Nå var det sannelig lenge siden jeg har følt meg usaklig deppa på fredager. Jeg opplevde det oftest da jeg jobbet fulltid, og kanskje det hadde litt å gjøre med at jeg var utslitt etter uka samtidig som jeg følte på presset om å finne på noe meningsfullt i helgen.
Så hva er det jeg har gjort denne uka som er så slitsomt da? Forrige uke var jeg jo i Danmark på Hjemsted og jobbet som romer, kanskje det at jeg føler meg deppa nå er en forsinket reaksjon på at jeg levde oppå to familier døgnet rundt i ei lita hytte. Jeg som vanligvis ikke orker å være sosial to dager på rad... :)
Jeg startet denne uka med å sove dårlig, spise lite og surre forran dataen. På onsdag og torsdag hang jeg sammen med romerne i kjelleren og i dag har jeg gjort det samme som på mandag, bare at jeg har ryddet og vasket opp.
Hmm, jeg hadde jo også et evalueringsmøte med Josefinesgate DPS på Onsdag når jeg tenker meg om. Så på en måte er det kanskje ettervirkningene av det jeg kjenner nå, siden jeg strengt tatt ikke har hatt tid for meg selv siden da heller.
Kanskje det er derfor jeg har stresset sånn de siste dagene og ryddet nå, i et forsøk på å slippe unna all dritten som kom opp igjen. Og så går det ikke opp for meg før jeg spontant setter meg ned og skriver. Vel det er jo et godt tegn på at det er bra for meg å skrive ned ting. Selv om jeg ikke vet om det nødvendigvis er bare bra å publisere det på nettet.
Av og til når jeg skrev oftere før, føltes det litt som selvskading, å strekke grensene for hva jeg syntes det var komfortabelt å slintre ut på nettet, med mitt fulle navn, muligens søkbart lenge etter at jeg selv er i live. Men det gir meg jo, merkelig som det er, en følelse av kontroll. Ingen kan komme og stikke meg i ryggen med noe, for jeg har allerede sagt alt selv. I alle fall ganske mye.
Dessuten skaper det jo en illusjon om at jeg ikke er redd for at folk skal vite ting om mitt innerste liv, dumme ting jeg har gjort og sagt, fortiden min og familien min. Sannheten er at jeg har krampekontroll på hva jeg tørr vise frem. Og om noen hadde oppdaget noen av tingene jeg knuger til brystet, så hadde det nok knust meg litt og tatt meg tid å reparere skadene. Selv om jeg utad muligens bare ville ristet det av meg og oppført meg som om det var den minste ting i verden.
Jeg skjuler meg bak et slør av åpenhet, i privatlivet like mye som på nettet.
Noen sa til meg for en stund tilbake at jeg ikke alltid legger merke til når de deler ting med meg som de selv oppfatter som alvorlige og personlige. Kanskje jeg av og til tror andre gjør det samme som meg, gir meg den lille biten for at jeg ikke skal grave dypere.
Kanskje jeg er nærmere folkene jeg omgås enn jeg egentlig tror. Når jeg er mørk til sinns som nå, føles det ofte ut som om jeg står milevis unna dem, som om jeg er på utsiden av fellesskapet. Og som den lille filosofen jeg er fortapes jeg litt i tanken på hva fellesskap egentlig er. Av og til har jeg så lyst på en klem at det føles ut som om jeg dør litt på innsiden. Men gir jeg selv klemmer? Det gjør jeg da visselig ikke. Jeg har en misstanke om at jeg er innmari flink til å utstråle en holdning som advarer om å komme meg for nært kroppslig. Men hvordan forandrer man på dette?
Kanskje jeg lurer meg selv? Det er ikke mange personene her i verden jeg ville vært komfortabel med at gav meg en klem i utgangspunktet. Har jeg da virkelig lyst til å miste den beskyttende utstrålingen før jeg er klar for det? Dessuten, om meg selv, jeg greier da visselig å gi Kent en klem uten at jeg føler meg ekkel! Så kanskje den frykten for at andre skulle syntes jeg var ekkel om jeg klemte den er en nyttig buffer sådan, for at jeg eksperimentelt skal begynne å etablere klemmeforhold til folk som jeg egentlig ikke synes det er helt greit å ha den typen relasjon med.
Kanskje... Men av og til ser det ut som om noen har kunnskaper om et eller annet kroppslig språk, som jeg ikke skjønner i det hele tatt. Et språk som signaliserer behov for en klem, eller at det er greit å ta på noen uten at det er feil eller ekkelt. Av og til skapes kanskje tillit ved at man utsetter seg for ubehageligheter for så å oppdage at det var greit allikevel? Jeg vet ikke. Og for en som er så ømfintlig på sine egne grenser som jeg er, så frister det ikke å bruke noen andre som prøveklut for å finne ut hva som funker og ikke funker.
Meh, jeg får vel bare forsette å være macho-Martine en stund til. Og så håper jeg at jeg kanskje kan finne litt ut av alt dette her sammen med hun dama jeg skal gå hos på DPS'en.
Og etter å ha skrevet dette føler jeg meg ikke fullt så mørk til sinns lengre heller. :)
Showing posts with label emo. Show all posts
Showing posts with label emo. Show all posts
Friday, July 24, 2009
Friday, October 10, 2008
Ekko - jeg synger en depresiv sang
En liten sang jeg skreiv da jeg jobba på fabrikk, vel den manglet siste vers lenge, men så kommer det selvfølgelig til meg når jeg egentlig skal skrive oppgave...
ja, ja, jeg har ikke prøvd dette her før, men jeg fikk jo litt lyst. Det er tatt opp i garageband, jeg sang inn et ekstra lydspor for å få en slags effekt. -jeg er ikke helt fornøyd med kvaliteten, men jeg var så utrolig keen på å poste det for å se om det virker. Og bare for å si det, jeg er ikke så god på gitar at jeg gadd prøve å sette noe musikk til det.
og, emh, jeg har laget den der grafikken også... "litt flau"
ja, ja, jeg har ikke prøvd dette her før, men jeg fikk jo litt lyst. Det er tatt opp i garageband, jeg sang inn et ekstra lydspor for å få en slags effekt. -jeg er ikke helt fornøyd med kvaliteten, men jeg var så utrolig keen på å poste det for å se om det virker. Og bare for å si det, jeg er ikke så god på gitar at jeg gadd prøve å sette noe musikk til det.
og, emh, jeg har laget den der grafikken også... "litt flau"
Saturday, September 13, 2008
Trøtt-emo
Jeg skal dø. Jeg vet det muligens er mange år til, at det kommer til å ta ti år til før jeg virkelig kan begynne å legge merke til at kroppen eldres. Men jeg skal altså dø. Det skal bli mørkt og stille. Og jeg skal ikke være der lengre.
Jeg vet det muligens er lenge til, men hva er tid? Ti år gikk så fort at jeg knapt la merke til det, jeg blir distrahert av noe og så har ti år gått igjen. Og så tyve år og så tyve år til, og jeg kommer til å bevege meg inn i felter der statestikken plutselig jobber mot meg. Hva er tid, en illusjon av muligheter? Akkurat nå befinner jeg meg i mine minner i barndommen og i mine forestillinger alderdommen. Jeg er der allerede, i den bittre realiteten om at jeg ikke er bestandig, ikke evigvarende. Tid er ikke noe jeg har, det er noe som allerede er tatt i fra meg.
Og jeg er redd for å dø, redd for tommheten der fremme, som kommer sigende mot meg, uten at jeg kan vite hvor nær meg den er.
Jeg er allerede død, tusen ganger.
Og når jeg allerede er død, hvorfor skal jeg egentlig leve videre?
Hvis det at jeg frykter intetheten er den eneste grunnen til at jeg fortsetter å leve, hva er da vitsen med det hele?
Hjertet mitt slår.
Jeg er redd for å leve, redd for å glemme at jeg skal dø, for å ikke være forberedt når døden kommer.
Jeg er redd for å satse, bare for å finne ut at det var for sent.
Redd for å finne ut at jeg ikke klarte det.
Hjertet mitt slår.
Jeg skal dø.
Jeg lever.
Nå.
Jeg vet det muligens er lenge til, men hva er tid? Ti år gikk så fort at jeg knapt la merke til det, jeg blir distrahert av noe og så har ti år gått igjen. Og så tyve år og så tyve år til, og jeg kommer til å bevege meg inn i felter der statestikken plutselig jobber mot meg. Hva er tid, en illusjon av muligheter? Akkurat nå befinner jeg meg i mine minner i barndommen og i mine forestillinger alderdommen. Jeg er der allerede, i den bittre realiteten om at jeg ikke er bestandig, ikke evigvarende. Tid er ikke noe jeg har, det er noe som allerede er tatt i fra meg.
Og jeg er redd for å dø, redd for tommheten der fremme, som kommer sigende mot meg, uten at jeg kan vite hvor nær meg den er.
Jeg er allerede død, tusen ganger.
Og når jeg allerede er død, hvorfor skal jeg egentlig leve videre?
Hvis det at jeg frykter intetheten er den eneste grunnen til at jeg fortsetter å leve, hva er da vitsen med det hele?
Hjertet mitt slår.
Jeg er redd for å leve, redd for å glemme at jeg skal dø, for å ikke være forberedt når døden kommer.
Jeg er redd for å satse, bare for å finne ut at det var for sent.
Redd for å finne ut at jeg ikke klarte det.
Hjertet mitt slår.
Jeg skal dø.
Jeg lever.
Nå.
Friday, April 25, 2008
Mandagstanker på en fredag
Mandagstanker på en fredag
Hvor kommer tungsinnet fra? Jeg vet ikke, det kommer som en dulm bølge og slår innover mitt sinns stille strand. Og jeg føler meg tom og trist. Kroppen min er ekkel og ødelagt og alt er gjennomtrukket av denne numne smerten, denne gråten som aldri forløser.
Det har vært litt sånn av og på de siste åra, så jeg vet hva det går i, jeg vet det kommer til å gå over. Så jeg sitter her med apatisk tålmodighet og har en eller annen «bad tripp» på hva det nå enn er av kjemikalier hjernen min har utløst.
Jeg hater det så inderlig, men hatet fører bare til fortvilelse, så jeg prøver å unngå det. Samtidig prøver jeg å finne bunnen av følelsen i nok et håpløst forsøk på å finne ut hva det er som gjør meg så trist. Kanskje jeg gjør meg selv gal av å prøve, men jeg vil så gjerne forstå det. Så jeg piner meg gjennom nokk en selvransakelse, griper etter og glipper de flyktige barndomsminnene som ikke er der lengre.
Dette er ikke sykelig, det er ikke noe som er feil med meg. Jeg har nok spøkelser i lasten av det jeg faktisk husker til å gjøre enhver deprimert. Det er naturlig å reagere på enkelte typer behandling, det er naturlig å ha ettervirkninger på traumatiske opplevelser. Det er naturlig å bli fortvilet når store deler av sinnet fremdeles ilegger faren ens tolkning av situasjonen mer autoritet enn ens egen.
Jeg er så lei av å bruke såpass mye tankekraft på å rettferdiggjøre hver bidige lille ting jeg foretar meg for den lille fliken av bevissthet som høres ut som ham. Er det noe rart jeg blir sliten? Det er ikke lett å kortslutte en krets som er direkte koblet opp til det «viktige» systemet. Så jeg sitter her med pinsett og forstørrelsesglass og prøver å finne ut hva det er mulig å gjøre med situasjonen.
Et viktig element som det er verdt å legge seg til merke, er at det ikke er min far som i egen person befinner seg i hodet mitt, det hadde jo vært psyko... Det er derimot en flik av meg selv som ble nødt til å tro på ham, som ble nødt til å slutte seg til hans måte å se verden på, det virket som en billig vei ut. Fliken brukte å være større, den brukte å være så stor at jeg ikke lenger greide å skille mine egen selvstendige tanker fra de oppkonstruerte tankene som prøvde å føye seg inn i systemet. Men jeg har jobbet iherdig med å fortelle meg selv at han ikke er der lengre, jeg er ikke nødt til å prestere.
Som regel er det ganske fint at hjernene våre er flinke til å inkorporere vaner inn i oppførselen vår og sørge for a vi slipper å tenke på alt vi skal forta oss. Nå for eksempel, trenger jeg ikke å tenke på å sette ned fingrene på hver tast for å lage en bokstav, jeg tenker ikke engang i bokstaver, jeg tenker i ord, det er for det meste vidunderlig magisk og fantastisk. Det som er litt kjipt i min situasjon er at det også gjelder for overlevelsesstrategier som ble innfelt i lengre tider med stress, blant dem enkelte kompulsive og destruktive adferdsmønstre. Dere har sikkert sett den videoen av elefanten som står og vugger apatisk frem og tilbake i lenken sin, vel mennesker gjør sånn også tydeligvis.
Den mest irriterende fortvilende tingen jeg gjør, er at jeg ikke tar ordentlig vare på tennene mine. Jeg har kjøpt alle produktene, jeg har betalt mer til tannlegen enn gjennomsnittet og jeg vil gjerne ha bra tenner. Men det er en eller annen kompulsiv defleksjon der, jeg glemmer det som om det skulle vært med vilje. Faen som jeg hater følslen av at tennene mine er stygge og ødelagte, jeg vet at det ikke nødvendigvis vises for andre enn tannlegen, men følelen er der fremdeles, følsen av å være en råtnende, skitten og ugjenkallelig ødelagt ting.
I dag oppdaget jeg et hull i den ene hjørnetannen min som har greid å bli ganske stort før det begynte å si ifra. Tungsinnet som har hengt over meg de siste dagene reise seg som en tsumani når det nådde inn til de grunnere farvannene og...
... og ble hengende der over meg. Jeg har lyst til å grine, jeg har lyst til å ønske meg død, jeg har lyst til å gi meg hen til tanken om at sjansen jeg en gang hadde til et fullverdig liv er borte for alltid.
Men gråten sitter fast i halsen min, og jeg er fanget i en nummen fornemmelse av noe som ligner sorg.
Jeg trenger ikke dette nå, jeg har ikke råd til tannlege... dessuten er jeg fryktelig redd for tannleger.
Og jeg er fanget i dette spørsmålet «hvorfor.» Helt til jeg innser det jeg virkelig trenger er søvn og litt medlidenhet. Så jeg lar meg falle ned i medlidenheten, ikke selvmedlidenheten for jeg synes ikke synd på meg selv. Nei, jeg trekker pusten og konsentrerer meg om vissheten, om at jeg er gald i meg selv, at jeg er stolt av meg selv, at jeg ikke trenger å være sterk, at jeg ikke trenger å prestere noe for meg selv.
For det er når jeg tviler på meg selv at motet svikter, og det er da jeg svikter meg selv.
Så det gjelder å stole på meg selv i stedet, slippe taket i frykten og glemme all fortvilelsen over tingene som aldri ble og som aldri kommer tilbake.
Og så begynner jeg forfra igjen, jeg skal stå opp i morgen, det er bra nok for nå.
Hvor kommer tungsinnet fra? Jeg vet ikke, det kommer som en dulm bølge og slår innover mitt sinns stille strand. Og jeg føler meg tom og trist. Kroppen min er ekkel og ødelagt og alt er gjennomtrukket av denne numne smerten, denne gråten som aldri forløser.
Det har vært litt sånn av og på de siste åra, så jeg vet hva det går i, jeg vet det kommer til å gå over. Så jeg sitter her med apatisk tålmodighet og har en eller annen «bad tripp» på hva det nå enn er av kjemikalier hjernen min har utløst.
Jeg hater det så inderlig, men hatet fører bare til fortvilelse, så jeg prøver å unngå det. Samtidig prøver jeg å finne bunnen av følelsen i nok et håpløst forsøk på å finne ut hva det er som gjør meg så trist. Kanskje jeg gjør meg selv gal av å prøve, men jeg vil så gjerne forstå det. Så jeg piner meg gjennom nokk en selvransakelse, griper etter og glipper de flyktige barndomsminnene som ikke er der lengre.
Dette er ikke sykelig, det er ikke noe som er feil med meg. Jeg har nok spøkelser i lasten av det jeg faktisk husker til å gjøre enhver deprimert. Det er naturlig å reagere på enkelte typer behandling, det er naturlig å ha ettervirkninger på traumatiske opplevelser. Det er naturlig å bli fortvilet når store deler av sinnet fremdeles ilegger faren ens tolkning av situasjonen mer autoritet enn ens egen.
Jeg er så lei av å bruke såpass mye tankekraft på å rettferdiggjøre hver bidige lille ting jeg foretar meg for den lille fliken av bevissthet som høres ut som ham. Er det noe rart jeg blir sliten? Det er ikke lett å kortslutte en krets som er direkte koblet opp til det «viktige» systemet. Så jeg sitter her med pinsett og forstørrelsesglass og prøver å finne ut hva det er mulig å gjøre med situasjonen.
Et viktig element som det er verdt å legge seg til merke, er at det ikke er min far som i egen person befinner seg i hodet mitt, det hadde jo vært psyko... Det er derimot en flik av meg selv som ble nødt til å tro på ham, som ble nødt til å slutte seg til hans måte å se verden på, det virket som en billig vei ut. Fliken brukte å være større, den brukte å være så stor at jeg ikke lenger greide å skille mine egen selvstendige tanker fra de oppkonstruerte tankene som prøvde å føye seg inn i systemet. Men jeg har jobbet iherdig med å fortelle meg selv at han ikke er der lengre, jeg er ikke nødt til å prestere.
Som regel er det ganske fint at hjernene våre er flinke til å inkorporere vaner inn i oppførselen vår og sørge for a vi slipper å tenke på alt vi skal forta oss. Nå for eksempel, trenger jeg ikke å tenke på å sette ned fingrene på hver tast for å lage en bokstav, jeg tenker ikke engang i bokstaver, jeg tenker i ord, det er for det meste vidunderlig magisk og fantastisk. Det som er litt kjipt i min situasjon er at det også gjelder for overlevelsesstrategier som ble innfelt i lengre tider med stress, blant dem enkelte kompulsive og destruktive adferdsmønstre. Dere har sikkert sett den videoen av elefanten som står og vugger apatisk frem og tilbake i lenken sin, vel mennesker gjør sånn også tydeligvis.
Den mest irriterende fortvilende tingen jeg gjør, er at jeg ikke tar ordentlig vare på tennene mine. Jeg har kjøpt alle produktene, jeg har betalt mer til tannlegen enn gjennomsnittet og jeg vil gjerne ha bra tenner. Men det er en eller annen kompulsiv defleksjon der, jeg glemmer det som om det skulle vært med vilje. Faen som jeg hater følslen av at tennene mine er stygge og ødelagte, jeg vet at det ikke nødvendigvis vises for andre enn tannlegen, men følelen er der fremdeles, følsen av å være en råtnende, skitten og ugjenkallelig ødelagt ting.
I dag oppdaget jeg et hull i den ene hjørnetannen min som har greid å bli ganske stort før det begynte å si ifra. Tungsinnet som har hengt over meg de siste dagene reise seg som en tsumani når det nådde inn til de grunnere farvannene og...
... og ble hengende der over meg. Jeg har lyst til å grine, jeg har lyst til å ønske meg død, jeg har lyst til å gi meg hen til tanken om at sjansen jeg en gang hadde til et fullverdig liv er borte for alltid.
Men gråten sitter fast i halsen min, og jeg er fanget i en nummen fornemmelse av noe som ligner sorg.
Jeg trenger ikke dette nå, jeg har ikke råd til tannlege... dessuten er jeg fryktelig redd for tannleger.
Og jeg er fanget i dette spørsmålet «hvorfor.» Helt til jeg innser det jeg virkelig trenger er søvn og litt medlidenhet. Så jeg lar meg falle ned i medlidenheten, ikke selvmedlidenheten for jeg synes ikke synd på meg selv. Nei, jeg trekker pusten og konsentrerer meg om vissheten, om at jeg er gald i meg selv, at jeg er stolt av meg selv, at jeg ikke trenger å være sterk, at jeg ikke trenger å prestere noe for meg selv.
For det er når jeg tviler på meg selv at motet svikter, og det er da jeg svikter meg selv.
Så det gjelder å stole på meg selv i stedet, slippe taket i frykten og glemme all fortvilelsen over tingene som aldri ble og som aldri kommer tilbake.
Og så begynner jeg forfra igjen, jeg skal stå opp i morgen, det er bra nok for nå.
Wednesday, October 10, 2007
Dagen for psykisk helse...
Det er i grunnen litt ironisk å ha lyst til å skrive noe om dagen for psykisk helse og finne ut at jeg rett og slett ikke orker fordi jeg er for sliten og nede...
Tuesday, May 8, 2007
Jeg skal dø
Jeg tenker på døden,
og det banale med kroppen min
allt kjøttet og beina
senene og invollene.
Jeg tenker på at jeg skal dø,
hvordan det er
en uomtvistelig sannhet
som jeg ikke
kan gjemme meg fra.
Jeg tenker på at tankene mine
skal stilne henn,
hvordan døden skal kvele dem.
Hvor lenge skal jeg dvele
før bitteheten slipper taket?
og det banale med kroppen min
allt kjøttet og beina
senene og invollene.
Jeg tenker på at jeg skal dø,
hvordan det er
en uomtvistelig sannhet
som jeg ikke
kan gjemme meg fra.
Jeg tenker på at tankene mine
skal stilne henn,
hvordan døden skal kvele dem.
Hvor lenge skal jeg dvele
før bitteheten slipper taket?
Subscribe to:
Posts (Atom)
