En kvinne koser seg privat, hun drikker alkohol, hun avbildes i bikini, hun har tilgang på mye luksus. Er dette en slags nyhet liksom?
Ja, hun bolterer seg imens folket lider. Så vidt jeg vet er det ikke noe kriminelt ved det. Vi kan diskutere om det er moralsk forkastelig, men da tror jeg vi fort havner i trøbbel.
For vi har også kost oss i luksus imens de samme folka led, og vi har også kost oss i luksus på grunn av at vi tillater andre å lide.
Kan ikke avisene poste bilder av Stoltenbergs familie på hytta eller noe ved siden av norske minstepensjonister og folk i helsekøen? Eller familiene til Saudiarabiske ledere? Eller familiene til hvilken som helst ledere tyranniske eller i varierende grad demokratiske? For de koser seg i luksus alle sammen imens de nyter godt av at andre har det verre enn dem selv.
Kvinnen på bildene er helt sikker ingen helgen, like lite som noen av oss og sikkert mindre enn et par av oss. Men det er vel ikke derfor de trykker opp hennes privat bilder fra hennes private liv som har blitt stjålet fra henne etter at hjemmet hennes ble invadert og ødelagt.
Dobbeltmoralske sexistiske skyggelappede drittavis, det gjelder samtlige av avisene for så vidt.
Showing posts with label frihet. Show all posts
Showing posts with label frihet. Show all posts
Wednesday, October 12, 2011
Monday, March 29, 2010
Nytt utseende på bloggen!
Jeg har vært litt sint i det siste, så hvorfor ikke gi litt utrykk for det her også, bloggen er tross alt mitt ansikt utad på nettet.
Kanskje jeg har begynt å bli gammel, men jeg merker at jeg ikke lenger er like opptatt av å gjøre alle til lags her i verden. I alle fall ikke i den grad jeg var tidligere. Kanskje jeg endelig virkelig har erfart at verden ikke blir ødelagt for om noen blir sure, irriterte eller misfornøyde med meg? Jeg har lenge visst det i teorien, men det er jo et lite stykke til praksis, det er det sikkert mange der ute som også har erfaringer med.
Når det er sagt er jeg nysgjerrig på hvordan svart bakgrunn egentlig fungerer for leserene? Har du seriøse problemer med det på en eller annen måte så hadde det vært fint om du sa i fra, så skal jeg ta det til etterretning.
Livet som litt mer kompromissløs er ganske greit. Jeg trenger ikke alltid gi utrykk for at jeg skjønner den andre siden selv om jeg gjør det og jeg trenger ikke alltid forklare og unnskylde standpunktene mine. Det sparer i grunnen ganske mye tid, for folk som krangler i stedet for å diskutere er ikke ute etter å høre på forklaringene mine uansett. Jeg trenger ikke snakke med dem i det hele tatt i grunn, om de ikke gidder å høre på det jeg sier. Jeg kan bare gi dem fingeren og gå min vei.
Kanskje dette betyr at jeg har begynt å sementeres inn i en statisk voksenrolle der jeg ikke lenger er i stand til å ta til meg nye inntrykk eller synspunkter? Eller kanskje det betyr at jeg har begynt å finne ut hvem jeg er, at jeg liker den jeg er og at jeg ikke finner meg i at noen kødder med meg.
Kanskje jeg har begynt å bli gammel, men jeg merker at jeg ikke lenger er like opptatt av å gjøre alle til lags her i verden. I alle fall ikke i den grad jeg var tidligere. Kanskje jeg endelig virkelig har erfart at verden ikke blir ødelagt for om noen blir sure, irriterte eller misfornøyde med meg? Jeg har lenge visst det i teorien, men det er jo et lite stykke til praksis, det er det sikkert mange der ute som også har erfaringer med.
Når det er sagt er jeg nysgjerrig på hvordan svart bakgrunn egentlig fungerer for leserene? Har du seriøse problemer med det på en eller annen måte så hadde det vært fint om du sa i fra, så skal jeg ta det til etterretning.
Livet som litt mer kompromissløs er ganske greit. Jeg trenger ikke alltid gi utrykk for at jeg skjønner den andre siden selv om jeg gjør det og jeg trenger ikke alltid forklare og unnskylde standpunktene mine. Det sparer i grunnen ganske mye tid, for folk som krangler i stedet for å diskutere er ikke ute etter å høre på forklaringene mine uansett. Jeg trenger ikke snakke med dem i det hele tatt i grunn, om de ikke gidder å høre på det jeg sier. Jeg kan bare gi dem fingeren og gå min vei.
Kanskje dette betyr at jeg har begynt å sementeres inn i en statisk voksenrolle der jeg ikke lenger er i stand til å ta til meg nye inntrykk eller synspunkter? Eller kanskje det betyr at jeg har begynt å finne ut hvem jeg er, at jeg liker den jeg er og at jeg ikke finner meg i at noen kødder med meg.
Tuesday, January 19, 2010
Vi lever i en voldtektskultur
Jeg så en dokumentar som heter "Searching For Angela Shelton", du kan finne den her og se den gratis online under "free stuff". Den handler om kvinner i Amerika, missbruk og voldtekt. Ja jeg vet, hyggelige saker. "Oppdatering 2013, du kan ikke lengre se den gratis, men du kan se traileren og kjøpe den om du har lyst)
I alle fall ble jeg sittende å skrive dette etter å ha sett den.
Forestill deg at du går langs en vei, etterhvert kommer du til en tunnel. Foran den står en mann. Han forteller deg at hvis du går gjennom tunnelen er det en 15% sjanse for at du kommer til å bli voldtatt. Det høres fryktelig urettferdig ut, for det finnes ingen vei rundt tunnelen. Du blir stående foran inngangen en stund, der fremme ser du lyset i den andre enden, du begynner å tenke at det høres urimelig ut. Etterhvert greier du å riste av deg den dårlige følelsen og begynner å gå.
Jess, sjansene er store for at dette er en beskrivelse at livet ditt. Av og til vet du ikke en gang at tunnelen er der.
Samfunnet vårt, det vil si nyhetene, politikerne, mannen i gata, familien din, vennene dine, de liker ikke å snakke om at det skjer, om de snakker om det i det hele tatt er det gjerne om hvordan «du» kan unngå at det skjer med deg. De og du og jeg og de aller fleste liker ikke å tenke på at vi når alt kommer til alt har lite eller ingen kontroll på hvorvidt det kommer til å skje oss, en gang i livet eller flere, at vi kanskje kommer til å bli voldtatt.
Mange av oss har allerede blitt det, mange av oss har allerede blitt misbrukt som barn og en del av oss har kanskje fortrengt det og begravd det dypt inne i kroppen et sted.
Vi liker å tenke at det finnes strategier, ting du kan gjøre, måter å kle seg på eller oppføre seg på som beskytter deg. Det finnes steder du aldri går, på tidspunkt da du vet det er «farlig». Vi føler oss ansvarlige og lure som ikke går på disse stedene, eller som går til disse stedene med de riktige klærne og den riktige holdningen. Vi glemmer at det ikke er disse stedene det vanligvis skjer.
Vi blir voldtatt av familiemedlemmer, vi blir voldtatt av kjærester, vi blir voldtatt på fest av kamerater og bekjente. Vi blir voldtatt av folk vi stoler på, folk vi ønsker anerkjennelse eller kjærlighet av, folk vi avhenger av, de som skal ta vare på oss... De som sier at de elsker oss.
Noen av de som voldtar oss skjønner ikke at de tråkker over en grense, noen driter i det fordi de vet de kan slippe unna med det. Noen fulle, like full som du var. Noen ganger var du litt med på det i begynnelsen, men så ombestemte du deg uten at det ble respektert. Noen ganger stivnet du helt og klarte ikke å protestere. Noen ganger sa du unnskyld etterpå fordi du var flau over deg selv. Noen ganger lo du av det og latet som om du bare hadde vært litt uheldig. Som om det ikke var noe som «noen» hadde «gjort mot» deg. Noen ganger latet du som om det ikke var noen big deal og bestemte deg for å glemme det. Noen ganger sa du det til den som gjorde det, at du var for full til å huske hva som skjedde i går.
Og noen ganger later du som om du var «heldig», det er spesielt gutter og menn som gjør akkurat det, men mange jenter også. Tenk at akkurat han, eller akkurat hun hadde lyst på deg.
Vi liker ikke å tenke på at vi også er i stand til å tråkke over grensene til noen. At vi også kan gjøre noe som setter vonde spor etter seg. Av og til føles det ut som om alle de andre er mye sterkere enn deg, som om de er i stand til å sette seg i respekt om de ikke liker det som skjer, men du kan ikke alltid ta det for gitt.
Jeg er en som kanskje vil gi deg inntrykk av at jeg takler alt du utsetter meg for, at jeg alltid vil si i fra om det blir for mye. Men sånn er det ikke alltid, noen ganger trekker jeg meg inn i meg selv uten å si noe og du kommer ikke til å legge merke til det med mindre du er like opptatt av å være sammen med «meg» som å være sammen med kroppen min.
Jeg prøver å bli flinkere til å finne grensene for hva som er greit. Andres så vel som min egne.
Vi skaper samfunnet vi lever i med valgene vi tar. Foreldrene og besteforeldrene våre var med på å skape samfunnet vi lever i i dag. All uferdig familiedritt, alle dårlige holdningsmønstre de ikke klarte å gjøre seg ferdige med, alle politiske valg som førte til dårlige samfunnsordninger. Det ble gitt oss i fanget.
Nå er det vårt ansvar hver dag å spørre oss om hvordan våre issues og handlinger er med på å føre verden videre. Vi ba ikke om stafettpinnen, men nå løper vi med den, andpustne og forvirrede, i de klamme hendene våre og vi har all makt helt til vi plutselig har gitt den videre.
Det er ikke mitt ansvar at noen missbrukte meg.
Men jeg er med på å skape den verdenen der missbruk og voldtekt fortsetter å skje. Jeg vet ikke egentlig hva som er det riktige å gjøre. Men jeg vil anerkjenne det og reflektere rundt det og dele tankene mine med dem som vil høre dem.
(Prosentandelen øverst er rent illustrative, men jeg vet det handler om prosentvise sjanser og det er ille nokk spør du meg.)
I alle fall ble jeg sittende å skrive dette etter å ha sett den.
Forestill deg at du går langs en vei, etterhvert kommer du til en tunnel. Foran den står en mann. Han forteller deg at hvis du går gjennom tunnelen er det en 15% sjanse for at du kommer til å bli voldtatt. Det høres fryktelig urettferdig ut, for det finnes ingen vei rundt tunnelen. Du blir stående foran inngangen en stund, der fremme ser du lyset i den andre enden, du begynner å tenke at det høres urimelig ut. Etterhvert greier du å riste av deg den dårlige følelsen og begynner å gå.
Jess, sjansene er store for at dette er en beskrivelse at livet ditt. Av og til vet du ikke en gang at tunnelen er der.
Samfunnet vårt, det vil si nyhetene, politikerne, mannen i gata, familien din, vennene dine, de liker ikke å snakke om at det skjer, om de snakker om det i det hele tatt er det gjerne om hvordan «du» kan unngå at det skjer med deg. De og du og jeg og de aller fleste liker ikke å tenke på at vi når alt kommer til alt har lite eller ingen kontroll på hvorvidt det kommer til å skje oss, en gang i livet eller flere, at vi kanskje kommer til å bli voldtatt.
Mange av oss har allerede blitt det, mange av oss har allerede blitt misbrukt som barn og en del av oss har kanskje fortrengt det og begravd det dypt inne i kroppen et sted.
Vi liker å tenke at det finnes strategier, ting du kan gjøre, måter å kle seg på eller oppføre seg på som beskytter deg. Det finnes steder du aldri går, på tidspunkt da du vet det er «farlig». Vi føler oss ansvarlige og lure som ikke går på disse stedene, eller som går til disse stedene med de riktige klærne og den riktige holdningen. Vi glemmer at det ikke er disse stedene det vanligvis skjer.
Vi blir voldtatt av familiemedlemmer, vi blir voldtatt av kjærester, vi blir voldtatt på fest av kamerater og bekjente. Vi blir voldtatt av folk vi stoler på, folk vi ønsker anerkjennelse eller kjærlighet av, folk vi avhenger av, de som skal ta vare på oss... De som sier at de elsker oss.
Noen av de som voldtar oss skjønner ikke at de tråkker over en grense, noen driter i det fordi de vet de kan slippe unna med det. Noen fulle, like full som du var. Noen ganger var du litt med på det i begynnelsen, men så ombestemte du deg uten at det ble respektert. Noen ganger stivnet du helt og klarte ikke å protestere. Noen ganger sa du unnskyld etterpå fordi du var flau over deg selv. Noen ganger lo du av det og latet som om du bare hadde vært litt uheldig. Som om det ikke var noe som «noen» hadde «gjort mot» deg. Noen ganger latet du som om det ikke var noen big deal og bestemte deg for å glemme det. Noen ganger sa du det til den som gjorde det, at du var for full til å huske hva som skjedde i går.
Og noen ganger later du som om du var «heldig», det er spesielt gutter og menn som gjør akkurat det, men mange jenter også. Tenk at akkurat han, eller akkurat hun hadde lyst på deg.
Vi liker ikke å tenke på at vi også er i stand til å tråkke over grensene til noen. At vi også kan gjøre noe som setter vonde spor etter seg. Av og til føles det ut som om alle de andre er mye sterkere enn deg, som om de er i stand til å sette seg i respekt om de ikke liker det som skjer, men du kan ikke alltid ta det for gitt.
Jeg er en som kanskje vil gi deg inntrykk av at jeg takler alt du utsetter meg for, at jeg alltid vil si i fra om det blir for mye. Men sånn er det ikke alltid, noen ganger trekker jeg meg inn i meg selv uten å si noe og du kommer ikke til å legge merke til det med mindre du er like opptatt av å være sammen med «meg» som å være sammen med kroppen min.
Jeg prøver å bli flinkere til å finne grensene for hva som er greit. Andres så vel som min egne.
Vi skaper samfunnet vi lever i med valgene vi tar. Foreldrene og besteforeldrene våre var med på å skape samfunnet vi lever i i dag. All uferdig familiedritt, alle dårlige holdningsmønstre de ikke klarte å gjøre seg ferdige med, alle politiske valg som førte til dårlige samfunnsordninger. Det ble gitt oss i fanget.
Nå er det vårt ansvar hver dag å spørre oss om hvordan våre issues og handlinger er med på å føre verden videre. Vi ba ikke om stafettpinnen, men nå løper vi med den, andpustne og forvirrede, i de klamme hendene våre og vi har all makt helt til vi plutselig har gitt den videre.
Det er ikke mitt ansvar at noen missbrukte meg.
Men jeg er med på å skape den verdenen der missbruk og voldtekt fortsetter å skje. Jeg vet ikke egentlig hva som er det riktige å gjøre. Men jeg vil anerkjenne det og reflektere rundt det og dele tankene mine med dem som vil høre dem.
(Prosentandelen øverst er rent illustrative, men jeg vet det handler om prosentvise sjanser og det er ille nokk spør du meg.)
Monday, April 13, 2009
Minnesveiper
Jeg strekker ut fingrene og tar på det som ikke kan berøres. Flytter tyngdepunktet et hakk fremover og mister balansen uten å se meg for. I et vart lite øyeblikk henger stillheten der og tid og rom mister sin dagligdagse betydning. Jeg ser.
I et vart lite øyeblikk finner tærne mine et uventet fotfeste.
Følelsen av ubalanse smelter i møte med vissheten om at jeg ikke står der alene.
Og tyngden av fortiden omdistribueres, den nye vektfordelingen ligger uventet behagelig på skuldrene.
De fortalte meg at jeg tok feil, at det ikke var noe der, at jeg innbilte med ting, og jeg trodde på dem, ganske lenge. Så når jeg strekker fingrene frem og finner det i blinde, i det øyeblikket jeg faktisk tør å stole på meg selv, så vet jeg at jeg faktisk kunne stole på meg selv hele tiden.
Det skjer noe inne i hodet mitt når den jeg var blir omformulert fra teit, urealistisk og overdramatisk, til å bli bekreftet som klar, intuitiv og innbitt sannhetssøkende.
«Jeg vet hvem han er»
Sa jeg.
«For jeg var der og jeg så ham. Vi var der sammen, i den samme virkeligheten»
Men de fortalte meg at jeg tok feil, at jeg ikke kunne kjenne ham, etter så mange år. De fortalte meg at det ikke hjalp å rippe opp i det som har vært. Og jeg trodde jeg var ustabil som ikke klarte å slå meg til ro med det. Det hjelper ikke alltid å snakke om alle ting som har vært? Hvor pokker nedbrutt var jeg egentlig som klarte å kjøpe den usmakelige, billige løgnen?
Når jeg begynte på sannhetsprosjektet mitt for en stund tilbake siden, innbilte jeg meg at alle murene skulle bli like vanskelige å knuse. Så jeg var ikke helt forberedt på at enkelte av dem ville smelte med en enkel, varsom, sårbar berøring.
Så det føles i ganske bra på mange måter.
At jeg hadde rett, at det jeg trodde var der var der, at personen jeg trodde broren min var, var broren min. Det betyr ikke at jeg ikke har mye å ta igjen og bli kjent med der i gården, men det betyr at det er mulig. Det betyr at den hudløse følelsen jeg sitter igjen med etter første forsøk ikke er forgjeves.
Men det betyr også antageligvis at det er meget sannsynlig at jeg hadde rett om meg selv.
Om hvem jeg er og hvem jeg var.
Og det er for å være helt ærlig.
Litt tyngre å ta innover seg.
I et vart lite øyeblikk finner tærne mine et uventet fotfeste.
Følelsen av ubalanse smelter i møte med vissheten om at jeg ikke står der alene.
Og tyngden av fortiden omdistribueres, den nye vektfordelingen ligger uventet behagelig på skuldrene.
De fortalte meg at jeg tok feil, at det ikke var noe der, at jeg innbilte med ting, og jeg trodde på dem, ganske lenge. Så når jeg strekker fingrene frem og finner det i blinde, i det øyeblikket jeg faktisk tør å stole på meg selv, så vet jeg at jeg faktisk kunne stole på meg selv hele tiden.
Det skjer noe inne i hodet mitt når den jeg var blir omformulert fra teit, urealistisk og overdramatisk, til å bli bekreftet som klar, intuitiv og innbitt sannhetssøkende.
«Jeg vet hvem han er»
Sa jeg.
«For jeg var der og jeg så ham. Vi var der sammen, i den samme virkeligheten»
Men de fortalte meg at jeg tok feil, at jeg ikke kunne kjenne ham, etter så mange år. De fortalte meg at det ikke hjalp å rippe opp i det som har vært. Og jeg trodde jeg var ustabil som ikke klarte å slå meg til ro med det. Det hjelper ikke alltid å snakke om alle ting som har vært? Hvor pokker nedbrutt var jeg egentlig som klarte å kjøpe den usmakelige, billige løgnen?
Når jeg begynte på sannhetsprosjektet mitt for en stund tilbake siden, innbilte jeg meg at alle murene skulle bli like vanskelige å knuse. Så jeg var ikke helt forberedt på at enkelte av dem ville smelte med en enkel, varsom, sårbar berøring.
Så det føles i ganske bra på mange måter.
At jeg hadde rett, at det jeg trodde var der var der, at personen jeg trodde broren min var, var broren min. Det betyr ikke at jeg ikke har mye å ta igjen og bli kjent med der i gården, men det betyr at det er mulig. Det betyr at den hudløse følelsen jeg sitter igjen med etter første forsøk ikke er forgjeves.
Men det betyr også antageligvis at det er meget sannsynlig at jeg hadde rett om meg selv.
Om hvem jeg er og hvem jeg var.
Og det er for å være helt ærlig.
Litt tyngre å ta innover seg.
Tuesday, September 16, 2008
Frihet
Hva er frihet? Fravær av tvang? Er frihet alltid positivt? Er den absolutt? Hvem definerer hvilken frihet jeg har? Er en frihet noe en kan ta seg? Om man tar seg en frihet ovenfor noen andre, er da det resulterende nivået av frihet større eller mindre? Finnes den frie vilje? Og hvordan definerer man den egentlig? Kan jeg føle meg fri når jeg avstår fra aktiviteter andre forbinder med frihet? Hva er egentlig talefrihet? Bevegelsesfrihet? Trosfrihet? Handlingsfrihet? Kan man bli 100% fri? Når er graden av frihet så stor at den forpurrer seg selv? Er frihet i seg selv noe å hige etter?
Og så videre. Dette er ting jeg funderer på i dag. Mye av grunnen til at jeg tenker på disse tingene er at jeg tar tankevekkende fag på universitetet i høst, fag som nok en gang eroderer illusjonene jeg har om fri vilje og aktørers handlingsrom i rom der andre aktører også skal handle, har handlet og så videre.
Tidligere har jeg når jeg har blitt spurt spørsmålet: «Tror du på den frie vilje?» gått inn i en slags forsvarsposisjon der jeg har forsøkt å forklare fri vilje innenfor et system der utrolig mange muligheter er bestemt av omgivelsene, omstendighetene og kulturen. Jeg ble provosert av de som påberoper seg den absolutte frie vilje i kraft av å være et tenkende menneske, fordi jeg alltid har vært mer eller mindre bevisst på at man blir påvirket av ting utenfra. Samtidig har denne posisjonen som regel ført til at jeg til slutt har blitt spurt om det motsatte: «Tror du alt er skjebnebestemt?» Altså om jeg tror vi bare går gjennom livene våre som viljeløse dukker og spiller ut de forutbestemte skjebnene våre. Og her har jeg alltid blitt usikker. For man trenger bare titte litt på hva som skjedde i går for å skjønne at enkelte ting som skjer i dag var veldig sansynelige, ja umulige å unngå til og med. Samtidig har jeg aldri klart svelge ansvarsfraskrivelsen et slikt syn forfekter. Og jeg greier ikke å slutte å tro at enkelte ting jeg gjør skriver seg fra en dypere «vilje» et fritt «meg» inni meg selv.
Som den grubleren jeg er har jeg derfor brukt betydelig med tid på å prøve å finne ut hva det er som gjør forskjellen? For jeg er romantisk fascinert av «årsak – virkning» til den grad at jeg forestiller meg at i en fullstendig kartlagt verden vil ikke en gang et løpsk løv i vinden framtre som kaotisk i sin dans. Her har kvantefysikken trøstet meg litt, men samtidig, selv om vi ikke kan observere de minste partiklene uten å forandre på oppførselen deres, så betyr det ikke at det hele er løsrevet fra «det store systemet». Det betyr i grunnen bare at vi antageligvis aldri vil kunne bli fullstendig klar over skjebnens mønster. Og det kan være en trøst eller en rungende utilfredsstillelse alt etter hvordan man ser det.
Så jeg tror altså i teorien på en slags skjebne, men jeg sluttet tidlig på å tro på en større mening med det hele, unntatt altså mønsteret i seg selv.
Alikevel nøler jeg, nei jeg nekter, jeg nekter å tro at valgene jeg tar her i livet ikke kan tilskrives en fri vilje, eller i det minste en slags vilje. Selv om jeg vedgår at måten jeg tenker på også er et produkt av ting som har hendt meg tidligere, ting jeg har lest, erfaringer jeg har gjort meg, foreldrene mine, landet mitt, kulturen min.
Det er som regel her i tankerekken jeg låser meg fullstendig fast og vedtar slik jeg har vedtatt før, at det viktigste er å forholde meg til virkeligheten rundt meg og ikke nødvendigvis å forstå den. Jeg kan jo aldri 100% forstå den uansett så hva er egentlig vitsen med å bruke så jævlig mye tid på det?
Men jeg kommer alltid tilbake. Og jeg leker med tanken på at selv om valgene våre er sterkt begrenset, så er det ofte visjonene våre som begrenser valgene, og ved å tenke stort og idealistisk gjør jeg valgene mine vakrere og friere.
Og jeg drar mønsteret med meg.
Og forandrer verden.
Og så videre. Dette er ting jeg funderer på i dag. Mye av grunnen til at jeg tenker på disse tingene er at jeg tar tankevekkende fag på universitetet i høst, fag som nok en gang eroderer illusjonene jeg har om fri vilje og aktørers handlingsrom i rom der andre aktører også skal handle, har handlet og så videre.
Tidligere har jeg når jeg har blitt spurt spørsmålet: «Tror du på den frie vilje?» gått inn i en slags forsvarsposisjon der jeg har forsøkt å forklare fri vilje innenfor et system der utrolig mange muligheter er bestemt av omgivelsene, omstendighetene og kulturen. Jeg ble provosert av de som påberoper seg den absolutte frie vilje i kraft av å være et tenkende menneske, fordi jeg alltid har vært mer eller mindre bevisst på at man blir påvirket av ting utenfra. Samtidig har denne posisjonen som regel ført til at jeg til slutt har blitt spurt om det motsatte: «Tror du alt er skjebnebestemt?» Altså om jeg tror vi bare går gjennom livene våre som viljeløse dukker og spiller ut de forutbestemte skjebnene våre. Og her har jeg alltid blitt usikker. For man trenger bare titte litt på hva som skjedde i går for å skjønne at enkelte ting som skjer i dag var veldig sansynelige, ja umulige å unngå til og med. Samtidig har jeg aldri klart svelge ansvarsfraskrivelsen et slikt syn forfekter. Og jeg greier ikke å slutte å tro at enkelte ting jeg gjør skriver seg fra en dypere «vilje» et fritt «meg» inni meg selv.
Som den grubleren jeg er har jeg derfor brukt betydelig med tid på å prøve å finne ut hva det er som gjør forskjellen? For jeg er romantisk fascinert av «årsak – virkning» til den grad at jeg forestiller meg at i en fullstendig kartlagt verden vil ikke en gang et løpsk løv i vinden framtre som kaotisk i sin dans. Her har kvantefysikken trøstet meg litt, men samtidig, selv om vi ikke kan observere de minste partiklene uten å forandre på oppførselen deres, så betyr det ikke at det hele er løsrevet fra «det store systemet». Det betyr i grunnen bare at vi antageligvis aldri vil kunne bli fullstendig klar over skjebnens mønster. Og det kan være en trøst eller en rungende utilfredsstillelse alt etter hvordan man ser det.
Så jeg tror altså i teorien på en slags skjebne, men jeg sluttet tidlig på å tro på en større mening med det hele, unntatt altså mønsteret i seg selv.
Alikevel nøler jeg, nei jeg nekter, jeg nekter å tro at valgene jeg tar her i livet ikke kan tilskrives en fri vilje, eller i det minste en slags vilje. Selv om jeg vedgår at måten jeg tenker på også er et produkt av ting som har hendt meg tidligere, ting jeg har lest, erfaringer jeg har gjort meg, foreldrene mine, landet mitt, kulturen min.
Det er som regel her i tankerekken jeg låser meg fullstendig fast og vedtar slik jeg har vedtatt før, at det viktigste er å forholde meg til virkeligheten rundt meg og ikke nødvendigvis å forstå den. Jeg kan jo aldri 100% forstå den uansett så hva er egentlig vitsen med å bruke så jævlig mye tid på det?
Men jeg kommer alltid tilbake. Og jeg leker med tanken på at selv om valgene våre er sterkt begrenset, så er det ofte visjonene våre som begrenser valgene, og ved å tenke stort og idealistisk gjør jeg valgene mine vakrere og friere.
Og jeg drar mønsteret med meg.
Og forandrer verden.
Subscribe to:
Posts (Atom)
