Studieskrekkens potensiellt nedadgående spiral

I og med tittelen er det sikkert ingen bombe at jeg burde lest noe pensumsrelatert akkurat nå istedet for å skrive dette. Men jeg føler på meg at jeg kanskje får lest litt bedre om jeg får skrevet ut litt av den dårlige følelsen jeg sitter med.

Det finnes enkelte ting her i livet som ikke bekymrer meg det minste, jeg lager kjempegod mat uten problemer og kan dikte sanger helt spontant imens jeg synger dem, hadde bare studiene vært like enkelt.

Det er ikke det at jeg har vanskelig for å lese, eller forstå det jeg leser, eller skrive noe meningsfullt om det jeg har lært, problemet mitt med studiene er at de fremstår for meg som alt for mye på en gang, de er overveldende og skremmende, og jeg har driti meg ut på dem før og jeg er redd for å gjøre det samme igjen.

Angst for å misslykkes er sjeldent en god oppskrift for å komme i gang med ting. Og når jeg kjenner angsten gripe meg rundt hjertet så er det min vante vane å fjerne meg fra situasjonen og finne på noe annet, gjerne noe som får meg i bedre humør igjen. Dette er ikke særlig forenelig med pensumslesning, det blir jo ikke mindre arbeid å forholde seg til om man gjemmer seg under dyna i to - tre dager, det blir derimot gjerne mer og skrekken blir jo heller ikke mindre av den grunn.

Når jeg er sint på meg selv fordi jeg ikke gjorde som jeg hadde planlagt settes av og til videre destruktive mekanismer igang. Jeg klarer ikke å sove, jeg har ikke lyst til å spise mat, jeg orker ikke møte andre mennesker, og slikt blir jeg jo ikke videre konstruktiv av heller :P Jeg blir derimot sliten og orker mindre og mindre. Dette er min periodiske nedadgående spiral, den er en gammel kjenning og dermed bedagelig nok, jeg vet hva det går i og jeg vet at jeg ikke dør av det, enn så mye jeg griner i dusjen og trøster meg med at jeg alltids kan ta livet av meg hvis det blir for ille.

Jeg innser at jeg kanskje har blitt litt avhengig av den, det er litt alkoholikeraktig i grunnen. Det er jo en slags lettelse å slippe å ta ansvar, å kunne gi opp for en stund og besøke fordervelsen og forjævligheten. Angsten kan jeg ikke noe for, men jeg er vel ikke helt hjelpesløs ovenfor hvordan jeg takler den.

Jeg er redd for å vippe over på gal side av galskapen, jeg er redd for å blacke ut i edru tilstand, jeg er redd for at det å ta livet av meg plutselig skal høres ut som en fornuftig ide og at jeg føler meg konstruktiv i øyeblikket. Jeg er også redd for å miste kontrollen over livet mitt, muligheten til å ta autonome valg, muligheten til å drite meg ut på mine egne premisser.

Samtidig lengter jeg etter å vippe over, men jeg har ikke tid, for jeg skal jo studere. Kanskje jeg skyver et sammenbrudd foran meg, kanskje ikke.

Faen så gørr lei jeg er av å være så forjævlig sliten hele tiden. Jeg klarer ikke å bestemme meg for hvem av stemmene i hodet som er den fornuftige lengre, den som vil rømme med sirkuset, eller den som påstår at vi ikke har tid til å rømme med sirkuset fordi vi må lese, vi leser jo ikke uansett så sirkuset høres jo mange ganger så konstruktivt og interessant ut.

Det hjelper litt å minne seg selv på hvorfor jeg ønsker meg en bachleor i utgangspunktet, jeg har jo allerede prøvd arbeidslivet uten utdannelse, det er kjekt nok når man er på topp, men usikkert og ubarmhjertig om man snubler. Jeg ønsker meg mer frihet og mer sikkerhet, derfor studerer jeg.

Jeg har tenkt litt i dag, på at jeg må prøve å være litt som en bestemor for meg selv. Lage god mat til meg, passe på at jeg har det ryddig og være streng med studeringen. Jeg er gørre allergisk mot kommandoer, kjefting og skyldfølelse, men litt kjærlig fasthet kan jeg vil prøve å utsette meg for. Om jeg først er så tilta at jeg snakker med meg selv kan jeg vel prøve å dra litt nytte av det.

Ting er slettes ikke så ille.
Er du død? Nei!
Lag en oversikt over pensum, så blir det ikke et stort uoversiktlig monster.
Og legg deg og sov din tulling. :P