Hvorfor jeg blogger med fullt navn

Nok en gang har en post hos Iskwew minnet meg på å skrive om dette. Som et raskt blikk på mine seneste innlegg på bloggen min illustrer skriver jeg om sårbare og utleverende ting her. Så hvorfor beskytter jeg ikke identiteten min med et nick? Hvorfor utsetter jeg meg for mulige fremtidige konsekvenser på denne måten?

Det er ikke bare et svar på dette spørsmålet, men skal jeg begynne et sted kan jeg begynne med to av beveggrunnene jeg hadde for å starte opp denne bloggen i utgangspunktet. 1. Den var ment som en skriveøvelse. 2. Den var ment som en utforskning av grensene for hva jeg synes det er greit at hogges inn i cyberspace for uoverskuelig fremtid, for alles potensielle åsyn.

En utdyping av den første grunnen, skriveøvelsen. For meg handler dette ikke bare om å øve meg på å uttrykke meg bedre, men også om å utforske hva jeg egentlig prøver å uttrykke. Og på den måten å rydde opp i og klargjøre mine egne holdninger, tanker og ideer.

Når det gjelder punkt nummer to så har det en vag bismak av masochisme, fordi det er meningen at det jeg skriver skal presse grensene for det jeg synes det er greit å blottlegge. Og hva er så hensikten med det egentlig? Det igjen handler om ansvar, for jeg visste hele tiden at jeg kom til å begynne å skrive om problemene mine og fortiden min. Jeg hadde ikke lyst til å glemme at det jeg skrev kunne spores tilbake til meg, så jeg bestemte meg for å glemme den illusjonen først som sist.

Dette gjør blant annet at det er tusen ting jeg ikke skriver om her. Jeg vet at jeg er inne i en prosess der jeg prøver å bearbeide mye gammel dritt. Med et nick kunne det kanskje bli fristende en dag å skrive litt for detaljert, kanksje det ville være mulig å kjenne igjen noen jeg skrev om, kanskje jeg skrev noe som svertet den personen på en måte som ville ødelegge livet deres. Eller i det minste ødela all mulighet til forsoning.

Jeg var inne i en veldig sint periode da jeg fikk dette behovet for elektronisk utlevering. Jeg startet opp to anonyme blogger før denne, og opplevde med begge at for mye destruktivt sinne fikk brenne uten kontroll, det var ikke særlig konstruktivt heller.

Så jeg sa til meg selv. «Barnebarna mine kan få trøbbel på skolen om noen printer ut deler av bloggen min, det er spennvidden av konsekvensene.» Og det er det jeg prøver å ha i bakhodet hver gang jeg skriver. Det finnes folk jeg gjerne skulle korsfestet til verdensveven, men det handler ikke bare om dem, det handler, for eksempel, om barna deres også.

Så jeg rydder i motivene mine, jeg er ute etter å finne ut av meg selv, ikke skade andre. Og jeg innrømmer at dette ikke alltid er lett, og jeg innrømmer at jeg av og til tøyer grensene her også. Her om dagen fikk jeg en sms fra en bekymret og opprøret slektning som hadde lest hva jeg skrev i det siste. For henne var ikke det jeg skrev like anonymt som det vil være for de fleste andre. Henne skylder jeg en lang oppklarende samtale med langt flere detaljer enn jeg noen gang ville drømt om å utlevere her.

Men det var en påminner. En påminner om at det ikke bare er en grå masse av bekjente, ukjente og fremtidige arbeidsgivere der ute som leser bloggen min. En del av dem som leser dette er også mennesker som er oppriktig glade i meg og som jeg ikke alltid deler slike tanker med av grunner som for eksempel at jeg ikke vil bekymre dem eller plage dem. Men de er der de også og for meg kan det tidvis være verre å takle akkurat det enn at mengder med stumme, fordømmende fremmede synes jeg høres ut som en ustabil, sutrete dust.

Så der har dere det. Navnet mitt er filteret som siler ut all den destruktive dritten jeg ellers ville kommet til å skrive. I stedet får dere den vassne emo-suppa jeg vet jeg kan stå for selv om Dovre faller. Jeg kan i det minste stå inne for motivene jeg har med det per i dag, om alt annet skulle snus på hodet.

...og så er det blackmailing av meg selv for at jeg aldri skal tørre å gi meg...

Vil ikke være fattig

Det er Blog Action Day 08 og det handler om fattigdom.
Jeg leste nettopp bidraget til Virrvarr og fikk lyst til å bidra litt selv.

Det er tungt å innrømme det, men jeg er fattig. Selv så overbevisende jeg forteller meg selv at jeg ikke sulter i hjel. Så betyr ikke det at ting er toppen heller.

Jeg satt og grein i dusjen i september, etter å ha tvunget meg selv til å gå til postkassen jeg hadde skydd som pesten i to uker fordi jeg visste hva som ventet. Jeg satt og grein fordi jeg var sliten fordi jeg var i en slags jobb for første gang siden desember i fjor og fordi jeg forholdt meg til et pensum på 40 studiepoeng samtidig. Jeg grein fordi jeg var sulten, fordi småpengene jeg hadde måtte vare til oktober og jeg i grunnen ikke hadde råd til mat. Jeg grein fordi jeg var redd, fordi jeg ikke hadde penger til å betale husleien. Jeg hadde ikke penger til noen av regningene i grunnen, ikke engang den på 121,- fra skattekontoret. Jeg grein fordi jeg visste at jeg var en idiot som hadde ordnet elendigheten for meg selv. Og jeg grein også fordi jeg visste at jeg kom til å klore meg ut av det på egenhånd, koste hva det koste ville, bare for å slippe å forholde meg til systemet, og andres mulige medlidenhet. Det er jo meningen at man skal klare seg selv.

Jeg begynte å studere i januar, da jeg egentlig skulle gått sykemeldt, og har levd på siste lønningen og sommerpengene som ble utbetalt samtidig helt frem til nå. Jeg mangler fremdeles 7 studiepoeng før jeg kan få studielån, men jeg nekter selvfølgelig i kjent stil å forholde meg til det på en måte som gjør at jeg spør om hjelp.

Jeg har tatt meg selv i å tenke på det mange ganger i det siste, at om det plutselig blir for mye for meg, så er det ingen som kommer til å oppdage det. Det finnes ingen systemer der ute som merker at Martine som gråter i dusjen ikke greier å bite sammen tennene nok en gang og komme seg opp fra gulvet. Like lite som det finnes et system som oppdager at Martine ikke har hatt reell inntekt på over et halvt år og oppsøker henne for å spørre hvordan ting egentlig fungerer økonomisk for tiden.

Okay, jeg innrømmer det jeg har prøvd det, jeg har ringt til sosialkontoret og spurt hvordan jeg måtte gå frem for å få støtte, eller mer ordrett «Jeg har ikke penger til mat, hva gjør jeg nå?» Men spørsmålene jeg fikk tilbake ble for mye for meg, jeg begynte å jatte med og kunne ikke få lagt på fort nok. For selvfølgelig overlever jeg. Jeg overlever mens jeg griner av utmattelse i dusjen og formaner meg selv om at det faktisk får noen penger neste måned, det blir sikkert bedre da. Penger til noen av regningene i alle fall, men mat? Det hadde jeg ikke oversikt over.

Det finnes ikke noe magisk system som oppfatter at jeg ikke har spist et ordentlig måltid på en uke og oppsøker meg for å spørre meg om det går bra med meg. Like lite som det finnes noe system som oppdager at jeg ikke har sovet ordentlig heller på grunn av bekymringer som også handler om hvor mye jeg skal tørre å jobbe for å samtidig ha tid til studiene.

Jeg har ikke en gang råd til pensum, er jeg en idiot som prøver? Jeg trenger bare 7 studiepoeng ikke 40. Natt til tirsdag ligger jeg og stirrer i taket imens tiden for innlevering av mappeeksamen tikker ut, sakte men sikkert. Jeg kunne tatt et krafttak de siste fire dagene, men det var ikke noe igjen å ta av, jeg prøvde, men hodet skrek til meg. NEI, NEI, NEI! Jeg ble til slutt liggende lammet i sengen på lignende vis som det som gjorde at jeg ble sykemeldt fra jobben i fjor.

Så nå er det 20 studiepoeng plutselig, men jeg har fremdeles ikke råd til pensum. Folk spør meg om jeg vil låne penger, men jeg sier nei, gang på gang. Jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne betale dem tilbake, og når jeg først får penger vil jeg at de skal være mine og ikke gli rett ut av hendene mine igjen.

Det finnes ikke noe system som skjønner at jeg sliter, uten at jeg tar kontakt dem.
Uten at jeg forklarer og dokumenterer det for dem og det er sikkert flere ting der som jeg ikke vet om en gang fordi jeg ikke har orket å sette meg inn i det.

De sier at studentene har det verre enn minstepensjonistene. Vel jeg har det verre enn de andre studentene. Men det finnes ikke noe system som ser meg.

Men jeg kommer til å klare det, for jeg er så sta at jeg nesten dør av det. Jeg skal bite sammen tennene til neste år, stå på en av eksamenene mine i alle fall og gå en litt mer forutsigbar vår i møte.

Men det er nå jeg sliter.

Ekko - jeg synger en depresiv sang

En liten sang jeg skreiv da jeg jobba på fabrikk, vel den manglet siste vers lenge, men så kommer det selvfølgelig til meg når jeg egentlig skal skrive oppgave...



ja, ja, jeg har ikke prøvd dette her før, men jeg fikk jo litt lyst. Det er tatt opp i garageband, jeg sang inn et ekstra lydspor for å få en slags effekt. -jeg er ikke helt fornøyd med kvaliteten, men jeg var så utrolig keen på å poste det for å se om det virker. Og bare for å si det, jeg er ikke så god på gitar at jeg gadd prøve å sette noe musikk til det.

og, emh, jeg har laget den der grafikken også... "litt flau"

overgrep og lojalitet

***korrigerende bemerkning, per 19/11.* Jeg har fått reaksjoner på at denne posten kan virke uheldig svertende på personer jeg ikke har noe ønske om å sverte. Jeg vil presisere at jeg aldri seriøst har vurdert at det er faren min som har forgrepet seg på meg, selv om det har vært vanskelige perioder der jeg har vært usikker på grunn av at jeg har erfart at jeg i andre tilfeller har greid å fortrenge ting. Når alt kommer til alt vet jeg at jeg som liten jente aldri syntes det var ubehagelig at faren min klemte meg eller hadde meg på fanget, det var trygge opplevelser for meg. Etter den mislykkede 'terapien' jeg ble utsatt for ble jeg riktignok engstelig, men jeg ble riktignok engstelig for de aller fleste etter det.
For å presisere videre er tilfellene jeg beskriver sammenblandinger av forskjellige ting som har hendt meg og forskjellige personer, jeg ønsker å beskrive hvordan jeg har hatt det, ikke å henge ut enkeltpersoner. Når det er sagt lar jeg teksten stå slik den er under og håper at folk kontakter meg og spør om de blir usikre i stedet for å gå rundt og tenke sitt. ***


Selv når jeg tenker tilbake på det nå, min tidlige barndom, tar jeg meg selv i å tenke at det ikke var så ille. Han slo jo ikke så hardt, jeg ble jo ikke varig skadet av det. Det var jo ikke ordentlige overgrep, for jeg var jo glad i ham, ikke sant. Og han prøvde jo ikke å drepe meg på ordentlig.

Det er så mange ting jeg ikke får meg til å skrive fordi jeg vet jeg blogger under fullt navn, men også fordi jeg heller ikke klarer å peke den fingeren. Jeg er fanget opp i et edderkoppnett av falske lojaliteter og jeg lar meg selv ta støyten gang på gang.

Jeg klarer ikke å vri hodet dit, jeg har et blindfelt som nekter meg å se det. Jeg nekter, jeg nekter, jeg nekter. Men hvis ingen er den skyldige, hvem har da skylda?

Hvor kom det i fra? Følelsen av å være skitten, selvmordstankene, panikkangsten? Jeg nekter å tro at det var ham. Jeg nekter, jeg nekter, jeg nekter.

Pedagogen skrev: «grunn til mistanke om seksuelle overgrep.» og moren min trodde på henne, et øyeblikk. Hva var det som ble knust i det øyeblikket, var det familien vår, eller var det løgnene? Jeg nektet i alle fall. Nektet til jeg lukket meg inn i meg selv, ble utvist av skolen fordi jeg ikke møtte opp, fordi jeg lå hjemme og forsøkte å sove, fordi jeg forsøkte å forsvinne.

Jeg prøver fremdeles å nekte for det, jeg har god trening, god trening i å skylde på meg selv. Hvordan skal jeg ellers forklare at alle hatet meg, at jeg ikke hadde noen venner, at jeg ikke fikk til å leke med andre barn uten at noe ble feil. Det var et eller annet motbydelig ved meg. Den innsikten ligger så utrolig godt innprentet, den forfulgte meg opp gjennom ungdomskolen og videregående. Ikke så rart, tenker jeg innimellom, all den sorgen, all den bitterheten og det innestengte kvalte raseriet, ikke rart folk ble ubekvemme. Og den nesten nevrotiske forståelsen av intimitet som noe seksuellt, som igjen var noe ubehagelig, som jeg prøvde å unngå for alt i verden.

Jeg greier ikke å forstå meg selv uten å passe inn seksuellt overgrep i forklaringen. Herregud, jeg greide jo ikke en gang å holde lillebroren min da han var baby og jeg femten uten at følelsen av øm kjærlighet ga meg fullstendig fobisk angst for at jeg hadde pedofile tendenser. Hvilket ikke er tilfellet bare for å understreke det. Men jeg lurer på hvor assosiasjonen kom fra, og hva nøyaktig følelsen av å holde den varme lille kroppen egentlig ga assosiasjon til. Fornemmelsen av at nærhet er noe farlig, noe som kan skifte karakter.

Men jeg nekter altså, jeg nekter til jeg blir blå.

Og jeg er alt for flink til det. Da jeg var rundt sytten fant jeg tilfeldigvis et gammelt brev fra barnevernspedagogen blant min fars papirer, jeg skjønte det ikke først. Jeg hadde jo aldri gått til pedagog som liten? Men det kom sivende tilbake i kalde drypp sammen med minnet om hvordan jeg viser pedagogen hvordan den lille maurslukeren straffer den dumme lille kua med å voldta henne fordi hun er så stygg. Jeg husket at jeg en gang greide å klatre ut på taket i panikk fordi jeg ikke ville svare på spørsmålene hennes.

Hvis jeg klarte å glemme og fortrenge slike ting, hva annet har jeg klart å gjemme for meg selv?

Så jeg graver og graver og graver, prøver å komme til bunnen av meg selv. Men jeg steiler.

Jeg steiler ved de vage minnene mine om at jeg er glad for at det er meg han tar på, at det er noe vi har sammen. Jeg nekter, jeg nekter, jeg nekter. Det var ikke sånn det var, jeg er jo glad i ham, han er ikke sånn. Hvordan kan jeg være så ubehagelig og slem mot noen som hadde det like ille, nei verre enn meg selv?

Dessuten er det jo så utrolig viktig å tilgi. Det visste jeg allerede som barn, jeg skulle ikke sladre, jeg skulle ikke klage og jeg skulle tilgi. Og det var viktig å være helten. Og som helten tok jeg lett på meg å bære alt alene.

For en motbydelig liten martyr jeg er. Det er bare det at når en først er spikret opp på det jævlige korset, så er det litt vanskelig å komme seg ned igjen uten hjelp. Og jeg. Jeg nekter tydeligvis.

Psykisk helse, en tilstandsbeskrivelse, for øyeblikket.

Jeg gjør det igjen, jeg tenker på å dø.

Jeg har gjort det igjen, rotet meg inn i et ukomfortabelt hjørne av en rotete eksistens. Utsatt husarbeidet, utsatt skolearbeidet og tatt på meg for få ekstravakter til at økonomien kommer ti å gå opp i opp. Jeg ligger på sengen min, uten laken eller sengetrekk, fordi jeg har utsatt å putte det på, og leser manisk på nyheter fra Japan. Leter etter noe som kan distrahere meg fra det faktum at jeg er i ferd med å ødelegge alt, igjen.

Jeg kjenner meg selv godt nok til å skjønne litt av det som foregår, men det gjør det ikke noe enklere å slutte. Jeg kunne likegodt suttet og kuttet meg opp etter armene, det er selvskading like mye det jeg driver på med nå.

Jeg er så utrolig trøtt, men jeg har ikke lyst til å sovne. Jeg har ikke lyst til å sovne, for jeg har ikke lyst til å våkne. Dessuten har jeg ikke tid til å sove nå, for jeg er nødt til å lese den artikkelen, skrive minst en side kladd, jeg har tusen ting å gjøre. Allikevel gjør jeg noe helt annet, jeg sitter og skriver det du leser akkurat nå.

Skuldrene mine verker og hodet mitt er ullent. Fokuset mitt svømmer og jeg ser verden bølge seg foran meg og nyter synet med apatisk fascinasjon. Jeg hadde en venninne på besøk her om dagen som snakket varmt om hallusinogener, jeg prøvde å fortelle henne at jeg ser rare nok ting som jeg gjør. Jeg vet ikke om hun tror på meg, men hun stirret på snirklelabyrinttegningene mine og spurte hvor jeg tar det i fra. Hvor tar jeg det fra? Jeg vet ikke og jeg kan ikke si at jeg bryr meg noe nevneverdig. Om det plager meg på noen måte, så er det fordi det bare er enda en manisk distraksjon fra det jeg egentlig burde gjøre.

Det er ikke så alvorlig, jeg prøver å fortelle meg selv at jeg ikke dør av det. Kompisen min har heller ikke begynt på kvalifiseringsoppgaven og han ser så rolig ut at jeg nesten lurer på hva det er han røyker for noe. Jeg kunne vært like avslappet som han. Det er bare det at jeg vet at jeg er fullstendig inkompetent. Jeg har ikke peiling på det jeg skal skrive om, jeg har ikke det minste forståelse for hvordan en skriver en akademisk oppgave, dessuten vet jeg at jeg kommer til å føkke det opp. Jeg kommer til å gjøre det dårlig med vilje til slutt, bare for å slippe stresset med å ikke få det bra nok.

Rommet mitt er skittent, jeg sover uten laken fordi jeg ikke orker å re opp sengen, tallerkenene samler seg opp og gangnaboene mine lurer på hvor de blir av. En av dem lurer også på om jeg virkelig vasket på vaskeuken min. Sannheten er at jeg ikke gjorde det, jeg orket ikke, jeg gjorde andre ting, og så fikk jeg ikke tid etterpå, for det var jo ikke det eneste jeg utsatte.

Jeg lurer på hva som er galt med meg?

En venninne spurte om jeg planla noe til bursdagen min, og jeg kjente angsten snøre seg i brystet. Jeg prøvde å forklare henne at jeg aldri har arrangert noen fest før, at jeg synes det er ubehagelig bare det å få besøk av noen. Jeg vil ikke at noen skal se hvor motbydelig jeg har det, og jeg orker ikke tanken på ikke kunne forlate festen om jeg blir sliten av å ha folk rundt meg.

Hvorfor blir jeg så sliten av alt mulig?

Jeg husker fremdeles den vinteren, da jeg lå i kanten av åkeren, og kjente sørpa sive inn gjennom skjorteryggen. Jeg husker så inderlig godt den gangen og alle andre halvhjertede forsøk på å dø. Men jeg husker den gangen best, fordi det var den gangen jeg innså hvilket svik hjertet mitt syntes det var, at jeg ønsket å ta livet av det. Så jeg lovet det at jeg aldri skulle prøve igjen, men det trodde ikke på meg. Og jeg gråt min bitreste gråt fordi jeg visste at jeg hadde mistet all tillit til meg selv.

Men jeg er så sta, jeg hadde lovet å overleve, så jeg overlevde, med sammenbitte tenner og frostbitt hud.

Jeg husker lengre tilbake, den tiden trøttheten kom for fullt. Dagen jeg innså at ting aldri kom til å bli magisk bedre, dagen jeg ga opp. Jeg var tolv og jeg gav opp. Jeg lukket øynene og prøvde å sovne for alltid. Jeg begynte å sove lengre og lengre for hver dag. Jeg lukket meg inn i meg selv og prøvde å bli borte.

Og da jeg var sju og prøvde å kvele meg selv, det var for mye, det gjorde for vond og jeg ville dø. Men jeg sa til meg selv at det kanskje ble bedre til neste år og greide til slutt å overtale meg selv til å la være. Jeg holdt det gående i fem år før noe kortsluttet i hodet mitt. For en forbannet skjebne, å være et vesen forelsket i strukturer, å se sine egne illusjoner og innse at de ikke holder.

Jeg er seks og faren min spør om jeg vet at han er glad i meg. Jeg lyver og sier ja, jeg har ikke lyst på mer bråk, dessuten vet jeg at det er meningen at man skal svare ja i slike situasjoner.

Jeg er fire og det er en krokodille på rommet mitt. Jeg gjemmer meg på kjøkkenet og prøver å være helt stille. Krokodillen har en stekepanne og en kniv, jeg hører at den kommer nærmere. Den går gjennom rommet til broren min, der det henger tegninger på veggene, og den kommer ut i stuen. Jeg står like bak hjørnet og hjertet mit slår ubehagelig hardt mot ribbeina i det krokodillen stikker hodet sitt rundt og ser ned på meg med livløse svarte øyne. Den kutter av meg den ene fingeren og fingeren freser på stekepanna, og jeg skriker. Faren min har sakt at sladrehanker er det verste som finnes. Derfor forteller jeg ham ikke om hva de gjør mot meg.

Er det normalt at en fire år gammel jente er lei seg fordi hun ikke døde allikevel?

Jeg slåss mot noe som er så innmari jævlig gammelt, noe som er en sånn intrikat, uløselig del av meg. Selvforakten, trøttheten og dødslengselen er tilstede i mine tidligste minner. Og det får meg til å lure på om det er en egenskap ved meg, i stedet for noe noen andre har påført meg. Begge foreldrene mine sier jeg smilte mye da jeg var baby, at jeg nesten aldri gråt, at jeg spiste alt jeg fikk servert og sov natten igjennom. Og jeg begynner å lure på om jeg allerede da tenkte mer på hva andre forventet av meg enn jeg var bevisst mine egne behov.

Så, jeg sitter her og skriver, igjen. Prøver å beskrive det jeg har slitt så hardt for å komme meg unna. Følelsen av at det er meg selv jeg prøver å rømme fra. Ensomheten i det å bli ønsket bort av seg selv.

Jeg kjenner meg selv såpass godt nå, at jeg skjønner litt av hva som foregår. Jeg ordnet nemlig opp i regningene mine i forrige uke og satte opp et budsjett for månedene fremover. Motreaksjonen kommer alltid. Hver gang jeg ordner opp i en del av rotet mitt, passer jeg på å klusse til andre ting tilsvarende. Av en eller annen grunn virker det som om jeg trenger rotet, og stresset som følger med skyldfølelsen av å ikke ordne opp i det.

Hver gang jeg har det fullstendig ryddig og organisert fylles jeg av en slik uutholdelig, lett tomhet. Og gud som jeg hater den følelsen, jeg hater den mest av alt.

Følelsen av frihet

Jeg lar meg slippe panikken, gang på gang.