En innrømmelse av et selvbedrag - Spiseforstyrrelse

Jeg har prøvd å bortforklare det lenge, men jeg tror det er på tide at jeg innrømmer det for meg selv. Jeg har en spiseforstyrrelse. Jeg liker ikke ordet og vil mye heller formulere det som "et problem med mat", men herregud jeg kommer jo ingen veier om jeg skal fortsette med bortforklaringene.

Jeg bruker mat til å takle derpresjon og angst. Jeg spiser for å føle meg bedre. Jeg lever i perioder på snop fordi jeg føler at jeg fortjener det. Jeg føler det som om jeg 'må' ha det. Og når jeg er skuffet over meg selv nekter jeg meg å spise noen ting som helst, før jeg til slutt caver og spiser meg mett på potetgull. Jeg spiser mat jeg vet jeg blir dårlig av som brød og gjærbakst. Så det er en del ting som må jobbes med tror jeg.

Trøstespisingen har fulgt meg siden barndommen. Jeg brukte å stjele penger fra lommeboken til moren min for å gå i butikken og kjøpe snop. Eller jeg raidet sparebøssa til broren min, eller jeg stjal fra sjokoladeautomaten på skolen til moren min. Jeg forbinner mat med lykke og jeg tror det har mye med de tidlige årene å gjøre. Kroken under trappen på høyskolen der moren min gikk var ikke bare stedet jeg og diverse andre gjemte oss for å spise digg, det var også et sted å gjemme seg for å være i fred fra all dritten jeg måtte forholde meg til daglig.

Da jeg kom i puberteten ble jeg lubben, mer eller mindre over natten, jeg har strekkmerker på puppene og på rompa som fremdeles er godt synlige. Det var i perioden jeg var litt på kanten av virkeligheten fra før så jeg tror ikke jeg egentlig la merke til at det var noe som skjedde, jeg hadde alltid følt meg stygg og rar og ekkel, jeg la ikke merke til noe forskjellig i speilet. Med tanke på at jeg gikk fra å veie 50 kilo til 70 kilo på under ett år synes jeg i grunnen at det er merkelig. Men det skjedde vel relativt gradvis selv om det skjedde fort.

Når jeg ser på bilder av meg selv på den tiden ser jeg først en slank trettenåring rundt 17. mai og så plutselig en feit klump av ei jente om høsten. Det er mulig at det var året etter, men jeg husker ikke så mye fra de årene uansett. Men jeg vet jeg trøstespiste og jeg vet jeg skammet meg over det.

Grunnen til at jeg vet at jeg skammet meg selv om jeg ikke husker så mye av det er at jeg har et rimelig klart minne om at jeg som femtenåring bestemmer meg for at det er idiotisk å være sint på seg selv fordi man vil spise sjokolade. Jeg gjorde slik jeg av og til gjør og bestemte meg for å slutte. Jeg skulle slutte å skamme meg og jeg skulle slutte å synes at jeg var feit. Jeg sluttet og veie meg og konsentrerte meg om å finne pene ting ved speilbildet hver gang jeg så det.

Problemet med å "bestemme seg" for å slutte å skamme seg er at det er en relativt overfladisk måte å gripe saken fatt.

Jeg er 27 år nå, og jeg tror at jeg aldri egentlig sluttet å skamme meg. Jeg er 'flink' til å like kroppen min, men jeg vet at jeg ikke trives med formen den er i. Jeg har bare knyttet så jævlig mye stolthet i å overse det ubehaget. "Jeg er da ikke en slik som går rundt og bekymrer meg over utseendet og det jeg spiser". Sannheten er vel at jeg faktisk gjør begge deler, jeg bare pakker det inn i en pakke av apati og forholder meg til det på en utrolig lite konstruktiv måte. Jeg prøver også å late som om jeg ikke legger på meg av det jeg spiser, men det er ikke sant. Selv om jeg har gått ned i perioder må jeg stadig bytte opp et nummer i buksestørrelse.

Er det derfor det er så vanskelig å slutte å spise søtsaker i ukedagene? Er det kanskje en blanding av at jeg ikke vil innrømme at jeg synes det er problematisk, samt at jeg føler at jeg fortjener litt "lykke" når livet kjennes så gjennomført jævlig. Det er nesten så jeg griner meg i søvn over at jeg ikke ble en slank storrøykende alkoholiker i stedet. Æsj, vel jeg må jo få det ut :P

Men ting er jo ikke helt svart hvitt. Kjærligheten min til "matlykke" har jo etterhvert ledet meg til å oppdage et vell av sunne "matgleder" og jeg er rett og slett dritflink til å lage ordentlig, sammensatt og helsebringende mat til meg selv når jeg først setter i gang.

Derfor tror jeg det er utrolig kjempeviktig at jeg holder tungen rett i munnen og skiller mellom den salige gleden ved mat som metter sjelen, og den tomme, fortvilte lengselen etter å glemme meg selv som preger snopspisingen min.

Men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dette på ordentlig.

Jeg tror aldri jeg har innrømmet for noen før, ikke meg selv en gang, at kostholdet jeg har til tider bekymrer meg. Men nå har jeg vridd det ut av bitterheten, holdt det fast og naglet det til verdensveven. Slik er det. Det nytter ikke å diskutere det. Jeg har en spiseforstyrrelse.