Akademisk og uenig

Jeg har aldri vært en som har brydd meg noe særlig om karakterer. Eller jeg har aldri vært en som har hatt noen tro på at jeg kunne få gode karakterer. Eller for å spesifisere nærmere, jeg har hatt en slags oppfatting av at jeg kunne ha fått gode karakterer om jeg prøvde, men vært for feig til å finne ut om det var tilfelle eller ikke.

Ja, helt til nå.

Nå vet jeg jo ikke helt hvordan det går neste gang da, men det hjalp veldig på å få uttelling for anstrengelsene min i høst. All researchen jeg gjorde, all den nitidige granskningen av tekstene for å finne ut hva forfatterne virkelig mente, all grublingen og finspikkingen på det jeg skrev, det førte frem til en B+ den beste skriftlige karakteren jeg har fått siden ungdomskolen. Det akademiske nivået på språket mitt ble vurdert til B og dette er da på engelsk og jeg fikk bare tre små røde rettskrivning-streker i margen og ingen klager på feil bruk av begreper.

Jeg skrev for litt siden, før jeg fikk oppgaven tilbake, at jeg var fornøyd med den uansett hvilken karakter den fikk og det står jeg selvfølgelig fremdeles ved. Noen småting i teksten gremmer jeg meg vel over, men jeg får ta det som et godt tegn at jeg klarer å se dem.

Så nå sitter jeg her, litt forkjølet, og er ganske stolt av meg selv faktisk. Det føles ut som om jeg omsider endelig hører hjemme på et universitet og ikke bare later som om jeg gjør det. Den praktiske muntlige vurderingen av arbeidet mitt så langt fikk bare en C etter hva jeg har forstått, men jeg vet at det jeg har begynt på nå er mange ganger bedre enn det jeg gjorde i høst, så nå jobber jeg mot en B her også. Det er fristende å si at jeg jobber mot en A, men for å være helt ærlig så er jeg ikke enda sikker på hvordan man kommer over den kneiken på den praktiske biten. Jeg har det nå gøy uansett.

Ja, jeg er stolt og fornøyd og drømmer om hva jeg skal gjøre til neste år og til og med hva jeg kan gjøre etter utdannelsen. For første gang i livet føles det ut som om jeg faktisk kan gjøre det ganske bra og det er en litt uvant følelse, men det er jo en fantastisk følelse også.

Men i alt dette uvante, så er det noen ting som ikke er like lette å ta inn over seg. Jeg tenker på alle de jeg har blitt kjent med her og mange jeg har blitt ganske glad i, som nå sitter med karakterer på grensen til stryk og er på vei til å miste motet. For jeg vet veldig hvordan det føles, og jeg jatter jo med når de snakker om hvordan lærerne er partiske og kjipe. Men jeg har lest noen av de oppgavene og jeg ser en del av problemene der, særlig når det kommer til å faktisk besvare spørsmålet som er stilt. Og det er ikke som om jeg later som ingenting, jeg sier jo det jeg mener.

Det er bare så innmari merkelig. Det føles ut som om de har et fellesskap jeg ikke lenger har tilgang til. Jeg sitter der med vurderingsskjemaet mitt som sier at oppgaven min var "en fryd å lese" og så sitter de med en sur beskjed om at deres var "lite hyggelig lesning".

Det er ett eller annet som skurrer og jeg tror ikke bare det har med min lenge utsatte identitetskrise å gjøre. Jeg tror ikke det hjelper noen å få høre at det var kjipt å lese det de skrev opp all kritikken. Ærlig talt så er det litt frekt. Jeg tar oppgaven min som studentrådmedlem alvorlig, så jeg vet allerede hva jeg skal snakke om på neste møte.

humor er subjektivt aka voldtekt er ikke universellt morsomt

Nok en gang har jeg blitt konfrontert med en eller annen idiot som sto og sa at hun og hun dama ikke hadde noen sans for humor siden hun blei sur når han vitset om at hun burde gå tilbake til kjøkkenet og holde kjeft.

Jeg vet ikke om jeg skal være litt trist, eller litt lykkelig over at samme mannen også påsto at rasistisk humor var fantastisk morsomt og bra, men i det minste understreker det poenget mitt. Altså at humor er subjektivt. Jeg trodde vi lærte dette alt når vi var små jeg, når vi fortalte svenske og danskevitser til hverandre. Plukket vi ikke opp da at en vits kan være et lite våpen som forsterker gruppefølelse ved å rakke ned på andre? For å ikke snakke om mobbingen da, men jeg kan ta det en annen gang.

Humor er ett av disse veldig komplekse, dypt forankrede psykologiske fenomenene som vi later som om egentlig ikke påvirker oss. Det er en grunn til at mange reklamer ender med et humoristisk virkemiddel. For når vi ler, så er det ikke bare slik at vi er mer troende til å like den som underholdt oss, men vi er også mer troende til å miste kritisk holdning til alt vi ble servert. Vi glemmer detaljene i reklamen og husker bare at den var tilfredsstillende.

Men tilbake til det tittlen insinuerer, for det var en annen kar der som sa at voldtektshumor var flott det også og at folk generelt ville hatt godt av å ikke være så jævlig streite og kjipe. Først blei jeg litt sånn sur, det er vel ikke annet å forvente fra en feminist, men så begynte jeg å tenke på hvordan egentlig menn bruker denne voldtektshumoren sin seg i mellom og så slo det meg. De bruker som regel voldtekt som en overdrivelse for andre ting.

Altså, når menn dusjer sammen og en av dem sier "Ikke mist såpa", så henviser han ikke til muligheten for å bli brutalt analt penetrert innen de neste minuttene. Det han henviser til er ubekvemmet ved å være naken sammen med andre menn som kanskje et lite sekund vil se skeivt på ham. Ved å overdrive blir det absurd og morsomt og ubekvemmet kan fordampe i det alle som ler bekrefter at de tilhører den samme gruppen og dermed er ufarlige.

Men så går denne mannen senere på fest da, og møter ei eller anna dame han kommer i snakk med. De snakker om ful, de snakker om fisk og på et eller annet tidspunkt føler de begge en gryende gruppefølelse slik mennesker ofte får når de utveksler ideer som ikke kræsjer med hverandre. I det samme rommet befinner det seg tre blonde kjærringer som snakker om klær, og mannen og dama er begge enige om at de er skikkelig teite. Dama synes klærne deres er tacky uansett og mannen følger dette opp med å si at de sikkert kommer til å bli voldtatt senere... Mannen plukker raskt opp at vitsen ikke var helt vellykket, så han følger den opp og tilskynder "men det ville de jo sikkert likt da, hæ?"

Hovedproblemet her er at mannen trodde at dama var i hans gruppe når han kom med den vitsen og han skjønte ikke at vitsen i seg selv fikk dama til å føle seg mer på lag med de blonde kjærringene. For det første lever dama i en virkelighet der hun blir fortalt daglig at hun må passe på å oppføre seg sånn og sånn ellers vil straffen være voldtekt, skam og utstøtelse. For henne er ikke voldtekt en overdrivelse, det er en bitter, stadig påpekt realitet ved å være kvinne. For det andre så vil hun ikke assosieres med de blonde kjærringene, hun likte den gryende gruppetilhørigheten med mannen og nå har den blitt brutalt ødelagt. Hadde hun bare hatt litt mindre selvinnsikt :(

Fra mannens perspektiv føles det ut som om det er dama som plutselig har stengt ham ute, hun skjønner visst ikke at det er meningen at man skal le slike ting bort imens gruppefølelsen forsterkes. Skuffelsen over at hun ikke vil være med i gruppa hans tvinger ham til å angripe. "Hæ? har du ingen sans for humor eller?" Slike angrep kan ofte være effektive til å få folk til å innordne seg i gruppeforståelsen igjen, men denne gangen virker det ikke. Hun kunne smilt fårete og kommet med sin egen lille voldtektsvits og alt kunne vært bra igjen. Problemet er at hun vet at ved å gjøre det, så sier hun i praksis også at "hun" er en av disse dumme vesenene som lyster etter overaskelsessex og fortjener det de får og hun har dessverre litt for utviklet overlevelsesinstinkt til å en gang late som om det er tilfelle.

Og det var sikker ikke slutten på den historien.

Nuvel, jeg fikk plutselig følelsen om at jeg burde si noe om Storbynatt under dette temaet, men jeg har faktisk ikke sett en eneste episode så det føler jeg meg ikke kvalifisert til.

Banning og Skjellsord

Jeg er pasifist av prinsipp, jeg tror ikke at vold er en reell løsning på problemer, selv om det noen ganger kan bli løsningen på kritiske situasjoner. Men en gang i blant sitter tunga rimelig løst når jeg blir provosert, og jeg liker ikke egentlig å banne heller, men jeg gjør det. En av tingene jeg virkelig ikke liker med skjellsord er hvordan de angriper attributter, grupper og tilstander. De skader ikke bare den jeg skjeller ut, de bidrar gjerne også til å opprettholde sosialt stigma og sementere fordommer. Noen ganger hadde det kanskje skadet mindre å bare fike til noen.

Til og med patetiske og tilsynelatende uskyldige skjellsord som idiot og dumming er svertende og slemme. Idiot har opprinnelse som en medisinsk term for noen med iq under 20, og dumming kommer fra engelske "dummy" som betyr en som er stum.

Oppover fra disse blir det bare verre og verre. Å kalle noen ei hore er det samme som å si at løssluppen seksuell aktivitet er forkastelig, eller om man sier det for å sette fingeren på at de selger seg ut, så håner vi en gruppe utsatte kvinner som er tvunget ut i en forferdelig situasjon og får det til å høres ut som om prostituerte selger seg fordi de ikke orker å ha en ordentlig jobb, eller fordi de liker å lure godtroende menn.

Å kalle noen en homo er enda verre, selv i forholdsvis uskyldige kontekster som hvis en smiler når noen har oppført seg utenfor maskulinitetens normer og sier man begynner å tvile litt på legningen deres. Uskyldig moro i øyeblikket, men samtidig etablerer man at det er stuerent å sidestille homofil legning med feminitet, samtidig som man stempler femininitet som noe uønsket og mindreverdig.

Etterhvert kommer en alltids innom kjønnsorganene, det finnes utallige skjellsord for både fitter og kuker, eller peniser og vaginaer eller hva nå folk kaller det nå om dagen. Jeg har problemer med å skjønne hvorfor fitte ble til et skjellsord i utgangspunktet, fitter er jo rimelig stilige, men samtidig vet jeg også at det er et rimelig effektivt hånsord og det er fristende å bruke det. Det er nesten lettere å kalle noen en pikk, men jeg kjenner at jeg rykker litt tilbake for det også, hvorfor skal pikk være noe negativt liksom? Jeg misstenker at litt av grunnen til at såpass mange folk der ute synes kjønnsorganer er stygge og rare er at vi så sjeldent ser dem i nøytrale situasjoner og rett og slett ikke er vant med dem. Nuvel, jeg synes ikke det er særlig kult å bruke slike banneord som bygger opp om den negative assosiasjonen.

Bitch er et ord jeg har litt vanskeligheter med å forstå meg på. Jeg liker nemlig å være litt bitchy, og etterhvert har jeg begynt å se på det som et kompliment når jeg får det mot meg fordi det representerer noen som bryter normer og kan operere utenfor reglene. Samtidig vet jeg at det ikke er slik jeg tenker når jeg bruker det selv. For en bitch kan også være noens bitch, og da er det et nedrig ord med assosiasjoner til mangel på makt og manglende moralsk ryggrad, noen som ikke tar ansvar for oppførselen sin fordi de tror de ikke trenger å ta konsekvensene alvorlig.

Kanskje den eneste moralen i denne leksa er at jeg burde finne mer konstruktive måter å forholde meg til mitt eget sinne på. Skjellsord løser jo like lite som vold og de jeg føler behov for å redusere med ord burde i utgangspunktet ikke tillegges så mye definisjonsmakt at de kan få meg ut av fatning.

Så neste gang får jeg heller trekke pusten dypt og heller tenke ut en skikkelig fornærmelse. Lenge leve den iskalde, likegyldige sarkasmen.

Påstand: Medfølelse uten handling er verdiløs.

Påstand: Medfølelse uten handling er verdiløs.

Jeg leste det igjen her om dagen, og som dager flest nikket jeg enig, men så stoppet det litt opp for meg. Kan man egentlig alltid handle når man føler medfølelse? Er medfølelsen ovenfor ting utenfor ens handlingsrom virkelig verdiløs?

Jeg antar påstanden er ment som en fordømmelse av alle de som snakker mye om hvor synd det er på noen eller hvor leit noe er, uten at de noen gang kommer til å gjøre noe med det. Men så må jeg spørre meg igjen, hadde det virkelig vært bedre om de hadde dritt fullstendig i det i stedet?

Jeg må gå utifra at for at noen skal komme med påstanden, så må den de sikter til ha gjort eller sagt noe som avslørte at det var en form for medfølelse der. Var ikke det i så fall også en slags handling?

Tilbake til det første spørsmålet, det er ganske innlysende at svaret er nei. I disse elektroniske multimediadager blir vi med jevnt mellomrom utsatt for informasjon som vekker medfølelse med mennesker hundrevis/tusenvis av mil borte, som vi av et utall grunner ikke er i stand til å gjøre noe med. Er man en aktiv nettbruker som liker å lese avviser kan man gjerne oppleve å bli stilt ovenfor et utall skjebner om dagen, slik at selv om man hadde hatt en liten mulighet til å hjelpe noen litt, så ville man aldri rukket å hjelpe alle.

Kjernen av det jeg lurer på er vel, er den medfølelsen jeg har med disse skjebnene verdiløs? Det nekter jeg i utgangspunktet å tro, men jeg er jo nødt til å gruble litt videre på det.

Jeg tror ikke mennesker er i stand til å overstyre medfølelsen sin. Det handler som regel om en spontan reaksjon, ikke noe man bestemmer seg for å føle. Jeg tror også at enkelte mennesker har større kapasitet for medfølelse enn andre og at de også oftere opplever skyldfølelse ovenfor ting de ikke kan gjøre noe med som følge. Jeg tror at folk som oftere føler skyldfølelse, oftere vil gi uttrykk for at de føler det også, dermed er jeg i ferd med å snu situasjonen på hodet.

For med disse tankene i bakhodet kan jeg begynne å konkludere med at folk som har større kapasitet for medfølelse, oftere vil gi uttrykk for medfølelse de ikke kan følge opp med handling og dermed oftere bli utsatt for påstanden i overskriften.

Viss jeg drar det hele lengre og påstår at folk som kommer med fordømmende utsagn av typen «Medfølelse uten handling er verdiløs», som regel har mindre kapasitet for medfølelse enn folk som ikke er fordømmende. Dette Forutsetter at utsagnet forstås som fordømmende, men jeg tror at ordet «verdiløs» merker påstanden som nettopp dette.

Dermed blir situasjonen snudd på hodet for meg. Jeg oppfatter nå personen som blir utsatt for påstanden som generelt mer medfølende en personen som uttaler den. Kanskje ikke i hver enkelt situasjon, men jevnt over.

Hvis jeg går enda lengre og påstår at folk som er generelt mer medfølende oftere ønsker å handle enn andre, og at mennesker som oftere ønsker å handle oftere vil gi etter for lysten

Så kan jeg nesten påstå at folk som utrykker «Medfølelse uten handling er verdiløs.» Gjør mindre for andre enn de folkene de sikter til når de sier det.

Men igjen, om jeg ser for meg at folk som snakker mer om å gjøre ting oftere vil få avreagert nok ved prat til at det er mindre sjanse for at de faktisk vil gjøre det de snakker om, så er vi tilbake til status quo...

Men jeg vil uansett konkludere med at medfølelse aldri er et onde i seg selv, det er fullstendig avskåret fra selve handlingslammelsen som kunne forpurret hva som helst annet også. Samtidig tror jeg uttrykk for medfølelse legitimiserer andres gryende medfølelse og sådan avler mer medfølelse i verden.

Handlingslammelse = ubehagelig.
Fordømmelse = dårlig, og kontraproduktiv.
Medfølelse = alltid bra uavhengig av omstendighetene.
Skyldfølelse = dønn ubrukelig.