt til terapi selv også, ærlig talt...
Men det jeg kan gjøre selv. Viktigst er det kanskje å prøve å strukturere litt bedre, jeg vet jeg blir ekstra fjern av å sulte meg selv og jeg glemmer lett å spise, derfor må nok faste måltider inn i rutinene. Rommet mitt bruker minimal tid på å forvandle seg til et rotereir og jeg hater rydding intenst, samtidig mistrives jeg i rot og det har en tendens til å legge seg som enda en vekt på skuldrene mine. Så jeg bør finne en måte å gjøre det lettere for meg selv på, bli flinkere til å flytte tingene jeg ikke trenger og prosjektene jeg ikke jobber med opp på loftet. Søvn er vanskeligere, men jeg tror flytting av laptoppen fra senga og over til skrivepulten vil være hjelpsomt her, samt kutte ned på aktivitetene jeg gjør i senga som ikke har med soving eller ehm, 'sånne' ting å gjøre.
Merker at det å skrive dette virket som en liten katarsis, jeg begynte faktisk å gråte, og så gikk jeg ut og vasket alle koppene mine. :) Et godt tegn i grunnen, på at jeg burde skrive mer. Flere følelser og tanker på utsiden!
Saturday, June 6, 2009
Stakkars forsømte bloggen
Jeg gikk visst på en liten smell i vår, prøvde å rekke over alt for mye og trodde jeg hadde mer energi og overskudd en jeg egentlig hadde. Slik kan det gå innimellom, men det er synd at bloggen skal lide av den grunn.
Det som er litt trist er jo det at bloggen tidligere har vært et sted jeg har fått utløp for en del triste og vanskelige følelser, men de siste månedene har jeg kvidd meg for det. Det som så føler er jo at jeg har vært uten en av sikkerhetsventilene mine, og jeg mistenker at det er en av grunnene til at jeg har vært så langt nede som jeg har vært.
En annen grunn til at jeg ikke helt har fått meg til å poste noe i det siste er den gode gamle prestasjonsangsten. For det er ikke som om jeg har vært helt skrapet for ideer, det er bare det at jeg ikke har følt at de har vært riktig bra nok til å være den første posten etter over en måned. Slik prestasjonsangst blir som kjent ikke bedre med tiden.
Men jeg savner jo bloggen min, så nå har jeg bestemt meg for å ta den mer på alvor i en periode. En av utveiene ut av prestasjonsangsten er å senke på kravene til meg selv. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg skal skrive dårligere enn før, men det betyr at jeg kommer til å skrive mye mer random om ting jeg tidligere har vært usikker på om jeg egentlig kunne putte inn på 'min' blogg.
Jeg vil også prøve å skrive kortere om ting jeg tenker på.
Så får vi se hvordan det går.
Det som er litt trist er jo det at bloggen tidligere har vært et sted jeg har fått utløp for en del triste og vanskelige følelser, men de siste månedene har jeg kvidd meg for det. Det som så føler er jo at jeg har vært uten en av sikkerhetsventilene mine, og jeg mistenker at det er en av grunnene til at jeg har vært så langt nede som jeg har vært.
En annen grunn til at jeg ikke helt har fått meg til å poste noe i det siste er den gode gamle prestasjonsangsten. For det er ikke som om jeg har vært helt skrapet for ideer, det er bare det at jeg ikke har følt at de har vært riktig bra nok til å være den første posten etter over en måned. Slik prestasjonsangst blir som kjent ikke bedre med tiden.
Men jeg savner jo bloggen min, så nå har jeg bestemt meg for å ta den mer på alvor i en periode. En av utveiene ut av prestasjonsangsten er å senke på kravene til meg selv. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg skal skrive dårligere enn før, men det betyr at jeg kommer til å skrive mye mer random om ting jeg tidligere har vært usikker på om jeg egentlig kunne putte inn på 'min' blogg.
Jeg vil også prøve å skrive kortere om ting jeg tenker på.
Så får vi se hvordan det går.
Tuesday, October 7, 2008
Psykisk helse, en tilstandsbeskrivelse, for øyeblikket.
Jeg gjør det igjen, jeg tenker på å dø.
Jeg har gjort det igjen, rotet meg inn i et ukomfortabelt hjørne av en rotete eksistens. Utsatt husarbeidet, utsatt skolearbeidet og tatt på meg for få ekstravakter til at økonomien kommer ti å gå opp i opp. Jeg ligger på sengen min, uten laken eller sengetrekk, fordi jeg har utsatt å putte det på, og leser manisk på nyheter fra Japan. Leter etter noe som kan distrahere meg fra det faktum at jeg er i ferd med å ødelegge alt, igjen.
Jeg kjenner meg selv godt nok til å skjønne litt av det som foregår, men det gjør det ikke noe enklere å slutte. Jeg kunne likegodt suttet og kuttet meg opp etter armene, det er selvskading like mye det jeg driver på med nå.
Jeg er så utrolig trøtt, men jeg har ikke lyst til å sovne. Jeg har ikke lyst til å sovne, for jeg har ikke lyst til å våkne. Dessuten har jeg ikke tid til å sove nå, for jeg er nødt til å lese den artikkelen, skrive minst en side kladd, jeg har tusen ting å gjøre. Allikevel gjør jeg noe helt annet, jeg sitter og skriver det du leser akkurat nå.
Skuldrene mine verker og hodet mitt er ullent. Fokuset mitt svømmer og jeg ser verden bølge seg foran meg og nyter synet med apatisk fascinasjon. Jeg hadde en venninne på besøk her om dagen som snakket varmt om hallusinogener, jeg prøvde å fortelle henne at jeg ser rare nok ting som jeg gjør. Jeg vet ikke om hun tror på meg, men hun stirret på snirklelabyrinttegningene mine og spurte hvor jeg tar det i fra. Hvor tar jeg det fra? Jeg vet ikke og jeg kan ikke si at jeg bryr meg noe nevneverdig. Om det plager meg på noen måte, så er det fordi det bare er enda en manisk distraksjon fra det jeg egentlig burde gjøre.
Det er ikke så alvorlig, jeg prøver å fortelle meg selv at jeg ikke dør av det. Kompisen min har heller ikke begynt på kvalifiseringsoppgaven og han ser så rolig ut at jeg nesten lurer på hva det er han røyker for noe. Jeg kunne vært like avslappet som han. Det er bare det at jeg vet at jeg er fullstendig inkompetent. Jeg har ikke peiling på det jeg skal skrive om, jeg har ikke det minste forståelse for hvordan en skriver en akademisk oppgave, dessuten vet jeg at jeg kommer til å føkke det opp. Jeg kommer til å gjøre det dårlig med vilje til slutt, bare for å slippe stresset med å ikke få det bra nok.
Rommet mitt er skittent, jeg sover uten laken fordi jeg ikke orker å re opp sengen, tallerkenene samler seg opp og gangnaboene mine lurer på hvor de blir av. En av dem lurer også på om jeg virkelig vasket på vaskeuken min. Sannheten er at jeg ikke gjorde det, jeg orket ikke, jeg gjorde andre ting, og så fikk jeg ikke tid etterpå, for det var jo ikke det eneste jeg utsatte.
Jeg lurer på hva som er galt med meg?
En venninne spurte om jeg planla noe til bursdagen min, og jeg kjente angsten snøre seg i brystet. Jeg prøvde å forklare henne at jeg aldri har arrangert noen fest før, at jeg synes det er ubehagelig bare det å få besøk av noen. Jeg vil ikke at noen skal se hvor motbydelig jeg har det, og jeg orker ikke tanken på ikke kunne forlate festen om jeg blir sliten av å ha folk rundt meg.
Hvorfor blir jeg så sliten av alt mulig?
Jeg husker fremdeles den vinteren, da jeg lå i kanten av åkeren, og kjente sørpa sive inn gjennom skjorteryggen. Jeg husker så inderlig godt den gangen og alle andre halvhjertede forsøk på å dø. Men jeg husker den gangen best, fordi det var den gangen jeg innså hvilket svik hjertet mitt syntes det var, at jeg ønsket å ta livet av det. Så jeg lovet det at jeg aldri skulle prøve igjen, men det trodde ikke på meg. Og jeg gråt min bitreste gråt fordi jeg visste at jeg hadde mistet all tillit til meg selv.
Men jeg er så sta, jeg hadde lovet å overleve, så jeg overlevde, med sammenbitte tenner og frostbitt hud.
Jeg husker lengre tilbake, den tiden trøttheten kom for fullt. Dagen jeg innså at ting aldri kom til å bli magisk bedre, dagen jeg ga opp. Jeg var tolv og jeg gav opp. Jeg lukket øynene og prøvde å sovne for alltid. Jeg begynte å sove lengre og lengre for hver dag. Jeg lukket meg inn i meg selv og prøvde å bli borte.
Og da jeg var sju og prøvde å kvele meg selv, det var for mye, det gjorde for vond og jeg ville dø. Men jeg sa til meg selv at det kanskje ble bedre til neste år og greide til slutt å overtale meg selv til å la være. Jeg holdt det gående i fem år før noe kortsluttet i hodet mitt. For en forbannet skjebne, å være et vesen forelsket i strukturer, å se sine egne illusjoner og innse at de ikke holder.
Jeg er seks og faren min spør om jeg vet at han er glad i meg. Jeg lyver og sier ja, jeg har ikke lyst på mer bråk, dessuten vet jeg at det er meningen at man skal svare ja i slike situasjoner.
Jeg er fire og det er en krokodille på rommet mitt. Jeg gjemmer meg på kjøkkenet og prøver å være helt stille. Krokodillen har en stekepanne og en kniv, jeg hører at den kommer nærmere. Den går gjennom rommet til broren min, der det henger tegninger på veggene, og den kommer ut i stuen. Jeg står like bak hjørnet og hjertet mit slår ubehagelig hardt mot ribbeina i det krokodillen stikker hodet sitt rundt og ser ned på meg med livløse svarte øyne. Den kutter av meg den ene fingeren og fingeren freser på stekepanna, og jeg skriker. Faren min har sakt at sladrehanker er det verste som finnes. Derfor forteller jeg ham ikke om hva de gjør mot meg.
Er det normalt at en fire år gammel jente er lei seg fordi hun ikke døde allikevel?
Jeg slåss mot noe som er så innmari jævlig gammelt, noe som er en sånn intrikat, uløselig del av meg. Selvforakten, trøttheten og dødslengselen er tilstede i mine tidligste minner. Og det får meg til å lure på om det er en egenskap ved meg, i stedet for noe noen andre har påført meg. Begge foreldrene mine sier jeg smilte mye da jeg var baby, at jeg nesten aldri gråt, at jeg spiste alt jeg fikk servert og sov natten igjennom. Og jeg begynner å lure på om jeg allerede da tenkte mer på hva andre forventet av meg enn jeg var bevisst mine egne behov.
Så, jeg sitter her og skriver, igjen. Prøver å beskrive det jeg har slitt så hardt for å komme meg unna. Følelsen av at det er meg selv jeg prøver å rømme fra. Ensomheten i det å bli ønsket bort av seg selv.
Jeg kjenner meg selv såpass godt nå, at jeg skjønner litt av hva som foregår. Jeg ordnet nemlig opp i regningene mine i forrige uke og satte opp et budsjett for månedene fremover. Motreaksjonen kommer alltid. Hver gang jeg ordner opp i en del av rotet mitt, passer jeg på å klusse til andre ting tilsvarende. Av en eller annen grunn virker det som om jeg trenger rotet, og stresset som følger med skyldfølelsen av å ikke ordne opp i det.
Hver gang jeg har det fullstendig ryddig og organisert fylles jeg av en slik uutholdelig, lett tomhet. Og gud som jeg hater den følelsen, jeg hater den mest av alt.
Følelsen av frihet
Jeg lar meg slippe panikken, gang på gang.
Jeg har gjort det igjen, rotet meg inn i et ukomfortabelt hjørne av en rotete eksistens. Utsatt husarbeidet, utsatt skolearbeidet og tatt på meg for få ekstravakter til at økonomien kommer ti å gå opp i opp. Jeg ligger på sengen min, uten laken eller sengetrekk, fordi jeg har utsatt å putte det på, og leser manisk på nyheter fra Japan. Leter etter noe som kan distrahere meg fra det faktum at jeg er i ferd med å ødelegge alt, igjen.
Jeg kjenner meg selv godt nok til å skjønne litt av det som foregår, men det gjør det ikke noe enklere å slutte. Jeg kunne likegodt suttet og kuttet meg opp etter armene, det er selvskading like mye det jeg driver på med nå.
Jeg er så utrolig trøtt, men jeg har ikke lyst til å sovne. Jeg har ikke lyst til å sovne, for jeg har ikke lyst til å våkne. Dessuten har jeg ikke tid til å sove nå, for jeg er nødt til å lese den artikkelen, skrive minst en side kladd, jeg har tusen ting å gjøre. Allikevel gjør jeg noe helt annet, jeg sitter og skriver det du leser akkurat nå.
Skuldrene mine verker og hodet mitt er ullent. Fokuset mitt svømmer og jeg ser verden bølge seg foran meg og nyter synet med apatisk fascinasjon. Jeg hadde en venninne på besøk her om dagen som snakket varmt om hallusinogener, jeg prøvde å fortelle henne at jeg ser rare nok ting som jeg gjør. Jeg vet ikke om hun tror på meg, men hun stirret på snirklelabyrinttegningene mine og spurte hvor jeg tar det i fra. Hvor tar jeg det fra? Jeg vet ikke og jeg kan ikke si at jeg bryr meg noe nevneverdig. Om det plager meg på noen måte, så er det fordi det bare er enda en manisk distraksjon fra det jeg egentlig burde gjøre.
Det er ikke så alvorlig, jeg prøver å fortelle meg selv at jeg ikke dør av det. Kompisen min har heller ikke begynt på kvalifiseringsoppgaven og han ser så rolig ut at jeg nesten lurer på hva det er han røyker for noe. Jeg kunne vært like avslappet som han. Det er bare det at jeg vet at jeg er fullstendig inkompetent. Jeg har ikke peiling på det jeg skal skrive om, jeg har ikke det minste forståelse for hvordan en skriver en akademisk oppgave, dessuten vet jeg at jeg kommer til å føkke det opp. Jeg kommer til å gjøre det dårlig med vilje til slutt, bare for å slippe stresset med å ikke få det bra nok.
Rommet mitt er skittent, jeg sover uten laken fordi jeg ikke orker å re opp sengen, tallerkenene samler seg opp og gangnaboene mine lurer på hvor de blir av. En av dem lurer også på om jeg virkelig vasket på vaskeuken min. Sannheten er at jeg ikke gjorde det, jeg orket ikke, jeg gjorde andre ting, og så fikk jeg ikke tid etterpå, for det var jo ikke det eneste jeg utsatte.
Jeg lurer på hva som er galt med meg?
En venninne spurte om jeg planla noe til bursdagen min, og jeg kjente angsten snøre seg i brystet. Jeg prøvde å forklare henne at jeg aldri har arrangert noen fest før, at jeg synes det er ubehagelig bare det å få besøk av noen. Jeg vil ikke at noen skal se hvor motbydelig jeg har det, og jeg orker ikke tanken på ikke kunne forlate festen om jeg blir sliten av å ha folk rundt meg.
Hvorfor blir jeg så sliten av alt mulig?
Jeg husker fremdeles den vinteren, da jeg lå i kanten av åkeren, og kjente sørpa sive inn gjennom skjorteryggen. Jeg husker så inderlig godt den gangen og alle andre halvhjertede forsøk på å dø. Men jeg husker den gangen best, fordi det var den gangen jeg innså hvilket svik hjertet mitt syntes det var, at jeg ønsket å ta livet av det. Så jeg lovet det at jeg aldri skulle prøve igjen, men det trodde ikke på meg. Og jeg gråt min bitreste gråt fordi jeg visste at jeg hadde mistet all tillit til meg selv.
Men jeg er så sta, jeg hadde lovet å overleve, så jeg overlevde, med sammenbitte tenner og frostbitt hud.
Jeg husker lengre tilbake, den tiden trøttheten kom for fullt. Dagen jeg innså at ting aldri kom til å bli magisk bedre, dagen jeg ga opp. Jeg var tolv og jeg gav opp. Jeg lukket øynene og prøvde å sovne for alltid. Jeg begynte å sove lengre og lengre for hver dag. Jeg lukket meg inn i meg selv og prøvde å bli borte.
Og da jeg var sju og prøvde å kvele meg selv, det var for mye, det gjorde for vond og jeg ville dø. Men jeg sa til meg selv at det kanskje ble bedre til neste år og greide til slutt å overtale meg selv til å la være. Jeg holdt det gående i fem år før noe kortsluttet i hodet mitt. For en forbannet skjebne, å være et vesen forelsket i strukturer, å se sine egne illusjoner og innse at de ikke holder.
Jeg er seks og faren min spør om jeg vet at han er glad i meg. Jeg lyver og sier ja, jeg har ikke lyst på mer bråk, dessuten vet jeg at det er meningen at man skal svare ja i slike situasjoner.
Jeg er fire og det er en krokodille på rommet mitt. Jeg gjemmer meg på kjøkkenet og prøver å være helt stille. Krokodillen har en stekepanne og en kniv, jeg hører at den kommer nærmere. Den går gjennom rommet til broren min, der det henger tegninger på veggene, og den kommer ut i stuen. Jeg står like bak hjørnet og hjertet mit slår ubehagelig hardt mot ribbeina i det krokodillen stikker hodet sitt rundt og ser ned på meg med livløse svarte øyne. Den kutter av meg den ene fingeren og fingeren freser på stekepanna, og jeg skriker. Faren min har sakt at sladrehanker er det verste som finnes. Derfor forteller jeg ham ikke om hva de gjør mot meg.
Er det normalt at en fire år gammel jente er lei seg fordi hun ikke døde allikevel?
Jeg slåss mot noe som er så innmari jævlig gammelt, noe som er en sånn intrikat, uløselig del av meg. Selvforakten, trøttheten og dødslengselen er tilstede i mine tidligste minner. Og det får meg til å lure på om det er en egenskap ved meg, i stedet for noe noen andre har påført meg. Begge foreldrene mine sier jeg smilte mye da jeg var baby, at jeg nesten aldri gråt, at jeg spiste alt jeg fikk servert og sov natten igjennom. Og jeg begynner å lure på om jeg allerede da tenkte mer på hva andre forventet av meg enn jeg var bevisst mine egne behov.
Så, jeg sitter her og skriver, igjen. Prøver å beskrive det jeg har slitt så hardt for å komme meg unna. Følelsen av at det er meg selv jeg prøver å rømme fra. Ensomheten i det å bli ønsket bort av seg selv.
Jeg kjenner meg selv såpass godt nå, at jeg skjønner litt av hva som foregår. Jeg ordnet nemlig opp i regningene mine i forrige uke og satte opp et budsjett for månedene fremover. Motreaksjonen kommer alltid. Hver gang jeg ordner opp i en del av rotet mitt, passer jeg på å klusse til andre ting tilsvarende. Av en eller annen grunn virker det som om jeg trenger rotet, og stresset som følger med skyldfølelsen av å ikke ordne opp i det.
Hver gang jeg har det fullstendig ryddig og organisert fylles jeg av en slik uutholdelig, lett tomhet. Og gud som jeg hater den følelsen, jeg hater den mest av alt.
Følelsen av frihet
Jeg lar meg slippe panikken, gang på gang.
Tuesday, September 16, 2008
Frihet
Hva er frihet? Fravær av tvang? Er frihet alltid positivt? Er den absolutt? Hvem definerer hvilken frihet jeg har? Er en frihet noe en kan ta seg? Om man tar seg en frihet ovenfor noen andre, er da det resulterende nivået av frihet større eller mindre? Finnes den frie vilje? Og hvordan definerer man den egentlig? Kan jeg føle meg fri når jeg avstår fra aktiviteter andre forbinder med frihet? Hva er egentlig talefrihet? Bevegelsesfrihet? Trosfrihet? Handlingsfrihet? Kan man bli 100% fri? Når er graden av frihet så stor at den forpurrer seg selv? Er frihet i seg selv noe å hige etter?
Og så videre. Dette er ting jeg funderer på i dag. Mye av grunnen til at jeg tenker på disse tingene er at jeg tar tankevekkende fag på universitetet i høst, fag som nok en gang eroderer illusjonene jeg har om fri vilje og aktørers handlingsrom i rom der andre aktører også skal handle, har handlet og så videre.
Tidligere har jeg når jeg har blitt spurt spørsmålet: «Tror du på den frie vilje?» gått inn i en slags forsvarsposisjon der jeg har forsøkt å forklare fri vilje innenfor et system der utrolig mange muligheter er bestemt av omgivelsene, omstendighetene og kulturen. Jeg ble provosert av de som påberoper seg den absolutte frie vilje i kraft av å være et tenkende menneske, fordi jeg alltid har vært mer eller mindre bevisst på at man blir påvirket av ting utenfra. Samtidig har denne posisjonen som regel ført til at jeg til slutt har blitt spurt om det motsatte: «Tror du alt er skjebnebestemt?» Altså om jeg tror vi bare går gjennom livene våre som viljeløse dukker og spiller ut de forutbestemte skjebnene våre. Og her har jeg alltid blitt usikker. For man trenger bare titte litt på hva som skjedde i går for å skjønne at enkelte ting som skjer i dag var veldig sansynelige, ja umulige å unngå til og med. Samtidig har jeg aldri klart svelge ansvarsfraskrivelsen et slikt syn forfekter. Og jeg greier ikke å slutte å tro at enkelte ting jeg gjør skriver seg fra en dypere «vilje» et fritt «meg» inni meg selv.
Som den grubleren jeg er har jeg derfor brukt betydelig med tid på å prøve å finne ut hva det er som gjør forskjellen? For jeg er romantisk fascinert av «årsak – virkning» til den grad at jeg forestiller meg at i en fullstendig kartlagt verden vil ikke en gang et løpsk løv i vinden framtre som kaotisk i sin dans. Her har kvantefysikken trøstet meg litt, men samtidig, selv om vi ikke kan observere de minste partiklene uten å forandre på oppførselen deres, så betyr det ikke at det hele er løsrevet fra «det store systemet». Det betyr i grunnen bare at vi antageligvis aldri vil kunne bli fullstendig klar over skjebnens mønster. Og det kan være en trøst eller en rungende utilfredsstillelse alt etter hvordan man ser det.
Så jeg tror altså i teorien på en slags skjebne, men jeg sluttet tidlig på å tro på en større mening med det hele, unntatt altså mønsteret i seg selv.
Alikevel nøler jeg, nei jeg nekter, jeg nekter å tro at valgene jeg tar her i livet ikke kan tilskrives en fri vilje, eller i det minste en slags vilje. Selv om jeg vedgår at måten jeg tenker på også er et produkt av ting som har hendt meg tidligere, ting jeg har lest, erfaringer jeg har gjort meg, foreldrene mine, landet mitt, kulturen min.
Det er som regel her i tankerekken jeg låser meg fullstendig fast og vedtar slik jeg har vedtatt før, at det viktigste er å forholde meg til virkeligheten rundt meg og ikke nødvendigvis å forstå den. Jeg kan jo aldri 100% forstå den uansett så hva er egentlig vitsen med å bruke så jævlig mye tid på det?
Men jeg kommer alltid tilbake. Og jeg leker med tanken på at selv om valgene våre er sterkt begrenset, så er det ofte visjonene våre som begrenser valgene, og ved å tenke stort og idealistisk gjør jeg valgene mine vakrere og friere.
Og jeg drar mønsteret med meg.
Og forandrer verden.
Og så videre. Dette er ting jeg funderer på i dag. Mye av grunnen til at jeg tenker på disse tingene er at jeg tar tankevekkende fag på universitetet i høst, fag som nok en gang eroderer illusjonene jeg har om fri vilje og aktørers handlingsrom i rom der andre aktører også skal handle, har handlet og så videre.
Tidligere har jeg når jeg har blitt spurt spørsmålet: «Tror du på den frie vilje?» gått inn i en slags forsvarsposisjon der jeg har forsøkt å forklare fri vilje innenfor et system der utrolig mange muligheter er bestemt av omgivelsene, omstendighetene og kulturen. Jeg ble provosert av de som påberoper seg den absolutte frie vilje i kraft av å være et tenkende menneske, fordi jeg alltid har vært mer eller mindre bevisst på at man blir påvirket av ting utenfra. Samtidig har denne posisjonen som regel ført til at jeg til slutt har blitt spurt om det motsatte: «Tror du alt er skjebnebestemt?» Altså om jeg tror vi bare går gjennom livene våre som viljeløse dukker og spiller ut de forutbestemte skjebnene våre. Og her har jeg alltid blitt usikker. For man trenger bare titte litt på hva som skjedde i går for å skjønne at enkelte ting som skjer i dag var veldig sansynelige, ja umulige å unngå til og med. Samtidig har jeg aldri klart svelge ansvarsfraskrivelsen et slikt syn forfekter. Og jeg greier ikke å slutte å tro at enkelte ting jeg gjør skriver seg fra en dypere «vilje» et fritt «meg» inni meg selv.
Som den grubleren jeg er har jeg derfor brukt betydelig med tid på å prøve å finne ut hva det er som gjør forskjellen? For jeg er romantisk fascinert av «årsak – virkning» til den grad at jeg forestiller meg at i en fullstendig kartlagt verden vil ikke en gang et løpsk løv i vinden framtre som kaotisk i sin dans. Her har kvantefysikken trøstet meg litt, men samtidig, selv om vi ikke kan observere de minste partiklene uten å forandre på oppførselen deres, så betyr det ikke at det hele er løsrevet fra «det store systemet». Det betyr i grunnen bare at vi antageligvis aldri vil kunne bli fullstendig klar over skjebnens mønster. Og det kan være en trøst eller en rungende utilfredsstillelse alt etter hvordan man ser det.
Så jeg tror altså i teorien på en slags skjebne, men jeg sluttet tidlig på å tro på en større mening med det hele, unntatt altså mønsteret i seg selv.
Alikevel nøler jeg, nei jeg nekter, jeg nekter å tro at valgene jeg tar her i livet ikke kan tilskrives en fri vilje, eller i det minste en slags vilje. Selv om jeg vedgår at måten jeg tenker på også er et produkt av ting som har hendt meg tidligere, ting jeg har lest, erfaringer jeg har gjort meg, foreldrene mine, landet mitt, kulturen min.
Det er som regel her i tankerekken jeg låser meg fullstendig fast og vedtar slik jeg har vedtatt før, at det viktigste er å forholde meg til virkeligheten rundt meg og ikke nødvendigvis å forstå den. Jeg kan jo aldri 100% forstå den uansett så hva er egentlig vitsen med å bruke så jævlig mye tid på det?
Men jeg kommer alltid tilbake. Og jeg leker med tanken på at selv om valgene våre er sterkt begrenset, så er det ofte visjonene våre som begrenser valgene, og ved å tenke stort og idealistisk gjør jeg valgene mine vakrere og friere.
Og jeg drar mønsteret med meg.
Og forandrer verden.
Saturday, September 13, 2008
Trøtt-emo
Jeg skal dø. Jeg vet det muligens er mange år til, at det kommer til å ta ti år til før jeg virkelig kan begynne å legge merke til at kroppen eldres. Men jeg skal altså dø. Det skal bli mørkt og stille. Og jeg skal ikke være der lengre.
Jeg vet det muligens er lenge til, men hva er tid? Ti år gikk så fort at jeg knapt la merke til det, jeg blir distrahert av noe og så har ti år gått igjen. Og så tyve år og så tyve år til, og jeg kommer til å bevege meg inn i felter der statestikken plutselig jobber mot meg. Hva er tid, en illusjon av muligheter? Akkurat nå befinner jeg meg i mine minner i barndommen og i mine forestillinger alderdommen. Jeg er der allerede, i den bittre realiteten om at jeg ikke er bestandig, ikke evigvarende. Tid er ikke noe jeg har, det er noe som allerede er tatt i fra meg.
Og jeg er redd for å dø, redd for tommheten der fremme, som kommer sigende mot meg, uten at jeg kan vite hvor nær meg den er.
Jeg er allerede død, tusen ganger.
Og når jeg allerede er død, hvorfor skal jeg egentlig leve videre?
Hvis det at jeg frykter intetheten er den eneste grunnen til at jeg fortsetter å leve, hva er da vitsen med det hele?
Hjertet mitt slår.
Jeg er redd for å leve, redd for å glemme at jeg skal dø, for å ikke være forberedt når døden kommer.
Jeg er redd for å satse, bare for å finne ut at det var for sent.
Redd for å finne ut at jeg ikke klarte det.
Hjertet mitt slår.
Jeg skal dø.
Jeg lever.
Nå.
Jeg vet det muligens er lenge til, men hva er tid? Ti år gikk så fort at jeg knapt la merke til det, jeg blir distrahert av noe og så har ti år gått igjen. Og så tyve år og så tyve år til, og jeg kommer til å bevege meg inn i felter der statestikken plutselig jobber mot meg. Hva er tid, en illusjon av muligheter? Akkurat nå befinner jeg meg i mine minner i barndommen og i mine forestillinger alderdommen. Jeg er der allerede, i den bittre realiteten om at jeg ikke er bestandig, ikke evigvarende. Tid er ikke noe jeg har, det er noe som allerede er tatt i fra meg.
Og jeg er redd for å dø, redd for tommheten der fremme, som kommer sigende mot meg, uten at jeg kan vite hvor nær meg den er.
Jeg er allerede død, tusen ganger.
Og når jeg allerede er død, hvorfor skal jeg egentlig leve videre?
Hvis det at jeg frykter intetheten er den eneste grunnen til at jeg fortsetter å leve, hva er da vitsen med det hele?
Hjertet mitt slår.
Jeg er redd for å leve, redd for å glemme at jeg skal dø, for å ikke være forberedt når døden kommer.
Jeg er redd for å satse, bare for å finne ut at det var for sent.
Redd for å finne ut at jeg ikke klarte det.
Hjertet mitt slår.
Jeg skal dø.
Jeg lever.
Nå.
Friday, August 8, 2008
Blakkhetens ukompliserte realiteter
Jeg tror jeg vil komme til å se tilbake på dette året, og delvis i fjor, som perioden da alt forandret seg i livet mitt, standpunkt ble endret, alt ble snudd på hodet, enkelte ting ble knust.
Men denne sommeren har også vært spesiell for meg. Den begynte pengelenst og med en rest av bitter bismak av fortvilelse, så opplevde jeg stadig nye lavmål av pengeløshet underveis, men kom meg likevel til både Madrid og Danmark og opplevde utrolige ting begge steder. Jeg vet nå at jeg antageligvis ikke kommer inn på studiet jeg ønsker meg, jeg vet at høsten vil bestå mye av å betale regninger fra i sommer med penger jeg egentlig ikke har og jeg har generelt lite peiling på hva som skjer videre.
Skuldrene er senket, pusten er rolig og jeg nyter sensommeren. Blant prosjektene mine er konstruksjon av fantasiverden tidvis på toppen og jeg løper frem og tilbake fra bibliotekene på jakt etter bøker som kan hjelpe meg til å forstå hvordan min egen verden fungerer i all sin mangfoldighet.
Snart kan jeg navnet på alle europeiske trær og hvordan de har blitt brukt gjennom tidene. Hvilke legeplanter som finnes rundt Sognsvann og når de forskjellige delene kan høstes inn.
Gjennom å jobbe med å skape analoger i en tenkt verden virker det som om sammenhengene og årsakene trer mye klarere frem. Og jeg bor plutselig i en mye mer helhetlig verden enn før. Selv grusen i oppkjørselen har sin historie og med litt graving vet jeg hvor den ble knust opp, hvor den ble gravd frem og hvilke geologiske prinsipper som har formet den gjennom en liten evighet.
Jeg har ikke vært så vitebegjærlig og nysgjerrig siden jeg var liten. Og den største forskjellen på da og nå, er at jeg vet hvor jeg kan finne mesteparten av svarene. «Hva består fargeblyantbly av?» Tenker jeg mens jeg skriver, og etter å ha rotet rundt på nettet i fem minutter og vurdert flere kilder vet jeg at de lages ved å blande leire og gummi sammen med forskjellige pigmenter, blandingen blir så lagt i voks for å gjøre den glattere. Deretter formes «blyet» og legges inn i en forsterkende komponent av tre. En av sidene foreslår at det mest brukte treslaget i amerika er sedertre.
Og slik vips, er enda en puslespillbrikke på skrivebordet mitt på plass. Jeg kommer nok til å dobbeltsjekke litt på biblioteket, nettet blir som regel brukt veiledende når det gjelder faktaopplysninger.
Uff slik en liten nørd jeg kommer til å bli. Jeg kan allerede en del av trærne på Latin også. Du vet det er praktisk i utlandet.
Mye forandrer seg, jeg har tenkt mye på døden, den er ikke like forferdelig som før. Eller rettere, jeg tar den ikke like personlig som før.
Og jeg er ikke redd for veps lengre.
Hvilke fobier har jeg igjen da? Snart ingen. Ikke rart at skuldrene senker seg.
Det eneste som kommer i nærheten av bekymring er mangelen på livsledsager, men sommeren blåste bort mye av den angsten også, det kommer når det kommer.
I realiteten henger det hele i en veldig tynn tråd, jeg mener fremtiden og sånt, men den henger der vel så lenge den gidder. Livet er usikkert for alle og alt kan skje. Husleien ordner seg vel på en måte og jeg har mye tørrmat i skapet. Biblioteket er gratis og det er Internett på studenthybelen også. Og plommene som modnes sakte i naboens hage og morellene, solbærene og eplene.
Og så kommer jo soppen disse dager. Høsten er en fin tid å være blakk på.
Nye klær fant jeg i en konteiner, og buksebaken kan jeg lappe.
Og så bytter jeg en middag her og der mot en fotmasasje.
Kanskje det er blakkhetens ukompliserte realitet som har roet meg?
Men denne sommeren har også vært spesiell for meg. Den begynte pengelenst og med en rest av bitter bismak av fortvilelse, så opplevde jeg stadig nye lavmål av pengeløshet underveis, men kom meg likevel til både Madrid og Danmark og opplevde utrolige ting begge steder. Jeg vet nå at jeg antageligvis ikke kommer inn på studiet jeg ønsker meg, jeg vet at høsten vil bestå mye av å betale regninger fra i sommer med penger jeg egentlig ikke har og jeg har generelt lite peiling på hva som skjer videre.
Skuldrene er senket, pusten er rolig og jeg nyter sensommeren. Blant prosjektene mine er konstruksjon av fantasiverden tidvis på toppen og jeg løper frem og tilbake fra bibliotekene på jakt etter bøker som kan hjelpe meg til å forstå hvordan min egen verden fungerer i all sin mangfoldighet.
Snart kan jeg navnet på alle europeiske trær og hvordan de har blitt brukt gjennom tidene. Hvilke legeplanter som finnes rundt Sognsvann og når de forskjellige delene kan høstes inn.
Gjennom å jobbe med å skape analoger i en tenkt verden virker det som om sammenhengene og årsakene trer mye klarere frem. Og jeg bor plutselig i en mye mer helhetlig verden enn før. Selv grusen i oppkjørselen har sin historie og med litt graving vet jeg hvor den ble knust opp, hvor den ble gravd frem og hvilke geologiske prinsipper som har formet den gjennom en liten evighet.
Jeg har ikke vært så vitebegjærlig og nysgjerrig siden jeg var liten. Og den største forskjellen på da og nå, er at jeg vet hvor jeg kan finne mesteparten av svarene. «Hva består fargeblyantbly av?» Tenker jeg mens jeg skriver, og etter å ha rotet rundt på nettet i fem minutter og vurdert flere kilder vet jeg at de lages ved å blande leire og gummi sammen med forskjellige pigmenter, blandingen blir så lagt i voks for å gjøre den glattere. Deretter formes «blyet» og legges inn i en forsterkende komponent av tre. En av sidene foreslår at det mest brukte treslaget i amerika er sedertre.
Og slik vips, er enda en puslespillbrikke på skrivebordet mitt på plass. Jeg kommer nok til å dobbeltsjekke litt på biblioteket, nettet blir som regel brukt veiledende når det gjelder faktaopplysninger.
Uff slik en liten nørd jeg kommer til å bli. Jeg kan allerede en del av trærne på Latin også. Du vet det er praktisk i utlandet.
Mye forandrer seg, jeg har tenkt mye på døden, den er ikke like forferdelig som før. Eller rettere, jeg tar den ikke like personlig som før.
Og jeg er ikke redd for veps lengre.
Hvilke fobier har jeg igjen da? Snart ingen. Ikke rart at skuldrene senker seg.
Det eneste som kommer i nærheten av bekymring er mangelen på livsledsager, men sommeren blåste bort mye av den angsten også, det kommer når det kommer.
I realiteten henger det hele i en veldig tynn tråd, jeg mener fremtiden og sånt, men den henger der vel så lenge den gidder. Livet er usikkert for alle og alt kan skje. Husleien ordner seg vel på en måte og jeg har mye tørrmat i skapet. Biblioteket er gratis og det er Internett på studenthybelen også. Og plommene som modnes sakte i naboens hage og morellene, solbærene og eplene.
Og så kommer jo soppen disse dager. Høsten er en fin tid å være blakk på.
Nye klær fant jeg i en konteiner, og buksebaken kan jeg lappe.
Og så bytter jeg en middag her og der mot en fotmasasje.
Kanskje det er blakkhetens ukompliserte realitet som har roet meg?
Friday, April 20, 2007
Mandagstanker på en fredag II
Lurer på om jeg har blitt aseksuell?
Jeg kan ikke huske sist jeg hadde lyst til å ha sex med et annet menneske. Kan ikke huske sist gang jeg så på noen og ble kåt. Begynner å føle meg litt unormal, hvordan skal jeg vite om jeg er heterofil, bilfil eller lesbisk, når jeg ikke tenner på noen av greiene. Savner ikke noen kjæreste, savner ikke noen elsker, savner ikke et parforhold, det byr meg i mot.
Det begynte i fjord sommer, inngikk jeg et veddemål med Shawn om at vi skulle holde oss edru et halvt år. Jeg skulle i tillegg holde meg unna, dop, røyk og tilfeldig sex.
Det var i grunnen ikke så vanskelig. Lettere enn jeg hadde trodd. Lettere og vanskeligere på samme tid.
Jeg står der svett på dansegulvet, klin edru, men pumpa på adrenalin og endorfiner, føler meg hundre prosent levende og glad og sterk. Øynene skanner lokalet på vant måte og jeg plukker lett ut hvem som interesserer meg og hvem som ikke gjør det. Det er en vanesak, det er en klinisk, ufølsom ting, det har ingenting med følelser å gjøre. Og plutselig blir jeg sliten. Føler meg matt, litt kvalm. Sier god natt til vennene mine og går.
Går langs Karl Johan på lørdagsnatten, ser på de fulle folka og tenker. Lurer på om jeg noen gang egentlig har hatt lyst til å ha sex med noen. Det kjenner ut som om adrenalinet har gått surt i musklene mine, som om endorfinene har tørka og klistra seg til pannelappen. Jeg er sliten og kald en eller annen dag i oktober og jeg savner å være full, selv om jeg ikke har lyst til å drikke.
I Februar kan jeg lovlig begynne å drikke igjen. Det gjør jeg, et par ganger. Savner ikke alkoholen, savner ikke hasj, savner ikke å ligge rundt. Savner å være kul; med et whiskyglass i hånda, en sigar i kjeften imens jeg forteller hva jeg gjorde på fredag, full av faen. Savner å være uansvarlig, rølpete og tankeløs. Savner å føle meg på andre sia av den streite linja.
Nå føles det tidvis som om jeg er på andre sia av den ”teite” lina. Føles ut som om jeg begynner å bli kjedelig, steril og grå. Er det voksen jeg blir? Eller bare forvirra? Liker jeg jenter? Liker jeg gutter? Liker jeg noen av delene?
Er det så innmari nøye å være tiltrukket av noen what so ever? Hva betyr det å ha en seksuell legning, at jeg har en kjønnet kategori av mennesker å føle meg tiltrukket av? At jeg liker penis bedre enn pupper? At jeg er rett eller skeiv?
Jeg er. Jeg er. Jeg er… meg selv? Et legeme som beveger meg gjennom tid og rom, i en ufattelig kort reise gjennom evigheten. Formering, utrettelse, realisering, ettermæle, hva bryr det meg? Hva vedgår det meg, det som er så dødelig viktig; kjærligheten?
Det er som om jeg har sagt ordet hundre ganger etter hverandre og det har blitt så banalt at selv ikke bokstavene som oppgjør det gir mening noe lengre.
Jeg savner det ikke.
Men jeg savner å savne det.
Jeg kan ikke huske sist jeg hadde lyst til å ha sex med et annet menneske. Kan ikke huske sist gang jeg så på noen og ble kåt. Begynner å føle meg litt unormal, hvordan skal jeg vite om jeg er heterofil, bilfil eller lesbisk, når jeg ikke tenner på noen av greiene. Savner ikke noen kjæreste, savner ikke noen elsker, savner ikke et parforhold, det byr meg i mot.
Det begynte i fjord sommer, inngikk jeg et veddemål med Shawn om at vi skulle holde oss edru et halvt år. Jeg skulle i tillegg holde meg unna, dop, røyk og tilfeldig sex.
Det var i grunnen ikke så vanskelig. Lettere enn jeg hadde trodd. Lettere og vanskeligere på samme tid.
Jeg står der svett på dansegulvet, klin edru, men pumpa på adrenalin og endorfiner, føler meg hundre prosent levende og glad og sterk. Øynene skanner lokalet på vant måte og jeg plukker lett ut hvem som interesserer meg og hvem som ikke gjør det. Det er en vanesak, det er en klinisk, ufølsom ting, det har ingenting med følelser å gjøre. Og plutselig blir jeg sliten. Føler meg matt, litt kvalm. Sier god natt til vennene mine og går.
Går langs Karl Johan på lørdagsnatten, ser på de fulle folka og tenker. Lurer på om jeg noen gang egentlig har hatt lyst til å ha sex med noen. Det kjenner ut som om adrenalinet har gått surt i musklene mine, som om endorfinene har tørka og klistra seg til pannelappen. Jeg er sliten og kald en eller annen dag i oktober og jeg savner å være full, selv om jeg ikke har lyst til å drikke.
I Februar kan jeg lovlig begynne å drikke igjen. Det gjør jeg, et par ganger. Savner ikke alkoholen, savner ikke hasj, savner ikke å ligge rundt. Savner å være kul; med et whiskyglass i hånda, en sigar i kjeften imens jeg forteller hva jeg gjorde på fredag, full av faen. Savner å være uansvarlig, rølpete og tankeløs. Savner å føle meg på andre sia av den streite linja.
Nå føles det tidvis som om jeg er på andre sia av den ”teite” lina. Føles ut som om jeg begynner å bli kjedelig, steril og grå. Er det voksen jeg blir? Eller bare forvirra? Liker jeg jenter? Liker jeg gutter? Liker jeg noen av delene?
Er det så innmari nøye å være tiltrukket av noen what so ever? Hva betyr det å ha en seksuell legning, at jeg har en kjønnet kategori av mennesker å føle meg tiltrukket av? At jeg liker penis bedre enn pupper? At jeg er rett eller skeiv?
Jeg er. Jeg er. Jeg er… meg selv? Et legeme som beveger meg gjennom tid og rom, i en ufattelig kort reise gjennom evigheten. Formering, utrettelse, realisering, ettermæle, hva bryr det meg? Hva vedgår det meg, det som er så dødelig viktig; kjærligheten?
Det er som om jeg har sagt ordet hundre ganger etter hverandre og det har blitt så banalt at selv ikke bokstavene som oppgjør det gir mening noe lengre.
Jeg savner det ikke.
Men jeg savner å savne det.
Friday, March 30, 2007
Mandagstanker på en fredag
Jeg dør sakte. Celle etter Celle tar kvelden, oppløses og føres vekk med blodet for å bli renset ut i nyrene. Jeg dør sakte. Med en total utbyttingsfrekvens på sju år er jeg per definisjon ikke det samme mennesket som jeg var da jeg var 18. Jeg dør i dette øyeblikket, så sakte at jeg tror jeg lever, imens jeg egentlig ikke er her lengre.
Puster inn, sakte. Kjenner på impulsene som forteller meg at mellomgulvet drar seg nedover, utvider lungene og drar en blanding av hovedsakelig nitrogen helt ut i de ytterste alveolene. Kjenner blodet suse og det nye oksygenet krible i det cellene takknemlig tar det til seg og går i gang med å omdanne det til karbondioksid.
Det slår meg at O2, blir til CO2, at luften renser meg mer enn den nærer meg. Det slår meg at C’en i CO2 er bæsjen til mitokondriene mine, karbondioksidet som med dødelig sikkerhet vil forgifte meg, om det ikke skilles ut i blodet, og så i lungene, ut halsen, ut nesen, kjærtegner overleppen.
Det får meg til å tenke på reklamen som flimrer foran øynene mine på tv’n. ”Motvirker oksidering og tidlig aldring av huden.”
Oksidering, det som får jern til å ruste og vin til å bli eddik… Og meg til å bli gammel, gammel og rynkete, for tilslutt å kollapse systemet i organismen min. Det som dreper meg, sakte, er det samme som tillater meg å leve.
Som jeg nevnte er ikke lengre kroppen min den samme som den var for syv år siden. Byggesteinene den besto av da, har blitt byttet ut med nye og de gamle har med stor sikkerhet spredd seg utover, særs gjennom kloakken, men også gjennom tissestopper i skogen og fuktigheten i åndedretten min; og så spytter jeg jo av og til på veien. Kloakken har dratt ut til havet og blitt spist av fisk og andre organismer i store blå. Krypa blir så spist av større kryp, og snart sitter molekylene som var med på å styre armen min i svømmeblæren til en ål på vei til Sargassohavet.
Jeg vet at kroppen min bare er mitt skall, at bitene i skallet lever evig; danser gjennom tiden i en kontinuerlig utbytting av energi i håp om å nå en ideell form. Men mine små byggesteiner vedrører meg ikke lengre, jeg kan verken kommunisere eller gjenkjenne dem. Jeg bare vet at de er der, rundt om kring i verden.
Og de molekylene som oppgjør min organisme i øyeblikket, mon tro hvor de har ferdes før de kom til meg, før de var agurken på skiva mi, før de satt fast på fluebeina som landet på isen i øyeblikket jeg ikke fulgte med. Mon tro om de har vært innom berømtheter som Laika, Cleopatra, eller Inkapyramidene. Mon tro om de har vært i jordens indre, på havdypene eller kanskje til og med i rommet. Og om de har vært der eller der, husker de noe, har de blitt påvirket på noen måte, kunne man målt det?
Med et lite innfall av ironi lurer jeg på om tankene mine er dype, eller rett og slett banale. Og så forandrer tankerekken seg. Og jeg blir opp i spørsmålet om hva en tanke egentlig er.
Kroppen min er per definisjon evig i egenskap av byggesteinene sine, men hvor blir tankene mine av? Når jeg tenker på å leve evig er det jo helst tankene mine jeg vil beholde, men er de egentlig noe å samle på? Minnene mine, kunnskapen jeg har samlet meg opp igjennom årene, er de egentlig mer en nips og arkiver, savner jeg egentlig noe jeg egentlig aldri hadde?
Det blir abstrakt, og kanskje en tanke mer banalt. Den eneste tiden jeg er sikker på at jeg eksisterer er nå. Og hvem er ”jeg” og hva er ”nå”? Hvorfor er jeg redd for å dø? Jeg er jo ikke i stand til å fatte et egentlig konsept av hva det vil si og ikke være noe mer. Vil det være som å sovne, som å besvime? Den samme redselen som lammer meg på stupetårnet, den samme svimmelheten piner meg i det jeg prøver å sno tankene rundt betydningen av død.
Jeg har jo allerede per definisjon dødd ca 3 ganger siden jeg ble født. Snart 4 ganger har cellene i kroppen min blitt skiftet fullstendig ut. Jenta som var redd for å dø da hun var åtte er her ikke lengre, hun har blitt vasket ut av systemet, sakte men sikkert. Bare genarven er igjen tilbake og bestemmer min fortsettelige form. Og ja selvfølgelig Kjønnscellene som ligger og håper på at de skal unnslippe kroppen min og bygge sin egen organsime en gang…
Puster inn, sakte. Kjenner på impulsene som forteller meg at mellomgulvet drar seg nedover, utvider lungene og drar en blanding av hovedsakelig nitrogen helt ut i de ytterste alveolene. Kjenner blodet suse og det nye oksygenet krible i det cellene takknemlig tar det til seg og går i gang med å omdanne det til karbondioksid.
Det slår meg at O2, blir til CO2, at luften renser meg mer enn den nærer meg. Det slår meg at C’en i CO2 er bæsjen til mitokondriene mine, karbondioksidet som med dødelig sikkerhet vil forgifte meg, om det ikke skilles ut i blodet, og så i lungene, ut halsen, ut nesen, kjærtegner overleppen.
Det får meg til å tenke på reklamen som flimrer foran øynene mine på tv’n. ”Motvirker oksidering og tidlig aldring av huden.”
Oksidering, det som får jern til å ruste og vin til å bli eddik… Og meg til å bli gammel, gammel og rynkete, for tilslutt å kollapse systemet i organismen min. Det som dreper meg, sakte, er det samme som tillater meg å leve.
Som jeg nevnte er ikke lengre kroppen min den samme som den var for syv år siden. Byggesteinene den besto av da, har blitt byttet ut med nye og de gamle har med stor sikkerhet spredd seg utover, særs gjennom kloakken, men også gjennom tissestopper i skogen og fuktigheten i åndedretten min; og så spytter jeg jo av og til på veien. Kloakken har dratt ut til havet og blitt spist av fisk og andre organismer i store blå. Krypa blir så spist av større kryp, og snart sitter molekylene som var med på å styre armen min i svømmeblæren til en ål på vei til Sargassohavet.
Jeg vet at kroppen min bare er mitt skall, at bitene i skallet lever evig; danser gjennom tiden i en kontinuerlig utbytting av energi i håp om å nå en ideell form. Men mine små byggesteiner vedrører meg ikke lengre, jeg kan verken kommunisere eller gjenkjenne dem. Jeg bare vet at de er der, rundt om kring i verden.
Og de molekylene som oppgjør min organisme i øyeblikket, mon tro hvor de har ferdes før de kom til meg, før de var agurken på skiva mi, før de satt fast på fluebeina som landet på isen i øyeblikket jeg ikke fulgte med. Mon tro om de har vært innom berømtheter som Laika, Cleopatra, eller Inkapyramidene. Mon tro om de har vært i jordens indre, på havdypene eller kanskje til og med i rommet. Og om de har vært der eller der, husker de noe, har de blitt påvirket på noen måte, kunne man målt det?
Med et lite innfall av ironi lurer jeg på om tankene mine er dype, eller rett og slett banale. Og så forandrer tankerekken seg. Og jeg blir opp i spørsmålet om hva en tanke egentlig er.
Kroppen min er per definisjon evig i egenskap av byggesteinene sine, men hvor blir tankene mine av? Når jeg tenker på å leve evig er det jo helst tankene mine jeg vil beholde, men er de egentlig noe å samle på? Minnene mine, kunnskapen jeg har samlet meg opp igjennom årene, er de egentlig mer en nips og arkiver, savner jeg egentlig noe jeg egentlig aldri hadde?
Det blir abstrakt, og kanskje en tanke mer banalt. Den eneste tiden jeg er sikker på at jeg eksisterer er nå. Og hvem er ”jeg” og hva er ”nå”? Hvorfor er jeg redd for å dø? Jeg er jo ikke i stand til å fatte et egentlig konsept av hva det vil si og ikke være noe mer. Vil det være som å sovne, som å besvime? Den samme redselen som lammer meg på stupetårnet, den samme svimmelheten piner meg i det jeg prøver å sno tankene rundt betydningen av død.
Jeg har jo allerede per definisjon dødd ca 3 ganger siden jeg ble født. Snart 4 ganger har cellene i kroppen min blitt skiftet fullstendig ut. Jenta som var redd for å dø da hun var åtte er her ikke lengre, hun har blitt vasket ut av systemet, sakte men sikkert. Bare genarven er igjen tilbake og bestemmer min fortsettelige form. Og ja selvfølgelig Kjønnscellene som ligger og håper på at de skal unnslippe kroppen min og bygge sin egen organsime en gang…
Subscribe to:
Posts (Atom)
