Utrolig lite jovialt :(

Natt til onsdag hadde jeg en ubehagelig opplevelse, av den typen jenter nesten må regne med å oppleve når de tror de bare kan bevege seg hvor de vil etter nattens mulm har senket seg over landet.

Jeg er jo av den typen som gjerne drar langs akerselven og våger meg inn i slottsparken på ugudelige tider av døgnet så jeg forventet liksom ikke at det skulle skje noe kjipt bare et drøyt steinkast fra der jeg bor, på sosiale trivelige Sogn studentby.

Nuvel, jeg har da i det aller minste begynt å ta studiene mine mer seriøst, og derav grunnen til at jeg befant meg på studentbyens egne lille lesesal natt til onsdag i håp om å komme igjennom 30sider pensum til forelesningen dagen etter. Å balansere jobb og studier er ikke alltid like lett, men med slike utmerkede fasiliteter bare rett oppe i gata har jeg i det minste muligheten til å slippe unna rotet og distraksjonene på rommet.

Jeg følte meg så flink, med termos og teposer og pågangsmot. Glad for at jeg hadde rommet for meg selv.

Klokken 00:15 banker det på døren.

Jeg tenker ikke så mye over det, tenker bare flyktig at det er noen som ikke gidder å lete frem adgangskortet sitt og håper de kan slippe. Jeg er jo en jovial og hjelpsom jævel, så jeg reiser meg og åpner. Så fint tenker jeg, der hjalp jeg noen i dag også.

Det er en høy og kraftig mørkhåret mann, han takker meg på engelsk. Jeg stusser over at han ikke har med seg noen bøker, men det er jo ikke mitt anliggende, så jeg beveger meg tilbake til pulten for å fortsette lesingen min.

Han følger etter meg.

Han forsøker å starte en samtale. På gebrokkent engelsk forteller han meg at broren hans har vært student, og at han kommer fra polen. Jeg er jo ikke akkurat interessert i å dra ut tiden, jeg vil jo aller helst bare lese meg ferdig og gå for å legge meg. Men jeg er jo en jovial jævel, så jeg nikker og er med på forsøket på samtale i et par omganger før jeg høflig gjør ham oppmerksom på at jeg ikke har tid til å være sosial.

Han ser litt overasket ut, men forlater faktisk lokalet og lukker døren bak seg. Jeg sitter igjen med en distinkt dårlig følelse i magen. Men jeg har jo en del fag å komme igjennom så jeg skyver den til sides og forsetter lesningen.

Det går ti minutter.

Og så banker det på døren igjen.

Tre faktaopplysninger understreker seg i hodet mitt:
1: hvis han hadde en legitim grunn til å være her så ville han hatt adgangskort.
2: hvis han hadde noe som helst å gjøre her ville han hatt anledning i sted.
3: han vet at jeg er helt alene her inne, i et lite rom uten andre utveier enn adgangsdøren i enden av den smale korridoren.

Det er ikke noe å diskutere en gang, jeg er jo en jovial jævel ovenfor meg selv også, så jeg later som om jeg ikke hørte at han banket.

Noen der ute rister i døren.

Noen der ute er rasende forbannet.

Det slås mot døren så det knaker.

Pulsen min trenger ikke lang akselereringstid før den formelig galopperer i brystet mitt.

Jeg prøver å overse det, jeg prøver å lese videre, men ordene fester seg ikke, jeg klarer ikke å tyde dem, jeg prøver å være irritert, men det fungerer ikke.

Jeg er redd.

Hvorfor gir han ikke opp? Hvorfor er han så sint? Kan han ikke bare gå sin vei?

Jeg innser at jeg er redd, jeg er pulserende, kvelende redd. Det er anderledes enn sosialangst og bekymringer, det er ikke noe jeg kan lukke meg inn i meg selv for å unnslippe. Det nytter ikke å utsette å forholde seg til muligheten for at jeg befinner meg i umiddelbar og alvorlig fare.

Men den fornuftige forståelsesfulle delen av hjernen min vet råd, den forteller meg med gjennomtrenende klarhet:

Dette er riktig øyeblikk for å ringe til politiet.

Jeg kjenner igjen rådet, jeg har gitt det til andre før: det øyeblikket du går over fra å være usikker på en situasjon til å faktisk oppleve den som livsfarlig, så er alle alternative forklaringer irrelevante: du er faktisk i fare, forhold deg til det.

Så jeg ringer 112, det hellige nødnummeret, eksklusivt for krisetilfeller.

Jeg forklarer situasjonen og blir tatt på alvor, stemmen i andre enden sier at de skal ringe meg når de står utenfor slik at jeg kan vite at det er trygt å åpne døren.

I løpet av telefonsamtalen blir det stille utenfor, men jeg nevner ikke dette. Jeg vet at inngangspartiet er mørkt og skjult, jeg har ingen intensjoner om å åpne døren før jeg vet sikkert at han ikke står der ute og venter på sjansen til å dytte meg inn i det jeg åpner.

Jeg slår av lyset og setter meg på gulvet med mobiltelefonen i hendene. Og venter.

Imens jeg tenker på hvor utrolig lite jovialt det er av en voksen mann å ødelegge lesefreden min på denne måten.

Og ja politiet kommer, de lar meg avgi forklaring, loggfører hendelsen og følger meg hjem igjen.

Og jeg går opp trappen med en varm, god følelse av at noen hadde tatt vare på meg.

Og at det var meg.