Jeg skylder på Kyrgistaneren i gangen min, det er han som har gått og bedt og lengtet etter regn alle disse fine solværsukene. Han strakk armene opp mot himmelen i tordenværet og fortalte meg at det heter "gudenes velsignelse" på morsmålet hans. "Vi kaller det dritvær" bemerket jeg mutt tilbake, men jeg smilte, for jeg liker også tordenvær.
Jeg er litt oppgitt over at jeg ikke benyttet sjansen i solsteiken til å dra og bade, og for at jeg ikke dro i botanisk hage og nøyt vanningsanlegget, for at jeg ikke dro mer ut til hovedøya og for at jeg ikke solte meg da jeg hadde sjansen...
På en annen side er jeg jo ikke så opptatt av soling, og jeg fikk jo plantet ut urter i balkonghagen min, gått en del tropenatturer og spist mye bra norsk jordbær.
Dessuten fikk jeg det for meg i tordenværet, etter at jeg hadde sikret mine egne planter på balkongen, at naboen over, som også planter en del kanskje trengte hjelp. Så jeg løp opp trappen og reddet naboens sukkererter og hvitløk fra drukningsdøden. I samme slengen kurerte jeg visst en hyggelig jente for tordenskrekk, hun som egentlig hadde gjemt seg på rommet sitt, men som ble så opptatt av å redde plantene at hun glemte å være redd.
Og nå som det er kaldere får jeg i det minste sove om nettene.
Og når solen kommer tilbake, kanskje om et par uker, kommer det til å være dobbelt så grønt og frodig pga alt regnet.
Monday, July 6, 2009
Thursday, June 11, 2009
"Skjending" "Prostituerte" og andre suspekte ord.
«Jeg skal få Petter til å skjende deg!»
Greit, det er vennskapelig knuffing på vei hjem fra en rølpefest og det er ikke myntet på meg, men jeg reagerer momentant for det.
«Øh, skjende, det betyr jo å forringe noens sosiale status og verdi.»
Tankerekken min strekker seg lengre enn jeg rekker å uttrykke før samtalen slynger seg videre, men jeg glemmer det ikke og jeg tenker på det fremdeles. Jeg henger meg opp i gamle begreper, nye verdier og konsekvenser av at ordene vi bruker ikke lenger gir noen direkte mening om vi ser nøyere på dem, i alle fall ikke på måten de er ment.
Selv om det er en «drøy» spøk, så betyr ordene hans i første assosiasjon at han skal få Petter til å gjøre seksuelle handlinger på henne som forringer hennes sosiale status og verdi. Om vi ser nærmere på dette gir det liten mening i moderne forstand. Om Petter virkelig forgrep seg på henne på oppmuntring fra ham, så er det jo ikke hennes sosiale status som ville blitt forringet, i alle fall ikke i min forståelse.
Er voldtekt på vei bort fra å være skjending av offeret til å bli skjending av overgriperen? Burde vi ikke legge om måten vi bruker ordet på da?
Jeg skulle ønske jeg hadde spurt ham rett ut hva han hadde tenkt han skulle få Petter til å gjøre, kanskje jeg ville fått et overraskende svar. Overraskende er også et morsomt ord, det å raske over noe, hva betyr egentlig det, er det også en slags overfallsanalogi?
Og så var det meningsinnholdet i de gode gamle ordene «hore» og «prostituert». Gjengitt nylig i Dagens næringsliv der en eller annen knøl påstår at «Norske arkitekter gjør hva som helst for penger».
Er dette virkelig en karakteristikk som holder vann i våre dager? I min snevre pripne oppfatning av de prostituerte plasserer jeg dem ofte på en akse fra de som er fullstendig i andres vold, altså i praksis slaver, til de som har fullstendig kontroll over hverdagen sin og som slett ikke finner seg i hva som helst. De som er slaver kan ikke sies å «gjøre hva som helst for penger», for de har ikke noe reelt valg. De som er på toppen kan heller ikke sies å gjøre det, for de har ingen grunn til å finne seg i ting de ikke vil være med på.
Så har vi vel en gruppe på midten av aksen som må finne seg i en del upopulære ting for å få endene til å møtes, men heller ikke de kan sies å gjøre «Hva som helst», selv om vi nødvendigvis må gå ut i fra at det egentlig betyr «Hva som helst seksuelt.»
I våre dager har vi i større og større grad begynt å fatte interesse for den andre siden av saken, nemlig halliken og horekunden. Er ikke «halliken» i større grad enn den prostituerte villig til å gjøre hva som helst for penger? Ville det ikke være mye riktigere i forhold til moderne meningforhold å kalle norske arkitekter for halliker? Om man absolutt må være kjip og sånt? Eller kan man sammenligne dem med horkunder fordi de nødvendigvis må glemme menneskene på den andre siden av handlingen for å glede seg over goden de oppnår?
Nå vet jeg ikke nok om hva disse norske arkitektene har gjort til å kommentere det, så jeg håper de tilgir meg min lille språkfundering.
Greit, det er vennskapelig knuffing på vei hjem fra en rølpefest og det er ikke myntet på meg, men jeg reagerer momentant for det.
«Øh, skjende, det betyr jo å forringe noens sosiale status og verdi.»
Tankerekken min strekker seg lengre enn jeg rekker å uttrykke før samtalen slynger seg videre, men jeg glemmer det ikke og jeg tenker på det fremdeles. Jeg henger meg opp i gamle begreper, nye verdier og konsekvenser av at ordene vi bruker ikke lenger gir noen direkte mening om vi ser nøyere på dem, i alle fall ikke på måten de er ment.
Selv om det er en «drøy» spøk, så betyr ordene hans i første assosiasjon at han skal få Petter til å gjøre seksuelle handlinger på henne som forringer hennes sosiale status og verdi. Om vi ser nærmere på dette gir det liten mening i moderne forstand. Om Petter virkelig forgrep seg på henne på oppmuntring fra ham, så er det jo ikke hennes sosiale status som ville blitt forringet, i alle fall ikke i min forståelse.
Er voldtekt på vei bort fra å være skjending av offeret til å bli skjending av overgriperen? Burde vi ikke legge om måten vi bruker ordet på da?
Jeg skulle ønske jeg hadde spurt ham rett ut hva han hadde tenkt han skulle få Petter til å gjøre, kanskje jeg ville fått et overraskende svar. Overraskende er også et morsomt ord, det å raske over noe, hva betyr egentlig det, er det også en slags overfallsanalogi?
Og så var det meningsinnholdet i de gode gamle ordene «hore» og «prostituert». Gjengitt nylig i Dagens næringsliv der en eller annen knøl påstår at «Norske arkitekter gjør hva som helst for penger».
Er dette virkelig en karakteristikk som holder vann i våre dager? I min snevre pripne oppfatning av de prostituerte plasserer jeg dem ofte på en akse fra de som er fullstendig i andres vold, altså i praksis slaver, til de som har fullstendig kontroll over hverdagen sin og som slett ikke finner seg i hva som helst. De som er slaver kan ikke sies å «gjøre hva som helst for penger», for de har ikke noe reelt valg. De som er på toppen kan heller ikke sies å gjøre det, for de har ingen grunn til å finne seg i ting de ikke vil være med på.
Så har vi vel en gruppe på midten av aksen som må finne seg i en del upopulære ting for å få endene til å møtes, men heller ikke de kan sies å gjøre «Hva som helst», selv om vi nødvendigvis må gå ut i fra at det egentlig betyr «Hva som helst seksuelt.»
I våre dager har vi i større og større grad begynt å fatte interesse for den andre siden av saken, nemlig halliken og horekunden. Er ikke «halliken» i større grad enn den prostituerte villig til å gjøre hva som helst for penger? Ville det ikke være mye riktigere i forhold til moderne meningforhold å kalle norske arkitekter for halliker? Om man absolutt må være kjip og sånt? Eller kan man sammenligne dem med horkunder fordi de nødvendigvis må glemme menneskene på den andre siden av handlingen for å glede seg over goden de oppnår?
Nå vet jeg ikke nok om hva disse norske arkitektene har gjort til å kommentere det, så jeg håper de tilgir meg min lille språkfundering.
Ting om irriterer meg i dag.
Bortsett fra Hanne Nabintu Herland altså.
1. Etter at jeg ryddet prosjektene bort fra senga finner jeg ikke lenger kodekortet til nettbanken. Det brukte å holde til i nærheten av q-tipsboksen og mac'en, men nå er det helt umulig å finne. Jeg husker distinkt at jg så det på madrassen rett før jeg skulle til å legge på laken, men det er ikke under lakenet heller...
2. Uten kodekortet får jeg ikke betalt inn til klesvask-kontoen til sio, noe som i praksis betyr at jeg ikke får vasket klær, noe som igjen betyr at det er litt vanskelig å gjøre ferdig rydde og organiseringsprosjektet mitt per nå. Jeg planlegger å spørre en av guttene på gangen om jeg kan få låne en vask eller to så lenge, men ID er mye mer interessert i at jeg skal finne kortet MITT.
3. Jeg har fått halsbetennelse eller noe lignende, ryggen verker, halsen kjennes ut som sandpapir og jeg er kvalm og svettende. Ikke akkurat drømmeformen med tanke på at jeg hadde tenkt å reorganisere livet mitt disse dagene. Pluss jeg jobber lange dager på fredag og lørdag. Pluss jeg har tenkt å komme meg til en flyttefest etter jobben på fredag. Så da må jeg bli frisk til ca kl 16:00 i morra for at alt skal ordne seg nogenlunde tilfredsstillende.
4. Leggene og underarmene mine klør intenst, uten noen tegn på utslett. Riktignok har jeg etterhvert blitt litt nuppete på underarmen, men jeg tror det kommer av kløingen. Det klør og klør og klør og gir seg ikke, det stikker konstant under huden som om jeg har hundrevis av små nåler der. Å klø seg hjelper ikke så mye i grunnen siden det ikke er hudoverflaten som klør i seg selv. Arg! Jeg opplevde dette i fjor sommer også og det gikk over da det ble kaldere igjen. Dustelegger...
5. Jeg er helt sikker på at jeg irriterer meg over flere ting også, men jeg kommer ikke på hva det er. Alt for distrahert av klingen på leggene.
1. Etter at jeg ryddet prosjektene bort fra senga finner jeg ikke lenger kodekortet til nettbanken. Det brukte å holde til i nærheten av q-tipsboksen og mac'en, men nå er det helt umulig å finne. Jeg husker distinkt at jg så det på madrassen rett før jeg skulle til å legge på laken, men det er ikke under lakenet heller...
2. Uten kodekortet får jeg ikke betalt inn til klesvask-kontoen til sio, noe som i praksis betyr at jeg ikke får vasket klær, noe som igjen betyr at det er litt vanskelig å gjøre ferdig rydde og organiseringsprosjektet mitt per nå. Jeg planlegger å spørre en av guttene på gangen om jeg kan få låne en vask eller to så lenge, men ID er mye mer interessert i at jeg skal finne kortet MITT.
3. Jeg har fått halsbetennelse eller noe lignende, ryggen verker, halsen kjennes ut som sandpapir og jeg er kvalm og svettende. Ikke akkurat drømmeformen med tanke på at jeg hadde tenkt å reorganisere livet mitt disse dagene. Pluss jeg jobber lange dager på fredag og lørdag. Pluss jeg har tenkt å komme meg til en flyttefest etter jobben på fredag. Så da må jeg bli frisk til ca kl 16:00 i morra for at alt skal ordne seg nogenlunde tilfredsstillende.
4. Leggene og underarmene mine klør intenst, uten noen tegn på utslett. Riktignok har jeg etterhvert blitt litt nuppete på underarmen, men jeg tror det kommer av kløingen. Det klør og klør og klør og gir seg ikke, det stikker konstant under huden som om jeg har hundrevis av små nåler der. Å klø seg hjelper ikke så mye i grunnen siden det ikke er hudoverflaten som klør i seg selv. Arg! Jeg opplevde dette i fjor sommer også og det gikk over da det ble kaldere igjen. Dustelegger...
5. Jeg er helt sikker på at jeg irriterer meg over flere ting også, men jeg kommer ikke på hva det er. Alt for distrahert av klingen på leggene.
Monday, June 8, 2009
Stakkars forsømte meg...
Jeg har lurt flere ganger de siste månedene hva som egentlig går av meg.
Så sliten, uten å få til å sove, så sulten uten å ha lyst til å spise, spiller dataspill jeg synes er gøy, men greier ikke å kose meg, kjeder vettet av meg, men alt jeg prøver å gjøre faller fra hverandre i hendene mine.
Det slår meg i dag at det minner om sorg. Den konstante såre klumpen i halsen og tårene som renner på innsiden uten å komme til overflaten. Men hva er det jeg sørger over?
Kanskje det er den endelige erkjennelsen over hvor ensom og redd jeg var i barndommen? Kanskje det er enda en påminnelse om hvor vanskelig jeg har for å opprette og vedlikeholde forhold til folk jeg liker? Kanskje det er fortvilelse over at målene jeg satte meg i vår gikk fullstendig i vasken?
Hvis jeg kjenner nøye etter virker det som om kroppen og underbevisstheten min har lett seg frem til hvordan jeg følte det i fjortenårsalderen da jeg mistet kontakten med virkeligheten for første gang på alvor.
Det er en halvstor jente som sitter med følelsen av å være slem, dum, stygg og plagsom, som vet at ingen liker henne, som gang på gang opplever at de hun prøver å henvende seg til ser på henne som en fremmed, som en de ikke greier å relatere seg til. For hun gjenkjenner det hun ser i blikkene deres, de prøver å forstå, men de klarer det ikke. Hadde hun bare grått og bedt om hjelp ville kanskje alt vært annerledes. Men den halvgamle jenta har blitt sviktet før og hun har ikke lenger overskudd til å bli sviktet en gang til. Dessuten er tingene hun trenger å snakke om så skitne og ekle og ikke minst forræderske at hun ikke tenker på dem selv en gang.
Så hva kan jeg gjøre?
Jeg prøver å tenke på hva som kanskje kunne hjulpet den jenta jeg var da hun virkelig sto og vippet. Hva var det jeg trengte? Hva er det jeg trenger nå?
Tid, det er vel kanskje det mest opplagte Og profesjonell hjelp, det er jeg i ferd med å skaffe meg, jeg skjønner ikke hva foreldrene mine tenkte på som ikke sendte meg i terapi da. De burde forresten søkt til terapi selv også, ærlig talt...
Men det jeg kan gjøre selv. Viktigst er det kanskje å prøve å strukturere litt bedre, jeg vet jeg blir ekstra fjern av å sulte meg selv og jeg glemmer lett å spise, derfor må nok faste måltider inn i rutinene. Rommet mitt bruker minimal tid på å forvandle seg til et rotereir og jeg hater rydding intenst, samtidig mistrives jeg i rot og det har en tendens til å legge seg som enda en vekt på skuldrene mine. Så jeg bør finne en måte å gjøre det lettere for meg selv på, bli flinkere til å flytte tingene jeg ikke trenger og prosjektene jeg ikke jobber med opp på loftet. Søvn er vanskeligere, men jeg tror flytting av laptoppen fra senga og over til skrivepulten vil være hjelpsomt her, samt kutte ned på aktivitetene jeg gjør i senga som ikke har med soving eller ehm, 'sånne' ting å gjøre.
Merker at det å skrive dette virket som en liten katarsis, jeg begynte faktisk å gråte, og så gikk jeg ut og vasket alle koppene mine. :) Et godt tegn i grunnen, på at jeg burde skrive mer. Flere følelser og tanker på utsiden!
Så sliten, uten å få til å sove, så sulten uten å ha lyst til å spise, spiller dataspill jeg synes er gøy, men greier ikke å kose meg, kjeder vettet av meg, men alt jeg prøver å gjøre faller fra hverandre i hendene mine.
Det slår meg i dag at det minner om sorg. Den konstante såre klumpen i halsen og tårene som renner på innsiden uten å komme til overflaten. Men hva er det jeg sørger over?
Kanskje det er den endelige erkjennelsen over hvor ensom og redd jeg var i barndommen? Kanskje det er enda en påminnelse om hvor vanskelig jeg har for å opprette og vedlikeholde forhold til folk jeg liker? Kanskje det er fortvilelse over at målene jeg satte meg i vår gikk fullstendig i vasken?
Hvis jeg kjenner nøye etter virker det som om kroppen og underbevisstheten min har lett seg frem til hvordan jeg følte det i fjortenårsalderen da jeg mistet kontakten med virkeligheten for første gang på alvor.
Det er en halvstor jente som sitter med følelsen av å være slem, dum, stygg og plagsom, som vet at ingen liker henne, som gang på gang opplever at de hun prøver å henvende seg til ser på henne som en fremmed, som en de ikke greier å relatere seg til. For hun gjenkjenner det hun ser i blikkene deres, de prøver å forstå, men de klarer det ikke. Hadde hun bare grått og bedt om hjelp ville kanskje alt vært annerledes. Men den halvgamle jenta har blitt sviktet før og hun har ikke lenger overskudd til å bli sviktet en gang til. Dessuten er tingene hun trenger å snakke om så skitne og ekle og ikke minst forræderske at hun ikke tenker på dem selv en gang.
Så hva kan jeg gjøre?
Jeg prøver å tenke på hva som kanskje kunne hjulpet den jenta jeg var da hun virkelig sto og vippet. Hva var det jeg trengte? Hva er det jeg trenger nå?
Tid, det er vel kanskje det mest opplagte Og profesjonell hjelp, det er jeg i ferd med å skaffe meg, jeg skjønner ikke hva foreldrene mine tenkte på som ikke sendte meg i terapi da. De burde forresten søkt til terapi selv også, ærlig talt...
Men det jeg kan gjøre selv. Viktigst er det kanskje å prøve å strukturere litt bedre, jeg vet jeg blir ekstra fjern av å sulte meg selv og jeg glemmer lett å spise, derfor må nok faste måltider inn i rutinene. Rommet mitt bruker minimal tid på å forvandle seg til et rotereir og jeg hater rydding intenst, samtidig mistrives jeg i rot og det har en tendens til å legge seg som enda en vekt på skuldrene mine. Så jeg bør finne en måte å gjøre det lettere for meg selv på, bli flinkere til å flytte tingene jeg ikke trenger og prosjektene jeg ikke jobber med opp på loftet. Søvn er vanskeligere, men jeg tror flytting av laptoppen fra senga og over til skrivepulten vil være hjelpsomt her, samt kutte ned på aktivitetene jeg gjør i senga som ikke har med soving eller ehm, 'sånne' ting å gjøre.
Merker at det å skrive dette virket som en liten katarsis, jeg begynte faktisk å gråte, og så gikk jeg ut og vasket alle koppene mine. :) Et godt tegn i grunnen, på at jeg burde skrive mer. Flere følelser og tanker på utsiden!
Saturday, June 6, 2009
Stakkars forsømte bloggen
Jeg gikk visst på en liten smell i vår, prøvde å rekke over alt for mye og trodde jeg hadde mer energi og overskudd en jeg egentlig hadde. Slik kan det gå innimellom, men det er synd at bloggen skal lide av den grunn.
Det som er litt trist er jo det at bloggen tidligere har vært et sted jeg har fått utløp for en del triste og vanskelige følelser, men de siste månedene har jeg kvidd meg for det. Det som så føler er jo at jeg har vært uten en av sikkerhetsventilene mine, og jeg mistenker at det er en av grunnene til at jeg har vært så langt nede som jeg har vært.
En annen grunn til at jeg ikke helt har fått meg til å poste noe i det siste er den gode gamle prestasjonsangsten. For det er ikke som om jeg har vært helt skrapet for ideer, det er bare det at jeg ikke har følt at de har vært riktig bra nok til å være den første posten etter over en måned. Slik prestasjonsangst blir som kjent ikke bedre med tiden.
Men jeg savner jo bloggen min, så nå har jeg bestemt meg for å ta den mer på alvor i en periode. En av utveiene ut av prestasjonsangsten er å senke på kravene til meg selv. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg skal skrive dårligere enn før, men det betyr at jeg kommer til å skrive mye mer random om ting jeg tidligere har vært usikker på om jeg egentlig kunne putte inn på 'min' blogg.
Jeg vil også prøve å skrive kortere om ting jeg tenker på.
Så får vi se hvordan det går.
Det som er litt trist er jo det at bloggen tidligere har vært et sted jeg har fått utløp for en del triste og vanskelige følelser, men de siste månedene har jeg kvidd meg for det. Det som så føler er jo at jeg har vært uten en av sikkerhetsventilene mine, og jeg mistenker at det er en av grunnene til at jeg har vært så langt nede som jeg har vært.
En annen grunn til at jeg ikke helt har fått meg til å poste noe i det siste er den gode gamle prestasjonsangsten. For det er ikke som om jeg har vært helt skrapet for ideer, det er bare det at jeg ikke har følt at de har vært riktig bra nok til å være den første posten etter over en måned. Slik prestasjonsangst blir som kjent ikke bedre med tiden.
Men jeg savner jo bloggen min, så nå har jeg bestemt meg for å ta den mer på alvor i en periode. En av utveiene ut av prestasjonsangsten er å senke på kravene til meg selv. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg skal skrive dårligere enn før, men det betyr at jeg kommer til å skrive mye mer random om ting jeg tidligere har vært usikker på om jeg egentlig kunne putte inn på 'min' blogg.
Jeg vil også prøve å skrive kortere om ting jeg tenker på.
Så får vi se hvordan det går.
Wednesday, April 15, 2009
Tilfredsstille?
Ja ja, her har vi altså en koselig "pornobestefar" som trofast holder seg i jobb selv om han er langt over pensjonsalder. For en ildsjel.
Jeg kan ikke annet enn å gremmes over fremstillingen her, ikke bare skrives det som et hvilket som helst annet fluff-piece, uten noen som helst form for problematisering, ordene de bruker forvrenger virkeligheten på en surrealistisk måte:
"I filmen forrige mandag brukte han vibratorer, pisker og lys for å tilfredsstille en 36 år gammel pornoskuespillerinne."
Jadda kamerafolkene er liksom ikke der, ikke de blendende lyskasterne, ikke skitten du ikke kan tørke av deg, eller de ubehagelige positurene du må holde selv om musklene skriker, fordi det er, døh, jobben din, liksom, ikke kosestund med besten.
En annen side av saken er at vi ikke får vite noen ting over hvorfor gubben valgte å bli pornoarbeider i en alder av 59. Nå snakker vi faktisk om et land der pensjonsrettighetene kun går gjennom jobben og du generelt er føkka om du får sparken eller bedriften går konken. I et av verdens hardeste konkurransesamfunn er det ikke bare bare å bli nyansatt som avdanket 59åring. Om de ikke kan bruke alderen din til noe da.
Og nok en annen side av saken er at nyheter om eldre kvinnelige pornoarbeidere gjerne ser litt anderledes ut. "Naturlig død" my ass. Hva i all verden betyr det i denne sammenhengen uansett?
Jeg kan ikke annet enn å gremmes over fremstillingen her, ikke bare skrives det som et hvilket som helst annet fluff-piece, uten noen som helst form for problematisering, ordene de bruker forvrenger virkeligheten på en surrealistisk måte:
"I filmen forrige mandag brukte han vibratorer, pisker og lys for å tilfredsstille en 36 år gammel pornoskuespillerinne."
Jadda kamerafolkene er liksom ikke der, ikke de blendende lyskasterne, ikke skitten du ikke kan tørke av deg, eller de ubehagelige positurene du må holde selv om musklene skriker, fordi det er, døh, jobben din, liksom, ikke kosestund med besten.
En annen side av saken er at vi ikke får vite noen ting over hvorfor gubben valgte å bli pornoarbeider i en alder av 59. Nå snakker vi faktisk om et land der pensjonsrettighetene kun går gjennom jobben og du generelt er føkka om du får sparken eller bedriften går konken. I et av verdens hardeste konkurransesamfunn er det ikke bare bare å bli nyansatt som avdanket 59åring. Om de ikke kan bruke alderen din til noe da.
Og nok en annen side av saken er at nyheter om eldre kvinnelige pornoarbeidere gjerne ser litt anderledes ut. "Naturlig død" my ass. Hva i all verden betyr det i denne sammenhengen uansett?
Tuesday, April 14, 2009
Langhaiking i påsken
Det er ganske lenge siden jeg har hatt mulighet til eller nytte av å strekke ut tommelen og la skjebnen bestemme når jeg skal komme frem heller enn ruteboka. Jeg bor jo tross alt midt i Oslo nå og har gjort det en del år, det er ganske lenge siden de åpne nordlandsveiene strakte seg fra a til å på reiseplanene mine.
Derfor kastet jeg meg litt ut i det ukjente, eller i det minste det uvante når jeg fant ut at jeg skulle haike til Mosjøen i påsken. Mesteparten av haikingen jeg var vant med fra nordlandsårene strakk seg vel til nød til turer på to timer. Jeg hadde bare 2 tidligere erfaringer med lengre haiking og bare en av dem til mer tettbygde strøk.
Jeg hadde ingen tidligere erfaringer med veistrekker som er skiltet med forbud mot fotgjengere, heller ingen erfaring med å haike 17 timer i strekk, det bydde på nye utfordringer, men også nye erfaringer. Etter å ha kommet meg helskinnet både opp og ned igjen føler jeg meg mye bedre rustet til planlagte turer nedover Europa.
Den første utfordringen meldte seg når jeg skulle prøve å komme meg ut av Oslo og ut på E6. Fra nordlandsveiene er jeg jo vant til busslommer langs veien så jeg forventet nok naivt som det var å finne slike her også. Så jeg tok t-banen til Furuset fordi det så ut som det lengste jeg kunne komme meg med månedskortet mitt før jeg måtte ta tommelen til verks.
Det er bare det at det ikke finnes noe logisk, eller lovlig sted å ta seg ned til motorveien der borte. Siden det begynte å bli sent kl 21:00 for å være nøyaktig hadde jeg begrenset med tålmodighet. Planen var jo å befinne seg i Elverum rundt midnatt for å få haik med nordgående trailere derfra.
Så det endte med at jeg lette meg frem til en rampe som var merket med E6 Trondheim og haiket derfra, jeg følte meg litt dust, men det tok ikke lange tiden før jeg fikk haik noen km til en bensinstasjon. Bensinstasjoner har vist seg å være særdeles hensiktsmessige steder å haike fra i nærheten av byer og motorveier.
Så jeg kom meg til elverum til rundt 2 om natta og følte meg sånn rimelig i rute. Der ble jeg sittende i 40 minutter og knaske knekkebrød før jeg endelig helt etter planen fant en trailer som skulle helt opp til trondhjem. Sjåføren viste seg å være en knakende koselig kar som etterhvert lot meg sove i køya i førerhuset. Det skal mye til før jeg tørr å gjøre sånne ting, så det skal han ha, han var lett å bli trygg på.
Det kan bli langt om jeg skal fortelle om hele turen, men det kan hende at jeg utdyper rundt en del erfaringer senere. Notater fra turen kan leses på twitter-feeden min.
Den generelle erfaringen jeg sitter igjen med er at det var lettere enn jeg hadde forventet i utgangspunktet og at jeg gjerne gjør noe lignende igjen.
Adventureferie delux, mye fin natur, mange interessante mennesker og utfordring av egne grenser.
Men btw, jeg fikk ikke bruk for den håndduken altså...
Derfor kastet jeg meg litt ut i det ukjente, eller i det minste det uvante når jeg fant ut at jeg skulle haike til Mosjøen i påsken. Mesteparten av haikingen jeg var vant med fra nordlandsårene strakk seg vel til nød til turer på to timer. Jeg hadde bare 2 tidligere erfaringer med lengre haiking og bare en av dem til mer tettbygde strøk.
Jeg hadde ingen tidligere erfaringer med veistrekker som er skiltet med forbud mot fotgjengere, heller ingen erfaring med å haike 17 timer i strekk, det bydde på nye utfordringer, men også nye erfaringer. Etter å ha kommet meg helskinnet både opp og ned igjen føler jeg meg mye bedre rustet til planlagte turer nedover Europa.
Den første utfordringen meldte seg når jeg skulle prøve å komme meg ut av Oslo og ut på E6. Fra nordlandsveiene er jeg jo vant til busslommer langs veien så jeg forventet nok naivt som det var å finne slike her også. Så jeg tok t-banen til Furuset fordi det så ut som det lengste jeg kunne komme meg med månedskortet mitt før jeg måtte ta tommelen til verks.
Det er bare det at det ikke finnes noe logisk, eller lovlig sted å ta seg ned til motorveien der borte. Siden det begynte å bli sent kl 21:00 for å være nøyaktig hadde jeg begrenset med tålmodighet. Planen var jo å befinne seg i Elverum rundt midnatt for å få haik med nordgående trailere derfra.
Så det endte med at jeg lette meg frem til en rampe som var merket med E6 Trondheim og haiket derfra, jeg følte meg litt dust, men det tok ikke lange tiden før jeg fikk haik noen km til en bensinstasjon. Bensinstasjoner har vist seg å være særdeles hensiktsmessige steder å haike fra i nærheten av byer og motorveier.
Så jeg kom meg til elverum til rundt 2 om natta og følte meg sånn rimelig i rute. Der ble jeg sittende i 40 minutter og knaske knekkebrød før jeg endelig helt etter planen fant en trailer som skulle helt opp til trondhjem. Sjåføren viste seg å være en knakende koselig kar som etterhvert lot meg sove i køya i førerhuset. Det skal mye til før jeg tørr å gjøre sånne ting, så det skal han ha, han var lett å bli trygg på.
Det kan bli langt om jeg skal fortelle om hele turen, men det kan hende at jeg utdyper rundt en del erfaringer senere. Notater fra turen kan leses på twitter-feeden min.
Den generelle erfaringen jeg sitter igjen med er at det var lettere enn jeg hadde forventet i utgangspunktet og at jeg gjerne gjør noe lignende igjen.
Adventureferie delux, mye fin natur, mange interessante mennesker og utfordring av egne grenser.
Men btw, jeg fikk ikke bruk for den håndduken altså...
Subscribe to:
Posts (Atom)
