når gribbene vil melke kua

Blogging, et fenomen så variert og sprikende av karakter at vi like gjerne kunne diskutert hvordan mennesker har en tendens til å samles (utenfor nettet) fordi de enten liker/hater hverandre, liker/hater ett eller annet, eller liker/hater å diskutere.

Det er litt kostelig at noen har lyst til å lage et knippe føringsregler for for blogging generelt. Det er litt som om noen skulle laget en lignede plakat, som både skulle dekke fottballsuporteres framferd mot naboklubben og syklubbers forhold til kongehuset, for å ikke snakke om de etiske problemstillingene rundt å blande sosialt samkvem med økonomisk gevinst i venninnekvelder der en av venninnene er huket inn av en pyramide-scam.

Jepp, det er vanskelig å lage et slikt sett med regler som ikke til slutt reduseres til "det er dumt å være dum mot andre, og tenkt deg om før du gjør noe." For resten tar jo tross alt Norsk lov seg av, slik Heidi Helene Sveen poengterer.

Personlig kan jeg ikke annet enn å tro at fenomener som dette handler om å skape en illusjon om at vi trenger "eksperter" for å lage retningslinjer for noe som egentlig handler om sosial intelligens og vanlig folkeskikk. Og det handler også om at enkelte mennesker der ute har oppdaget at de kan ha dette som jobb og tjene penger på det.

Disse menneskene trenger ikke å være populære hos majoriteten av de som virkelig blogger, for målgruppen deres er jo bedrifter/folk som har oppdaget at blogg kan være spennende for dem, men som egentlig ikke har peiling på hva det er for noe.

Gjennom å ta initiativet til en en slik plakat er Thomas Moen i ferd med å konstruere en illusjon om at han er en slags autoritet på området. Og gjennom plakaten kan han også trygt definere akkurat hva det er han er god på. Og så langt ser det ut som om han kanskje er god på hvordan det er greit å promotere/tjene penger gjennom sosiale medier uten å drite seg ut. Sikkert kjekt å være god på hvis man skal jobbe for folk som trenger råd rundt dette.

Trist for Moen at han ikke lever i et digitalt vakuum der han kunne påstått noe sånt uten konsekvenser. Men ting som skjer på nettet skjer som kjent i virkeligheten også og alle bloggerene som føler seg snurt over at Moen vil kassere inn på å belære dem om god kotyme finnes også i virkeligheten. Og i lille norge er "virkeligheten" ganske oversiktlig og vips vet alle som bruker digitale medier hvem Thomas Moen er og noe om hvorfor det er problematisk at han gjør det han gjør. Som tidvis ex-pat fikk jeg ikke med meg saken før jeg leste Virrvarrs innlegg, .

Flaks for Moen at store deler av hans primære målgruppe antageligvis ikke får med seg så mye av dette og kanskje ikke helt skjønner hvorfor folk blir så sure på ham. Når Moen en gang får ferdig bloggplakaten sin, så kan han sikkert bruke den for det den er verdt, selv om den ikke blir respektert generelt blant majoriteten av bloggerene.

Det er sikkert slemt å si det, men akkurat nå får jeg så jævlig med assosiasjoner til Trine Grung og det er sikkert slemt både mot Grung og mot Moen, men de er jo begge mennesker som lever av å ha peiling på noe, samtidig som de demonstrerer pinlige mangler på forståelse av god Nettiquette.

Nemmen, det virker litt som om noen kanskje har laget noen løse retningslinjer før liksom...

Norsk!

Å blogge på denne bloggen på engelsk ble like slitsomt som da jeg prøvde hvit tekst på svart bakgrunn. Så det får bare være, dette startet som et norsk prosjekt og norsk skal det forbli.

Så får eventuelle engelsktalende nøye seg med det nye bloggprosjektet mitt:
http://superterrestrial.blogspot.com/

Jeg kommer vel til å trenge et sted å tenke på morsmålet mitt nå som jeg har forlatt landet uansett.

Nytt utseende på bloggen!

Jeg har vært litt sint i det siste, så hvorfor ikke gi litt utrykk for det her også, bloggen er tross alt mitt ansikt utad på nettet.

Kanskje jeg har begynt å bli gammel, men jeg merker at jeg ikke lenger er like opptatt av å gjøre alle til lags her i verden. I alle fall ikke i den grad jeg var tidligere. Kanskje jeg endelig virkelig har erfart at verden ikke blir ødelagt for om noen blir sure, irriterte eller misfornøyde med meg? Jeg har lenge visst det i teorien, men det er jo et lite stykke til praksis, det er det sikkert mange der ute som også har erfaringer med.

Når det er sagt er jeg nysgjerrig på hvordan svart bakgrunn egentlig fungerer for leserene? Har du seriøse problemer med det på en eller annen måte så hadde det vært fint om du sa i fra, så skal jeg ta det til etterretning.

Livet som litt mer kompromissløs er ganske greit. Jeg trenger ikke alltid gi utrykk for at jeg skjønner den andre siden selv om jeg gjør det og jeg trenger ikke alltid forklare og unnskylde standpunktene mine. Det sparer i grunnen ganske mye tid, for folk som krangler i stedet for å diskutere er ikke ute etter å høre på forklaringene mine uansett. Jeg trenger ikke snakke med dem i det hele tatt i grunn, om de ikke gidder å høre på det jeg sier. Jeg kan bare gi dem fingeren og gå min vei.

Kanskje dette betyr at jeg har begynt å sementeres inn i en statisk voksenrolle der jeg ikke lenger er i stand til å ta til meg nye inntrykk eller synspunkter? Eller kanskje det betyr at jeg har begynt å finne ut hvem jeg er, at jeg liker den jeg er og at jeg ikke finner meg i at noen kødder med meg.

Stakkars forsømte bloggen

Jeg gikk visst på en liten smell i vår, prøvde å rekke over alt for mye og trodde jeg hadde mer energi og overskudd en jeg egentlig hadde. Slik kan det gå innimellom, men det er synd at bloggen skal lide av den grunn.

Det som er litt trist er jo det at bloggen tidligere har vært et sted jeg har fått utløp for en del triste og vanskelige følelser, men de siste månedene har jeg kvidd meg for det. Det som så føler er jo at jeg har vært uten en av sikkerhetsventilene mine, og jeg mistenker at det er en av grunnene til at jeg har vært så langt nede som jeg har vært.

En annen grunn til at jeg ikke helt har fått meg til å poste noe i det siste er den gode gamle prestasjonsangsten. For det er ikke som om jeg har vært helt skrapet for ideer, det er bare det at jeg ikke har følt at de har vært riktig bra nok til å være den første posten etter over en måned. Slik prestasjonsangst blir som kjent ikke bedre med tiden.

Men jeg savner jo bloggen min, så nå har jeg bestemt meg for å ta den mer på alvor i en periode. En av utveiene ut av prestasjonsangsten er å senke på kravene til meg selv. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg skal skrive dårligere enn før, men det betyr at jeg kommer til å skrive mye mer random om ting jeg tidligere har vært usikker på om jeg egentlig kunne putte inn på 'min' blogg.

Jeg vil også prøve å skrive kortere om ting jeg tenker på.

Så får vi se hvordan det går.

Hvorfor jeg blogger med fullt navn

Nok en gang har en post hos Iskwew minnet meg på å skrive om dette. Som et raskt blikk på mine seneste innlegg på bloggen min illustrer skriver jeg om sårbare og utleverende ting her. Så hvorfor beskytter jeg ikke identiteten min med et nick? Hvorfor utsetter jeg meg for mulige fremtidige konsekvenser på denne måten?

Det er ikke bare et svar på dette spørsmålet, men skal jeg begynne et sted kan jeg begynne med to av beveggrunnene jeg hadde for å starte opp denne bloggen i utgangspunktet. 1. Den var ment som en skriveøvelse. 2. Den var ment som en utforskning av grensene for hva jeg synes det er greit at hogges inn i cyberspace for uoverskuelig fremtid, for alles potensielle åsyn.

En utdyping av den første grunnen, skriveøvelsen. For meg handler dette ikke bare om å øve meg på å uttrykke meg bedre, men også om å utforske hva jeg egentlig prøver å uttrykke. Og på den måten å rydde opp i og klargjøre mine egne holdninger, tanker og ideer.

Når det gjelder punkt nummer to så har det en vag bismak av masochisme, fordi det er meningen at det jeg skriver skal presse grensene for det jeg synes det er greit å blottlegge. Og hva er så hensikten med det egentlig? Det igjen handler om ansvar, for jeg visste hele tiden at jeg kom til å begynne å skrive om problemene mine og fortiden min. Jeg hadde ikke lyst til å glemme at det jeg skrev kunne spores tilbake til meg, så jeg bestemte meg for å glemme den illusjonen først som sist.

Dette gjør blant annet at det er tusen ting jeg ikke skriver om her. Jeg vet at jeg er inne i en prosess der jeg prøver å bearbeide mye gammel dritt. Med et nick kunne det kanskje bli fristende en dag å skrive litt for detaljert, kanksje det ville være mulig å kjenne igjen noen jeg skrev om, kanskje jeg skrev noe som svertet den personen på en måte som ville ødelegge livet deres. Eller i det minste ødela all mulighet til forsoning.

Jeg var inne i en veldig sint periode da jeg fikk dette behovet for elektronisk utlevering. Jeg startet opp to anonyme blogger før denne, og opplevde med begge at for mye destruktivt sinne fikk brenne uten kontroll, det var ikke særlig konstruktivt heller.

Så jeg sa til meg selv. «Barnebarna mine kan få trøbbel på skolen om noen printer ut deler av bloggen min, det er spennvidden av konsekvensene.» Og det er det jeg prøver å ha i bakhodet hver gang jeg skriver. Det finnes folk jeg gjerne skulle korsfestet til verdensveven, men det handler ikke bare om dem, det handler, for eksempel, om barna deres også.

Så jeg rydder i motivene mine, jeg er ute etter å finne ut av meg selv, ikke skade andre. Og jeg innrømmer at dette ikke alltid er lett, og jeg innrømmer at jeg av og til tøyer grensene her også. Her om dagen fikk jeg en sms fra en bekymret og opprøret slektning som hadde lest hva jeg skrev i det siste. For henne var ikke det jeg skrev like anonymt som det vil være for de fleste andre. Henne skylder jeg en lang oppklarende samtale med langt flere detaljer enn jeg noen gang ville drømt om å utlevere her.

Men det var en påminner. En påminner om at det ikke bare er en grå masse av bekjente, ukjente og fremtidige arbeidsgivere der ute som leser bloggen min. En del av dem som leser dette er også mennesker som er oppriktig glade i meg og som jeg ikke alltid deler slike tanker med av grunner som for eksempel at jeg ikke vil bekymre dem eller plage dem. Men de er der de også og for meg kan det tidvis være verre å takle akkurat det enn at mengder med stumme, fordømmende fremmede synes jeg høres ut som en ustabil, sutrete dust.

Så der har dere det. Navnet mitt er filteret som siler ut all den destruktive dritten jeg ellers ville kommet til å skrive. I stedet får dere den vassne emo-suppa jeg vet jeg kan stå for selv om Dovre faller. Jeg kan i det minste stå inne for motivene jeg har med det per i dag, om alt annet skulle snus på hodet.

...og så er det blackmailing av meg selv for at jeg aldri skal tørre å gi meg...

Sitemeter-antall besøkende

Jeg bestemte meg for å legge til en dings som teller antall besøkende på bloggen min. Hovedpoenget med det var vel at jeg mistenkte at jeg snakket mest med meg selv. Mistanken er herved bekreftet, men jeg lever jo i håpet.

Spørsmåelt er om det er litt vel jålete med sitemeter, når man ikke har kommet over 50 pers på to dager? Eller om det rett og slett er morsomest å følge med på nå i den spede begynnelsen?

Håper i allefall at dette er den spede begynnelsen og ikke det fantastiske høydepunktet...