Psykisk helse, en tilstandsbeskrivelse, for øyeblikket.

Jeg gjør det igjen, jeg tenker på å dø.

Jeg har gjort det igjen, rotet meg inn i et ukomfortabelt hjørne av en rotete eksistens. Utsatt husarbeidet, utsatt skolearbeidet og tatt på meg for få ekstravakter til at økonomien kommer ti å gå opp i opp. Jeg ligger på sengen min, uten laken eller sengetrekk, fordi jeg har utsatt å putte det på, og leser manisk på nyheter fra Japan. Leter etter noe som kan distrahere meg fra det faktum at jeg er i ferd med å ødelegge alt, igjen.

Jeg kjenner meg selv godt nok til å skjønne litt av det som foregår, men det gjør det ikke noe enklere å slutte. Jeg kunne likegodt suttet og kuttet meg opp etter armene, det er selvskading like mye det jeg driver på med nå.

Jeg er så utrolig trøtt, men jeg har ikke lyst til å sovne. Jeg har ikke lyst til å sovne, for jeg har ikke lyst til å våkne. Dessuten har jeg ikke tid til å sove nå, for jeg er nødt til å lese den artikkelen, skrive minst en side kladd, jeg har tusen ting å gjøre. Allikevel gjør jeg noe helt annet, jeg sitter og skriver det du leser akkurat nå.

Skuldrene mine verker og hodet mitt er ullent. Fokuset mitt svømmer og jeg ser verden bølge seg foran meg og nyter synet med apatisk fascinasjon. Jeg hadde en venninne på besøk her om dagen som snakket varmt om hallusinogener, jeg prøvde å fortelle henne at jeg ser rare nok ting som jeg gjør. Jeg vet ikke om hun tror på meg, men hun stirret på snirklelabyrinttegningene mine og spurte hvor jeg tar det i fra. Hvor tar jeg det fra? Jeg vet ikke og jeg kan ikke si at jeg bryr meg noe nevneverdig. Om det plager meg på noen måte, så er det fordi det bare er enda en manisk distraksjon fra det jeg egentlig burde gjøre.

Det er ikke så alvorlig, jeg prøver å fortelle meg selv at jeg ikke dør av det. Kompisen min har heller ikke begynt på kvalifiseringsoppgaven og han ser så rolig ut at jeg nesten lurer på hva det er han røyker for noe. Jeg kunne vært like avslappet som han. Det er bare det at jeg vet at jeg er fullstendig inkompetent. Jeg har ikke peiling på det jeg skal skrive om, jeg har ikke det minste forståelse for hvordan en skriver en akademisk oppgave, dessuten vet jeg at jeg kommer til å føkke det opp. Jeg kommer til å gjøre det dårlig med vilje til slutt, bare for å slippe stresset med å ikke få det bra nok.

Rommet mitt er skittent, jeg sover uten laken fordi jeg ikke orker å re opp sengen, tallerkenene samler seg opp og gangnaboene mine lurer på hvor de blir av. En av dem lurer også på om jeg virkelig vasket på vaskeuken min. Sannheten er at jeg ikke gjorde det, jeg orket ikke, jeg gjorde andre ting, og så fikk jeg ikke tid etterpå, for det var jo ikke det eneste jeg utsatte.

Jeg lurer på hva som er galt med meg?

En venninne spurte om jeg planla noe til bursdagen min, og jeg kjente angsten snøre seg i brystet. Jeg prøvde å forklare henne at jeg aldri har arrangert noen fest før, at jeg synes det er ubehagelig bare det å få besøk av noen. Jeg vil ikke at noen skal se hvor motbydelig jeg har det, og jeg orker ikke tanken på ikke kunne forlate festen om jeg blir sliten av å ha folk rundt meg.

Hvorfor blir jeg så sliten av alt mulig?

Jeg husker fremdeles den vinteren, da jeg lå i kanten av åkeren, og kjente sørpa sive inn gjennom skjorteryggen. Jeg husker så inderlig godt den gangen og alle andre halvhjertede forsøk på å dø. Men jeg husker den gangen best, fordi det var den gangen jeg innså hvilket svik hjertet mitt syntes det var, at jeg ønsket å ta livet av det. Så jeg lovet det at jeg aldri skulle prøve igjen, men det trodde ikke på meg. Og jeg gråt min bitreste gråt fordi jeg visste at jeg hadde mistet all tillit til meg selv.

Men jeg er så sta, jeg hadde lovet å overleve, så jeg overlevde, med sammenbitte tenner og frostbitt hud.

Jeg husker lengre tilbake, den tiden trøttheten kom for fullt. Dagen jeg innså at ting aldri kom til å bli magisk bedre, dagen jeg ga opp. Jeg var tolv og jeg gav opp. Jeg lukket øynene og prøvde å sovne for alltid. Jeg begynte å sove lengre og lengre for hver dag. Jeg lukket meg inn i meg selv og prøvde å bli borte.

Og da jeg var sju og prøvde å kvele meg selv, det var for mye, det gjorde for vond og jeg ville dø. Men jeg sa til meg selv at det kanskje ble bedre til neste år og greide til slutt å overtale meg selv til å la være. Jeg holdt det gående i fem år før noe kortsluttet i hodet mitt. For en forbannet skjebne, å være et vesen forelsket i strukturer, å se sine egne illusjoner og innse at de ikke holder.

Jeg er seks og faren min spør om jeg vet at han er glad i meg. Jeg lyver og sier ja, jeg har ikke lyst på mer bråk, dessuten vet jeg at det er meningen at man skal svare ja i slike situasjoner.

Jeg er fire og det er en krokodille på rommet mitt. Jeg gjemmer meg på kjøkkenet og prøver å være helt stille. Krokodillen har en stekepanne og en kniv, jeg hører at den kommer nærmere. Den går gjennom rommet til broren min, der det henger tegninger på veggene, og den kommer ut i stuen. Jeg står like bak hjørnet og hjertet mit slår ubehagelig hardt mot ribbeina i det krokodillen stikker hodet sitt rundt og ser ned på meg med livløse svarte øyne. Den kutter av meg den ene fingeren og fingeren freser på stekepanna, og jeg skriker. Faren min har sakt at sladrehanker er det verste som finnes. Derfor forteller jeg ham ikke om hva de gjør mot meg.

Er det normalt at en fire år gammel jente er lei seg fordi hun ikke døde allikevel?

Jeg slåss mot noe som er så innmari jævlig gammelt, noe som er en sånn intrikat, uløselig del av meg. Selvforakten, trøttheten og dødslengselen er tilstede i mine tidligste minner. Og det får meg til å lure på om det er en egenskap ved meg, i stedet for noe noen andre har påført meg. Begge foreldrene mine sier jeg smilte mye da jeg var baby, at jeg nesten aldri gråt, at jeg spiste alt jeg fikk servert og sov natten igjennom. Og jeg begynner å lure på om jeg allerede da tenkte mer på hva andre forventet av meg enn jeg var bevisst mine egne behov.

Så, jeg sitter her og skriver, igjen. Prøver å beskrive det jeg har slitt så hardt for å komme meg unna. Følelsen av at det er meg selv jeg prøver å rømme fra. Ensomheten i det å bli ønsket bort av seg selv.

Jeg kjenner meg selv såpass godt nå, at jeg skjønner litt av hva som foregår. Jeg ordnet nemlig opp i regningene mine i forrige uke og satte opp et budsjett for månedene fremover. Motreaksjonen kommer alltid. Hver gang jeg ordner opp i en del av rotet mitt, passer jeg på å klusse til andre ting tilsvarende. Av en eller annen grunn virker det som om jeg trenger rotet, og stresset som følger med skyldfølelsen av å ikke ordne opp i det.

Hver gang jeg har det fullstendig ryddig og organisert fylles jeg av en slik uutholdelig, lett tomhet. Og gud som jeg hater den følelsen, jeg hater den mest av alt.

Følelsen av frihet

Jeg lar meg slippe panikken, gang på gang.