Sunday, April 27, 2014

Kjærligheten er ikke nok, men ikke prøv å si dét til hjertet.

Lidenskapelig og dramatisk, distansert og uaffektert.

Det er sånn jeg kan være på en og samme gang, lurer på om andre kan kjenne seg igjen i det?

Jeg har hatt Dot på besøk de to siste ukene og det har vært, fint, sårt, traumetriggende og du vet, gøy og sånn, mye bra sex, en del hysteri, mindre plass å breie seg ut på i senga.

Nå har han dratt igjen og jeg har tilbrakt søndagen sammen med Mac'en i senga, grini og sett på en dramatisk historisk serie. Jeg må innrømme sånn på slutten av sesongen i kveld at sammenlignet med kvinnene i Rosekrigen, så har jeg vel ikke så mye å klage over. Dot er ikke så langt unna, han er ikke i arverekken og ikke står han i fare for å bli vervet til slag han kan dø i heller.

Følelsene er tvetydige og turbulente. Det gjør vondt at han ikke er her lengre, men jeg er glad for at han dro tilbake og jeg gleder meg til å ha tid for meg selv igjen. På en halvveis fjortisromantisk måte ramser jeg opp utfordringer og gevinster ved å prøve å satse på forholdet, finner mest utfordringer, utfordrer meg selv på at kjærlighet ikke skal gjøre vondt, prøver å overtale meg selv til at det er teknisk sett mulig å løse opp i floken, ting kan repareres.

Men er det verdt det?

Eller er jeg bare redd for at jeg aldri kommer til å treffe en annen person som matcher meg såpass godt når det kommer til tiltrekning, sex og politiske meninger?

Kommer jeg noen gang til å treffe noen som jeg tenner så sinnssykt på og som samtidig elsker meg så høyt at jeg aldri har tvilt på det.

Vi snakker om ting på skype,  jeg griner og sier at jeg elsker ham og trygler ham om å finne en måte å flytte til Norge, så slår pragmatismen inn og jeg understreker at han må belage seg på å finne et eget sted å bo fordi jeg har lyst at soverommet mitt bare skal være mitt. Vi gir ingen lovnader, snakker om å jobbe med problemene våre først og fremst for vår egen del, i andre omgang for å kunne være sammen. Skal vi være sammen blir det med parterapi fra dag en sier jeg.

Han sier at han legger merke til at jeg har jobbet med meg selv, at jeg tar mer ansvar oppførselen min. Jeg har sagt lignende ting til ham mange ganger før, så det føles merkelig godt, men også litt skummelt. Skummelt at han har vært ute av hasjtåka i snart ett år og at han ser på meg anderledes nå, med mer oppmerksomhet, med mer vurdering, at han ser mønster.

Hvem er han på vei til å bli? Han som tilbrakte mesteparten av det voksne livet sitt som alkoholiker og så slo over på hasjen, fyrte opp først jointen før morrakaffen. Hvem blir han når livet hans faller på plass, når han får tilbake følelsen av å mestre livet? Jeg ser at det skjer sakte men sikkert. Balansen flytter seg, vil jeg på et eller annet tidspunkt bli den mest føkka av oss, den som sliter mest?

Må rive fokuset bort, kan ikke dyrke min egen usikkerhet i møte med han reise tilbake til livet.

Jeg har min egen reise.

Sunday, March 2, 2014

Takknemlig for det gode livet

Det er en sånn følelse jeg tror jeg aldri har hatt før, ikke så inderlig som nå i alle fall.

Jeg våkner opp og det første jeg tenker er hvor utrolig bra det føles og så kommer takknemligheten, hvor lykkelig jeg er for å være meg selv og ha de vennene og familien jeg har.

Det er som om jeg har blitt syltet i lykke.

Jeg vet at jeg har ei tann som må rotfylles og at jeg egentlig ikke har råd til det, men det er det eneste negative jeg kan komme på og det drukner i gleden over alt det andre.

Jeg kunne ikke ha kommet tilbake til norge om Leikny ikke hadde tilbydt meg å bo gratis hos henne. Jeg kunne ikke ha flydd om pappa ikke hadde kjøpt flybilett til meg. Jeg hadde ikke kommet til flyplassen om Dot ikke hadde kjørt meg, selv om han aller helst ikke ville gi slipp på meg.

Jeg ville ikke ha funnet ut om jobben jeg har nå om Kent ikke hadde tipset meg.

Jeg ville ikke hatt et eget sted å bo nå om det ikke hadde vært for generøse personer som hjalp meg med depositum.

Jeg ville slitt om folk ikke hadde invitert meg på middag titt og ofte denne første trange tiden.

Alt faller på plass.

Jeg gleder meg til å være den som hjelper noen andre neste gang.

Og jeg er takknemlig over meg selv som jobbet dobbelt i går slik at jeg kan ha fri i dag.

Og takk for kjekke venner som har invitert til brettspill og boller. Så blir det skikkelig fastelavens for en gangs skyld.

Monday, December 9, 2013

Er Vista Analyse AS egnet til å vurdere Sexkjøpsloven?

Hva er det regjerning ønsker å oppnå med å gi oppdraget om å evaluere sexkjøpsloven til Vista Analyse AS?



Nå har jeg gått og gledet meg litt i de siste månedene, helt siden vår nye blå blå regjering offentliggjorde at de skulle evaluere sexkjøpsloven. For evaluering er kjempebra og helt nødvendig for å se på hvilke andre tiltak som må på plass ved siden av loven.  Vi ble jo lovet mer støtte til prostituerte som ønsker seg ut, men vi så jo ikke så mye av det fra de forige som satt ved makta. Kanskje det nå endelig vil komme ny informasjon om hvordann de eksisterende tiltakene ikke er nok og at det må settes av mere penger og kanskje til og med etableres et nøytralt kompetansesenter på prostitusjon i Norge?

Siden begrunnelsene for innføringen av sexkjøpsloven i utgangspunktet var at prostitusjon var vold mot kvinner, så ville jeg trodd at det ville være naturlig å evaluere loven opp mot akkurat dette. Altså har det blitt mindre vold etter loven? Tall fra en rapport Pro Senteret offentliggjorde i fjor kan jo tyde på dette selv om de var raskt ute med å påstå at tallene egentlig ikke var mulig å sammenligne. Prostituerte rapporterer om mindre grov vold.

Men som Pro Senteret selv sier var ikke tallene helt enkle å måle opp mot hverandre, selv om de var veldig keene på å gjøre akkurat det så lenge de trodde at de kunne slippe unna med å påstå at volden hadde gått opp ved å vekte lugging og spytting like mye som slag og spark. Så jeg har gledet meg til å se resultatene fra en større undersøkelse fra et mer nøytralt hold.

Når jeg i dag leste i avisene at Regjeringen har bestemt seg for å gi oppdraget om evaluering til Vista Analyse AS ble jeg veldig overrasket siden jeg trodde det var Justis- og beredskapsdepartementet som hadde ansvaret for undersøkelsen. Det falt det meg derfor naturlig å se litt nærmere på hvem Vista Analyse AS er og hva de har drevet med før.

Hjerte mitt sank litt når jeg fant at selskapet om trent bare består av samfunnsøkonomer og at de fleste tidligere oppdragene deres har gått på kostnadsanalyser og bærekraftighet.

Jeg ble sittende å lure litt på hvorfor de fikk oppdraget, når det ligger så pass langt fra deres sterkeste kompetanse. Selv da de analyserte vold i nære relasjoner i 2012 var det i et kostnadsperspektiv.

Så jeg graver litt videre jeg og hva finner jeg. Jo jeg finner at en av medeierene i Vista Analyse, Tor Homleid, er politisk nestleder i Sandefjord Venstre og at Lederen i nominasjonskomiteen i Sandefjord Venstre Nicolai Heldal bruker en Vista Analyse emailadresse som kontaktinformasjon.

Venstre, som i dag understreker sitt brennende engasjement for å presse regjeringen til å oppheve loven.

Kan det hende at en av måtene de har forsøkt dette var ved å kreve at Vista Analyse skulle få oppdraget?

Det vet jeg  ingenting om, men det jeg vet er at Vista Analyse AS virker som et uegnet selskap til å evaluere Sexkjøpsloven alene. Vi trenger et bredt, uavhengig utvalg til dette og ikke et snevert fokusert konsulentselskap.

Uansett hva du føler om loven i seg selv kan du vel være enig det.

Saturday, November 23, 2013

Hvordan har jeg det?

Hvordan har jeg det? Helt jævlig og helt fantastisk. Hjertet mitt slår av kjærlighet og lidenskap imens det blør sakte i sorg. Jeg har ikke vært mer forelsket i kjæresten min enn nå, nå som jeg har bestemt meg for å forlate ham.

Det går ikke lengre, traumene og overlevelsesstrategiene våre er en særs dårlig match. Vi har visst det lenge nå, men jeg har forsøkt å tviholde på at det gode oppveier det dårlige, det går ikke lengre.

Mange jenter og noen gutter har vel tenkt tankene "Hva gjør jeg hvis jeg havner i et forhold der jeg ikke kjenner meg trygg?" "Kommer jeg til å skjønne at jeg må ut?" "Hvor vanskelig vil bruddet bli?"

Jeg som kommer fra en vanskelig oppvekst har tenkt de tankene titt og ofte, og jeg merket raskt varselflaggene når de dukket opp. Men jeg er en sta jævel også og jeg trodde jeg kunne klare over det, overtale ham til å legge om på dårlige vaner, gå til psykolog, snakke om problemene sine.

Men det var ikke nok og det er nok mye av grunnen til at det ikke har væt noe særlig blogging de siste årene, fordi bloggingen min altid har vært mest om livet mitt, og livet mitt har ikke føltes helt som bare mitt i det siste.

I retrospekt kunne jeg ønsket av vi bare var kompiser, at vi aldri hadde bodd sammen. At jeg hadde kunnet hjulpet ham fra utsiden uten at det invaderte meg og ble en overlevelsesstrategi i seg selv. Var jeg grådig? Var jeg kåt? Var jeg desperat etter kropskontakt nå som jeg endelig etter 29 år hadde funnet noen jeg kunne klemme så mye jeg ville uten at det ble feil? Det er så mye etterpåklokskap i retrospekt, det er selvforakt, misstenksomhet ovenfor min egen motiver.

Sannheten er vi traff hverandre, vi likte hverandre, vi lo av hverandres vitser og følte oss trygge på hverandre i senga. Så det føltes ut som noe som kunne bli til noe og jeg klarer ikke å gi helt slipp på det enda. Jeg sier at jeg skal dra, og jeg sier jeg ikke kan love noe for fremtiden, men jeg sier også at jeg håper vi kan jobbe med våre respektive problemer hver for oss og at kanskje en gang kan ting være anderledes.

Og jeg griner nesten når jeg skriver dette, og jeg har grått mye i det siste.

Sannheten er at jeg gleder meg til å dra. Jeg gleder meg til å kunne fokusere bare på meg selv for en stund. Gleder meg til å komme ut av tåka jeg har rota rundt i siste halvåret. Gleder meg til å ha dager jeg kan planlegge uten å lure på hva som kommer til å gå galt. Gleder meg til å ha angst og stresse uten å ha noen rett oppå meg som trigger på angsten og stresset mitt. Bekymre meg bare for meg selv.

Og jeg er redd. Redd for å være alene. Redd for å gå på trynet. Jeg har gjort det så ofte før.


Å helvete heller, la bakken bare komme, nå skal jeg faen meg leve.

Wednesday, October 10, 2012

Ikke vent til du virkelig sliter før du spør om hjelp

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe i dag, minst av alt i anledningen Verdensdagen for psykisk helse, men nå sitter jeg her og har plutselig noe å si allikevel. 

Tidligere i sommer hadde jeg en opplevelse av å være hjerteskjærende trist uten at det hadde noe med depresjon å gjøre. Det var en merkelig opplevelse for meg, ikke nødvendigvis fordi jeg aldri har vært ordentlig trist før, men fordi jeg har vært så sammenhengende deprimert gjennom årene at tristheten ikke har fått være der alene.

I dag har jeg hatt en lignende opplevelse. Lammende angst samtidig som jeg synes livet mitt er ganske kult og alright. Jeg vet at folk liker meg, jeg vet at jeg gjør det godt på universitetet, jeg vet at kjæresten min elsker meg, men angsten er der allikevel og slår pusten ut av meg. Jeg ligger i sengen med kort pust og trykk i brystet og kjenner litt på hvordan det egentlig føles ut.

Det er merkelig. Jeg har vel egentlig alltid trodd at disse bølgene av panikk skulle bli borte bare jeg fikk ting mer på plass, bare jeg ble flinkere. Kanskje har jeg underbevisst tenkt det om andre også. Jeg er jo en problemløser, jeg elsker jo å gi råd til andre, får kick av å si noe som får folk til å tenke nytt om noe gammelt. Kanskje dette er en grei erfaring selv om det suger. En erfaring av at det rett og slett ikke gir mening noen ganger.

Men imens jeg skriver slipper det taket, litt om litt.

Og jeg vet med meg selv at jeg har presset meg litt vel hardt de siste ukene. Kanskje dette er et hint om at jeg burde ta det litt mer med ro, være litt snillere med meg selv. Og kanskje faktisk ringe til samtaleterapeuten jeg lovet kjæresten min at jeg skulle kontakte for flere uker siden. For det trenger ikke bli verre enn det var i dag om jeg tar det på alvor nå.

Ja takk til lavterskeltilbud fra meg selv for å oppsøke hjelp!

Friday, September 21, 2012

Kompisene dine vil at du skal dø i trafikken

Nrk vet å melde at det ikke er menn selv som er ultimat ansvarlige for at de kjører dårlig på veien, nei det er damene sin feil det, og særlig i dag de unge jentene som synes det er stas når gutta får moped.

Evolusjonspsykolog Leif Edward Ottesen Kennair påstår i nyhetssaken at damene må ta på seg skylden for 90% av tapte førerkort hos menn. Det er litt hardt å svelge for meg, for jeg har til gode å se forskningsmateriale som konkret påviser dette. LEOK viser til studier om hvordan menn i alle folkegrupper har tendens til risikoadferd, særlig i ung alder og hvordan menn må forvente at de har større sjanse for å dø av uforsiktighet enn kvinner.

Som vet foretrekker jo kvinner "bad boys" og derfor har kvinners partnervalg gjennom tiden ført til at menn har blitt avlet frem som hodeløse kyllinger som bare tenker på fart, spenning og puling. Kvinner driter jo i mannen rett etter befruktning, så da gjør det ingenting om han går og dør i et forsøk på å bryte med en bjørn i skogen. Eller..?

Det er fristende å påstå at LEOK er på en bitter hevntokt mot damene som ikke ville pule med ham når han var yngre. Og så tror han at det var fordi han var så ansvarlig og myk og snill og så skjønner han ikke at det var fordi han var sytete, selvsentrert og hadde dårlig sosial intelligens.

Men nå skal vi ikke bli ekle heller så det holder jeg meg for god til.

La meg foreslå en alternativ tolking av studiene:

Hvem har størst evolusjonær fordel av at menn dør i uansvarlig adferd, svaret er = andre menn så klart.

Nå synes nok sikkert jentene at gutten med moped er tøff, men det er kompisene hans som håner ham når han ikke tør risikere livet i trafikken. Det er kompisene som presser ham til å drikke hardere og sier at sikkerhetsbelte er for pyser. "Kompisene" dine, mener det jo ikke bevisst, men underbevisst vil de antageligvis at du skal dø slik at de har større sjanse for å få pult selv.

Tuesday, April 24, 2012

Støv på tastaturet

Nå er det så lenge siden jeg har skrevet regelmessig på bloggen at man kunne begynt å lure på om jeg rett og slett ikke tenker på noen ting lengre.

Dette er ikke tilfelle. Saken er rett og slett den, at tingene jeg har tenkt mest på det siste året ikke har vært kun mine personlige ting, men ting som vedgår andre veldig nær meg. Ikke at det har stanset meg før, men vel, kanskje nettopp derfor. Fordi jeg har skrevet om veldig personlige ting før og fått det rett i trynet av sårede folk etterpå.

Sånn er det å blogge med fult navn, full åpenhet og tidvis dårlig impulskontroll.

Det fine med å blogge med fullt navn er som jeg har skrevet om tidligere, at jeg ikke trenger å gå rundt å bekymre meg for å bli avslørt. Det kjipe er at det finnes tanker jeg gjerne skulle hatt en sikkerhetsventil for som jeg dessverre ikke får skrevet om.

En annen grunn til at jeg ikke har skrevet så mye er at jeg har vært redd for å jinxe det som går bra.

Jeg hadde ikke lyst til å skrive at jeg hadde truffet en mann og fulgt etter ham til Oxford, for tenk så pinlig om det ikke ble noe utav det.

Jeg hadde ikke lyst til å skrive at vi hadde blitt kjærester offisielt, for tenk om det ikke varte.

Jeg kunne i alle fall ikke skrive om de gangene han såret meg, eller om utfordringene ved å ha min første langtidskjæreste, for uff, da ville det kanskje ikke bli så lett å skyve ting under teppet.

Det er ikke lett å plutselig være to, når man bare har hatt seg selv å ta hensyn til så lenge.

Noen ting har jeg mistet i dette.

Men jeg har også fått mye tilbake.

Analysesenteret i hjernen frister meg med statistikker som vil kunne antyde hvorvidt det var verdt det. Hjertesenteret forteller meg at sånne statistikker bare er dritt og minner meg på hvor godt det er å ligge inntil ham.