En ny filosofi for å nyte livet

Jeg har begynt å trene igjen.

Etter to år med å bare sitte på rumpa foran mac'en så har jeg faktisk begynt å trene igjen. Og da er det ikke slik at jeg trente spesielt mye for to år siden, nei, det var bare et par måneder med galskap som raskt gikk i vasken igjen.

Så hvorfor har det lille sofaegget begynt å bevege på seg? Det er et legitimt spørsmål og det er nært knyttet til spørsmål som,'hvorfor tror det lille sofaegget at hun burde skryte av det etter tre uker?'

Det hele begynte med et tegnekurs jeg var på i fjor, et tegnekurs jeg skulket halvparten av fordi jeg hadde kranglet med instruktøren og fikk et lite angstanfall etterpå. Da jeg i år hadde lyst å delta på et annet kurs ble jeg jo nødt til å møte henne igjen og det er aldri kult å bli konfrontert med tidligere nederlag. Så hva gjorde jeg, vel jeg gjorde som jeg ofte gjør når noe skremmer meg, jeg jaktet henne ned og sa at jeg var skremt av henne og at jeg trengte å ha et møte om det.

Vi snakket om mye på det møtet, mye blant annet om måten jeg stilte krav til meg selv på og hvordan det ødela for muligheten til å ha en genuin opplevelse i det jeg gjorde. Jeg tror det var den beste terapitimen jeg noen sinne har hatt.

Så hvordan er det knyttet opp til trening? Jo det er jo den samme greia. Jeg har lenge sagt at jeg 'burde' trene, jeg burde trene for å holde meg i form, jeg burde trene for å bli slankere, jeg burde trene for å ikke få en kjip alderdom. Og ikke bare har jeg tenkt på alle grunnene til at 'jeg' burde. Jeg har også tenkt mye på hvordan treningen 'burde' se ut for å være på ordentlig.

Det har vært et gedigent blindspor for meg.

Så jeg åpnet munnen min og sa: Jeg har lyst til å trene.

Og så forklarte jeg hvorfor jeg har lyst til å trene.

Jeg har lyst til å løpe fordi jeg føler meg fri når jeg løper, jeg føler meg sterk og glad. Når jeg løper opparbeider jeg meg moment som er med på å drive meg fremover og føler meg som en naturkraft, som en elv eller en vind. Jeg har lyst til å løfte vekter fordi det får meg til å føle meg tøff. Og dessuten, jeg har lyst til å se ut på utsiden slik jeg føler meg på innsiden.

Jeg er modig, ambisiøs og selvsikker. Jeg er veldig glad fordi jeg er den jeg er. Jeg har ikke tenkt å la prestasjonsangst og forventninger komme i veien for å være den jeg har lyst til å være eller for å leve et liv som gir meg glede.

Beina mine er dritkleine

Jeg jogget for første gang på for ever i går morgen etter at beina mine tak kontroll over kroppen og ville ut å strekke på seg. Da jeg våknet i dag tidlig var det blitt en annen lyd på pipa. Jeg tror ikke jeg har innsett før nå akkurat hvor stor forskjell det er på å løpe på tredemølle på treningsstudio og det å løpe ute i bakker og terreng.

Når jeg tidligere har løpt på tredemølle har jeg som regel kjent det primært i låra og rumpa dagen etter, men i dag tidlig oppdaget jeg hva virkelig løping gjør med kroppen.

Det er ikke bare rumpa som er støl, hele hoftepartiet er ømt, jeg er støl oppetter ryggen, lårene er vonde, leggene også.

Hvorfor i all verden ble jeg støl i ryggen? Jeg brukte jo bare beina?

Her er det tydeligvis uante fordeler om terreng ingen har fortalt meg om.

Je je, når jeg ligger helt stille føles alt ganske bra ut og beina mine driver og maser om å gå ut igjen. Men så beveger jeg på meg og da oppdager jeg at jeg har blitt enda et hakk stølere siden forrige time.

Meh, målet mitt er å kunne løpe rundt hele Sognsvann uten å ta gåpause. Klarer jeg det er jeg rimelig fornøyd med meg selv.

Slapp motivasjon motarbeides av ivrige bein.

Vanligvis liker jeg å ligge å dorme lenge etter at vekkerklokka har ringt første, eller femte gangen. Vanligvis, men i dag tidlig våknet jeg av meg selv etter 5 ½ times søvn fordi beina mine hadde lyst ut og løpe. Jeg hadde lagt planen sånn halvveis motvillig kvelden i forveien og til og med lagt ut treningstøyet, men jeg trodde ærlig talt at jeg kom til å feige ut.

Derfor var det med mistroende overraskelse at jeg innså at kroppen min formelig sitret av iver. Beina mine var som et par hunder som hadde hørt ordet «tur». Det vanlige oppstartsprogrammet i hjernen min var programmert til å falle tilbake i sengen og sovne igjen, men det var som om noen manuelt hadde overstyrt programmet. Kroppen var lys våken og den ville ut.

Det er ganske lenge siden jeg har jogget og jeg er i grunnen en liten slappfisk, så det gikk treigt i starten, men det tok seg opp. Da jeg nådde Sognsvann var klokka ca 7:30, fuglene kvitra og sola skein mellom trærne. Jeg jogget et stykke, ble andpusten, jogget et stykke ble andpusten, jogget litt lengre, stinget i siden begynte å gå over. Så begynte jeg å løpe.

Jeg greide riktignok ikke løpe langt av gangen, men det var så deilig og kroppen min ble så glad. Jeg brukte ca 1:30 time på å løpe(altså for det meste gå) opp til Sognsvann, rundt og ned igjen. Jeg tror beina mine vil at det skal bli en dagelig affære, men jeg får se hvordan de føler seg i morgen...