overgrep og lojalitet

***korrigerende bemerkning, per 19/11.* Jeg har fått reaksjoner på at denne posten kan virke uheldig svertende på personer jeg ikke har noe ønske om å sverte. Jeg vil presisere at jeg aldri seriøst har vurdert at det er faren min som har forgrepet seg på meg, selv om det har vært vanskelige perioder der jeg har vært usikker på grunn av at jeg har erfart at jeg i andre tilfeller har greid å fortrenge ting. Når alt kommer til alt vet jeg at jeg som liten jente aldri syntes det var ubehagelig at faren min klemte meg eller hadde meg på fanget, det var trygge opplevelser for meg. Etter den mislykkede 'terapien' jeg ble utsatt for ble jeg riktignok engstelig, men jeg ble riktignok engstelig for de aller fleste etter det.
For å presisere videre er tilfellene jeg beskriver sammenblandinger av forskjellige ting som har hendt meg og forskjellige personer, jeg ønsker å beskrive hvordan jeg har hatt det, ikke å henge ut enkeltpersoner. Når det er sagt lar jeg teksten stå slik den er under og håper at folk kontakter meg og spør om de blir usikre i stedet for å gå rundt og tenke sitt. ***


Selv når jeg tenker tilbake på det nå, min tidlige barndom, tar jeg meg selv i å tenke at det ikke var så ille. Han slo jo ikke så hardt, jeg ble jo ikke varig skadet av det. Det var jo ikke ordentlige overgrep, for jeg var jo glad i ham, ikke sant. Og han prøvde jo ikke å drepe meg på ordentlig.

Det er så mange ting jeg ikke får meg til å skrive fordi jeg vet jeg blogger under fullt navn, men også fordi jeg heller ikke klarer å peke den fingeren. Jeg er fanget opp i et edderkoppnett av falske lojaliteter og jeg lar meg selv ta støyten gang på gang.

Jeg klarer ikke å vri hodet dit, jeg har et blindfelt som nekter meg å se det. Jeg nekter, jeg nekter, jeg nekter. Men hvis ingen er den skyldige, hvem har da skylda?

Hvor kom det i fra? Følelsen av å være skitten, selvmordstankene, panikkangsten? Jeg nekter å tro at det var ham. Jeg nekter, jeg nekter, jeg nekter.

Pedagogen skrev: «grunn til mistanke om seksuelle overgrep.» og moren min trodde på henne, et øyeblikk. Hva var det som ble knust i det øyeblikket, var det familien vår, eller var det løgnene? Jeg nektet i alle fall. Nektet til jeg lukket meg inn i meg selv, ble utvist av skolen fordi jeg ikke møtte opp, fordi jeg lå hjemme og forsøkte å sove, fordi jeg forsøkte å forsvinne.

Jeg prøver fremdeles å nekte for det, jeg har god trening, god trening i å skylde på meg selv. Hvordan skal jeg ellers forklare at alle hatet meg, at jeg ikke hadde noen venner, at jeg ikke fikk til å leke med andre barn uten at noe ble feil. Det var et eller annet motbydelig ved meg. Den innsikten ligger så utrolig godt innprentet, den forfulgte meg opp gjennom ungdomskolen og videregående. Ikke så rart, tenker jeg innimellom, all den sorgen, all den bitterheten og det innestengte kvalte raseriet, ikke rart folk ble ubekvemme. Og den nesten nevrotiske forståelsen av intimitet som noe seksuellt, som igjen var noe ubehagelig, som jeg prøvde å unngå for alt i verden.

Jeg greier ikke å forstå meg selv uten å passe inn seksuellt overgrep i forklaringen. Herregud, jeg greide jo ikke en gang å holde lillebroren min da han var baby og jeg femten uten at følelsen av øm kjærlighet ga meg fullstendig fobisk angst for at jeg hadde pedofile tendenser. Hvilket ikke er tilfellet bare for å understreke det. Men jeg lurer på hvor assosiasjonen kom fra, og hva nøyaktig følelsen av å holde den varme lille kroppen egentlig ga assosiasjon til. Fornemmelsen av at nærhet er noe farlig, noe som kan skifte karakter.

Men jeg nekter altså, jeg nekter til jeg blir blå.

Og jeg er alt for flink til det. Da jeg var rundt sytten fant jeg tilfeldigvis et gammelt brev fra barnevernspedagogen blant min fars papirer, jeg skjønte det ikke først. Jeg hadde jo aldri gått til pedagog som liten? Men det kom sivende tilbake i kalde drypp sammen med minnet om hvordan jeg viser pedagogen hvordan den lille maurslukeren straffer den dumme lille kua med å voldta henne fordi hun er så stygg. Jeg husket at jeg en gang greide å klatre ut på taket i panikk fordi jeg ikke ville svare på spørsmålene hennes.

Hvis jeg klarte å glemme og fortrenge slike ting, hva annet har jeg klart å gjemme for meg selv?

Så jeg graver og graver og graver, prøver å komme til bunnen av meg selv. Men jeg steiler.

Jeg steiler ved de vage minnene mine om at jeg er glad for at det er meg han tar på, at det er noe vi har sammen. Jeg nekter, jeg nekter, jeg nekter. Det var ikke sånn det var, jeg er jo glad i ham, han er ikke sånn. Hvordan kan jeg være så ubehagelig og slem mot noen som hadde det like ille, nei verre enn meg selv?

Dessuten er det jo så utrolig viktig å tilgi. Det visste jeg allerede som barn, jeg skulle ikke sladre, jeg skulle ikke klage og jeg skulle tilgi. Og det var viktig å være helten. Og som helten tok jeg lett på meg å bære alt alene.

For en motbydelig liten martyr jeg er. Det er bare det at når en først er spikret opp på det jævlige korset, så er det litt vanskelig å komme seg ned igjen uten hjelp. Og jeg. Jeg nekter tydeligvis.