Vårens bugnende grøde

Da jeg var liten trodde jeg høsten var den eneste tiden for sanking og matauk. Bildet av høsten på kalenderen var et overflødighetshorn med korn, frukt og grønnsaker tytende ut. Etterhvert som jeg ble eldre oppdaget jeg at det finnes ting som kan spises i naturen om våren og sommeren også, men det var ikke før i år at jeg virkelig omfavnet kunnskapen, satte meg bedre inn i den og gikk ut for å lete.

Bak rekken med studentblokker på Sogn der jeg bor ligger det noen gamle gravhauger fra vikingtiden der trær, kratt og grønt får vokse i fred uten frykt for områdets gartner. I fjor plukket jeg brennesler der en gang, men det var sent på sesongen og jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre med dem.

I år har jeg fått mange fullgode middager ut av det sviende ugresset som en gang ble regnet blant de fineste legeplanter. Brennesle er en supergrønnsak, med 40% protein og mer jern og kalsium enn spinat, samt mye vitaminer. Ikke bare fyller den magen og gleder ganen, den dreper lysten på småspising og søthungeren resten av dagen også. Jeg merket det godt, for jeg blir ofte sugent på søtt, særlig på ettermiddagen.

Men det er ikke bare brennesla som kan spises med gunstighet og glede. Du kan spise skvallerkålen også. Jeg prøvde den for første gang i går og det smakte kjempegodt, selv om den var grovere å tygge enn brennesla. Neste gang skal jeg prøve meg med bare de unge bladene og ikke alle de store som jeg plukket nå, kanskje det blir mørere da, vi får se, det blir nå godt i alle fall.

Løvetann skal jeg prøve neste gang, den kan man bruke som rukola i salaten, men jeg er sikker på at det finnes mange andre oppskrifter også. Og så har jeg lest at man kan spise knoppene, man kan steke dem i sør og så skal de visst smake litt som sopp eller artisjokk.

Bringebærblader og markjordbærblader blir god te med påstått gunstige virkninger på omfanget og smertene ved mensen. Det akter jeg å finne ut om stemmer, så jeg jeg har begynt å tylle det i meg nå. Det smaker godt. Bringebærbladene har en fruktig smak som minner om bærsmaken, bare ikke så intenst eller så søtt.

Og det finnes sikkert enda mer der ute, bak der jeg bor, som bare venter på å bli oppdaget og nytt i det fine vårværet som går over til sommer. Ikke bare er det godt og næringsrikt, det er billig også. Det ville vært helt gratis om man ikke måtte bruke fett og/eller krydder når man tilbereder det. Bare krydderurtene på balkongen blir store nok, så blir det enda billigere også.

En innrømmelse av et selvbedrag - Spiseforstyrrelse

Jeg har prøvd å bortforklare det lenge, men jeg tror det er på tide at jeg innrømmer det for meg selv. Jeg har en spiseforstyrrelse. Jeg liker ikke ordet og vil mye heller formulere det som "et problem med mat", men herregud jeg kommer jo ingen veier om jeg skal fortsette med bortforklaringene.

Jeg bruker mat til å takle derpresjon og angst. Jeg spiser for å føle meg bedre. Jeg lever i perioder på snop fordi jeg føler at jeg fortjener det. Jeg føler det som om jeg 'må' ha det. Og når jeg er skuffet over meg selv nekter jeg meg å spise noen ting som helst, før jeg til slutt caver og spiser meg mett på potetgull. Jeg spiser mat jeg vet jeg blir dårlig av som brød og gjærbakst. Så det er en del ting som må jobbes med tror jeg.

Trøstespisingen har fulgt meg siden barndommen. Jeg brukte å stjele penger fra lommeboken til moren min for å gå i butikken og kjøpe snop. Eller jeg raidet sparebøssa til broren min, eller jeg stjal fra sjokoladeautomaten på skolen til moren min. Jeg forbinner mat med lykke og jeg tror det har mye med de tidlige årene å gjøre. Kroken under trappen på høyskolen der moren min gikk var ikke bare stedet jeg og diverse andre gjemte oss for å spise digg, det var også et sted å gjemme seg for å være i fred fra all dritten jeg måtte forholde meg til daglig.

Da jeg kom i puberteten ble jeg lubben, mer eller mindre over natten, jeg har strekkmerker på puppene og på rompa som fremdeles er godt synlige. Det var i perioden jeg var litt på kanten av virkeligheten fra før så jeg tror ikke jeg egentlig la merke til at det var noe som skjedde, jeg hadde alltid følt meg stygg og rar og ekkel, jeg la ikke merke til noe forskjellig i speilet. Med tanke på at jeg gikk fra å veie 50 kilo til 70 kilo på under ett år synes jeg i grunnen at det er merkelig. Men det skjedde vel relativt gradvis selv om det skjedde fort.

Når jeg ser på bilder av meg selv på den tiden ser jeg først en slank trettenåring rundt 17. mai og så plutselig en feit klump av ei jente om høsten. Det er mulig at det var året etter, men jeg husker ikke så mye fra de årene uansett. Men jeg vet jeg trøstespiste og jeg vet jeg skammet meg over det.

Grunnen til at jeg vet at jeg skammet meg selv om jeg ikke husker så mye av det er at jeg har et rimelig klart minne om at jeg som femtenåring bestemmer meg for at det er idiotisk å være sint på seg selv fordi man vil spise sjokolade. Jeg gjorde slik jeg av og til gjør og bestemte meg for å slutte. Jeg skulle slutte å skamme meg og jeg skulle slutte å synes at jeg var feit. Jeg sluttet og veie meg og konsentrerte meg om å finne pene ting ved speilbildet hver gang jeg så det.

Problemet med å "bestemme seg" for å slutte å skamme seg er at det er en relativt overfladisk måte å gripe saken fatt.

Jeg er 27 år nå, og jeg tror at jeg aldri egentlig sluttet å skamme meg. Jeg er 'flink' til å like kroppen min, men jeg vet at jeg ikke trives med formen den er i. Jeg har bare knyttet så jævlig mye stolthet i å overse det ubehaget. "Jeg er da ikke en slik som går rundt og bekymrer meg over utseendet og det jeg spiser". Sannheten er vel at jeg faktisk gjør begge deler, jeg bare pakker det inn i en pakke av apati og forholder meg til det på en utrolig lite konstruktiv måte. Jeg prøver også å late som om jeg ikke legger på meg av det jeg spiser, men det er ikke sant. Selv om jeg har gått ned i perioder må jeg stadig bytte opp et nummer i buksestørrelse.

Er det derfor det er så vanskelig å slutte å spise søtsaker i ukedagene? Er det kanskje en blanding av at jeg ikke vil innrømme at jeg synes det er problematisk, samt at jeg føler at jeg fortjener litt "lykke" når livet kjennes så gjennomført jævlig. Det er nesten så jeg griner meg i søvn over at jeg ikke ble en slank storrøykende alkoholiker i stedet. Æsj, vel jeg må jo få det ut :P

Men ting er jo ikke helt svart hvitt. Kjærligheten min til "matlykke" har jo etterhvert ledet meg til å oppdage et vell av sunne "matgleder" og jeg er rett og slett dritflink til å lage ordentlig, sammensatt og helsebringende mat til meg selv når jeg først setter i gang.

Derfor tror jeg det er utrolig kjempeviktig at jeg holder tungen rett i munnen og skiller mellom den salige gleden ved mat som metter sjelen, og den tomme, fortvilte lengselen etter å glemme meg selv som preger snopspisingen min.

Men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dette på ordentlig.

Jeg tror aldri jeg har innrømmet for noen før, ikke meg selv en gang, at kostholdet jeg har til tider bekymrer meg. Men nå har jeg vridd det ut av bitterheten, holdt det fast og naglet det til verdensveven. Slik er det. Det nytter ikke å diskutere det. Jeg har en spiseforstyrrelse.

Julekonfekt

Jeg er ikke akkurat noen matblogger, men det er mulig at jeg kommer til å bli det etterhvert :) Jeg er nemlig ganske keen på å dikte opp nye oppskrifter, eller bare prøve meg frem uten noen annen pekepinn enn visjonen om en slags smak eller tekstur.
Jeg får ikke sove så godt for tiden, så dette var det jeg gjorde i går natt.

Hovedbetanddelen her er hjemmelaget appelsinmarsipan med redusert melisinnhold. Jeg kuttet ut halvparten av melisen fra oppskriften etter råd fra en venninne og resultatet ble veldig bra, særlig for meg som ikke egentlig er så glad i sukker.

Den øverste sjokoladen med hjertene på er en daddel fyldt med marsipan og trykket med dronningsjokolade ispedd kokkosfett.

Så har vi to helt ordinære marsipankuler med nøtt, dyppet i sjokolade.

Den det står god jul på ble til ved kreativ bruk av rester. Jeg satt nemlig igjen med mye mer smeltet sjokolade enn ventet. Jeg fikk lyst til å helle det på former, men det tok nesten et kvarter med leting før jeg fant ut at jeg kunne bruke gamle te-lysformer :) Jeg smurte dem først innvendig med sjokolade og la dem et par minutter i fryseren. Så la jeg et lag med nougat og stakk tre hasselnøtter ned i den før jeg hellte en liten dæsj hvit sjokolade over. og så dekket jeg det hele med mørk sjokolade og la dem tilbake i fryseren igjen. Da de var stivnet tok jeg de siste restene av den hvite sjokoladen, fyldte på en frysepose og klippet hull i en tupp og skrev i vei.

De to siste er variasjoner av den samme ideen. Jeg kom på å bruke aprikos da jeg var på leting etter gode dadler og fornemmelsen av smakskombinasjonen satte tankene i gang. Jeg åpnet aprikosene som pitabrød og stappet først en klatt appelsinmarsipan nedi, så fyldte på med nougat, og til slutt dyppet jeg sårkanten i sjokolade for å skjule den. På denne måten vises mye av aprikosen fremdeles og oransjefargen er veldig delikat å se på. Jeg pyntet litt med små striper, men i etterkant tror jeg det kunne vært like fint å la være.

Siden jeg ikke tror på julegaver, men har stor tro på god mat, så er det mulig at enkelte vil få litt konfekt i en av disse dager. Det er ikke en julegave, det er en konfektgave. så det så.