Monday, June 8, 2009

Stakkars forsømte meg...

Jeg har lurt flere ganger de siste månedene hva som egentlig går av meg.

Så sliten, uten å få til å sove, så sulten uten å ha lyst til å spise, spiller dataspill jeg synes er gøy, men greier ikke å kose meg, kjeder vettet av meg, men alt jeg prøver å gjøre faller fra hverandre i hendene mine.

Det slår meg i dag at det minner om sorg. Den konstante såre klumpen i halsen og tårene som renner på innsiden uten å komme til overflaten. Men hva er det jeg sørger over?

Kanskje det er den endelige erkjennelsen over hvor ensom og redd jeg var i barndommen? Kanskje det er enda en påminnelse om hvor vanskelig jeg har for å opprette og vedlikeholde forhold til folk jeg liker? Kanskje det er fortvilelse over at målene jeg satte meg i vår gikk fullstendig i vasken?

Hvis jeg kjenner nøye etter virker det som om kroppen og underbevisstheten min har lett seg frem til hvordan jeg følte det i fjortenårsalderen da jeg mistet kontakten med virkeligheten for første gang på alvor.

Det er en halvstor jente som sitter med følelsen av å være slem, dum, stygg og plagsom, som vet at ingen liker henne, som gang på gang opplever at de hun prøver å henvende seg til ser på henne som en fremmed, som en de ikke greier å relatere seg til. For hun gjenkjenner det hun ser i blikkene deres, de prøver å forstå, men de klarer det ikke. Hadde hun bare grått og bedt om hjelp ville kanskje alt vært annerledes. Men den halvgamle jenta har blitt sviktet før og hun har ikke lenger overskudd til å bli sviktet en gang til. Dessuten er tingene hun trenger å snakke om så skitne og ekle og ikke minst forræderske at hun ikke tenker på dem selv en gang.

Så hva kan jeg gjøre?

Jeg prøver å tenke på hva som kanskje kunne hjulpet den jenta jeg var da hun virkelig sto og vippet. Hva var det jeg trengte? Hva er det jeg trenger nå?

Tid, det er vel kanskje det mest opplagte Og profesjonell hjelp, det er jeg i ferd med å skaffe meg, jeg skjønner ikke hva foreldrene mine tenkte på som ikke sendte meg i terapi da. De burde forresten søkt til terapi selv også, ærlig talt...

Men det jeg kan gjøre selv. Viktigst er det kanskje å prøve å strukturere litt bedre, jeg vet jeg blir ekstra fjern av å sulte meg selv og jeg glemmer lett å spise, derfor må nok faste måltider inn i rutinene. Rommet mitt bruker minimal tid på å forvandle seg til et rotereir og jeg hater rydding intenst, samtidig mistrives jeg i rot og det har en tendens til å legge seg som enda en vekt på skuldrene mine. Så jeg bør finne en måte å gjøre det lettere for meg selv på, bli flinkere til å flytte tingene jeg ikke trenger og prosjektene jeg ikke jobber med opp på loftet. Søvn er vanskeligere, men jeg tror flytting av laptoppen fra senga og over til skrivepulten vil være hjelpsomt her, samt kutte ned på aktivitetene jeg gjør i senga som ikke har med soving eller ehm, 'sånne' ting å gjøre.

Merker at det å skrive dette virket som en liten katarsis, jeg begynte faktisk å gråte, og så gikk jeg ut og vasket alle koppene mine. :) Et godt tegn i grunnen, på at jeg burde skrive mer. Flere følelser og tanker på utsiden!

6 comments:

mirakelmirakel said...

For et vakkert og sårt innlegg... trist at du har det slik, imponerende at du lager deg små mål for å få det bedre.

Ta den tiden du trenger, og gjør det slik at det er bra for DEG.

Klem :)

Martine Votvik said...

Takk for oppmuntrende ord :)

Guri said...

Folk bryr seg. Det veit du eigentleg, men eg seier det likevel.
Det blir fint å sjå deg igjen på fredag :)

Martine Votvik said...

Jeg vet at folk bryr seg, men når systemene låser seg blir det av og til litt vanskelig å forholde seg til det på en konstruktiv måte. Å kontakte noen virker som et energistjelende ork som jeg ikke vet hva jeg vil ha igjen for. Da virker det ofte litt mer logisk å bare krølle seg sammen under dyna og vente til det går over, for det vet jeg jo av erfaring at det gjør.

Sukk

Det er også fint med en påminnelse av og til :)

Frau L said...

du er allerede halveis.

Martine Votvik said...

Håper da inderlig det :)