Jeg er uenig, det burde ikke være en bombe.
Hva er egentlig saken her? En ung kvinnelig artist reiser til LA for å spille inn musikkvideo, uheldigvis begynner det å regne og de kan ikke spille inn videoen i ørkenen som de har planlagt. Teamet ender opp med å lage en alternativ video på hotellet som ikke skiller seg mye fra andre musikkvideoer i tiden.
Videoen slippes. Noen unge folk skriver på nettet at Tone er pen, men musikken hennes er kjedelig. Ingen bryr seg.
Så skjer det, jeg vet ikke om det er den første kritikken, men PR-ekspert Elisabeth Hartmann kritiserer Damli på God kveld norge for å spille for mye på sex. Plutselig har det forandret seg til en interessant sak og mange begynner å skrive for og imot.
Damli slår tilbake og sier en del ok ting, men argumenterer også for at nakenhet er den eneste måten å lykkes på i bransjen. Hun sier også at feminister må støtte hverandre og ønsker seg en mer romslig feminisme.
Dette får selvfølgelig reaksjoner. Jeg gidder ikke linke til alt som ble sagt på twitter og facebook, men dere skjønner sikkert geografien i saken nå.
Mitt hovedproblem med hele greia er at platebransjen og media som burde få pepper i saker som denne har sluppet glatt unna. Det har blitt til en sak for eller i mot Tone Damlis lettkleddhet, når det egentlig var en super sjanse til å gå hardt ut imot presset til sexualisering som unge artister må leve med i jobben sin.
Feminisme handler ikke om å heie jenter frem uansett hva de måtte finne på. Men, feminisme handler heller ikke om å henge ut enkeltindivider og paradere dem rundt i offentligheten. Feminisme handler om å være kritiske til systemene som reduserer valgmulighetene til unge kvinner. Tone Damli er en av disse unge kvinnene som har redusert valgfrihet, hun er ikke det kjipe, fæle ulven som ødelegger selvtilliten til andre unge jenter.
Først blei jeg litt provosert over måten hun svarte på tiltale i bloggen sin. Men etter å ha tenkt på det en stund gikk det opp for meg at dama er trengt opp i et hjørne. Jeg er heller ikke verdens mest reflekterte menneske når jeg føler meg under angrep fra alle sider. Kanskje Damli ville reagert anderledes om kritikken hadde blitt vendt mot kulturen vår generelt og ikke direkte mot henne. Kanskje fantes det en liten del av Damli som også syntes hele greia var litt pinlig og teit, men når folk går ut og sier at hun er Dum! da går hun selvfølgelig i forsvar, slik alle andre normale mennesker også gjør.
Personlig har jeg fremdeles ikke sett videoen og jeg kommer sikkert ikke til å gjøre det heller.
Men jeg etterlyser en feminisme som gjør det mulig for unge kvinner som Damli å gå i dialog og reflektere rundt egne valg i stedet for å trenge dem opp i hjørner der de til slutt vil oppfatte patriarkatet som sin eneste venn og støttespiller.
Thursday, February 2, 2012
Thursday, November 3, 2011
Den mystiske voldtektsmannen
En av tingen som har irritert meg ved debattene rundt voldtekt som har sirkulert den siste tiden er at vi stadig avspores av folk som bare vil snakke om hva "jentene" kan gjøre for å ta bedre vare på seg selv. GRRR
"Men Martine da", tenker du kanskje til deg selv. "Er det ikke også viktig at jentene 'tar sine forhåndsregler'?"
Takk for innspillet, for at det skal være relevant må vi forutsette tre ting:
1) at kvinner generelt ikke har tenkt over at de kan ta forhåndsregler
2) at forhåndsreglene har vist seg å virke (at ingen edru, konservativt kledde kvinner blir voldtatt)
3) at voldtekt er i det minste delvis offerets ansvar
Men nå skal jeg ikke være helt urimelig, jeg skal heller uortodoks nok anta at det finnes en logisk og rasjonell årsak til grunne for at folk forsetter å insistere på å forurense debatter med påminnelser om at korte skjørt kan vekke feil oppmerksomhet.
Grunn nummer 1
Kvinner som blir voldtatt er ikke ordentlige mennesker
Det høres kanskje litt skrudd ut og ingen vil vel ta dette til sitt bryst og innrømme at nja voldtektsofre de har de aldri egentlig ilagt noen form for rasjonell tankevirksomhet eller logisk sans. Viss vi graver litt kommer det allikevel frem, alle sentrale menneskelige karakteristikker unntagen muligens empati og evne til å føle smerte må strykes fra listen. Ikke evnet hun å planlegge fremover i tid, ikke kunne hun trekke logiske slutninger, ikke kunne hun i kraft av sitt individ sette seg ordentlig til motverge.
Jepp dette er slik veldig mange mennesker, mennesker som kanskje er rundt deg i dette øyeblikk tenker. De har kanskje ikke destillert meningene sine til den ytterste konsekvens, men om det tar seg bryet er det nok dette eller noe lignende de kommer til å finne, om de liker det eller ikke.
Derfor er det selvfølgelig viktig å øse på med formaninger til en hver tid for å nå frem til disse hjelpeløse skapningene og overbevise dem om at det er tryggest å låse seg inn hjemme. Å gjøre noe annet ville være direkte omsorgssvikt og hjerterått likegyldig. I grunnen minner det meg litt om kristne som desperat forsøker å omvende folk til Jesus fordi de ikke skal brenne i helvete når vi dør. Dvs. Engasjementet er ekte, men budskapet er skrudd.
Grunn nummer 2
Menn som voldtar er ikke en gang mennesker, de er mystiske, groteske dyr
Og hverken du eller noen du kjenner passer inn under denne beskrivelsen hva? Faktisk har du kanskje bare sett en eller to mennesker i livet ditt som kanskje under tvil kunne passere. Så hvordan når vi frem til disse flyktige, mystiske, mytiske mennene? Det triste svaret er at det er komplett umulig.
Disse mennene jobber ikke på jobben din, går ikke på skolen din og deltar ikke på fritidsaktivitetene dine. De er i hvertfall ikke i omgangskretsen din og blant dine nære venner og familie.
Med andre ord har du ingen sjanse i havet for å påvirke dem.
Voldtektsmenn er halvt tåke og halvt dyr, de oppstår spontant på steder der voldtekter skjer og etterpå går de i oppløsning og forsvinner. Så hva er vitsen med å diskutere hva vi kan gjøre for få dem til å slutte med å voldta?
Og det er i hvertfall ingen vits i å ha en alvorlig samtale med barnet sitt om at det er viktig å respektere andres grenser og at et nei alltid betyr nei. For din egen unge er jo et virkelig menneske med evne til å tenke ordentlig tanker og ingen slike mennesker ville gjort noe så motbydelig som å grovt forgripe seg på et annet menneske.
Konklusjon
Siden det er komplett umulig å snakke til monstrene som voldtar er det eneste vi kan gjøre å forsøke å nå frem til jentene som ikke enda har skjønt at de må ta taxi hjem.
Den virkelige konklusjonen
Hvor feil kan dere da ta pappskaller? Selv om du ikke nødvendigvis kjenner en eneste en som har voldtatt noen, så er statistikken på min side når jeg påstår at minst en du kjenner har et uheldig forhold til å respektere andres grensesetting. Minst en du kjenner har med vitende vilje trått over en grense fordi de visste de ville sluppet unna med det. Kanskje gjelder det deg også?
Vi kan alle ta i et tak for å forandre holdninger til respekt og grensesetting i våre omgangskretser, familier og miljøer.
Men for at vi skal lykkes må vi innse to ting:
1) Voldtekter skjer uansett hvor mange forhåndsregler offeret følger.
dette er så selvforklarende at det kan stå for seg selv.
2) voldtektsmannen er et virkelig menneske,
med de samme følelsene og evnene til rasjonell tankegang som du har. Det er mulig for en overgriper å ta tak i livet sitt og sørge for at han eller hun slutter å forgripe seg. I alle handlinger ligger det et valg og i alle voldtekter var det et alternativ å ikke begå en voldtekt.
"Men Martine da", tenker du kanskje til deg selv. "Er det ikke også viktig at jentene 'tar sine forhåndsregler'?"
Takk for innspillet, for at det skal være relevant må vi forutsette tre ting:
1) at kvinner generelt ikke har tenkt over at de kan ta forhåndsregler
2) at forhåndsreglene har vist seg å virke (at ingen edru, konservativt kledde kvinner blir voldtatt)
3) at voldtekt er i det minste delvis offerets ansvar
Men nå skal jeg ikke være helt urimelig, jeg skal heller uortodoks nok anta at det finnes en logisk og rasjonell årsak til grunne for at folk forsetter å insistere på å forurense debatter med påminnelser om at korte skjørt kan vekke feil oppmerksomhet.
Grunn nummer 1
Kvinner som blir voldtatt er ikke ordentlige mennesker
Det høres kanskje litt skrudd ut og ingen vil vel ta dette til sitt bryst og innrømme at nja voldtektsofre de har de aldri egentlig ilagt noen form for rasjonell tankevirksomhet eller logisk sans. Viss vi graver litt kommer det allikevel frem, alle sentrale menneskelige karakteristikker unntagen muligens empati og evne til å føle smerte må strykes fra listen. Ikke evnet hun å planlegge fremover i tid, ikke kunne hun trekke logiske slutninger, ikke kunne hun i kraft av sitt individ sette seg ordentlig til motverge.
Jepp dette er slik veldig mange mennesker, mennesker som kanskje er rundt deg i dette øyeblikk tenker. De har kanskje ikke destillert meningene sine til den ytterste konsekvens, men om det tar seg bryet er det nok dette eller noe lignende de kommer til å finne, om de liker det eller ikke.
Derfor er det selvfølgelig viktig å øse på med formaninger til en hver tid for å nå frem til disse hjelpeløse skapningene og overbevise dem om at det er tryggest å låse seg inn hjemme. Å gjøre noe annet ville være direkte omsorgssvikt og hjerterått likegyldig. I grunnen minner det meg litt om kristne som desperat forsøker å omvende folk til Jesus fordi de ikke skal brenne i helvete når vi dør. Dvs. Engasjementet er ekte, men budskapet er skrudd.
Grunn nummer 2
Menn som voldtar er ikke en gang mennesker, de er mystiske, groteske dyr
Og hverken du eller noen du kjenner passer inn under denne beskrivelsen hva? Faktisk har du kanskje bare sett en eller to mennesker i livet ditt som kanskje under tvil kunne passere. Så hvordan når vi frem til disse flyktige, mystiske, mytiske mennene? Det triste svaret er at det er komplett umulig.
Disse mennene jobber ikke på jobben din, går ikke på skolen din og deltar ikke på fritidsaktivitetene dine. De er i hvertfall ikke i omgangskretsen din og blant dine nære venner og familie.
Med andre ord har du ingen sjanse i havet for å påvirke dem.
Voldtektsmenn er halvt tåke og halvt dyr, de oppstår spontant på steder der voldtekter skjer og etterpå går de i oppløsning og forsvinner. Så hva er vitsen med å diskutere hva vi kan gjøre for få dem til å slutte med å voldta?
Og det er i hvertfall ingen vits i å ha en alvorlig samtale med barnet sitt om at det er viktig å respektere andres grenser og at et nei alltid betyr nei. For din egen unge er jo et virkelig menneske med evne til å tenke ordentlig tanker og ingen slike mennesker ville gjort noe så motbydelig som å grovt forgripe seg på et annet menneske.
Konklusjon
Siden det er komplett umulig å snakke til monstrene som voldtar er det eneste vi kan gjøre å forsøke å nå frem til jentene som ikke enda har skjønt at de må ta taxi hjem.
Den virkelige konklusjonen
Hvor feil kan dere da ta pappskaller? Selv om du ikke nødvendigvis kjenner en eneste en som har voldtatt noen, så er statistikken på min side når jeg påstår at minst en du kjenner har et uheldig forhold til å respektere andres grensesetting. Minst en du kjenner har med vitende vilje trått over en grense fordi de visste de ville sluppet unna med det. Kanskje gjelder det deg også?
Vi kan alle ta i et tak for å forandre holdninger til respekt og grensesetting i våre omgangskretser, familier og miljøer.
Men for at vi skal lykkes må vi innse to ting:
1) Voldtekter skjer uansett hvor mange forhåndsregler offeret følger.
dette er så selvforklarende at det kan stå for seg selv.
2) voldtektsmannen er et virkelig menneske,
med de samme følelsene og evnene til rasjonell tankegang som du har. Det er mulig for en overgriper å ta tak i livet sitt og sørge for at han eller hun slutter å forgripe seg. I alle handlinger ligger det et valg og i alle voldtekter var det et alternativ å ikke begå en voldtekt.
Wednesday, October 12, 2011
Mens folket lider
En kvinne koser seg privat, hun drikker alkohol, hun avbildes i bikini, hun har tilgang på mye luksus. Er dette en slags nyhet liksom?
Ja, hun bolterer seg imens folket lider. Så vidt jeg vet er det ikke noe kriminelt ved det. Vi kan diskutere om det er moralsk forkastelig, men da tror jeg vi fort havner i trøbbel.
For vi har også kost oss i luksus imens de samme folka led, og vi har også kost oss i luksus på grunn av at vi tillater andre å lide.
Kan ikke avisene poste bilder av Stoltenbergs familie på hytta eller noe ved siden av norske minstepensjonister og folk i helsekøen? Eller familiene til Saudiarabiske ledere? Eller familiene til hvilken som helst ledere tyranniske eller i varierende grad demokratiske? For de koser seg i luksus alle sammen imens de nyter godt av at andre har det verre enn dem selv.
Kvinnen på bildene er helt sikker ingen helgen, like lite som noen av oss og sikkert mindre enn et par av oss. Men det er vel ikke derfor de trykker opp hennes privat bilder fra hennes private liv som har blitt stjålet fra henne etter at hjemmet hennes ble invadert og ødelagt.
Dobbeltmoralske sexistiske skyggelappede drittavis, det gjelder samtlige av avisene for så vidt.
Ja, hun bolterer seg imens folket lider. Så vidt jeg vet er det ikke noe kriminelt ved det. Vi kan diskutere om det er moralsk forkastelig, men da tror jeg vi fort havner i trøbbel.
For vi har også kost oss i luksus imens de samme folka led, og vi har også kost oss i luksus på grunn av at vi tillater andre å lide.
Kan ikke avisene poste bilder av Stoltenbergs familie på hytta eller noe ved siden av norske minstepensjonister og folk i helsekøen? Eller familiene til Saudiarabiske ledere? Eller familiene til hvilken som helst ledere tyranniske eller i varierende grad demokratiske? For de koser seg i luksus alle sammen imens de nyter godt av at andre har det verre enn dem selv.
Kvinnen på bildene er helt sikker ingen helgen, like lite som noen av oss og sikkert mindre enn et par av oss. Men det er vel ikke derfor de trykker opp hennes privat bilder fra hennes private liv som har blitt stjålet fra henne etter at hjemmet hennes ble invadert og ødelagt.
Dobbeltmoralske sexistiske skyggelappede drittavis, det gjelder samtlige av avisene for så vidt.
Friday, May 20, 2011
hva med de små guttene da?
Ja nå får vi virkelig høre det igjen, vi feminister, om hvordan vi ødelegger for guttene. Vi har visst laget et kjærringvelde i Norge og nå henger guttene etter og faller ut av skolen fordi vi har gjort det så vanskelig for dem.
Takk skal dere ha, men det var faktisk ikke damene som bestemte at barn skulle sitte stille og være snille på skolen. Det var ikke damene som utformet kravet til teoretisk prestering eller moden oppførsel.
og selvfølgelig var det damer som lagde alle de filmene der voksne menn hylles for å oppføre seg barnslig, uansvarlig og latterlig... vi tvang dere til å like dem også.
Menn er menn verst, når alt kommer til alt. (legg merke til at jeg himler med øynene) Spøk til side, det er selvfølgelig markedskapitalismen som har skylden.
Kanskje det er på tide med en liten reality check? Om vi forteller unge gutter at det er synd på dem fordi skolen ikke tillater at de skulker litt innimellom og bråker i timen så gjør vi dem en gedigen bjørnetjeneste. Alle vet at de guttene som faktisk er interessert i fag og knytter identitet til skoleflinkhet ikke har noen problemer med å konsentrere seg eller sitte stille. Skal vi så gjøre det motsatte og bygge opp under en identitet som bygger på at gutter er "gutter" og ikke kan kontrollere seg?
Eller som unge herr Birk Gautefall Carlenius sier det
"Kanskje gutter bør få karakterer for mer gutteting - sport, det å være i aktivitet og gjøre praktiske ting."
Jeg er veldig for mer fysisk aktivitet på skolen, men ikke for å skape en slags illusjon om faglig prestasjon på karaktergjennomsnittet. Vi har skolen for å forberede unge mennesker til arbeidslivet. Før eller senere må de lære seg å jobbe selvstendig, forholde seg til autoriteter, oppføre seg høflig, samarbeide i team.
Denne saken minner meg om en annen sak der smågutter ble oppfordret til å sitte når de tisset. Da var folk raskt ute med å klage over at det skadet småguttenes maskuline stolthet om de måtte sitte. Jeg mener, virkelig? Hva er det som er så maskulint stolt med å stadig bomme på skåla og grise til gulv og toalettring? Men sånn er det altså, noen voksne mener at det er helt greit at gutter ydmykes for å tilfredsstille ideen vår om hva det vil sies å være en gutt.
Jeg vil påstå at hovedproblemet til guttene er at de (og vi alle) er oppdratt av samfunnet til å oppfatte seg selv som radikalt forskjellige fra jenter, de bygger identiteten sin på denne forskjellen og det er nok at de hører at "jenter er gode til noe" før de vet at de selv er dårlige til den samme tingen. Og ikke nok med det, det er nemlig livsviktig for guttene å opprettholde og understreke denne forskjellen, for all assosiasjon med det feminine kan bety hån, mobbing eller vold.
Hvis bare samfunnet vårt hadde sluttet å hate jenter å kvinner. Så hadde det kanskje ikke kostet unge gutter så mye å sitte stille og være snille. Det kunne kanskje til og med blitt kult å være litt som ei jente. Tenk nå litt på det.
Takk skal dere ha, men det var faktisk ikke damene som bestemte at barn skulle sitte stille og være snille på skolen. Det var ikke damene som utformet kravet til teoretisk prestering eller moden oppførsel.
og selvfølgelig var det damer som lagde alle de filmene der voksne menn hylles for å oppføre seg barnslig, uansvarlig og latterlig... vi tvang dere til å like dem også.
Menn er menn verst, når alt kommer til alt. (legg merke til at jeg himler med øynene) Spøk til side, det er selvfølgelig markedskapitalismen som har skylden.
Kanskje det er på tide med en liten reality check? Om vi forteller unge gutter at det er synd på dem fordi skolen ikke tillater at de skulker litt innimellom og bråker i timen så gjør vi dem en gedigen bjørnetjeneste. Alle vet at de guttene som faktisk er interessert i fag og knytter identitet til skoleflinkhet ikke har noen problemer med å konsentrere seg eller sitte stille. Skal vi så gjøre det motsatte og bygge opp under en identitet som bygger på at gutter er "gutter" og ikke kan kontrollere seg?
Eller som unge herr Birk Gautefall Carlenius sier det
"Kanskje gutter bør få karakterer for mer gutteting - sport, det å være i aktivitet og gjøre praktiske ting."
Jeg er veldig for mer fysisk aktivitet på skolen, men ikke for å skape en slags illusjon om faglig prestasjon på karaktergjennomsnittet. Vi har skolen for å forberede unge mennesker til arbeidslivet. Før eller senere må de lære seg å jobbe selvstendig, forholde seg til autoriteter, oppføre seg høflig, samarbeide i team.
Denne saken minner meg om en annen sak der smågutter ble oppfordret til å sitte når de tisset. Da var folk raskt ute med å klage over at det skadet småguttenes maskuline stolthet om de måtte sitte. Jeg mener, virkelig? Hva er det som er så maskulint stolt med å stadig bomme på skåla og grise til gulv og toalettring? Men sånn er det altså, noen voksne mener at det er helt greit at gutter ydmykes for å tilfredsstille ideen vår om hva det vil sies å være en gutt.
Jeg vil påstå at hovedproblemet til guttene er at de (og vi alle) er oppdratt av samfunnet til å oppfatte seg selv som radikalt forskjellige fra jenter, de bygger identiteten sin på denne forskjellen og det er nok at de hører at "jenter er gode til noe" før de vet at de selv er dårlige til den samme tingen. Og ikke nok med det, det er nemlig livsviktig for guttene å opprettholde og understreke denne forskjellen, for all assosiasjon med det feminine kan bety hån, mobbing eller vold.
Hvis bare samfunnet vårt hadde sluttet å hate jenter å kvinner. Så hadde det kanskje ikke kostet unge gutter så mye å sitte stille og være snille. Det kunne kanskje til og med blitt kult å være litt som ei jente. Tenk nå litt på det.
Saturday, March 26, 2011
Hva er det små jenter er laget av?
Jævla dualitetskultur.
Jeg er så drita lei av å høre "jente" eller "småpike" eller "kvinne" bli brukt som skjellsord som betyr "svak", "feig" og "sippete". Vet dere egentlig noen ting som helst om hva små jenter er laget av?
Små jenter før puberteten er ikke stort forskjellig fra gutter hverken fysisk eller psykisk, faktisk viser flere studier at jenter vokser rakere, har mer robust immunforsvar og tar til seg kunnskap raskere. Dette er riktignok før puberteten, etterpå jevner ting seg mer ut. Menn er statistisk sett sterkere enn kvinner og kvinner har fremdeles bedre immunforsvar samt bedre utholdenhet og høyere smerteterskel, (eller anderledes smertereseptorer, potato, potato).
Så voksne kvinner er en ting (awesome), men små jenter er beintøffe.
Selv var jeg litt engstelig som barn, men det hindret meg ikke i å klatre opp i de høyeste trærne, leke med fyrstikker(mer sier jeg ikke om den saken) og le når jeg falt på sykkelen og skrubbet meg opp. I tillegg måtte jeg utstå det sosiale minefeltet andre jenter utgjorde for sånne som meg som ikke var like sosialt oppvakt som gjennomsnittet.
Og i tillegg måtte jeg som alle jenter forholde meg til verden rundt meg som fortalte meg at jeg var et annenrangs menneske. Når omtrent alle måter gutter rakker ned på hverandre har med femininitet å gjøre og du kan bli utestengt fra lek bare fordi du er ei jente. Til og med voksne kan be en gutt om å manne seg opp og ikke være ei sippete jente imens du står rett ved siden av. Skjønner de ikke hva de gjør med selvbildet vårt? Og så ser du på hvordan voksne behandler hverandre og jenter plukker raskt opp at det er deres eget ansvar om noe slemt skjer med dem.
Jenter som er litt mer sosialt oppvakte enn det jeg var plukker vel også opp at de kan spille på (imaginær) svakhet for å få fordeler, men det er også med det underforstått at det alltid er voksne og særlig menn som er kilden til makten deres.
Men de jentene, før de kommer i puberteten, er også like sterke, fryktløse og skarpe som en hvilken som helst jevnaldrende gutt. Og etter puberteten er de også like fryktløse og skarpe om enn ikke like sterke. Skjønt de som holder seg i form lett er sterkere enn mange menn som ikke gjør det samme.
Vi fortjener visselig ikke å være selve symbolet på ynkelighet og skam.
Og nå har jeg ikke en gang sakt noe om hvor usselt det er å rakke ned på folk i utgangspunktet. Vil dere snakke om kvinners svikerske ryggstikkeri, hva med hvor jævla usselt det er å kalle en liten gutt ei jente, eller en homo for den saks skyld. Ikke bare bygger det i opp under den gryende forståelsen hans om at det er noe stygt og skammelig, men du stikker ham også på det såreste punktet, behovet for gruppetilhørighet. Mennesker er noe piss noen ganger.
Jeg er så drita lei av å høre "jente" eller "småpike" eller "kvinne" bli brukt som skjellsord som betyr "svak", "feig" og "sippete". Vet dere egentlig noen ting som helst om hva små jenter er laget av?
Små jenter før puberteten er ikke stort forskjellig fra gutter hverken fysisk eller psykisk, faktisk viser flere studier at jenter vokser rakere, har mer robust immunforsvar og tar til seg kunnskap raskere. Dette er riktignok før puberteten, etterpå jevner ting seg mer ut. Menn er statistisk sett sterkere enn kvinner og kvinner har fremdeles bedre immunforsvar samt bedre utholdenhet og høyere smerteterskel, (eller anderledes smertereseptorer, potato, potato).
Så voksne kvinner er en ting (awesome), men små jenter er beintøffe.
Selv var jeg litt engstelig som barn, men det hindret meg ikke i å klatre opp i de høyeste trærne, leke med fyrstikker(mer sier jeg ikke om den saken) og le når jeg falt på sykkelen og skrubbet meg opp. I tillegg måtte jeg utstå det sosiale minefeltet andre jenter utgjorde for sånne som meg som ikke var like sosialt oppvakt som gjennomsnittet.
Og i tillegg måtte jeg som alle jenter forholde meg til verden rundt meg som fortalte meg at jeg var et annenrangs menneske. Når omtrent alle måter gutter rakker ned på hverandre har med femininitet å gjøre og du kan bli utestengt fra lek bare fordi du er ei jente. Til og med voksne kan be en gutt om å manne seg opp og ikke være ei sippete jente imens du står rett ved siden av. Skjønner de ikke hva de gjør med selvbildet vårt? Og så ser du på hvordan voksne behandler hverandre og jenter plukker raskt opp at det er deres eget ansvar om noe slemt skjer med dem.
Jenter som er litt mer sosialt oppvakte enn det jeg var plukker vel også opp at de kan spille på (imaginær) svakhet for å få fordeler, men det er også med det underforstått at det alltid er voksne og særlig menn som er kilden til makten deres.
Men de jentene, før de kommer i puberteten, er også like sterke, fryktløse og skarpe som en hvilken som helst jevnaldrende gutt. Og etter puberteten er de også like fryktløse og skarpe om enn ikke like sterke. Skjønt de som holder seg i form lett er sterkere enn mange menn som ikke gjør det samme.
Vi fortjener visselig ikke å være selve symbolet på ynkelighet og skam.
Og nå har jeg ikke en gang sakt noe om hvor usselt det er å rakke ned på folk i utgangspunktet. Vil dere snakke om kvinners svikerske ryggstikkeri, hva med hvor jævla usselt det er å kalle en liten gutt ei jente, eller en homo for den saks skyld. Ikke bare bygger det i opp under den gryende forståelsen hans om at det er noe stygt og skammelig, men du stikker ham også på det såreste punktet, behovet for gruppetilhørighet. Mennesker er noe piss noen ganger.
Thursday, March 17, 2011
En ny filosofi for å nyte livet
Jeg har begynt å trene igjen.
Etter to år med å bare sitte på rumpa foran mac'en så har jeg faktisk begynt å trene igjen. Og da er det ikke slik at jeg trente spesielt mye for to år siden, nei, det var bare et par måneder med galskap som raskt gikk i vasken igjen.
Så hvorfor har det lille sofaegget begynt å bevege på seg? Det er et legitimt spørsmål og det er nært knyttet til spørsmål som,'hvorfor tror det lille sofaegget at hun burde skryte av det etter tre uker?'
Det hele begynte med et tegnekurs jeg var på i fjor, et tegnekurs jeg skulket halvparten av fordi jeg hadde kranglet med instruktøren og fikk et lite angstanfall etterpå. Da jeg i år hadde lyst å delta på et annet kurs ble jeg jo nødt til å møte henne igjen og det er aldri kult å bli konfrontert med tidligere nederlag. Så hva gjorde jeg, vel jeg gjorde som jeg ofte gjør når noe skremmer meg, jeg jaktet henne ned og sa at jeg var skremt av henne og at jeg trengte å ha et møte om det.
Vi snakket om mye på det møtet, mye blant annet om måten jeg stilte krav til meg selv på og hvordan det ødela for muligheten til å ha en genuin opplevelse i det jeg gjorde. Jeg tror det var den beste terapitimen jeg noen sinne har hatt.
Så hvordan er det knyttet opp til trening? Jo det er jo den samme greia. Jeg har lenge sagt at jeg 'burde' trene, jeg burde trene for å holde meg i form, jeg burde trene for å bli slankere, jeg burde trene for å ikke få en kjip alderdom. Og ikke bare har jeg tenkt på alle grunnene til at 'jeg' burde. Jeg har også tenkt mye på hvordan treningen 'burde' se ut for å være på ordentlig.
Det har vært et gedigent blindspor for meg.
Så jeg åpnet munnen min og sa: Jeg har lyst til å trene.
Og så forklarte jeg hvorfor jeg har lyst til å trene.
Jeg har lyst til å løpe fordi jeg føler meg fri når jeg løper, jeg føler meg sterk og glad. Når jeg løper opparbeider jeg meg moment som er med på å drive meg fremover og føler meg som en naturkraft, som en elv eller en vind. Jeg har lyst til å løfte vekter fordi det får meg til å føle meg tøff. Og dessuten, jeg har lyst til å se ut på utsiden slik jeg føler meg på innsiden.
Jeg er modig, ambisiøs og selvsikker. Jeg er veldig glad fordi jeg er den jeg er. Jeg har ikke tenkt å la prestasjonsangst og forventninger komme i veien for å være den jeg har lyst til å være eller for å leve et liv som gir meg glede.
Etter to år med å bare sitte på rumpa foran mac'en så har jeg faktisk begynt å trene igjen. Og da er det ikke slik at jeg trente spesielt mye for to år siden, nei, det var bare et par måneder med galskap som raskt gikk i vasken igjen.
Så hvorfor har det lille sofaegget begynt å bevege på seg? Det er et legitimt spørsmål og det er nært knyttet til spørsmål som,'hvorfor tror det lille sofaegget at hun burde skryte av det etter tre uker?'
Det hele begynte med et tegnekurs jeg var på i fjor, et tegnekurs jeg skulket halvparten av fordi jeg hadde kranglet med instruktøren og fikk et lite angstanfall etterpå. Da jeg i år hadde lyst å delta på et annet kurs ble jeg jo nødt til å møte henne igjen og det er aldri kult å bli konfrontert med tidligere nederlag. Så hva gjorde jeg, vel jeg gjorde som jeg ofte gjør når noe skremmer meg, jeg jaktet henne ned og sa at jeg var skremt av henne og at jeg trengte å ha et møte om det.
Vi snakket om mye på det møtet, mye blant annet om måten jeg stilte krav til meg selv på og hvordan det ødela for muligheten til å ha en genuin opplevelse i det jeg gjorde. Jeg tror det var den beste terapitimen jeg noen sinne har hatt.
Så hvordan er det knyttet opp til trening? Jo det er jo den samme greia. Jeg har lenge sagt at jeg 'burde' trene, jeg burde trene for å holde meg i form, jeg burde trene for å bli slankere, jeg burde trene for å ikke få en kjip alderdom. Og ikke bare har jeg tenkt på alle grunnene til at 'jeg' burde. Jeg har også tenkt mye på hvordan treningen 'burde' se ut for å være på ordentlig.
Det har vært et gedigent blindspor for meg.
Så jeg åpnet munnen min og sa: Jeg har lyst til å trene.
Og så forklarte jeg hvorfor jeg har lyst til å trene.
Jeg har lyst til å løpe fordi jeg føler meg fri når jeg løper, jeg føler meg sterk og glad. Når jeg løper opparbeider jeg meg moment som er med på å drive meg fremover og føler meg som en naturkraft, som en elv eller en vind. Jeg har lyst til å løfte vekter fordi det får meg til å føle meg tøff. Og dessuten, jeg har lyst til å se ut på utsiden slik jeg føler meg på innsiden.
Jeg er modig, ambisiøs og selvsikker. Jeg er veldig glad fordi jeg er den jeg er. Jeg har ikke tenkt å la prestasjonsangst og forventninger komme i veien for å være den jeg har lyst til å være eller for å leve et liv som gir meg glede.
Wednesday, February 23, 2011
å skyte nazier hjelper mot alt, i alle fall litt
En av de eneste tingene som er ok med å ha kjærlighetssorg over en engelsktalende type, er at jeg kan nevne det på bloggen min uten at han vet det :(
Hvorfor er hjertet så teit konstruert at det tenner i fyr og flamme uten at det er noen åpenlys interesse fra den andre siden? Det er så urettferdig at det gjør så vondt og så går det ikke an å være sur på fyren en gang, for det er jo ikke hans feil at jeg blei forelska i ham.
Det eneste som jeg kan være litt bitter over er at han faktisk liker å henge med meg. Han kommer rundt og ser etter meg på universitetet og han spør meg om råd om bildene sine. Og han vet at jeg er forelska, for jeg sa det jo til ham. Det hadde vært så mye enklere om han bare unngikk meg i stedet.
Det er faen så lenge siden jeg følte meg så frustrert og ulykkelig. Jeg får ikke sove, jeg glemmer å spise og jeg griner som om alt som var bra i verden plutselig er borte.
Men gode gamle Wolfenstein 3D hjelper meg gjennom det. Jeg sniker meg gjennom bunkerlaberyntene, forsiktig åpner jeg dører og trekker meg raskt ut igjen for å få dekning. Jeg knerter naziene en etter en imens det pixilerte blodet spruter og ammoen så vidt rekker til. Det er vel ikke terapi på et høyt nivå, men det skiter jeg i så lenge det virker.
Hvorfor er hjertet så teit konstruert at det tenner i fyr og flamme uten at det er noen åpenlys interesse fra den andre siden? Det er så urettferdig at det gjør så vondt og så går det ikke an å være sur på fyren en gang, for det er jo ikke hans feil at jeg blei forelska i ham.
Det eneste som jeg kan være litt bitter over er at han faktisk liker å henge med meg. Han kommer rundt og ser etter meg på universitetet og han spør meg om råd om bildene sine. Og han vet at jeg er forelska, for jeg sa det jo til ham. Det hadde vært så mye enklere om han bare unngikk meg i stedet.
Det er faen så lenge siden jeg følte meg så frustrert og ulykkelig. Jeg får ikke sove, jeg glemmer å spise og jeg griner som om alt som var bra i verden plutselig er borte.
Men gode gamle Wolfenstein 3D hjelper meg gjennom det. Jeg sniker meg gjennom bunkerlaberyntene, forsiktig åpner jeg dører og trekker meg raskt ut igjen for å få dekning. Jeg knerter naziene en etter en imens det pixilerte blodet spruter og ammoen så vidt rekker til. Det er vel ikke terapi på et høyt nivå, men det skiter jeg i så lenge det virker.
Subscribe to:
Posts (Atom)
