Forjævlige drittdager

Jeg tror tidvis at jeg er e optimistisk og positiv person, men dette er nok ikke tilfellet, jeg bruker langt mer tid på å tenke på hvor vondt og jævlig jeg har det enn å fundere over herligheten ved livet. Nå skal jeg ikke være urettferdig, jeg er flink til å nyte øyeblikket for det det er verdt, det er bare det at øyeblikk raskt kan ha passert og så er man inne i den grå suppa av kjiphet igjen.

En av dem som bor på gangen forbinder meg med en bestemt setning så mye at hun tenker på meg hver gang hun sier det selv. "Jeg er litt sliten." Jess, det er litt av et trademark, men sånn er livet, jeg er ikke i stand til å juge når folk spør meg hvordan det går, samtidig er jeg ikke villig til å utlevere meg fullstendig, så jeg svarer det selvsamme "Jeg er litt sliten, men ellers går det bra." Fisker jeg etter sympati? Av og til tror jeg at jeg gjør det, men jeg liker jo ikke sympati en gang, så sannheten er vel heller at jeg prøver å unnskylde meg indirekte for at jeg ikke er så flink med oppvask og vaskeuker. Når jeg tenker etter for hvordan det faktisk er, så har jeg i grunnen ingen ting å unnskylde, enten klarer du det eller så klarer du det ikke og om ingen klager så har du ikke gjort noe galt heller.

Det hele minner meg om en episode da jeg var rundt 16-17 eller noe, det var tidlig om morgenen 24 desember, julaften med andre ord selv om jeg har vanskelig med å kalle det aften når det tross alt var om morgenen. I alle fall hadde jeg vært syk hele kvelden med både oppkast og diare, takknemlig for å ha mitt eget bad der jeg bodde hos faren min for jeg ble jo tross alt tvunget til å bli der inne hele natten.

Så sitter jeg der redusert, matt og dødtrøtt i sofaen og er glad for at jeg ikke lenger har noe inne meg som jager etter å komme ut, og så begynner husets øvrige beboere å stå opp rundt meg. Det er morgenen på julaften og huset er fremdeles ikke vasket ferdig eller satt i stand for anledningen, så folk har det rimelig travelt. Jeg også selvfølgelig, jeg har også en liten liste med ting jeg er ansvarlig for, men jeg er syk og jeg blir sittende på sofaen og henge med hodet litt lengre enn stressende voksne hadde sansen for. Faren min spør meg hvorfor jeg ikke er i gang enda og jeg løfter hodet og ser på ham, forsøker å se ut slik jeg føler meg og jeg føler meg jævlig. "Jeg er litt sliten." sier jeg, jeg sier det forsiktig med lav stemme, som om jeg tilstår å ha stålet noe. Jeg får en skarp oppstramming tilbake og en påminnelse om arbeidsoppgavene mine. Kvalm og svimmel reiser jeg meg og setter i gang.

Hvorfor sa jeg det ikke bare som det var? Hvorfor sa jeg ikke at jeg ikke hadde sovet en time om natten, at jeg hadde spydd og det som verre var til selv magesyren lot vente på seg? Svaret på det er sammensatt, for det første hadde jeg ikke feber, det store hellige beviset på at du faktisk er syk og ikke bare later som. Etter et par år med kuing trodde jeg vel på det selv også, jeg tror vel kanskje på det fremdeles.

Men den andre halvdelen av sannheten var at jeg ville at han skulle se at jeg var utslitt, jeg ville at han skulle se meg og forstå uten at jeg trengte å si noe. Det er kanskje en urimelig tanke, men slik var det. Om jeg ikke så sliten og syk ut den morgenen så tror jeg aldri jeg har sett syk ut noen sinne.

Så jeg vet det er patetisk og selvmedlidende, men om du noen gang spør meg om hvordan jeg har det og jeg svarer som ovenfor at jeg kanskje "er litt sliten" eller at jeg "føler meg litt svimmel" eller at jeg har det "sånn passe", så betyr det alltid og ufravikelig at livet mitt er det kjipeste som finnes og at jeg ikke har peiling på hva jeg skal gjøre med det og at jeg har lyst til å dø. Vel, stryk det siste, jeg har jo ikke lyst til å dø, det høres bare av og til litt lettere ut enn å leve. Stor forskjell.

Jeg vet ikke hva jeg driver på med for tiden, alt flyter og alt oppløses og filtres sammen.

Er denne følelsen av mangel på kontroll en illusjon for å ta brodden av realiteten ved at det gang på gang er mine egne valg som fører meg dit jeg er?

Vel, det finnes valg og så finnes det reelle valgmuligheter. Enten så klarer du det i dag eller så klarer du det ikke i dag. Og om du ikke klarer det i dag så har du ikke gjort noe galt, du har ikke vært kjip, unnasluntrende eller lat. Det finnes bare virkleligheten her og nå, drømmeideen om det der og da der alt er anderledes, den kan ikke annet enn å gi deg dårlig samvittighet til ingen nytte.

Akkurat nå er dette en forjævlig drittdag.

overgrep og lojalitet

***korrigerende bemerkning, per 19/11.* Jeg har fått reaksjoner på at denne posten kan virke uheldig svertende på personer jeg ikke har noe ønske om å sverte. Jeg vil presisere at jeg aldri seriøst har vurdert at det er faren min som har forgrepet seg på meg, selv om det har vært vanskelige perioder der jeg har vært usikker på grunn av at jeg har erfart at jeg i andre tilfeller har greid å fortrenge ting. Når alt kommer til alt vet jeg at jeg som liten jente aldri syntes det var ubehagelig at faren min klemte meg eller hadde meg på fanget, det var trygge opplevelser for meg. Etter den mislykkede 'terapien' jeg ble utsatt for ble jeg riktignok engstelig, men jeg ble riktignok engstelig for de aller fleste etter det.
For å presisere videre er tilfellene jeg beskriver sammenblandinger av forskjellige ting som har hendt meg og forskjellige personer, jeg ønsker å beskrive hvordan jeg har hatt det, ikke å henge ut enkeltpersoner. Når det er sagt lar jeg teksten stå slik den er under og håper at folk kontakter meg og spør om de blir usikre i stedet for å gå rundt og tenke sitt. ***


Selv når jeg tenker tilbake på det nå, min tidlige barndom, tar jeg meg selv i å tenke at det ikke var så ille. Han slo jo ikke så hardt, jeg ble jo ikke varig skadet av det. Det var jo ikke ordentlige overgrep, for jeg var jo glad i ham, ikke sant. Og han prøvde jo ikke å drepe meg på ordentlig.

Det er så mange ting jeg ikke får meg til å skrive fordi jeg vet jeg blogger under fullt navn, men også fordi jeg heller ikke klarer å peke den fingeren. Jeg er fanget opp i et edderkoppnett av falske lojaliteter og jeg lar meg selv ta støyten gang på gang.

Jeg klarer ikke å vri hodet dit, jeg har et blindfelt som nekter meg å se det. Jeg nekter, jeg nekter, jeg nekter. Men hvis ingen er den skyldige, hvem har da skylda?

Hvor kom det i fra? Følelsen av å være skitten, selvmordstankene, panikkangsten? Jeg nekter å tro at det var ham. Jeg nekter, jeg nekter, jeg nekter.

Pedagogen skrev: «grunn til mistanke om seksuelle overgrep.» og moren min trodde på henne, et øyeblikk. Hva var det som ble knust i det øyeblikket, var det familien vår, eller var det løgnene? Jeg nektet i alle fall. Nektet til jeg lukket meg inn i meg selv, ble utvist av skolen fordi jeg ikke møtte opp, fordi jeg lå hjemme og forsøkte å sove, fordi jeg forsøkte å forsvinne.

Jeg prøver fremdeles å nekte for det, jeg har god trening, god trening i å skylde på meg selv. Hvordan skal jeg ellers forklare at alle hatet meg, at jeg ikke hadde noen venner, at jeg ikke fikk til å leke med andre barn uten at noe ble feil. Det var et eller annet motbydelig ved meg. Den innsikten ligger så utrolig godt innprentet, den forfulgte meg opp gjennom ungdomskolen og videregående. Ikke så rart, tenker jeg innimellom, all den sorgen, all den bitterheten og det innestengte kvalte raseriet, ikke rart folk ble ubekvemme. Og den nesten nevrotiske forståelsen av intimitet som noe seksuellt, som igjen var noe ubehagelig, som jeg prøvde å unngå for alt i verden.

Jeg greier ikke å forstå meg selv uten å passe inn seksuellt overgrep i forklaringen. Herregud, jeg greide jo ikke en gang å holde lillebroren min da han var baby og jeg femten uten at følelsen av øm kjærlighet ga meg fullstendig fobisk angst for at jeg hadde pedofile tendenser. Hvilket ikke er tilfellet bare for å understreke det. Men jeg lurer på hvor assosiasjonen kom fra, og hva nøyaktig følelsen av å holde den varme lille kroppen egentlig ga assosiasjon til. Fornemmelsen av at nærhet er noe farlig, noe som kan skifte karakter.

Men jeg nekter altså, jeg nekter til jeg blir blå.

Og jeg er alt for flink til det. Da jeg var rundt sytten fant jeg tilfeldigvis et gammelt brev fra barnevernspedagogen blant min fars papirer, jeg skjønte det ikke først. Jeg hadde jo aldri gått til pedagog som liten? Men det kom sivende tilbake i kalde drypp sammen med minnet om hvordan jeg viser pedagogen hvordan den lille maurslukeren straffer den dumme lille kua med å voldta henne fordi hun er så stygg. Jeg husket at jeg en gang greide å klatre ut på taket i panikk fordi jeg ikke ville svare på spørsmålene hennes.

Hvis jeg klarte å glemme og fortrenge slike ting, hva annet har jeg klart å gjemme for meg selv?

Så jeg graver og graver og graver, prøver å komme til bunnen av meg selv. Men jeg steiler.

Jeg steiler ved de vage minnene mine om at jeg er glad for at det er meg han tar på, at det er noe vi har sammen. Jeg nekter, jeg nekter, jeg nekter. Det var ikke sånn det var, jeg er jo glad i ham, han er ikke sånn. Hvordan kan jeg være så ubehagelig og slem mot noen som hadde det like ille, nei verre enn meg selv?

Dessuten er det jo så utrolig viktig å tilgi. Det visste jeg allerede som barn, jeg skulle ikke sladre, jeg skulle ikke klage og jeg skulle tilgi. Og det var viktig å være helten. Og som helten tok jeg lett på meg å bære alt alene.

For en motbydelig liten martyr jeg er. Det er bare det at når en først er spikret opp på det jævlige korset, så er det litt vanskelig å komme seg ned igjen uten hjelp. Og jeg. Jeg nekter tydeligvis.

Mandagstanker på en fredag

- Husker du hva jeg ba deg om å gjøre?
Lammet av skrekk og angst nekter hjernen min å koble. Prestasjonsangsten og panikk kverner seg sammen til en uløselig knute under det grønne klede. Han spør meg igjen, litt utålmodig. Jeg kjenner at tårene for alvor begynner å presse seg ut av de sammenknepne øynene mine, såre lyder tvinger seg ut av halsen, hendene beveger seg fra fanget opp til munnen, kroppen begynner å riste.

Tannkirurgen drar den lille operasjonsduken burt fra ansiktet mitt, men jeg har allerede begynt å hyperventilere. Noen ber meg om å puste rolig, jeg greier ikke å kontrollere pusten godt nokk til å fortelle at det ikke går. Kroppen knyter seg og oksygenoverskuddet begynner å gjøre meg svimmel, hjernen min forsøker å slå seg av, nekter å forholde seg til det som skjer.

På dette tidspunktet er jeg mer skamfull enn redd, nederlaget er totalt, jeg er redusert til en hysterisk gråtende muskelknute, til et svakt ødelagt menneske. Et kort øyeblikk føles det ut som om hyperventileringen skal kvele til bevisstløshet, men trangen til å bevare en siste rest av verdighet holder meg igjen.

Et kort øyeblikk imens panikken fremdeles rir meg er det min fars stemme jeg hører. ”Ikke skap deg.” ”Slutt å spill skuespill.” ”Ikke bli hysterisk.” ”Du greier å puste normalt om du vil.”

”Får. Ikke…”

Presser ordene frem mellom de grunne, rytmiske gispene

”Vanskelig. Å.”

Jeg blir sint, biter tennene sammen så pusten blir en hvesing, konsentrer meg, klarer å få ned noen dypere åndedrag.

”Vanskelig å. Puste normalt.”

Alt fokus går med på å trekke mellomgulvet lengre ned, sakte, rykkete slipper krampetaket. Noen sier noe om at pulsen min begynner å normalisere seg. Noen holder håndleddet mitt. Jeg føler meg svimmel, kvalm og fullstedig ubrukelig.

På ett eller annet tidspunkt har de to assisterende tannlegene forlatt rommet. Pusten min er fremdeles hikstete, jeg krøller meg sammen på siden i den nedfoldede tannlegestolen og gråter.

Ti år siden sist… Tenker jeg, og føler meg som om jeg har vært på sight seeing i fortiden.

Rettskrivingen min er en skam!

Rettskrivingen min er en skam! Jeg blør på hjernen når jeg ser mine egne patetiske skrivefeil etter at jeg har lagt noe ut på nettet. Særlig når jeg kommenterer på andres poster. Og særlig, syndens forbannet, når jeg retter på rettskrivingen til andre med noe som er feil, eller enda feilere. Noen ganger er det ikke en gang noe feil med dem jeg retter på i utgangspunktet.

Hvor kjøper man egentlig impulskontroll?

Er det noen som vil bli sekretæren min?

Øh, nå skal jeg bare gå hjem og gremmes.