Forjævlige drittdager

Jeg tror tidvis at jeg er e optimistisk og positiv person, men dette er nok ikke tilfellet, jeg bruker langt mer tid på å tenke på hvor vondt og jævlig jeg har det enn å fundere over herligheten ved livet. Nå skal jeg ikke være urettferdig, jeg er flink til å nyte øyeblikket for det det er verdt, det er bare det at øyeblikk raskt kan ha passert og så er man inne i den grå suppa av kjiphet igjen.

En av dem som bor på gangen forbinder meg med en bestemt setning så mye at hun tenker på meg hver gang hun sier det selv. "Jeg er litt sliten." Jess, det er litt av et trademark, men sånn er livet, jeg er ikke i stand til å juge når folk spør meg hvordan det går, samtidig er jeg ikke villig til å utlevere meg fullstendig, så jeg svarer det selvsamme "Jeg er litt sliten, men ellers går det bra." Fisker jeg etter sympati? Av og til tror jeg at jeg gjør det, men jeg liker jo ikke sympati en gang, så sannheten er vel heller at jeg prøver å unnskylde meg indirekte for at jeg ikke er så flink med oppvask og vaskeuker. Når jeg tenker etter for hvordan det faktisk er, så har jeg i grunnen ingen ting å unnskylde, enten klarer du det eller så klarer du det ikke og om ingen klager så har du ikke gjort noe galt heller.

Det hele minner meg om en episode da jeg var rundt 16-17 eller noe, det var tidlig om morgenen 24 desember, julaften med andre ord selv om jeg har vanskelig med å kalle det aften når det tross alt var om morgenen. I alle fall hadde jeg vært syk hele kvelden med både oppkast og diare, takknemlig for å ha mitt eget bad der jeg bodde hos faren min for jeg ble jo tross alt tvunget til å bli der inne hele natten.

Så sitter jeg der redusert, matt og dødtrøtt i sofaen og er glad for at jeg ikke lenger har noe inne meg som jager etter å komme ut, og så begynner husets øvrige beboere å stå opp rundt meg. Det er morgenen på julaften og huset er fremdeles ikke vasket ferdig eller satt i stand for anledningen, så folk har det rimelig travelt. Jeg også selvfølgelig, jeg har også en liten liste med ting jeg er ansvarlig for, men jeg er syk og jeg blir sittende på sofaen og henge med hodet litt lengre enn stressende voksne hadde sansen for. Faren min spør meg hvorfor jeg ikke er i gang enda og jeg løfter hodet og ser på ham, forsøker å se ut slik jeg føler meg og jeg føler meg jævlig. "Jeg er litt sliten." sier jeg, jeg sier det forsiktig med lav stemme, som om jeg tilstår å ha stålet noe. Jeg får en skarp oppstramming tilbake og en påminnelse om arbeidsoppgavene mine. Kvalm og svimmel reiser jeg meg og setter i gang.

Hvorfor sa jeg det ikke bare som det var? Hvorfor sa jeg ikke at jeg ikke hadde sovet en time om natten, at jeg hadde spydd og det som verre var til selv magesyren lot vente på seg? Svaret på det er sammensatt, for det første hadde jeg ikke feber, det store hellige beviset på at du faktisk er syk og ikke bare later som. Etter et par år med kuing trodde jeg vel på det selv også, jeg tror vel kanskje på det fremdeles.

Men den andre halvdelen av sannheten var at jeg ville at han skulle se at jeg var utslitt, jeg ville at han skulle se meg og forstå uten at jeg trengte å si noe. Det er kanskje en urimelig tanke, men slik var det. Om jeg ikke så sliten og syk ut den morgenen så tror jeg aldri jeg har sett syk ut noen sinne.

Så jeg vet det er patetisk og selvmedlidende, men om du noen gang spør meg om hvordan jeg har det og jeg svarer som ovenfor at jeg kanskje "er litt sliten" eller at jeg "føler meg litt svimmel" eller at jeg har det "sånn passe", så betyr det alltid og ufravikelig at livet mitt er det kjipeste som finnes og at jeg ikke har peiling på hva jeg skal gjøre med det og at jeg har lyst til å dø. Vel, stryk det siste, jeg har jo ikke lyst til å dø, det høres bare av og til litt lettere ut enn å leve. Stor forskjell.

Jeg vet ikke hva jeg driver på med for tiden, alt flyter og alt oppløses og filtres sammen.

Er denne følelsen av mangel på kontroll en illusjon for å ta brodden av realiteten ved at det gang på gang er mine egne valg som fører meg dit jeg er?

Vel, det finnes valg og så finnes det reelle valgmuligheter. Enten så klarer du det i dag eller så klarer du det ikke i dag. Og om du ikke klarer det i dag så har du ikke gjort noe galt, du har ikke vært kjip, unnasluntrende eller lat. Det finnes bare virkleligheten her og nå, drømmeideen om det der og da der alt er anderledes, den kan ikke annet enn å gi deg dårlig samvittighet til ingen nytte.

Akkurat nå er dette en forjævlig drittdag.