Mandagstanker på en fredag

Jeg dør sakte. Celle etter Celle tar kvelden, oppløses og føres vekk med blodet for å bli renset ut i nyrene. Jeg dør sakte. Med en total utbyttingsfrekvens på sju år er jeg per definisjon ikke det samme mennesket som jeg var da jeg var 18. Jeg dør i dette øyeblikket, så sakte at jeg tror jeg lever, imens jeg egentlig ikke er her lengre.

Puster inn, sakte. Kjenner på impulsene som forteller meg at mellomgulvet drar seg nedover, utvider lungene og drar en blanding av hovedsakelig nitrogen helt ut i de ytterste alveolene. Kjenner blodet suse og det nye oksygenet krible i det cellene takknemlig tar det til seg og går i gang med å omdanne det til karbondioksid.

Det slår meg at O2, blir til CO2, at luften renser meg mer enn den nærer meg. Det slår meg at C’en i CO2 er bæsjen til mitokondriene mine, karbondioksidet som med dødelig sikkerhet vil forgifte meg, om det ikke skilles ut i blodet, og så i lungene, ut halsen, ut nesen, kjærtegner overleppen.

Det får meg til å tenke på reklamen som flimrer foran øynene mine på tv’n. ”Motvirker oksidering og tidlig aldring av huden.”

Oksidering, det som får jern til å ruste og vin til å bli eddik… Og meg til å bli gammel, gammel og rynkete, for tilslutt å kollapse systemet i organismen min. Det som dreper meg, sakte, er det samme som tillater meg å leve.

Som jeg nevnte er ikke lengre kroppen min den samme som den var for syv år siden. Byggesteinene den besto av da, har blitt byttet ut med nye og de gamle har med stor sikkerhet spredd seg utover, særs gjennom kloakken, men også gjennom tissestopper i skogen og fuktigheten i åndedretten min; og så spytter jeg jo av og til på veien. Kloakken har dratt ut til havet og blitt spist av fisk og andre organismer i store blå. Krypa blir så spist av større kryp, og snart sitter molekylene som var med på å styre armen min i svømmeblæren til en ål på vei til Sargassohavet.

Jeg vet at kroppen min bare er mitt skall, at bitene i skallet lever evig; danser gjennom tiden i en kontinuerlig utbytting av energi i håp om å nå en ideell form. Men mine små byggesteiner vedrører meg ikke lengre, jeg kan verken kommunisere eller gjenkjenne dem. Jeg bare vet at de er der, rundt om kring i verden.

Og de molekylene som oppgjør min organisme i øyeblikket, mon tro hvor de har ferdes før de kom til meg, før de var agurken på skiva mi, før de satt fast på fluebeina som landet på isen i øyeblikket jeg ikke fulgte med. Mon tro om de har vært innom berømtheter som Laika, Cleopatra, eller Inkapyramidene. Mon tro om de har vært i jordens indre, på havdypene eller kanskje til og med i rommet. Og om de har vært der eller der, husker de noe, har de blitt påvirket på noen måte, kunne man målt det?

Med et lite innfall av ironi lurer jeg på om tankene mine er dype, eller rett og slett banale. Og så forandrer tankerekken seg. Og jeg blir opp i spørsmålet om hva en tanke egentlig er.

Kroppen min er per definisjon evig i egenskap av byggesteinene sine, men hvor blir tankene mine av? Når jeg tenker på å leve evig er det jo helst tankene mine jeg vil beholde, men er de egentlig noe å samle på? Minnene mine, kunnskapen jeg har samlet meg opp igjennom årene, er de egentlig mer en nips og arkiver, savner jeg egentlig noe jeg egentlig aldri hadde?

Det blir abstrakt, og kanskje en tanke mer banalt. Den eneste tiden jeg er sikker på at jeg eksisterer er nå. Og hvem er ”jeg” og hva er ”nå”? Hvorfor er jeg redd for å dø? Jeg er jo ikke i stand til å fatte et egentlig konsept av hva det vil si og ikke være noe mer. Vil det være som å sovne, som å besvime? Den samme redselen som lammer meg på stupetårnet, den samme svimmelheten piner meg i det jeg prøver å sno tankene rundt betydningen av død.

Jeg har jo allerede per definisjon dødd ca 3 ganger siden jeg ble født. Snart 4 ganger har cellene i kroppen min blitt skiftet fullstendig ut. Jenta som var redd for å dø da hun var åtte er her ikke lengre, hun har blitt vasket ut av systemet, sakte men sikkert. Bare genarven er igjen tilbake og bestemmer min fortsettelige form. Og ja selvfølgelig Kjønnscellene som ligger og håper på at de skal unnslippe kroppen min og bygge sin egen organsime en gang…