Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe i dag, minst av alt i anledningen Verdensdagen for psykisk helse, men nå sitter jeg her og har plutselig noe å si allikevel.
Tidligere i sommer hadde jeg en opplevelse av å være hjerteskjærende trist uten at det hadde noe med depresjon å gjøre. Det var en merkelig opplevelse for meg, ikke nødvendigvis fordi jeg aldri har vært ordentlig trist før, men fordi jeg har vært så sammenhengende deprimert gjennom årene at tristheten ikke har fått være der alene.
I dag har jeg hatt en lignende opplevelse. Lammende angst samtidig som jeg synes livet mitt er ganske kult og alright. Jeg vet at folk liker meg, jeg vet at jeg gjør det godt på universitetet, jeg vet at kjæresten min elsker meg, men angsten er der allikevel og slår pusten ut av meg. Jeg ligger i sengen med kort pust og trykk i brystet og kjenner litt på hvordan det egentlig føles ut.
Det er merkelig. Jeg har vel egentlig alltid trodd at disse bølgene av panikk skulle bli borte bare jeg fikk ting mer på plass, bare jeg ble flinkere. Kanskje har jeg underbevisst tenkt det om andre også. Jeg er jo en problemløser, jeg elsker jo å gi råd til andre, får kick av å si noe som får folk til å tenke nytt om noe gammelt. Kanskje dette er en grei erfaring selv om det suger. En erfaring av at det rett og slett ikke gir mening noen ganger.
Men imens jeg skriver slipper det taket, litt om litt.
Og jeg vet med meg selv at jeg har presset meg litt vel hardt de siste ukene. Kanskje dette er et hint om at jeg burde ta det litt mer med ro, være litt snillere med meg selv. Og kanskje faktisk ringe til samtaleterapeuten jeg lovet kjæresten min at jeg skulle kontakte for flere uker siden. For det trenger ikke bli verre enn det var i dag om jeg tar det på alvor nå.
Ja takk til lavterskeltilbud fra meg selv for å oppsøke hjelp!
Wednesday, October 10, 2012
Friday, September 21, 2012
Kompisene dine vil at du skal dø i trafikken
Nrk vet å melde at det ikke er menn selv som er ultimat ansvarlige for at de kjører dårlig på veien, nei det er damene sin feil det, og særlig i dag de unge jentene som synes det er stas når gutta får moped.
Evolusjonspsykolog Leif Edward Ottesen Kennair påstår i nyhetssaken at damene må ta på seg skylden for 90% av tapte førerkort hos menn. Det er litt hardt å svelge for meg, for jeg har til gode å se forskningsmateriale som konkret påviser dette. LEOK viser til studier om hvordan menn i alle folkegrupper har tendens til risikoadferd, særlig i ung alder og hvordan menn må forvente at de har større sjanse for å dø av uforsiktighet enn kvinner.
Som vet foretrekker jo kvinner "bad boys" og derfor har kvinners partnervalg gjennom tiden ført til at menn har blitt avlet frem som hodeløse kyllinger som bare tenker på fart, spenning og puling. Kvinner driter jo i mannen rett etter befruktning, så da gjør det ingenting om han går og dør i et forsøk på å bryte med en bjørn i skogen. Eller..?
Det er fristende å påstå at LEOK er på en bitter hevntokt mot damene som ikke ville pule med ham når han var yngre. Og så tror han at det var fordi han var så ansvarlig og myk og snill og så skjønner han ikke at det var fordi han var sytete, selvsentrert og hadde dårlig sosial intelligens.
Men nå skal vi ikke bli ekle heller så det holder jeg meg for god til.
La meg foreslå en alternativ tolking av studiene:
Hvem har størst evolusjonær fordel av at menn dør i uansvarlig adferd, svaret er = andre menn så klart.
Nå synes nok sikkert jentene at gutten med moped er tøff, men det er kompisene hans som håner ham når han ikke tør risikere livet i trafikken. Det er kompisene som presser ham til å drikke hardere og sier at sikkerhetsbelte er for pyser. "Kompisene" dine, mener det jo ikke bevisst, men underbevisst vil de antageligvis at du skal dø slik at de har større sjanse for å få pult selv.
Evolusjonspsykolog Leif Edward Ottesen Kennair påstår i nyhetssaken at damene må ta på seg skylden for 90% av tapte førerkort hos menn. Det er litt hardt å svelge for meg, for jeg har til gode å se forskningsmateriale som konkret påviser dette. LEOK viser til studier om hvordan menn i alle folkegrupper har tendens til risikoadferd, særlig i ung alder og hvordan menn må forvente at de har større sjanse for å dø av uforsiktighet enn kvinner.
Som vet foretrekker jo kvinner "bad boys" og derfor har kvinners partnervalg gjennom tiden ført til at menn har blitt avlet frem som hodeløse kyllinger som bare tenker på fart, spenning og puling. Kvinner driter jo i mannen rett etter befruktning, så da gjør det ingenting om han går og dør i et forsøk på å bryte med en bjørn i skogen. Eller..?
Det er fristende å påstå at LEOK er på en bitter hevntokt mot damene som ikke ville pule med ham når han var yngre. Og så tror han at det var fordi han var så ansvarlig og myk og snill og så skjønner han ikke at det var fordi han var sytete, selvsentrert og hadde dårlig sosial intelligens.
Men nå skal vi ikke bli ekle heller så det holder jeg meg for god til.
La meg foreslå en alternativ tolking av studiene:
Hvem har størst evolusjonær fordel av at menn dør i uansvarlig adferd, svaret er = andre menn så klart.
Nå synes nok sikkert jentene at gutten med moped er tøff, men det er kompisene hans som håner ham når han ikke tør risikere livet i trafikken. Det er kompisene som presser ham til å drikke hardere og sier at sikkerhetsbelte er for pyser. "Kompisene" dine, mener det jo ikke bevisst, men underbevisst vil de antageligvis at du skal dø slik at de har større sjanse for å få pult selv.
Tuesday, April 24, 2012
Støv på tastaturet
Nå er det så lenge siden jeg har skrevet regelmessig på bloggen at man kunne begynt å lure på om jeg rett og slett ikke tenker på noen ting lengre.
Dette er ikke tilfelle. Saken er rett og slett den, at tingene jeg har tenkt mest på det siste året ikke har vært kun mine personlige ting, men ting som vedgår andre veldig nær meg. Ikke at det har stanset meg før, men vel, kanskje nettopp derfor. Fordi jeg har skrevet om veldig personlige ting før og fått det rett i trynet av sårede folk etterpå.
Sånn er det å blogge med fult navn, full åpenhet og tidvis dårlig impulskontroll.
Det fine med å blogge med fullt navn er som jeg har skrevet om tidligere, at jeg ikke trenger å gå rundt å bekymre meg for å bli avslørt. Det kjipe er at det finnes tanker jeg gjerne skulle hatt en sikkerhetsventil for som jeg dessverre ikke får skrevet om.
En annen grunn til at jeg ikke har skrevet så mye er at jeg har vært redd for å jinxe det som går bra.
Jeg hadde ikke lyst til å skrive at jeg hadde truffet en mann og fulgt etter ham til Oxford, for tenk så pinlig om det ikke ble noe utav det.
Jeg hadde ikke lyst til å skrive at vi hadde blitt kjærester offisielt, for tenk om det ikke varte.
Jeg kunne i alle fall ikke skrive om de gangene han såret meg, eller om utfordringene ved å ha min første langtidskjæreste, for uff, da ville det kanskje ikke bli så lett å skyve ting under teppet.
Det er ikke lett å plutselig være to, når man bare har hatt seg selv å ta hensyn til så lenge.
Noen ting har jeg mistet i dette.
Men jeg har også fått mye tilbake.
Analysesenteret i hjernen frister meg med statistikker som vil kunne antyde hvorvidt det var verdt det. Hjertesenteret forteller meg at sånne statistikker bare er dritt og minner meg på hvor godt det er å ligge inntil ham.
Dette er ikke tilfelle. Saken er rett og slett den, at tingene jeg har tenkt mest på det siste året ikke har vært kun mine personlige ting, men ting som vedgår andre veldig nær meg. Ikke at det har stanset meg før, men vel, kanskje nettopp derfor. Fordi jeg har skrevet om veldig personlige ting før og fått det rett i trynet av sårede folk etterpå.
Sånn er det å blogge med fult navn, full åpenhet og tidvis dårlig impulskontroll.
Det fine med å blogge med fullt navn er som jeg har skrevet om tidligere, at jeg ikke trenger å gå rundt å bekymre meg for å bli avslørt. Det kjipe er at det finnes tanker jeg gjerne skulle hatt en sikkerhetsventil for som jeg dessverre ikke får skrevet om.
En annen grunn til at jeg ikke har skrevet så mye er at jeg har vært redd for å jinxe det som går bra.
Jeg hadde ikke lyst til å skrive at jeg hadde truffet en mann og fulgt etter ham til Oxford, for tenk så pinlig om det ikke ble noe utav det.
Jeg hadde ikke lyst til å skrive at vi hadde blitt kjærester offisielt, for tenk om det ikke varte.
Jeg kunne i alle fall ikke skrive om de gangene han såret meg, eller om utfordringene ved å ha min første langtidskjæreste, for uff, da ville det kanskje ikke bli så lett å skyve ting under teppet.
Det er ikke lett å plutselig være to, når man bare har hatt seg selv å ta hensyn til så lenge.
Noen ting har jeg mistet i dette.
Men jeg har også fått mye tilbake.
Analysesenteret i hjernen frister meg med statistikker som vil kunne antyde hvorvidt det var verdt det. Hjertesenteret forteller meg at sånne statistikker bare er dritt og minner meg på hvor godt det er å ligge inntil ham.
Friday, February 24, 2012
Oi, nå hater visst feministene horer igjen
Hvis man skal kritisere et utspill for å være aggressivt og lite gjennomtenkte, så burde man dobbeltsjekke om egen reaksjon ikke bærer preg av det samme.
Hvert eneste år sender 8.marskomiteen ut invitasjoner til et bredt utvalg av lag, foreninger, partier og interessegrupper. Hvert eneste år stiller det opp en gjeng tøffe damer og det skal de ha skryt for, men det er ikke i nærheten av representativt for alle som ble invitert. Hvert eneste år klager folk på parolene i ettertid, du kan stille klokka på det, og de ville nok klaget om det ikke var såpass kontroversielt også.
Hvert eneste år sier folk at de skal engasjere seg til neste år og kuppe parolemøtet.
Noe som hadde vært litt kjekt i grunnen for de som sier det er jo ikke alle enige med hverandre, så det ville nok ikke blitt fare for overvekt på kjøttvekta for det.
De skriker om demokrati. Det er som å høre folka som blir hjemme på valgdagen klage over at SV kom inn i regjering. Demokrati er ikke et koseord, demokrati er hardt og brutalt. Det er de som stiller opp som blir hørt, det er de som engasjerer seg som får sette dagsorden. Og det er brutalt, men det er ikke urettferdig.
Og det er ikke vanskelig å sende en mail der man spør om bakgrunnen for parolen før man begynner å skrike i alle nettets talerør om hvordan 8.Marskomiteen ønsker å ta i fra de prostituerte alle rettigheter.
Det er som om folk er mer ute etter å skåre ett billig poeng heller enn å søke etter sammenhenger. Og det virker som om folk er mer opptatt av å løpe i flokk, skrekkslagne over muligheten for å bli assosiert med det som plutselig ble upopulært. Jeg merker det i saker der jeg i utgangspunktet sympatiserer også. Folk vil ikke ha dialog. Folk vil ha en krangel der de kan bryte meningsmotstander ned i gjørma.
Og her oppfordrer jeg jo ikke til mer enighet heller, men en mer redelig uenighet der man prøver å ha respekt for sine meningsmotstandere. Men det er vel litt mye å be om i reality-tv-virkeligheten vi lever under i dag. Folk hører: Få dem ut av huset. Og så skriker dem tilbake: Nei det er dere som skal ut av huset!
Selvfølgelig er det en del av kritikken som har kommet på en ryddig måte og som har gode poenger, det føler jeg at det er viktig å få med, for ellers ville nok folk funnet det nødvendig å påstå at jeg ikke var klar over det :P
Motstand betyr ikke alltid at man har tatt feil og at man burde skynde seg til å skifte mening. Av og til betyr det at man burde ta litt selvkritikk og prøve å forklare saken bedre. Men avgjørelser som blir tatt i demokratiske fora kan ikke med letthet kastes til side. Det er ikke bare for styret i 8.Marskomiteen å ta en avgjørelse der, for det er jo ikke styret som har vedtatt parolen alene.
Hvis man skal kritisere noen for å være udemokratiske, så burde man passe på hva man ber om :P
Hvert eneste år sender 8.marskomiteen ut invitasjoner til et bredt utvalg av lag, foreninger, partier og interessegrupper. Hvert eneste år stiller det opp en gjeng tøffe damer og det skal de ha skryt for, men det er ikke i nærheten av representativt for alle som ble invitert. Hvert eneste år klager folk på parolene i ettertid, du kan stille klokka på det, og de ville nok klaget om det ikke var såpass kontroversielt også.
Hvert eneste år sier folk at de skal engasjere seg til neste år og kuppe parolemøtet.
Noe som hadde vært litt kjekt i grunnen for de som sier det er jo ikke alle enige med hverandre, så det ville nok ikke blitt fare for overvekt på kjøttvekta for det.
De skriker om demokrati. Det er som å høre folka som blir hjemme på valgdagen klage over at SV kom inn i regjering. Demokrati er ikke et koseord, demokrati er hardt og brutalt. Det er de som stiller opp som blir hørt, det er de som engasjerer seg som får sette dagsorden. Og det er brutalt, men det er ikke urettferdig.
Og det er ikke vanskelig å sende en mail der man spør om bakgrunnen for parolen før man begynner å skrike i alle nettets talerør om hvordan 8.Marskomiteen ønsker å ta i fra de prostituerte alle rettigheter.
Det er som om folk er mer ute etter å skåre ett billig poeng heller enn å søke etter sammenhenger. Og det virker som om folk er mer opptatt av å løpe i flokk, skrekkslagne over muligheten for å bli assosiert med det som plutselig ble upopulært. Jeg merker det i saker der jeg i utgangspunktet sympatiserer også. Folk vil ikke ha dialog. Folk vil ha en krangel der de kan bryte meningsmotstander ned i gjørma.
Og her oppfordrer jeg jo ikke til mer enighet heller, men en mer redelig uenighet der man prøver å ha respekt for sine meningsmotstandere. Men det er vel litt mye å be om i reality-tv-virkeligheten vi lever under i dag. Folk hører: Få dem ut av huset. Og så skriker dem tilbake: Nei det er dere som skal ut av huset!
Selvfølgelig er det en del av kritikken som har kommet på en ryddig måte og som har gode poenger, det føler jeg at det er viktig å få med, for ellers ville nok folk funnet det nødvendig å påstå at jeg ikke var klar over det :P
Motstand betyr ikke alltid at man har tatt feil og at man burde skynde seg til å skifte mening. Av og til betyr det at man burde ta litt selvkritikk og prøve å forklare saken bedre. Men avgjørelser som blir tatt i demokratiske fora kan ikke med letthet kastes til side. Det er ikke bare for styret i 8.Marskomiteen å ta en avgjørelse der, for det er jo ikke styret som har vedtatt parolen alene.
Hvis man skal kritisere noen for å være udemokratiske, så burde man passe på hva man ber om :P
Thursday, February 2, 2012
Tone Damli, en av de unge kvinnene vi kjemper for
Jeg er uenig, det burde ikke være en bombe.
Hva er egentlig saken her? En ung kvinnelig artist reiser til LA for å spille inn musikkvideo, uheldigvis begynner det å regne og de kan ikke spille inn videoen i ørkenen som de har planlagt. Teamet ender opp med å lage en alternativ video på hotellet som ikke skiller seg mye fra andre musikkvideoer i tiden.
Videoen slippes. Noen unge folk skriver på nettet at Tone er pen, men musikken hennes er kjedelig. Ingen bryr seg.
Så skjer det, jeg vet ikke om det er den første kritikken, men PR-ekspert Elisabeth Hartmann kritiserer Damli på God kveld norge for å spille for mye på sex. Plutselig har det forandret seg til en interessant sak og mange begynner å skrive for og imot.
Damli slår tilbake og sier en del ok ting, men argumenterer også for at nakenhet er den eneste måten å lykkes på i bransjen. Hun sier også at feminister må støtte hverandre og ønsker seg en mer romslig feminisme.
Dette får selvfølgelig reaksjoner. Jeg gidder ikke linke til alt som ble sagt på twitter og facebook, men dere skjønner sikkert geografien i saken nå.
Mitt hovedproblem med hele greia er at platebransjen og media som burde få pepper i saker som denne har sluppet glatt unna. Det har blitt til en sak for eller i mot Tone Damlis lettkleddhet, når det egentlig var en super sjanse til å gå hardt ut imot presset til sexualisering som unge artister må leve med i jobben sin.
Feminisme handler ikke om å heie jenter frem uansett hva de måtte finne på. Men, feminisme handler heller ikke om å henge ut enkeltindivider og paradere dem rundt i offentligheten. Feminisme handler om å være kritiske til systemene som reduserer valgmulighetene til unge kvinner. Tone Damli er en av disse unge kvinnene som har redusert valgfrihet, hun er ikke det kjipe, fæle ulven som ødelegger selvtilliten til andre unge jenter.
Først blei jeg litt provosert over måten hun svarte på tiltale i bloggen sin. Men etter å ha tenkt på det en stund gikk det opp for meg at dama er trengt opp i et hjørne. Jeg er heller ikke verdens mest reflekterte menneske når jeg føler meg under angrep fra alle sider. Kanskje Damli ville reagert anderledes om kritikken hadde blitt vendt mot kulturen vår generelt og ikke direkte mot henne. Kanskje fantes det en liten del av Damli som også syntes hele greia var litt pinlig og teit, men når folk går ut og sier at hun er Dum! da går hun selvfølgelig i forsvar, slik alle andre normale mennesker også gjør.
Personlig har jeg fremdeles ikke sett videoen og jeg kommer sikkert ikke til å gjøre det heller.
Men jeg etterlyser en feminisme som gjør det mulig for unge kvinner som Damli å gå i dialog og reflektere rundt egne valg i stedet for å trenge dem opp i hjørner der de til slutt vil oppfatte patriarkatet som sin eneste venn og støttespiller.
Hva er egentlig saken her? En ung kvinnelig artist reiser til LA for å spille inn musikkvideo, uheldigvis begynner det å regne og de kan ikke spille inn videoen i ørkenen som de har planlagt. Teamet ender opp med å lage en alternativ video på hotellet som ikke skiller seg mye fra andre musikkvideoer i tiden.
Videoen slippes. Noen unge folk skriver på nettet at Tone er pen, men musikken hennes er kjedelig. Ingen bryr seg.
Så skjer det, jeg vet ikke om det er den første kritikken, men PR-ekspert Elisabeth Hartmann kritiserer Damli på God kveld norge for å spille for mye på sex. Plutselig har det forandret seg til en interessant sak og mange begynner å skrive for og imot.
Damli slår tilbake og sier en del ok ting, men argumenterer også for at nakenhet er den eneste måten å lykkes på i bransjen. Hun sier også at feminister må støtte hverandre og ønsker seg en mer romslig feminisme.
Dette får selvfølgelig reaksjoner. Jeg gidder ikke linke til alt som ble sagt på twitter og facebook, men dere skjønner sikkert geografien i saken nå.
Mitt hovedproblem med hele greia er at platebransjen og media som burde få pepper i saker som denne har sluppet glatt unna. Det har blitt til en sak for eller i mot Tone Damlis lettkleddhet, når det egentlig var en super sjanse til å gå hardt ut imot presset til sexualisering som unge artister må leve med i jobben sin.
Feminisme handler ikke om å heie jenter frem uansett hva de måtte finne på. Men, feminisme handler heller ikke om å henge ut enkeltindivider og paradere dem rundt i offentligheten. Feminisme handler om å være kritiske til systemene som reduserer valgmulighetene til unge kvinner. Tone Damli er en av disse unge kvinnene som har redusert valgfrihet, hun er ikke det kjipe, fæle ulven som ødelegger selvtilliten til andre unge jenter.
Først blei jeg litt provosert over måten hun svarte på tiltale i bloggen sin. Men etter å ha tenkt på det en stund gikk det opp for meg at dama er trengt opp i et hjørne. Jeg er heller ikke verdens mest reflekterte menneske når jeg føler meg under angrep fra alle sider. Kanskje Damli ville reagert anderledes om kritikken hadde blitt vendt mot kulturen vår generelt og ikke direkte mot henne. Kanskje fantes det en liten del av Damli som også syntes hele greia var litt pinlig og teit, men når folk går ut og sier at hun er Dum! da går hun selvfølgelig i forsvar, slik alle andre normale mennesker også gjør.
Personlig har jeg fremdeles ikke sett videoen og jeg kommer sikkert ikke til å gjøre det heller.
Men jeg etterlyser en feminisme som gjør det mulig for unge kvinner som Damli å gå i dialog og reflektere rundt egne valg i stedet for å trenge dem opp i hjørner der de til slutt vil oppfatte patriarkatet som sin eneste venn og støttespiller.
Thursday, November 3, 2011
Den mystiske voldtektsmannen
En av tingen som har irritert meg ved debattene rundt voldtekt som har sirkulert den siste tiden er at vi stadig avspores av folk som bare vil snakke om hva "jentene" kan gjøre for å ta bedre vare på seg selv. GRRR
"Men Martine da", tenker du kanskje til deg selv. "Er det ikke også viktig at jentene 'tar sine forhåndsregler'?"
Takk for innspillet, for at det skal være relevant må vi forutsette tre ting:
1) at kvinner generelt ikke har tenkt over at de kan ta forhåndsregler
2) at forhåndsreglene har vist seg å virke (at ingen edru, konservativt kledde kvinner blir voldtatt)
3) at voldtekt er i det minste delvis offerets ansvar
Men nå skal jeg ikke være helt urimelig, jeg skal heller uortodoks nok anta at det finnes en logisk og rasjonell årsak til grunne for at folk forsetter å insistere på å forurense debatter med påminnelser om at korte skjørt kan vekke feil oppmerksomhet.
Grunn nummer 1
Kvinner som blir voldtatt er ikke ordentlige mennesker
Det høres kanskje litt skrudd ut og ingen vil vel ta dette til sitt bryst og innrømme at nja voldtektsofre de har de aldri egentlig ilagt noen form for rasjonell tankevirksomhet eller logisk sans. Viss vi graver litt kommer det allikevel frem, alle sentrale menneskelige karakteristikker unntagen muligens empati og evne til å føle smerte må strykes fra listen. Ikke evnet hun å planlegge fremover i tid, ikke kunne hun trekke logiske slutninger, ikke kunne hun i kraft av sitt individ sette seg ordentlig til motverge.
Jepp dette er slik veldig mange mennesker, mennesker som kanskje er rundt deg i dette øyeblikk tenker. De har kanskje ikke destillert meningene sine til den ytterste konsekvens, men om det tar seg bryet er det nok dette eller noe lignende de kommer til å finne, om de liker det eller ikke.
Derfor er det selvfølgelig viktig å øse på med formaninger til en hver tid for å nå frem til disse hjelpeløse skapningene og overbevise dem om at det er tryggest å låse seg inn hjemme. Å gjøre noe annet ville være direkte omsorgssvikt og hjerterått likegyldig. I grunnen minner det meg litt om kristne som desperat forsøker å omvende folk til Jesus fordi de ikke skal brenne i helvete når vi dør. Dvs. Engasjementet er ekte, men budskapet er skrudd.
Grunn nummer 2
Menn som voldtar er ikke en gang mennesker, de er mystiske, groteske dyr
Og hverken du eller noen du kjenner passer inn under denne beskrivelsen hva? Faktisk har du kanskje bare sett en eller to mennesker i livet ditt som kanskje under tvil kunne passere. Så hvordan når vi frem til disse flyktige, mystiske, mytiske mennene? Det triste svaret er at det er komplett umulig.
Disse mennene jobber ikke på jobben din, går ikke på skolen din og deltar ikke på fritidsaktivitetene dine. De er i hvertfall ikke i omgangskretsen din og blant dine nære venner og familie.
Med andre ord har du ingen sjanse i havet for å påvirke dem.
Voldtektsmenn er halvt tåke og halvt dyr, de oppstår spontant på steder der voldtekter skjer og etterpå går de i oppløsning og forsvinner. Så hva er vitsen med å diskutere hva vi kan gjøre for få dem til å slutte med å voldta?
Og det er i hvertfall ingen vits i å ha en alvorlig samtale med barnet sitt om at det er viktig å respektere andres grenser og at et nei alltid betyr nei. For din egen unge er jo et virkelig menneske med evne til å tenke ordentlig tanker og ingen slike mennesker ville gjort noe så motbydelig som å grovt forgripe seg på et annet menneske.
Konklusjon
Siden det er komplett umulig å snakke til monstrene som voldtar er det eneste vi kan gjøre å forsøke å nå frem til jentene som ikke enda har skjønt at de må ta taxi hjem.
Den virkelige konklusjonen
Hvor feil kan dere da ta pappskaller? Selv om du ikke nødvendigvis kjenner en eneste en som har voldtatt noen, så er statistikken på min side når jeg påstår at minst en du kjenner har et uheldig forhold til å respektere andres grensesetting. Minst en du kjenner har med vitende vilje trått over en grense fordi de visste de ville sluppet unna med det. Kanskje gjelder det deg også?
Vi kan alle ta i et tak for å forandre holdninger til respekt og grensesetting i våre omgangskretser, familier og miljøer.
Men for at vi skal lykkes må vi innse to ting:
1) Voldtekter skjer uansett hvor mange forhåndsregler offeret følger.
dette er så selvforklarende at det kan stå for seg selv.
2) voldtektsmannen er et virkelig menneske,
med de samme følelsene og evnene til rasjonell tankegang som du har. Det er mulig for en overgriper å ta tak i livet sitt og sørge for at han eller hun slutter å forgripe seg. I alle handlinger ligger det et valg og i alle voldtekter var det et alternativ å ikke begå en voldtekt.
"Men Martine da", tenker du kanskje til deg selv. "Er det ikke også viktig at jentene 'tar sine forhåndsregler'?"
Takk for innspillet, for at det skal være relevant må vi forutsette tre ting:
1) at kvinner generelt ikke har tenkt over at de kan ta forhåndsregler
2) at forhåndsreglene har vist seg å virke (at ingen edru, konservativt kledde kvinner blir voldtatt)
3) at voldtekt er i det minste delvis offerets ansvar
Men nå skal jeg ikke være helt urimelig, jeg skal heller uortodoks nok anta at det finnes en logisk og rasjonell årsak til grunne for at folk forsetter å insistere på å forurense debatter med påminnelser om at korte skjørt kan vekke feil oppmerksomhet.
Grunn nummer 1
Kvinner som blir voldtatt er ikke ordentlige mennesker
Det høres kanskje litt skrudd ut og ingen vil vel ta dette til sitt bryst og innrømme at nja voldtektsofre de har de aldri egentlig ilagt noen form for rasjonell tankevirksomhet eller logisk sans. Viss vi graver litt kommer det allikevel frem, alle sentrale menneskelige karakteristikker unntagen muligens empati og evne til å føle smerte må strykes fra listen. Ikke evnet hun å planlegge fremover i tid, ikke kunne hun trekke logiske slutninger, ikke kunne hun i kraft av sitt individ sette seg ordentlig til motverge.
Jepp dette er slik veldig mange mennesker, mennesker som kanskje er rundt deg i dette øyeblikk tenker. De har kanskje ikke destillert meningene sine til den ytterste konsekvens, men om det tar seg bryet er det nok dette eller noe lignende de kommer til å finne, om de liker det eller ikke.
Derfor er det selvfølgelig viktig å øse på med formaninger til en hver tid for å nå frem til disse hjelpeløse skapningene og overbevise dem om at det er tryggest å låse seg inn hjemme. Å gjøre noe annet ville være direkte omsorgssvikt og hjerterått likegyldig. I grunnen minner det meg litt om kristne som desperat forsøker å omvende folk til Jesus fordi de ikke skal brenne i helvete når vi dør. Dvs. Engasjementet er ekte, men budskapet er skrudd.
Grunn nummer 2
Menn som voldtar er ikke en gang mennesker, de er mystiske, groteske dyr
Og hverken du eller noen du kjenner passer inn under denne beskrivelsen hva? Faktisk har du kanskje bare sett en eller to mennesker i livet ditt som kanskje under tvil kunne passere. Så hvordan når vi frem til disse flyktige, mystiske, mytiske mennene? Det triste svaret er at det er komplett umulig.
Disse mennene jobber ikke på jobben din, går ikke på skolen din og deltar ikke på fritidsaktivitetene dine. De er i hvertfall ikke i omgangskretsen din og blant dine nære venner og familie.
Med andre ord har du ingen sjanse i havet for å påvirke dem.
Voldtektsmenn er halvt tåke og halvt dyr, de oppstår spontant på steder der voldtekter skjer og etterpå går de i oppløsning og forsvinner. Så hva er vitsen med å diskutere hva vi kan gjøre for få dem til å slutte med å voldta?
Og det er i hvertfall ingen vits i å ha en alvorlig samtale med barnet sitt om at det er viktig å respektere andres grenser og at et nei alltid betyr nei. For din egen unge er jo et virkelig menneske med evne til å tenke ordentlig tanker og ingen slike mennesker ville gjort noe så motbydelig som å grovt forgripe seg på et annet menneske.
Konklusjon
Siden det er komplett umulig å snakke til monstrene som voldtar er det eneste vi kan gjøre å forsøke å nå frem til jentene som ikke enda har skjønt at de må ta taxi hjem.
Den virkelige konklusjonen
Hvor feil kan dere da ta pappskaller? Selv om du ikke nødvendigvis kjenner en eneste en som har voldtatt noen, så er statistikken på min side når jeg påstår at minst en du kjenner har et uheldig forhold til å respektere andres grensesetting. Minst en du kjenner har med vitende vilje trått over en grense fordi de visste de ville sluppet unna med det. Kanskje gjelder det deg også?
Vi kan alle ta i et tak for å forandre holdninger til respekt og grensesetting i våre omgangskretser, familier og miljøer.
Men for at vi skal lykkes må vi innse to ting:
1) Voldtekter skjer uansett hvor mange forhåndsregler offeret følger.
dette er så selvforklarende at det kan stå for seg selv.
2) voldtektsmannen er et virkelig menneske,
med de samme følelsene og evnene til rasjonell tankegang som du har. Det er mulig for en overgriper å ta tak i livet sitt og sørge for at han eller hun slutter å forgripe seg. I alle handlinger ligger det et valg og i alle voldtekter var det et alternativ å ikke begå en voldtekt.
Wednesday, October 12, 2011
Mens folket lider
En kvinne koser seg privat, hun drikker alkohol, hun avbildes i bikini, hun har tilgang på mye luksus. Er dette en slags nyhet liksom?
Ja, hun bolterer seg imens folket lider. Så vidt jeg vet er det ikke noe kriminelt ved det. Vi kan diskutere om det er moralsk forkastelig, men da tror jeg vi fort havner i trøbbel.
For vi har også kost oss i luksus imens de samme folka led, og vi har også kost oss i luksus på grunn av at vi tillater andre å lide.
Kan ikke avisene poste bilder av Stoltenbergs familie på hytta eller noe ved siden av norske minstepensjonister og folk i helsekøen? Eller familiene til Saudiarabiske ledere? Eller familiene til hvilken som helst ledere tyranniske eller i varierende grad demokratiske? For de koser seg i luksus alle sammen imens de nyter godt av at andre har det verre enn dem selv.
Kvinnen på bildene er helt sikker ingen helgen, like lite som noen av oss og sikkert mindre enn et par av oss. Men det er vel ikke derfor de trykker opp hennes privat bilder fra hennes private liv som har blitt stjålet fra henne etter at hjemmet hennes ble invadert og ødelagt.
Dobbeltmoralske sexistiske skyggelappede drittavis, det gjelder samtlige av avisene for så vidt.
Ja, hun bolterer seg imens folket lider. Så vidt jeg vet er det ikke noe kriminelt ved det. Vi kan diskutere om det er moralsk forkastelig, men da tror jeg vi fort havner i trøbbel.
For vi har også kost oss i luksus imens de samme folka led, og vi har også kost oss i luksus på grunn av at vi tillater andre å lide.
Kan ikke avisene poste bilder av Stoltenbergs familie på hytta eller noe ved siden av norske minstepensjonister og folk i helsekøen? Eller familiene til Saudiarabiske ledere? Eller familiene til hvilken som helst ledere tyranniske eller i varierende grad demokratiske? For de koser seg i luksus alle sammen imens de nyter godt av at andre har det verre enn dem selv.
Kvinnen på bildene er helt sikker ingen helgen, like lite som noen av oss og sikkert mindre enn et par av oss. Men det er vel ikke derfor de trykker opp hennes privat bilder fra hennes private liv som har blitt stjålet fra henne etter at hjemmet hennes ble invadert og ødelagt.
Dobbeltmoralske sexistiske skyggelappede drittavis, det gjelder samtlige av avisene for så vidt.
Subscribe to:
Posts (Atom)
