Sunday, January 11, 2009

Virkelighetens brutale poesi

Natt til søndag ble et menneskes liv brått og blodig forandret, kanskje for alltid.

Det er natt til søndag og jeg får ikke sove, faktisk har jeg ikke fått sove så godt i det siste, så jeg er oppe og ser på film. Filmen jeg ser på heter "birds of america" og handler om en søskenflokk som mistet faren sin da de var yngre fordi han falt ut fra et vindu i andre etasje og landet på hodet.

Jeg er tørst så jeg setter filmen på pause og går ut på kjøkkenet for å hente meg et glass vann. Filmen hat fått meg til å tenke på min egen oppvekst, så da jeg synes jeg hører stemmen til broren min rope navnet mitt, tror jeg først det er en blanding av søvnmangel og påvirkning fra filmen.

Men jeg hører det igjen, det hører kliss likt ut som storebroren min da han var liten, han roper på meg fordi han trenger meg. Det er sikkert bare noen andre som ser på film tenker jeg for meg selv. Da jeg kommer tilbake til rommet mitt hører jeg bedre. Det høres nå mest ut som noen ravende fulle folk utenfor vinduet mitt som ikke klarer å bruke nøkkelkortet.

Jeg bor i en studentby. Bråk fra fulle mennesker er ikke uvanlig, særlig ikke natt til søndag. Det er nesten som om jeg forventer å bli forstyrret slike netter, ettersom jeg liker å sove med vinduet åpent. Så jeg blir først irritert. Kan ikke folka på gangen hans hjelpe ham da? Folka i blokka hans, for han står jo ikke utenfor inngangen til min?

Men han roper ikke 'let me in'. Han roper 'help', og han roper det igjen og igjen. Det er redsel i stemmen hans, desperasjon, uansett hva som hender der ute, så er det alvorlig. Jeg tar på meg ulltøfflene mine, slenger jakken over pysjen og tasser ut. Uansett om det bare er en stakkars drita faen, tenker jeg, så fryser han i hjel om han sovner der ute nå. Jeg tar med mobilen så vi kan prøve å ringe etter vaktmester om han har låst seg ute, i verste tilfelle, tenker jeg, så kan han få sove på sofaen på kjøkkenet til i morgen.

Da jeg kommer rundt hjørnet ser det ut til å være verste tilfelle, en mann ligger på bakken ved husveggen, under balkongene. Jeg går bort til han og sier at han ikke kan ligge her, imens jeg prøver å se for meg hvordan jeg skal klare å dra den store kroppen inn i hus. Jeg prøver på engelsk imens jeg kneler ved ham og legger en hånd på skulderen hans. Alt jeg får til svar er 'ambulance, please call an ambulance'.

Jeg ser blodet på bakken rundt hodet hans omtrent samtidig som han begynner å forklare at han har fallt. Han har fallt fra tredje etasje. Han vil gjerne at jeg ringer etter en ambulanse. Så jeg opp med telefonen, og får så momentant jernteppe på nødnummeret at jeg må ringe 1881 for å få det riktig. Autopiloten går behagelig imens jeg ramser opp relevant informasjon i riktig rekkefølge til damen på nødhjelpsentralen, men hun høres mer trøtt og irritert ut enn imponert. 'hva er det som har skjedd nøyaktig?' med stemme som egentlig spør mer om 'det nå egentlig er så alvorlig'. 'hør, det pulser blod ut av hodet på fyren.' sier jeg med min mest rolige og saklige stemme. 'ok ok, en ambulanse er på vei.' Jeg synes hun er uansvarlig som ikke dobbeltsjekker adressen, men hun kan vel jobben sin bedre enn jeg.

Jeg legger jakken min over ham, kneler ned og holder hånda hans. Han er redd for at han kanksje er lam, men jeg spør om han kan kjenne hendene mine, og det kan han. Og så klyper jeg ham litt i den ene foten, og så er vi glade sammen fordi det tross alt betyr at han ikke blir paralysert. Jeg vitser om at jeg trodde han bare var en fyllik, og smiler imens jeg ser på den rytmiske lille pulsen i blodet som pippler frem fra bakhodet hans.

Ansiktet hans er skjult av den ene armen, og jeg vil ikke flytte på den fordi jeg er redd for å komplisere eventuelle ryggbrudd, så jeg vet ikke hvordan han ser ut. Det faller meg heller ikke inn å spørre hva han heter, hvor han kommer fra, eller hvor gammel han er. Kanskje det er en del av underbevisstheten min som prøver å holde ham anonym? For en del minutter kunne han gjerne vært den arketypiske skadde fremmede der han ligger, alt jeg vet om han er at han trenger meg og at jeg er 100% fokusert på å være der for ham.

En fremmed går forbi oss bak meg, stopper opp og kommer tilbake, og viser seg å ikke være så fremmed allikevel. De to bor nemlig på samme gang. De har bare hilst på hverandre en gang, så alt han vet er at han kommer fra amerika, at han nettop har flyttet inn, og at faren hans skal bo der i helga. 'Do you want me to get your dad?' Spør han, men den falne tror kanskje faren hans sover, dessuten er han mer keen på å vite om ambulansen kommer snart.

Spør han hvor han har vært ute for å få ham til å tenke på andre ting, og fortsetter å spørre om ting for å få tiden til å gå. Han husker hva slags musikk de spilte på Blå. Jeg tar det som et tegn på at hodet hans foreløpig er ok, tross blodtapet. Og så er plutselig ambulanse, politi og følgebil der.

Jeg avgir forklaring, med den begrensede informasjonen jeg kan, jeg tror han mente at han datt ned fra balkongen, men han sa noe om et tre også, jeg er ikke helt sikker. Jeg fryser, og nå som jeg kan gi ifra meg ansvaret for situasjonen blir jeg plutselig uvel og frastøtt av blodet. Jeg innbiller meg at jeg kommer til å se hjernemasse om jeg ser direkte på hodet hans, og fester blikket mekanisk på den ene politibilen. Men jeg ser ansiktet hans da de vender ham over på båren, og jeg er overasket over hvor ung og uskyldig han ser ut. Et pent, nesten vakkert ansikt, grimet av skitt, svette og blod.

Han som bodde på gangen hans gikk for å hente faren, men de kom seg ikke ut igjen før ambulansen var dratt. Heldigvis fikk han skyss med følgebilen som også skulle ned igjen. Jeg utvekslet telefonnummer med gangkompisen, Jørn før jeg gikk hjem igjen.

Og så spillte jeg tetris før jeg la meg fordi jeg hadde lest et sted at det hjalp mot traumer.

Bristninger på tre nakkevirvler, hevninger ved ryggrad, delvis tap av følelse på venstre side, traume mot hode. De opererte ham nå på søndag og på mandag skal de sette inn titanskruer. I beste tilfelle kan han slutte med nakkekrage om tre måneder. I morgen skal jeg besøke ham og farens hans på sykehuset.

Men så langt er det mest ironiske poetiske ved hele greia at alle vennene hans kjenner meg igjen som hun der hjelpsome dama som jobber på Rema. Det er meg, jeg gir råd om pizzaost og ringer etter ambulanser midt på natten...

7 comments:

Astrid said...

Så godt å vite at det faktisk finnes folk som deg igjen der ute i den store, vide verden! I en tid hvor mange går forbi folk som ligger nede rett foran de på gata, tråkker over og rister på hodet - så tok du faktisk på deg litt klær og gikk ut for å sjekke hva som skjedde. Det er MANGE som ikke ville gjort det, ville spart seg selv for evt problemer. Enda godt du gjorde som du gjorde, det var nok uvurderlig hjelp for den amerikanske studenten. Men for en tøff historie! Håper det går bra med han - og med deg.

Martine Votvik said...

Jeg besøkte ham på sykehuset i dag og ting går mye bedre. I går drev de å snakket om at han kanskje måtte bolte sammen alle halsvirvlene med titaniumskruer, men i dag viste det seg at de ikke trenger å bolte i det hele tatt. Stakkars fyren er ganske hoven og dopa nå :) Han kommer til å være på ullevål i over en uke nå, så jeg kommer sikkert til å besøke ham igjen. Ganske kul fyr, og han studerer det samme som jeg er i ferd med å begynne på.

Virrvarr said...

Nå måtte jeg gråte, Martine. Du er en fining. Jeg håper han blir bra igjen.

Martine Votvik said...

Det ser veldig bra ut foreløbig. Det eneste de er virkelig bekymret for er at han fremdeles ikke har full følelse i venstresiden av kroppen. Men som faren hans sa, det er allerede et mirakel at han lever.

Faren hans gav meg nummeret til moren hans i dag og jeg ringte henne over skype for å fortelle henne at jeg hadde besøkt ham på sykehuset og at han var i godt humør. Så Jævlig det må være å befinne seg på andre siden av jordkloden når noe sånt skjer med sønnen din. Men det var litt awkward å bli takket så inderlig, jeg vet ikke helt hva jeg skal svare, det er jo sønnen hennes, så jeg kan ikke si "it was nothing." Kanskje jeg stresser over unødvendige ting?

Men jeg syntes det var litt synd at jeg ikke kunne fortelle henne om ansiktsuttrykket Lukas hadde da kompisen hans sa han hadde full kontroll på hjemmebryggeriet. Det var det mest lettede smilet jeg har sett på lenge :)

nessie said...

Så bra at det finnes folk som tar ansvar! Lot meg inspirere til å legge inn nødnummerene på mobilen, selv om jeg har pugget dem så er det verre når en er i en slik situasjon. Litt underlig at min superduperavanserte smartmobil ikke har ordet 'sykebil' i ordboken..

Brann: 110
Politi: 112
Sykebil: 113

112 kan en ringe verden over, selv om en ikke har penger på kontantkortet, en trenger ikke en gang sim-kort.

Martine Votvik said...

Åh, det med sånt europanummer har jeg fundert litt på i det siste :) Og jeg skal lagre det på mobilen jeg også, så slipper jeg jernteppe en gang til.

Men la oss håpe det ikke blir en gang til.

Martinius Karlsen said...

Veldig bra skrevet :)