Jeg leste nettopp bidraget til Virrvarr og fikk lyst til å bidra litt selv.
Det er tungt å innrømme det, men jeg er fattig. Selv så overbevisende jeg forteller meg selv at jeg ikke sulter i hjel. Så betyr ikke det at ting er toppen heller.
Jeg satt og grein i dusjen i september, etter å ha tvunget meg selv til å gå til postkassen jeg hadde skydd som pesten i to uker fordi jeg visste hva som ventet. Jeg satt og grein fordi jeg var sliten fordi jeg var i en slags jobb for første gang siden desember i fjor og fordi jeg forholdt meg til et pensum på 40 studiepoeng samtidig. Jeg grein fordi jeg var sulten, fordi småpengene jeg hadde måtte vare til oktober og jeg i grunnen ikke hadde råd til mat. Jeg grein fordi jeg var redd, fordi jeg ikke hadde penger til å betale husleien. Jeg hadde ikke penger til noen av regningene i grunnen, ikke engang den på 121,- fra skattekontoret. Jeg grein fordi jeg visste at jeg var en idiot som hadde ordnet elendigheten for meg selv. Og jeg grein også fordi jeg visste at jeg kom til å klore meg ut av det på egenhånd, koste hva det koste ville, bare for å slippe å forholde meg til systemet, og andres mulige medlidenhet. Det er jo meningen at man skal klare seg selv.
Jeg begynte å studere i januar, da jeg egentlig skulle gått sykemeldt, og har levd på siste lønningen og sommerpengene som ble utbetalt samtidig helt frem til nå. Jeg mangler fremdeles 7 studiepoeng før jeg kan få studielån, men jeg nekter selvfølgelig i kjent stil å forholde meg til det på en måte som gjør at jeg spør om hjelp.
Jeg har tatt meg selv i å tenke på det mange ganger i det siste, at om det plutselig blir for mye for meg, så er det ingen som kommer til å oppdage det. Det finnes ingen systemer der ute som merker at Martine som gråter i dusjen ikke greier å bite sammen tennene nok en gang og komme seg opp fra gulvet. Like lite som det finnes et system som oppdager at Martine ikke har hatt reell inntekt på over et halvt år og oppsøker henne for å spørre hvordan ting egentlig fungerer økonomisk for tiden.
Okay, jeg innrømmer det jeg har prøvd det, jeg har ringt til sosialkontoret og spurt hvordan jeg måtte gå frem for å få støtte, eller mer ordrett «Jeg har ikke penger til mat, hva gjør jeg nå?» Men spørsmålene jeg fikk tilbake ble for mye for meg, jeg begynte å jatte med og kunne ikke få lagt på fort nok. For selvfølgelig overlever jeg. Jeg overlever mens jeg griner av utmattelse i dusjen og formaner meg selv om at det faktisk får noen penger neste måned, det blir sikkert bedre da. Penger til noen av regningene i alle fall, men mat? Det hadde jeg ikke oversikt over.
Det finnes ikke noe magisk system som oppfatter at jeg ikke har spist et ordentlig måltid på en uke og oppsøker meg for å spørre meg om det går bra med meg. Like lite som det finnes noe system som oppdager at jeg ikke har sovet ordentlig heller på grunn av bekymringer som også handler om hvor mye jeg skal tørre å jobbe for å samtidig ha tid til studiene.
Jeg har ikke en gang råd til pensum, er jeg en idiot som prøver? Jeg trenger bare 7 studiepoeng ikke 40. Natt til tirsdag ligger jeg og stirrer i taket imens tiden for innlevering av mappeeksamen tikker ut, sakte men sikkert. Jeg kunne tatt et krafttak de siste fire dagene, men det var ikke noe igjen å ta av, jeg prøvde, men hodet skrek til meg. NEI, NEI, NEI! Jeg ble til slutt liggende lammet i sengen på lignende vis som det som gjorde at jeg ble sykemeldt fra jobben i fjor.
Så nå er det 20 studiepoeng plutselig, men jeg har fremdeles ikke råd til pensum. Folk spør meg om jeg vil låne penger, men jeg sier nei, gang på gang. Jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne betale dem tilbake, og når jeg først får penger vil jeg at de skal være mine og ikke gli rett ut av hendene mine igjen.
Det finnes ikke noe system som skjønner at jeg sliter, uten at jeg tar kontakt dem.
Uten at jeg forklarer og dokumenterer det for dem og det er sikkert flere ting der som jeg ikke vet om en gang fordi jeg ikke har orket å sette meg inn i det.
De sier at studentene har det verre enn minstepensjonistene. Vel jeg har det verre enn de andre studentene. Men det finnes ikke noe system som ser meg.
Men jeg kommer til å klare det, for jeg er så sta at jeg nesten dør av det. Jeg skal bite sammen tennene til neste år, stå på en av eksamenene mine i alle fall og gå en litt mer forutsigbar vår i møte.
Men det er nå jeg sliter.
10 comments:
Hei, jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men jeg vil veldig gjerne at du ikke skal sulte deg syk.
Jeg skjønner godt at du ikke orker runda med sosialkontoret, men du har krav på hjelp.
Og det finnes flere veger til Rom:
Du har betalt semesteravgifta, sant. Ta kontakt med rådgivingstjenesten ved studentsamskipnaden din og forklar situasjonen din. Du kan kanskje sende dem en e-post om du ikke orker å snakke med dem? Rådgivningstjenesten er der for å hjelpe studenter når ting kniper.
Oi, det var jo faktisk et fantastisk bra råd.
Takk skal du ha. Sjiiit jeg føler meg jo litt sånn A4livsinkompetent som Avil skriver om i dag...
Fint du ikke føler jeg presset meg på her.
Prøv rådgiverne. De som jobber der kjenner jo til systemene og mulighetene og kan være til hjelp og støtte på vegen. Kanskje har de noen raske løsninger også.
*jeg heier på deg*
(Avil er en klok dame.)
Jeg får bare lyst til å be deg på en middag jeg :-) Ikke det at jeg har så mye, men nok til å dele litt.
Så koselig Graylady :)
Men jeg synes i grunnen at det er vanskelig nok å si ja til middagsinvitasjoner fra vennene mine. Det er nok gammel grums fra barndommen som henger igjen. Å forvente å få noe uten å yte den gangen var som om å be om en figurativ ørefik. Noen burde forklart konseptet om betingelsesløs omsorg for faren min, og så burde de forklart det til meg også. For jeg skjønner greia i teorien men jeg har ikke så mye personlig erfaring at det gjør noe.
bitter lite...
Du er ei utrolig modig dame, som forteller om livet, Martine.
Kjære Martine. Du skriver så levende om dette at det nesten kommer ubehagelig nært. Det er veldig trist å høre at det skal være sånn som dette for noen.
Men det jeg ville skrive til deg om, var middagsinvitasjonene fra Graylady og andre. Vet du, det gagner ingen at du sier nei til slike invitasjoner. Det er helt sant. Og en invitasjon til middag er betingelsesløs; det er ingen som forventer at den skal gjengjeldes. Vennene dine får lov til å hjelpe, og du får mat i magen. Det er en vinn-vinn-situasjon. Jeg ber deg, ta i mot slike tilbud. Ellers blir det fryktelig vanskelig for folk rundt deg å kunne hjelpe deg. Da er det i alle fall ingen som fanger deg opp.
Håper solen snart kan skinne for deg og livet ditt.
Hilsen Lilja
Hei Martine:)
Jeg er enig med Lilja. Ta imot selv om det skulle føles utrooolig vanskelig i begynnelsen. Jeg skjønner veldig godt den følelsen du beskriver om at du helst ikke vil skylde noe til noen.
Og det er en veldig fin tanke, men det gagner ingen, spesielt ikke deg. Og ihvertfall ikke akkurat nå.
Håper du greier å ta imot, det unner jeg deg virkelig.
Karolina
Enig med Undre, snakk med studentsamskipnaden. Der jeg studerte kunne man få små lån, jeg tror de var rentefrie, i slike situasjoner. Det er kanskje en lignende ordning i Norge?
Og enig med Lilja også. Vennene dine byr deg ikke på middag fordi de forventer noe tilbake, men fordi de vil at du skal ha det bra.
Lykke til!
Takk for gode råd :)
Og jeg skjønner selvfølgelig at vennene mine viser at de bryr seg, men det nuller ikke ut følelsen av ubehag, og jeg tror ikke at det er sunt for meg å la være å lytte til den heller. Jeg er inne i en prosess der jeg forsøker å bygge opp min personlige integritet, og det krever at jeg lytter til følelsene mine og tar dem på alvor. Etterhvert som jeg blir mer sikker på meg selv vil det sannsynligvis følge at jeg blir mer avslappet med sånne ting også. Men inntil da har det da har det vært nok grenseovertramp om jeg ikke skal gjøre det mot meg selv også.
Jeg vil altså gjerne tøye og utfordre grensene mine, bare for å ha sagt det, men når det sier stopp, så sier det stopp.
Og jeg tar gjerne i mot gratis middager, det er bare i lengden at det blir litt vanskelig å forholde seg til.
Post a Comment