Studieskrekkens potensiellt nedadgående spiral

I og med tittelen er det sikkert ingen bombe at jeg burde lest noe pensumsrelatert akkurat nå istedet for å skrive dette. Men jeg føler på meg at jeg kanskje får lest litt bedre om jeg får skrevet ut litt av den dårlige følelsen jeg sitter med.

Det finnes enkelte ting her i livet som ikke bekymrer meg det minste, jeg lager kjempegod mat uten problemer og kan dikte sanger helt spontant imens jeg synger dem, hadde bare studiene vært like enkelt.

Det er ikke det at jeg har vanskelig for å lese, eller forstå det jeg leser, eller skrive noe meningsfullt om det jeg har lært, problemet mitt med studiene er at de fremstår for meg som alt for mye på en gang, de er overveldende og skremmende, og jeg har driti meg ut på dem før og jeg er redd for å gjøre det samme igjen.

Angst for å misslykkes er sjeldent en god oppskrift for å komme i gang med ting. Og når jeg kjenner angsten gripe meg rundt hjertet så er det min vante vane å fjerne meg fra situasjonen og finne på noe annet, gjerne noe som får meg i bedre humør igjen. Dette er ikke særlig forenelig med pensumslesning, det blir jo ikke mindre arbeid å forholde seg til om man gjemmer seg under dyna i to - tre dager, det blir derimot gjerne mer og skrekken blir jo heller ikke mindre av den grunn.

Når jeg er sint på meg selv fordi jeg ikke gjorde som jeg hadde planlagt settes av og til videre destruktive mekanismer igang. Jeg klarer ikke å sove, jeg har ikke lyst til å spise mat, jeg orker ikke møte andre mennesker, og slikt blir jeg jo ikke videre konstruktiv av heller :P Jeg blir derimot sliten og orker mindre og mindre. Dette er min periodiske nedadgående spiral, den er en gammel kjenning og dermed bedagelig nok, jeg vet hva det går i og jeg vet at jeg ikke dør av det, enn så mye jeg griner i dusjen og trøster meg med at jeg alltids kan ta livet av meg hvis det blir for ille.

Jeg innser at jeg kanskje har blitt litt avhengig av den, det er litt alkoholikeraktig i grunnen. Det er jo en slags lettelse å slippe å ta ansvar, å kunne gi opp for en stund og besøke fordervelsen og forjævligheten. Angsten kan jeg ikke noe for, men jeg er vel ikke helt hjelpesløs ovenfor hvordan jeg takler den.

Jeg er redd for å vippe over på gal side av galskapen, jeg er redd for å blacke ut i edru tilstand, jeg er redd for at det å ta livet av meg plutselig skal høres ut som en fornuftig ide og at jeg føler meg konstruktiv i øyeblikket. Jeg er også redd for å miste kontrollen over livet mitt, muligheten til å ta autonome valg, muligheten til å drite meg ut på mine egne premisser.

Samtidig lengter jeg etter å vippe over, men jeg har ikke tid, for jeg skal jo studere. Kanskje jeg skyver et sammenbrudd foran meg, kanskje ikke.

Faen så gørr lei jeg er av å være så forjævlig sliten hele tiden. Jeg klarer ikke å bestemme meg for hvem av stemmene i hodet som er den fornuftige lengre, den som vil rømme med sirkuset, eller den som påstår at vi ikke har tid til å rømme med sirkuset fordi vi må lese, vi leser jo ikke uansett så sirkuset høres jo mange ganger så konstruktivt og interessant ut.

Det hjelper litt å minne seg selv på hvorfor jeg ønsker meg en bachleor i utgangspunktet, jeg har jo allerede prøvd arbeidslivet uten utdannelse, det er kjekt nok når man er på topp, men usikkert og ubarmhjertig om man snubler. Jeg ønsker meg mer frihet og mer sikkerhet, derfor studerer jeg.

Jeg har tenkt litt i dag, på at jeg må prøve å være litt som en bestemor for meg selv. Lage god mat til meg, passe på at jeg har det ryddig og være streng med studeringen. Jeg er gørre allergisk mot kommandoer, kjefting og skyldfølelse, men litt kjærlig fasthet kan jeg vil prøve å utsette meg for. Om jeg først er så tilta at jeg snakker med meg selv kan jeg vel prøve å dra litt nytte av det.

Ting er slettes ikke så ille.
Er du død? Nei!
Lag en oversikt over pensum, så blir det ikke et stort uoversiktlig monster.
Og legg deg og sov din tulling. :P

Tilfredsstille?

Ja ja, her har vi altså en koselig "pornobestefar" som trofast holder seg i jobb selv om han er langt over pensjonsalder. For en ildsjel.

Jeg kan ikke annet enn å gremmes over fremstillingen her, ikke bare skrives det som et hvilket som helst annet fluff-piece, uten noen som helst form for problematisering, ordene de bruker forvrenger virkeligheten på en surrealistisk måte:

"I filmen forrige mandag brukte han vibratorer, pisker og lys for å tilfredsstille en 36 år gammel pornoskuespillerinne."

Jadda kamerafolkene er liksom ikke der, ikke de blendende lyskasterne, ikke skitten du ikke kan tørke av deg, eller de ubehagelige positurene du må holde selv om musklene skriker, fordi det er, døh, jobben din, liksom, ikke kosestund med besten.

En annen side av saken er at vi ikke får vite noen ting over hvorfor gubben valgte å bli pornoarbeider i en alder av 59. Nå snakker vi faktisk om et land der pensjonsrettighetene kun går gjennom jobben og du generelt er føkka om du får sparken eller bedriften går konken. I et av verdens hardeste konkurransesamfunn er det ikke bare bare å bli nyansatt som avdanket 59åring. Om de ikke kan bruke alderen din til noe da.

Og nok en annen side av saken er at nyheter om eldre kvinnelige pornoarbeidere gjerne ser litt anderledes ut. "Naturlig død" my ass. Hva i all verden betyr det i denne sammenhengen uansett?

Virkelighetens brutale poesi

Natt til søndag ble et menneskes liv brått og blodig forandret, kanskje for alltid.

Det er natt til søndag og jeg får ikke sove, faktisk har jeg ikke fått sove så godt i det siste, så jeg er oppe og ser på film. Filmen jeg ser på heter "birds of america" og handler om en søskenflokk som mistet faren sin da de var yngre fordi han falt ut fra et vindu i andre etasje og landet på hodet.

Jeg er tørst så jeg setter filmen på pause og går ut på kjøkkenet for å hente meg et glass vann. Filmen hat fått meg til å tenke på min egen oppvekst, så da jeg synes jeg hører stemmen til broren min rope navnet mitt, tror jeg først det er en blanding av søvnmangel og påvirkning fra filmen.

Men jeg hører det igjen, det hører kliss likt ut som storebroren min da han var liten, han roper på meg fordi han trenger meg. Det er sikkert bare noen andre som ser på film tenker jeg for meg selv. Da jeg kommer tilbake til rommet mitt hører jeg bedre. Det høres nå mest ut som noen ravende fulle folk utenfor vinduet mitt som ikke klarer å bruke nøkkelkortet.

Jeg bor i en studentby. Bråk fra fulle mennesker er ikke uvanlig, særlig ikke natt til søndag. Det er nesten som om jeg forventer å bli forstyrret slike netter, ettersom jeg liker å sove med vinduet åpent. Så jeg blir først irritert. Kan ikke folka på gangen hans hjelpe ham da? Folka i blokka hans, for han står jo ikke utenfor inngangen til min?

Men han roper ikke 'let me in'. Han roper 'help', og han roper det igjen og igjen. Det er redsel i stemmen hans, desperasjon, uansett hva som hender der ute, så er det alvorlig. Jeg tar på meg ulltøfflene mine, slenger jakken over pysjen og tasser ut. Uansett om det bare er en stakkars drita faen, tenker jeg, så fryser han i hjel om han sovner der ute nå. Jeg tar med mobilen så vi kan prøve å ringe etter vaktmester om han har låst seg ute, i verste tilfelle, tenker jeg, så kan han få sove på sofaen på kjøkkenet til i morgen.

Da jeg kommer rundt hjørnet ser det ut til å være verste tilfelle, en mann ligger på bakken ved husveggen, under balkongene. Jeg går bort til han og sier at han ikke kan ligge her, imens jeg prøver å se for meg hvordan jeg skal klare å dra den store kroppen inn i hus. Jeg prøver på engelsk imens jeg kneler ved ham og legger en hånd på skulderen hans. Alt jeg får til svar er 'ambulance, please call an ambulance'.

Jeg ser blodet på bakken rundt hodet hans omtrent samtidig som han begynner å forklare at han har fallt. Han har fallt fra tredje etasje. Han vil gjerne at jeg ringer etter en ambulanse. Så jeg opp med telefonen, og får så momentant jernteppe på nødnummeret at jeg må ringe 1881 for å få det riktig. Autopiloten går behagelig imens jeg ramser opp relevant informasjon i riktig rekkefølge til damen på nødhjelpsentralen, men hun høres mer trøtt og irritert ut enn imponert. 'hva er det som har skjedd nøyaktig?' med stemme som egentlig spør mer om 'det nå egentlig er så alvorlig'. 'hør, det pulser blod ut av hodet på fyren.' sier jeg med min mest rolige og saklige stemme. 'ok ok, en ambulanse er på vei.' Jeg synes hun er uansvarlig som ikke dobbeltsjekker adressen, men hun kan vel jobben sin bedre enn jeg.

Jeg legger jakken min over ham, kneler ned og holder hånda hans. Han er redd for at han kanksje er lam, men jeg spør om han kan kjenne hendene mine, og det kan han. Og så klyper jeg ham litt i den ene foten, og så er vi glade sammen fordi det tross alt betyr at han ikke blir paralysert. Jeg vitser om at jeg trodde han bare var en fyllik, og smiler imens jeg ser på den rytmiske lille pulsen i blodet som pippler frem fra bakhodet hans.

Ansiktet hans er skjult av den ene armen, og jeg vil ikke flytte på den fordi jeg er redd for å komplisere eventuelle ryggbrudd, så jeg vet ikke hvordan han ser ut. Det faller meg heller ikke inn å spørre hva han heter, hvor han kommer fra, eller hvor gammel han er. Kanskje det er en del av underbevisstheten min som prøver å holde ham anonym? For en del minutter kunne han gjerne vært den arketypiske skadde fremmede der han ligger, alt jeg vet om han er at han trenger meg og at jeg er 100% fokusert på å være der for ham.

En fremmed går forbi oss bak meg, stopper opp og kommer tilbake, og viser seg å ikke være så fremmed allikevel. De to bor nemlig på samme gang. De har bare hilst på hverandre en gang, så alt han vet er at han kommer fra amerika, at han nettop har flyttet inn, og at faren hans skal bo der i helga. 'Do you want me to get your dad?' Spør han, men den falne tror kanskje faren hans sover, dessuten er han mer keen på å vite om ambulansen kommer snart.

Spør han hvor han har vært ute for å få ham til å tenke på andre ting, og fortsetter å spørre om ting for å få tiden til å gå. Han husker hva slags musikk de spilte på Blå. Jeg tar det som et tegn på at hodet hans foreløpig er ok, tross blodtapet. Og så er plutselig ambulanse, politi og følgebil der.

Jeg avgir forklaring, med den begrensede informasjonen jeg kan, jeg tror han mente at han datt ned fra balkongen, men han sa noe om et tre også, jeg er ikke helt sikker. Jeg fryser, og nå som jeg kan gi ifra meg ansvaret for situasjonen blir jeg plutselig uvel og frastøtt av blodet. Jeg innbiller meg at jeg kommer til å se hjernemasse om jeg ser direkte på hodet hans, og fester blikket mekanisk på den ene politibilen. Men jeg ser ansiktet hans da de vender ham over på båren, og jeg er overasket over hvor ung og uskyldig han ser ut. Et pent, nesten vakkert ansikt, grimet av skitt, svette og blod.

Han som bodde på gangen hans gikk for å hente faren, men de kom seg ikke ut igjen før ambulansen var dratt. Heldigvis fikk han skyss med følgebilen som også skulle ned igjen. Jeg utvekslet telefonnummer med gangkompisen, Jørn før jeg gikk hjem igjen.

Og så spillte jeg tetris før jeg la meg fordi jeg hadde lest et sted at det hjalp mot traumer.

Bristninger på tre nakkevirvler, hevninger ved ryggrad, delvis tap av følelse på venstre side, traume mot hode. De opererte ham nå på søndag og på mandag skal de sette inn titanskruer. I beste tilfelle kan han slutte med nakkekrage om tre måneder. I morgen skal jeg besøke ham og farens hans på sykehuset.

Men så langt er det mest ironiske poetiske ved hele greia at alle vennene hans kjenner meg igjen som hun der hjelpsome dama som jobber på Rema. Det er meg, jeg gir råd om pizzaost og ringer etter ambulanser midt på natten...

Psykisk helse, en tilstandsbeskrivelse, for øyeblikket.

Jeg gjør det igjen, jeg tenker på å dø.

Jeg har gjort det igjen, rotet meg inn i et ukomfortabelt hjørne av en rotete eksistens. Utsatt husarbeidet, utsatt skolearbeidet og tatt på meg for få ekstravakter til at økonomien kommer ti å gå opp i opp. Jeg ligger på sengen min, uten laken eller sengetrekk, fordi jeg har utsatt å putte det på, og leser manisk på nyheter fra Japan. Leter etter noe som kan distrahere meg fra det faktum at jeg er i ferd med å ødelegge alt, igjen.

Jeg kjenner meg selv godt nok til å skjønne litt av det som foregår, men det gjør det ikke noe enklere å slutte. Jeg kunne likegodt suttet og kuttet meg opp etter armene, det er selvskading like mye det jeg driver på med nå.

Jeg er så utrolig trøtt, men jeg har ikke lyst til å sovne. Jeg har ikke lyst til å sovne, for jeg har ikke lyst til å våkne. Dessuten har jeg ikke tid til å sove nå, for jeg er nødt til å lese den artikkelen, skrive minst en side kladd, jeg har tusen ting å gjøre. Allikevel gjør jeg noe helt annet, jeg sitter og skriver det du leser akkurat nå.

Skuldrene mine verker og hodet mitt er ullent. Fokuset mitt svømmer og jeg ser verden bølge seg foran meg og nyter synet med apatisk fascinasjon. Jeg hadde en venninne på besøk her om dagen som snakket varmt om hallusinogener, jeg prøvde å fortelle henne at jeg ser rare nok ting som jeg gjør. Jeg vet ikke om hun tror på meg, men hun stirret på snirklelabyrinttegningene mine og spurte hvor jeg tar det i fra. Hvor tar jeg det fra? Jeg vet ikke og jeg kan ikke si at jeg bryr meg noe nevneverdig. Om det plager meg på noen måte, så er det fordi det bare er enda en manisk distraksjon fra det jeg egentlig burde gjøre.

Det er ikke så alvorlig, jeg prøver å fortelle meg selv at jeg ikke dør av det. Kompisen min har heller ikke begynt på kvalifiseringsoppgaven og han ser så rolig ut at jeg nesten lurer på hva det er han røyker for noe. Jeg kunne vært like avslappet som han. Det er bare det at jeg vet at jeg er fullstendig inkompetent. Jeg har ikke peiling på det jeg skal skrive om, jeg har ikke det minste forståelse for hvordan en skriver en akademisk oppgave, dessuten vet jeg at jeg kommer til å føkke det opp. Jeg kommer til å gjøre det dårlig med vilje til slutt, bare for å slippe stresset med å ikke få det bra nok.

Rommet mitt er skittent, jeg sover uten laken fordi jeg ikke orker å re opp sengen, tallerkenene samler seg opp og gangnaboene mine lurer på hvor de blir av. En av dem lurer også på om jeg virkelig vasket på vaskeuken min. Sannheten er at jeg ikke gjorde det, jeg orket ikke, jeg gjorde andre ting, og så fikk jeg ikke tid etterpå, for det var jo ikke det eneste jeg utsatte.

Jeg lurer på hva som er galt med meg?

En venninne spurte om jeg planla noe til bursdagen min, og jeg kjente angsten snøre seg i brystet. Jeg prøvde å forklare henne at jeg aldri har arrangert noen fest før, at jeg synes det er ubehagelig bare det å få besøk av noen. Jeg vil ikke at noen skal se hvor motbydelig jeg har det, og jeg orker ikke tanken på ikke kunne forlate festen om jeg blir sliten av å ha folk rundt meg.

Hvorfor blir jeg så sliten av alt mulig?

Jeg husker fremdeles den vinteren, da jeg lå i kanten av åkeren, og kjente sørpa sive inn gjennom skjorteryggen. Jeg husker så inderlig godt den gangen og alle andre halvhjertede forsøk på å dø. Men jeg husker den gangen best, fordi det var den gangen jeg innså hvilket svik hjertet mitt syntes det var, at jeg ønsket å ta livet av det. Så jeg lovet det at jeg aldri skulle prøve igjen, men det trodde ikke på meg. Og jeg gråt min bitreste gråt fordi jeg visste at jeg hadde mistet all tillit til meg selv.

Men jeg er så sta, jeg hadde lovet å overleve, så jeg overlevde, med sammenbitte tenner og frostbitt hud.

Jeg husker lengre tilbake, den tiden trøttheten kom for fullt. Dagen jeg innså at ting aldri kom til å bli magisk bedre, dagen jeg ga opp. Jeg var tolv og jeg gav opp. Jeg lukket øynene og prøvde å sovne for alltid. Jeg begynte å sove lengre og lengre for hver dag. Jeg lukket meg inn i meg selv og prøvde å bli borte.

Og da jeg var sju og prøvde å kvele meg selv, det var for mye, det gjorde for vond og jeg ville dø. Men jeg sa til meg selv at det kanskje ble bedre til neste år og greide til slutt å overtale meg selv til å la være. Jeg holdt det gående i fem år før noe kortsluttet i hodet mitt. For en forbannet skjebne, å være et vesen forelsket i strukturer, å se sine egne illusjoner og innse at de ikke holder.

Jeg er seks og faren min spør om jeg vet at han er glad i meg. Jeg lyver og sier ja, jeg har ikke lyst på mer bråk, dessuten vet jeg at det er meningen at man skal svare ja i slike situasjoner.

Jeg er fire og det er en krokodille på rommet mitt. Jeg gjemmer meg på kjøkkenet og prøver å være helt stille. Krokodillen har en stekepanne og en kniv, jeg hører at den kommer nærmere. Den går gjennom rommet til broren min, der det henger tegninger på veggene, og den kommer ut i stuen. Jeg står like bak hjørnet og hjertet mit slår ubehagelig hardt mot ribbeina i det krokodillen stikker hodet sitt rundt og ser ned på meg med livløse svarte øyne. Den kutter av meg den ene fingeren og fingeren freser på stekepanna, og jeg skriker. Faren min har sakt at sladrehanker er det verste som finnes. Derfor forteller jeg ham ikke om hva de gjør mot meg.

Er det normalt at en fire år gammel jente er lei seg fordi hun ikke døde allikevel?

Jeg slåss mot noe som er så innmari jævlig gammelt, noe som er en sånn intrikat, uløselig del av meg. Selvforakten, trøttheten og dødslengselen er tilstede i mine tidligste minner. Og det får meg til å lure på om det er en egenskap ved meg, i stedet for noe noen andre har påført meg. Begge foreldrene mine sier jeg smilte mye da jeg var baby, at jeg nesten aldri gråt, at jeg spiste alt jeg fikk servert og sov natten igjennom. Og jeg begynner å lure på om jeg allerede da tenkte mer på hva andre forventet av meg enn jeg var bevisst mine egne behov.

Så, jeg sitter her og skriver, igjen. Prøver å beskrive det jeg har slitt så hardt for å komme meg unna. Følelsen av at det er meg selv jeg prøver å rømme fra. Ensomheten i det å bli ønsket bort av seg selv.

Jeg kjenner meg selv såpass godt nå, at jeg skjønner litt av hva som foregår. Jeg ordnet nemlig opp i regningene mine i forrige uke og satte opp et budsjett for månedene fremover. Motreaksjonen kommer alltid. Hver gang jeg ordner opp i en del av rotet mitt, passer jeg på å klusse til andre ting tilsvarende. Av en eller annen grunn virker det som om jeg trenger rotet, og stresset som følger med skyldfølelsen av å ikke ordne opp i det.

Hver gang jeg har det fullstendig ryddig og organisert fylles jeg av en slik uutholdelig, lett tomhet. Og gud som jeg hater den følelsen, jeg hater den mest av alt.

Følelsen av frihet

Jeg lar meg slippe panikken, gang på gang.

Trøtt-emo

Jeg skal dø. Jeg vet det muligens er mange år til, at det kommer til å ta ti år til før jeg virkelig kan begynne å legge merke til at kroppen eldres. Men jeg skal altså dø. Det skal bli mørkt og stille. Og jeg skal ikke være der lengre.

Jeg vet det muligens er lenge til, men hva er tid? Ti år gikk så fort at jeg knapt la merke til det, jeg blir distrahert av noe og så har ti år gått igjen. Og så tyve år og så tyve år til, og jeg kommer til å bevege meg inn i felter der statestikken plutselig jobber mot meg. Hva er tid, en illusjon av muligheter? Akkurat nå befinner jeg meg i mine minner i barndommen og i mine forestillinger alderdommen. Jeg er der allerede, i den bittre realiteten om at jeg ikke er bestandig, ikke evigvarende. Tid er ikke noe jeg har, det er noe som allerede er tatt i fra meg.

Og jeg er redd for å dø, redd for tommheten der fremme, som kommer sigende mot meg, uten at jeg kan vite hvor nær meg den er.

Jeg er allerede død, tusen ganger.

Og når jeg allerede er død, hvorfor skal jeg egentlig leve videre?

Hvis det at jeg frykter intetheten er den eneste grunnen til at jeg fortsetter å leve, hva er da vitsen med det hele?

Hjertet mitt slår.

Jeg er redd for å leve, redd for å glemme at jeg skal dø, for å ikke være forberedt når døden kommer.

Jeg er redd for å satse, bare for å finne ut at det var for sent.

Redd for å finne ut at jeg ikke klarte det.

Hjertet mitt slår.

Jeg skal dø.

Jeg lever.

Nå.

Blakkhetens ukompliserte realiteter

Jeg tror jeg vil komme til å se tilbake på dette året, og delvis i fjor, som perioden da alt forandret seg i livet mitt, standpunkt ble endret, alt ble snudd på hodet, enkelte ting ble knust.

Men denne sommeren har også vært spesiell for meg. Den begynte pengelenst og med en rest av bitter bismak av fortvilelse, så opplevde jeg stadig nye lavmål av pengeløshet underveis, men kom meg likevel til både Madrid og Danmark og opplevde utrolige ting begge steder. Jeg vet nå at jeg antageligvis ikke kommer inn på studiet jeg ønsker meg, jeg vet at høsten vil bestå mye av å betale regninger fra i sommer med penger jeg egentlig ikke har og jeg har generelt lite peiling på hva som skjer videre.

Skuldrene er senket, pusten er rolig og jeg nyter sensommeren. Blant prosjektene mine er konstruksjon av fantasiverden tidvis på toppen og jeg løper frem og tilbake fra bibliotekene på jakt etter bøker som kan hjelpe meg til å forstå hvordan min egen verden fungerer i all sin mangfoldighet.

Snart kan jeg navnet på alle europeiske trær og hvordan de har blitt brukt gjennom tidene. Hvilke legeplanter som finnes rundt Sognsvann og når de forskjellige delene kan høstes inn.

Gjennom å jobbe med å skape analoger i en tenkt verden virker det som om sammenhengene og årsakene trer mye klarere frem. Og jeg bor plutselig i en mye mer helhetlig verden enn før. Selv grusen i oppkjørselen har sin historie og med litt graving vet jeg hvor den ble knust opp, hvor den ble gravd frem og hvilke geologiske prinsipper som har formet den gjennom en liten evighet.

Jeg har ikke vært så vitebegjærlig og nysgjerrig siden jeg var liten. Og den største forskjellen på da og nå, er at jeg vet hvor jeg kan finne mesteparten av svarene. «Hva består fargeblyantbly av?» Tenker jeg mens jeg skriver, og etter å ha rotet rundt på nettet i fem minutter og vurdert flere kilder vet jeg at de lages ved å blande leire og gummi sammen med forskjellige pigmenter, blandingen blir så lagt i voks for å gjøre den glattere. Deretter formes «blyet» og legges inn i en forsterkende komponent av tre. En av sidene foreslår at det mest brukte treslaget i amerika er sedertre.

Og slik vips, er enda en puslespillbrikke på skrivebordet mitt på plass. Jeg kommer nok til å dobbeltsjekke litt på biblioteket, nettet blir som regel brukt veiledende når det gjelder faktaopplysninger.

Uff slik en liten nørd jeg kommer til å bli. Jeg kan allerede en del av trærne på Latin også. Du vet det er praktisk i utlandet.

Mye forandrer seg, jeg har tenkt mye på døden, den er ikke like forferdelig som før. Eller rettere, jeg tar den ikke like personlig som før.

Og jeg er ikke redd for veps lengre.

Hvilke fobier har jeg igjen da? Snart ingen. Ikke rart at skuldrene senker seg.

Det eneste som kommer i nærheten av bekymring er mangelen på livsledsager, men sommeren blåste bort mye av den angsten også, det kommer når det kommer.

I realiteten henger det hele i en veldig tynn tråd, jeg mener fremtiden og sånt, men den henger der vel så lenge den gidder. Livet er usikkert for alle og alt kan skje. Husleien ordner seg vel på en måte og jeg har mye tørrmat i skapet. Biblioteket er gratis og det er Internett på studenthybelen også. Og plommene som modnes sakte i naboens hage og morellene, solbærene og eplene.

Og så kommer jo soppen disse dager. Høsten er en fin tid å være blakk på.

Nye klær fant jeg i en konteiner, og buksebaken kan jeg lappe.

Og så bytter jeg en middag her og der mot en fotmasasje.

Kanskje det er blakkhetens ukompliserte realitet som har roet meg?

Mandagstanker på en fredag

- Husker du hva jeg ba deg om å gjøre?
Lammet av skrekk og angst nekter hjernen min å koble. Prestasjonsangsten og panikk kverner seg sammen til en uløselig knute under det grønne klede. Han spør meg igjen, litt utålmodig. Jeg kjenner at tårene for alvor begynner å presse seg ut av de sammenknepne øynene mine, såre lyder tvinger seg ut av halsen, hendene beveger seg fra fanget opp til munnen, kroppen begynner å riste.

Tannkirurgen drar den lille operasjonsduken burt fra ansiktet mitt, men jeg har allerede begynt å hyperventilere. Noen ber meg om å puste rolig, jeg greier ikke å kontrollere pusten godt nokk til å fortelle at det ikke går. Kroppen knyter seg og oksygenoverskuddet begynner å gjøre meg svimmel, hjernen min forsøker å slå seg av, nekter å forholde seg til det som skjer.

På dette tidspunktet er jeg mer skamfull enn redd, nederlaget er totalt, jeg er redusert til en hysterisk gråtende muskelknute, til et svakt ødelagt menneske. Et kort øyeblikk føles det ut som om hyperventileringen skal kvele til bevisstløshet, men trangen til å bevare en siste rest av verdighet holder meg igjen.

Et kort øyeblikk imens panikken fremdeles rir meg er det min fars stemme jeg hører. ”Ikke skap deg.” ”Slutt å spill skuespill.” ”Ikke bli hysterisk.” ”Du greier å puste normalt om du vil.”

”Får. Ikke…”

Presser ordene frem mellom de grunne, rytmiske gispene

”Vanskelig. Å.”

Jeg blir sint, biter tennene sammen så pusten blir en hvesing, konsentrer meg, klarer å få ned noen dypere åndedrag.

”Vanskelig å. Puste normalt.”

Alt fokus går med på å trekke mellomgulvet lengre ned, sakte, rykkete slipper krampetaket. Noen sier noe om at pulsen min begynner å normalisere seg. Noen holder håndleddet mitt. Jeg føler meg svimmel, kvalm og fullstedig ubrukelig.

På ett eller annet tidspunkt har de to assisterende tannlegene forlatt rommet. Pusten min er fremdeles hikstete, jeg krøller meg sammen på siden i den nedfoldede tannlegestolen og gråter.

Ti år siden sist… Tenker jeg, og føler meg som om jeg har vært på sight seeing i fortiden.

Jeg skal dø

Jeg tenker på døden,
og det banale med kroppen min
allt kjøttet og beina
senene og invollene.

Jeg tenker på at jeg skal dø,
hvordan det er
en uomtvistelig sannhet
som jeg ikke
kan gjemme meg fra.

Jeg tenker på at tankene mine
skal stilne henn,
hvordan døden skal kvele dem.

Hvor lenge skal jeg dvele
før bitteheten slipper taket?

Mandagstanker på en fredag

Jeg dør sakte. Celle etter Celle tar kvelden, oppløses og føres vekk med blodet for å bli renset ut i nyrene. Jeg dør sakte. Med en total utbyttingsfrekvens på sju år er jeg per definisjon ikke det samme mennesket som jeg var da jeg var 18. Jeg dør i dette øyeblikket, så sakte at jeg tror jeg lever, imens jeg egentlig ikke er her lengre.

Puster inn, sakte. Kjenner på impulsene som forteller meg at mellomgulvet drar seg nedover, utvider lungene og drar en blanding av hovedsakelig nitrogen helt ut i de ytterste alveolene. Kjenner blodet suse og det nye oksygenet krible i det cellene takknemlig tar det til seg og går i gang med å omdanne det til karbondioksid.

Det slår meg at O2, blir til CO2, at luften renser meg mer enn den nærer meg. Det slår meg at C’en i CO2 er bæsjen til mitokondriene mine, karbondioksidet som med dødelig sikkerhet vil forgifte meg, om det ikke skilles ut i blodet, og så i lungene, ut halsen, ut nesen, kjærtegner overleppen.

Det får meg til å tenke på reklamen som flimrer foran øynene mine på tv’n. ”Motvirker oksidering og tidlig aldring av huden.”

Oksidering, det som får jern til å ruste og vin til å bli eddik… Og meg til å bli gammel, gammel og rynkete, for tilslutt å kollapse systemet i organismen min. Det som dreper meg, sakte, er det samme som tillater meg å leve.

Som jeg nevnte er ikke lengre kroppen min den samme som den var for syv år siden. Byggesteinene den besto av da, har blitt byttet ut med nye og de gamle har med stor sikkerhet spredd seg utover, særs gjennom kloakken, men også gjennom tissestopper i skogen og fuktigheten i åndedretten min; og så spytter jeg jo av og til på veien. Kloakken har dratt ut til havet og blitt spist av fisk og andre organismer i store blå. Krypa blir så spist av større kryp, og snart sitter molekylene som var med på å styre armen min i svømmeblæren til en ål på vei til Sargassohavet.

Jeg vet at kroppen min bare er mitt skall, at bitene i skallet lever evig; danser gjennom tiden i en kontinuerlig utbytting av energi i håp om å nå en ideell form. Men mine små byggesteiner vedrører meg ikke lengre, jeg kan verken kommunisere eller gjenkjenne dem. Jeg bare vet at de er der, rundt om kring i verden.

Og de molekylene som oppgjør min organisme i øyeblikket, mon tro hvor de har ferdes før de kom til meg, før de var agurken på skiva mi, før de satt fast på fluebeina som landet på isen i øyeblikket jeg ikke fulgte med. Mon tro om de har vært innom berømtheter som Laika, Cleopatra, eller Inkapyramidene. Mon tro om de har vært i jordens indre, på havdypene eller kanskje til og med i rommet. Og om de har vært der eller der, husker de noe, har de blitt påvirket på noen måte, kunne man målt det?

Med et lite innfall av ironi lurer jeg på om tankene mine er dype, eller rett og slett banale. Og så forandrer tankerekken seg. Og jeg blir opp i spørsmålet om hva en tanke egentlig er.

Kroppen min er per definisjon evig i egenskap av byggesteinene sine, men hvor blir tankene mine av? Når jeg tenker på å leve evig er det jo helst tankene mine jeg vil beholde, men er de egentlig noe å samle på? Minnene mine, kunnskapen jeg har samlet meg opp igjennom årene, er de egentlig mer en nips og arkiver, savner jeg egentlig noe jeg egentlig aldri hadde?

Det blir abstrakt, og kanskje en tanke mer banalt. Den eneste tiden jeg er sikker på at jeg eksisterer er nå. Og hvem er ”jeg” og hva er ”nå”? Hvorfor er jeg redd for å dø? Jeg er jo ikke i stand til å fatte et egentlig konsept av hva det vil si og ikke være noe mer. Vil det være som å sovne, som å besvime? Den samme redselen som lammer meg på stupetårnet, den samme svimmelheten piner meg i det jeg prøver å sno tankene rundt betydningen av død.

Jeg har jo allerede per definisjon dødd ca 3 ganger siden jeg ble født. Snart 4 ganger har cellene i kroppen min blitt skiftet fullstendig ut. Jenta som var redd for å dø da hun var åtte er her ikke lengre, hun har blitt vasket ut av systemet, sakte men sikkert. Bare genarven er igjen tilbake og bestemmer min fortsettelige form. Og ja selvfølgelig Kjønnscellene som ligger og håper på at de skal unnslippe kroppen min og bygge sin egen organsime en gang…