Saturday, October 18, 2008

Hvorfor jeg blogger med fullt navn

Nok en gang har en post hos Iskwew minnet meg på å skrive om dette. Som et raskt blikk på mine seneste innlegg på bloggen min illustrer skriver jeg om sårbare og utleverende ting her. Så hvorfor beskytter jeg ikke identiteten min med et nick? Hvorfor utsetter jeg meg for mulige fremtidige konsekvenser på denne måten?

Det er ikke bare et svar på dette spørsmålet, men skal jeg begynne et sted kan jeg begynne med to av beveggrunnene jeg hadde for å starte opp denne bloggen i utgangspunktet. 1. Den var ment som en skriveøvelse. 2. Den var ment som en utforskning av grensene for hva jeg synes det er greit at hogges inn i cyberspace for uoverskuelig fremtid, for alles potensielle åsyn.

En utdyping av den første grunnen, skriveøvelsen. For meg handler dette ikke bare om å øve meg på å uttrykke meg bedre, men også om å utforske hva jeg egentlig prøver å uttrykke. Og på den måten å rydde opp i og klargjøre mine egne holdninger, tanker og ideer.

Når det gjelder punkt nummer to så har det en vag bismak av masochisme, fordi det er meningen at det jeg skriver skal presse grensene for det jeg synes det er greit å blottlegge. Og hva er så hensikten med det egentlig? Det igjen handler om ansvar, for jeg visste hele tiden at jeg kom til å begynne å skrive om problemene mine og fortiden min. Jeg hadde ikke lyst til å glemme at det jeg skrev kunne spores tilbake til meg, så jeg bestemte meg for å glemme den illusjonen først som sist.

Dette gjør blant annet at det er tusen ting jeg ikke skriver om her. Jeg vet at jeg er inne i en prosess der jeg prøver å bearbeide mye gammel dritt. Med et nick kunne det kanskje bli fristende en dag å skrive litt for detaljert, kanksje det ville være mulig å kjenne igjen noen jeg skrev om, kanskje jeg skrev noe som svertet den personen på en måte som ville ødelegge livet deres. Eller i det minste ødela all mulighet til forsoning.

Jeg var inne i en veldig sint periode da jeg fikk dette behovet for elektronisk utlevering. Jeg startet opp to anonyme blogger før denne, og opplevde med begge at for mye destruktivt sinne fikk brenne uten kontroll, det var ikke særlig konstruktivt heller.

Så jeg sa til meg selv. «Barnebarna mine kan få trøbbel på skolen om noen printer ut deler av bloggen min, det er spennvidden av konsekvensene.» Og det er det jeg prøver å ha i bakhodet hver gang jeg skriver. Det finnes folk jeg gjerne skulle korsfestet til verdensveven, men det handler ikke bare om dem, det handler, for eksempel, om barna deres også.

Så jeg rydder i motivene mine, jeg er ute etter å finne ut av meg selv, ikke skade andre. Og jeg innrømmer at dette ikke alltid er lett, og jeg innrømmer at jeg av og til tøyer grensene her også. Her om dagen fikk jeg en sms fra en bekymret og opprøret slektning som hadde lest hva jeg skrev i det siste. For henne var ikke det jeg skrev like anonymt som det vil være for de fleste andre. Henne skylder jeg en lang oppklarende samtale med langt flere detaljer enn jeg noen gang ville drømt om å utlevere her.

Men det var en påminner. En påminner om at det ikke bare er en grå masse av bekjente, ukjente og fremtidige arbeidsgivere der ute som leser bloggen min. En del av dem som leser dette er også mennesker som er oppriktig glade i meg og som jeg ikke alltid deler slike tanker med av grunner som for eksempel at jeg ikke vil bekymre dem eller plage dem. Men de er der de også og for meg kan det tidvis være verre å takle akkurat det enn at mengder med stumme, fordømmende fremmede synes jeg høres ut som en ustabil, sutrete dust.

Så der har dere det. Navnet mitt er filteret som siler ut all den destruktive dritten jeg ellers ville kommet til å skrive. I stedet får dere den vassne emo-suppa jeg vet jeg kan stå for selv om Dovre faller. Jeg kan i det minste stå inne for motivene jeg har med det per i dag, om alt annet skulle snus på hodet.

...og så er det blackmailing av meg selv for at jeg aldri skal tørre å gi meg...

9 comments:

Iskwew said...

Dette var et av de bedre resonnementene jeg har hørt for å blogge under fullt navn, Martine. For så klart kan det fungere som et filter.

Selv har jeg vel så innebygde filtere at jeg sikkert kunne ha blogget under fullt navn. Jeg er strengt tatt veldig privat anlagt. Men jeg liker for det første pseudonymet og den betydningen det har, og for det andre vil jeg ikke være direkte søkbar på navn.

Jeg har familie, venner og kolleger som leser. Det er kanskje et ekstra filter, men det er egentlig ikke nødvendig.

Og det er viktig at noen tør si ting åpent, det er det ikke tvil om. Men jeg er redd ikke alle har et så reflektert forhold til hvorfor og hvordan de gjør det, som du har.

Amos Keppler said...

Jeg blogget under fullt navn helt fra starten av og tenkte aldri nærmere over det. Jeg har alltid stått fram offentlig med synspunktene mine og det faller helt naturlig. Generelt sett bør alle kunne stå for det de sier i full offentlighet, etter min mening.

Det kan være unntak, men da bør det skyldtes helt spesielle omstendigheter, som at man er truet på livet eller noe.

på den annen side: da blir det kanskje viktigere enn noensinne å stå fram.

fr.martinsen said...

Jeg syns begrunnelsene dine for å blogge under fullt navn var interessante, som regel syns jeg folk har firkanta måter å tenke på rundt det å blogge med fullt navn, det er som de bare klarer å se for seg en mulig varsler som unntak.

Jeg tenker omtrent det samme, likevel blogger jeg psevdonymt. Og likevel tar jeg de samme hensynene som deg til andre, egne barn og fremmede, og til meg selv.

Det er noe annet som gjør at jeg vil ha psevdonymet, jeg har vanskelig for å finne presise uttrykk for det, men det er følelsen av å kunne vise frem litt ulike sider av meg i ulike sammenhenger.

Anonymous said...

Hei, kom over bloggen din nå. Og jeg synes du virker som en oppvakt, intelligent og sterk jente! Jeg håper du går lysere tider i møte snart, og at du kan få bukt på fortiden.

Du skriver utrolig bra, og sterkt.

Klemmer til deg!
Krissy

Viktor Viktorsen said...

Tankevekkende og interessant det du bekjenner. Apropo det å ikke skulle skade andre man skriver om: søndag 19. oktober blir i kirkeåret forøvrig kalt "Tilgivelsessøndag" hørte jeg en prest forklare på radio.... Ikke f*** om jeg skal tilgi, tenkte jeg da, og malte utover -!

Erlend Tiller said...

Det var et godt fundert standpunkt, syns jeg. Jeg tror at man setter høyere krav til seg selv når man blogger under fullt navn - fordi man da må stå 100% for det man sier og mener, og fordi man ikke kan tillate seg å være like usaklig som enkelte av dem som blogger under pseudonym. Hvordan ville for eksempel debatten/kommentarene på Dagbladets nettsider sett ut om folk ikke fikk lov til å poste anonymt?

Jeg er forøvrig enig med Amos når han mener at alle generelt sett bør kunne stå for det de sier i full offentlighet - men tror kanskje vi må skille mellom folk som uttrykker en mening eller et standpunkt, og folk som utleverer seg selv. I førstnevnte tilfelle handler det om å stå for det man mener ved å poste under fullt navn, i sistnevnte om å beskytte seg mot seg selv ved kanskje ikke å gjøre det.

Selv driver jeg en fagblogg, og da er det naturlig å skrive under fullt navn.

vaarloek said...

alt jeg kan si er at det er imponerende at du er saa aerlig, saa utleverende, under fullt navn. jeg kan ikke anna enn aa beundre folk som faktisk toer aa skrive seg naken for en hel verden, det har alltid staatt hoeyt hos meg.

men jeg gjoer det ikke selv.

Linda said...

Imponerende måten du skriver på..Det engasjerer, selv om det er mye mørke tanker.. Håper du får Bearbeidet "dritten".. Lykke til!

Kathleen said...

Jeg blogger og med hele navnet mitt, og er ganske enig i det du sier. Skriver jeg med hele navnet mitt må jeg tenke meg om hva jeg skriver, presse meg selv til å TØRRE å skrive ting uten å skjule meg bak noe annet.