hva med de små guttene da?

Ja nå får vi virkelig høre det igjen, vi feminister, om hvordan vi ødelegger for guttene. Vi har visst laget et kjærringvelde i Norge og nå henger guttene etter og faller ut av skolen fordi vi har gjort det så vanskelig for dem.

Takk skal dere ha, men det var faktisk ikke damene som bestemte at barn skulle sitte stille og være snille på skolen. Det var ikke damene som utformet kravet til teoretisk prestering eller moden oppførsel.

og selvfølgelig var det damer som lagde alle de filmene der voksne menn hylles for å oppføre seg barnslig, uansvarlig og latterlig... vi tvang dere til å like dem også.

Menn er menn verst, når alt kommer til alt. (legg merke til at jeg himler med øynene) Spøk til side, det er selvfølgelig markedskapitalismen som har skylden.

Kanskje det er på tide med en liten reality check? Om vi forteller unge gutter at det er synd på dem fordi skolen ikke tillater at de skulker litt innimellom og bråker i timen så gjør vi dem en gedigen bjørnetjeneste. Alle vet at de guttene som faktisk er interessert i fag og knytter identitet til skoleflinkhet ikke har noen problemer med å konsentrere seg eller sitte stille. Skal vi så gjøre det motsatte og bygge opp under en identitet som bygger på at gutter er "gutter" og ikke kan kontrollere seg?

Eller som unge herr Birk Gautefall Carlenius sier det
"Kanskje gutter bør få karakterer for mer gutteting - sport, det å være i aktivitet og gjøre praktiske ting."
Jeg er veldig for mer fysisk aktivitet på skolen, men ikke for å skape en slags illusjon om faglig prestasjon på karaktergjennomsnittet. Vi har skolen for å forberede unge mennesker til arbeidslivet. Før eller senere må de lære seg å jobbe selvstendig, forholde seg til autoriteter, oppføre seg høflig, samarbeide i team.

Denne saken minner meg om en annen sak der smågutter ble oppfordret til å sitte når de tisset. Da var folk raskt ute med å klage over at det skadet småguttenes maskuline stolthet om de måtte sitte. Jeg mener, virkelig? Hva er det som er så maskulint stolt med å stadig bomme på skåla og grise til gulv og toalettring? Men sånn er det altså, noen voksne mener at det er helt greit at gutter ydmykes for å tilfredsstille ideen vår om hva det vil sies å være en gutt.


Jeg vil påstå at hovedproblemet til guttene er at de (og vi alle) er oppdratt av samfunnet til å oppfatte seg selv som radikalt forskjellige fra jenter, de bygger identiteten sin på denne forskjellen og det er nok at de hører at "jenter er gode til noe" før de vet at de selv er dårlige til den samme tingen. Og ikke nok med det, det er nemlig livsviktig for guttene å opprettholde og understreke denne forskjellen, for all assosiasjon med det feminine kan bety hån, mobbing eller vold.

Hvis bare samfunnet vårt hadde sluttet å hate jenter å kvinner. Så hadde det kanskje ikke kostet unge gutter så mye å sitte stille og være snille. Det kunne kanskje til og med blitt kult å være litt som ei jente. Tenk nå litt på det.

Likestilling betyr at noen får mindre enn før

Alle som har hatt mindre søsken vet at likestilling svir. Det er nemlig ikke uendelig plass, oppmerksomhet eller resurser i et hjem og det at en ny skal regnes med betyr at du kommer til å få mindre enn du gjorde tidligere. Det skjer ikke over natta selvfølgelig, men det første som går er oppmerksomheten og for noen svir det mest av alt, det snakkes om noen andre enn deg selv når de snakker om hvem som er "så flink" og "den beste i verden". Det er et kunststykke som ingen er forunt å skjønne helt og holdent at dette ikke betyr at du plutselig har blitt mindre flink også og at det ikke er en unnskyldning ti å ødelegge ting i stua for å få oppmerksomheten tilbake.

Etterhvert tar den lille mer plass også, plutselig skal hun kanskje dele rom med deg om hun ikke får et rom for seg selv. Hun begynner å krabbe rundt og ta på tingene dine, kanskje ødelegger hun noe du var glad i i sin pludrende uerfarenhet, mens foreldrene dine forteller deg at du ikke har lov til å være sint på henne. Gud så politisk korrekte foreldre kan være noen ganger, skjønner de ikke at hun er slem mot deg? En ting som fremdeles er lettere er at du er fysisk sterkere og har mer erfaring på enkelte områder. Om du blir sint kan du lempe henne ut av rommet, du kan også slå henne selvfølgelig, men da blir det et sånt helvetes bråk, så det er best å begrense seg til å klype henne litt når ingen ser på.

Hun blir større og hun lærer seg å snakke, hun begynner å påstå ting hun ikke har peiling på, som foreldrene deres selvfølgelig skryter opp i skyene. Du glemmer fullstendig at du har fått skryt for akkurat de samme tingene. Du innbiller deg at det vil gjøre henne dum, innbilsk og bortskjemt. Nå begynner hun også å arve flere av tingene dine, ofte uten at de spør deg eksplisitt om det er i orden. Plutselig sitter hun der med bambien din i de fete små hendene sine og påstår at den er sin. Og hun presterer å kalle den "lille lammet" selv om den visselig heter "secret agent 00fantastisk". Dette er det første i en lang rekke slike ydmykende overtagelser. For det er ydmykende, det er sårende, du ligger i sengen og synes det er urettferdig. Kanskje foreldrene dine kunne gjort det anderledes, men de tenkte ikke på det og de har ikke råd til å kjøpe nytt av alt.

Om du gjør jobben din riktig kan du i det aller minste bli en hun kommer til for beskyttelse fra større barn, eller for å få svar på ting hun ikke forstår. Det hjelper å rakke ned på det hun selv sier slik at hun skjønner at du er smartere enn henne, dette er en holdning som kan feste seg så godt at den sitter i årevis, med kun behov for mindre vedlikehold.

Etterhvert vil du stadig oppleve flere ting som svir. Foreldrene dine vil la henne være oppe lengre enn du fikk være på den alderen. Foreldrene dine vil gi henne den samme ukelønnen som deg selv om hun visselig ikke hjelper like mye til i huset. Kanskje vil de insistere på at hun skal få lov til å være med når du har dine venner på besøk, og så må du sitte der å se på at vennene dine behandler henne som en likeverdig, som en potensiell venninne. Skjønner de ikke at de to/tre/fem årene som skiller dere ad utgjør en uovertrengelig barriere som ikke må krysses? Skjønner de ikke at hun er skikkelig teit?

Årene går og noen ting vil bli lettere. Når dere begge har overstått puberteten og kommet dere ut av huset er utsiktene gode for at dere vil bli en slags type venner. Sjansene er også gode for at du fremdeles vil tenke på henne som lillesøsteren selv om hun to bachleorgrad før deg og selv om hun får mann barn og egen leilighet. Hvis du ikke har føkket det opp er det også til deg hun vil ringe når hun har problemer.

Men så sitter dere der en dag. Dere er godt oppe i tjueåra begge to og en av dere har påstått noe som førte til en opphetet diskusjon, gjerne om noe politisk, eller kanskje om Harald Eias "Hjernevask". Hun lar seg ikke lenger sette på plass av den nedlatende holdningen du antar når du ikke lenger kan argumentere ordentlig, hun har rett og hun vet det. Du tror også at du har rett, og selv om du i utgangspunktet kunne vurdert hennes synspunkt, men du blir irritert og kvalm over påståeligheten og arrogansen hennes. Hvordan våger hun, å bruke de hersketeknikkene mot deg? Du ser noe i øynene hennes som tyder på at hun begynner å tvile på at du virkelig er klokere enn henne og det svir. Selvfølgelig svir det, men det er ikke urettferdig, det er bare slik det er.

Og sånn er det med alle oss som bor i verden, ingen av oss ba om å bli født og når vi først har kommet hit må vi dele på det som er her. I årenes løp har det utviklet seg skjevheter mellom folkegrupper så vel som kjønn, men etterhvert som folk oppdager at de faktisk har de samme rettighetene så vil de presse på mer og mer for å få det de oppfatter som sin selvsagte bit av kaka.

Før eller senere vil det ikke lenger finnes land med såpass billig arbeidskraft at vi kan velte oss i bruk og kast plast her oppe i nord. Før eller senere må vi begynne å ta konsekvensene av resursbruk og søppelbehandling. Verden har ikke nok beitemark til at india og kina kan spise like mye kjøtt som usa og vi gjør per i dag, men til slutt kommer vel det til å bety at vi må finne oss i å spise litt mindre av det.

På samme måte er det med likelønn. Mye av grunnen til at menn fikk mer betalt i hine hårde dager var fordi de fungerte/ble oppfattet som forsørgere for hele familien alene. Slik er det ikke helt lengre og bra er det, familier får nemlig mer trygghet og stabilitet når det er det samme hvem av inntektskildene som faller bort under en krise. Single mødre får det også bedre når de blir tatt på alvor som forsørgere, og single kvinner generelt fortjener samme behandlingen som single menn i en stadig mer likestilt verden.

Så til alle dere menn og kvinner som er sure og sårede fordi deres tidligere goder er på vei til å bli tatt fra dere: Bit det i deg og svelg bitterheten for det som var i går kommer aldri tilbake.

Den biologiske forklaringens illusjon

Mennesket er en organisme i konstant forandring
Vi er grunnleggende biologisk disponert til å overleve, formere oss, alt annet er underordnet og stadig under endring.
Dette vil i praksis si at alt vi får ut av studier av biologiske forskjeller mellom kjønnene er hvordan ting har fungert opp til øyeblikket testen ble gjennomført. Det sier oss ingen ting om hvilken retning utviklingen er i ferd med å ta og heller ikke noe om hvilken retning denne utviklingen burde ta.

Vi kan bruke språket som illustrasjon. Hver eneste generasjon som vokser opp opplever språket de snakker som den korrekte måten å snakke på. Ikke bare det vi oppfatter språket vårt som både tradisjonelt og om ikke urgammelt, så i alle fall verneverdig. Ikke snakk om at skrivefeil og slang kan aksepteres.
Vi vet vel litt om hvorfor og hvordan språket endrer seg, men på ingen måte nok til at det kan forutsees på noen pålitelig måte. På samme måte snor samfunn og kultur seg videre i stadig sammensmeltende grenseoverskridende forandring, imens vi opplever det som konstant.

Og på samme måte er kroppene våre på tvers av og på langs av kjønnene i konstant bevegelse mot en eksistens som er bedre tilpasset premissene av miljøet de lever i. Vi er overlevelsesdyr, vi tilpasser oss, vi forandrer hudfarge, kroppsfasong og til og med blodtrykk om omgivelsene stimulerer til det. Vi er i ferd med å miste tennene våre fordi vi ikke lenger spiser ting som sliter dem ned. Hver generasjon som vokser opp har litt høyere iq, muligens fordi problemløsning og systemtenkning blir en stadig viktigere del av hverdagen vår. Og hvem vet, kanskje kvinnene har blitt mindre "hysteriske" etter at de ble tillat inn i normal skolegang og arbeidsliv...

De biologiske forklaringene på hvorfor vi fungerer slik vi gjør er interessante, men de gir oss ingen svar på hvordan vi bør leve som mennesker i dagens samfunn. De kan gi litt av forklaringen på hvordan ting har blitt slik de har blitt, men de gir ingen pekepinn på hvordan ting kommer til å bli eller hvordan de bør være.

Alt koker med andre ord ned til en etisk problemstilling: Hvilket samfunn og hvilke mennesker er det vi ønsker oss? Og ikke minst hvordan er det egentlig vi ønsker at forholdet mellom kjønnene skal være.
I og med at både samfunn, biologi og tradisjoner er i konstant forandring kan vi ikke bruke disse som unnskyldninger og skjold mot å måtte ta ansvar for dette spørsmålet. Samfunn, biologi og tradisjoner er våre utgangspunkt og utfordringer, ikke våre fengsel og lover.

Du og jeg står opp om morgenen, vi samhandler med våre medmennesker og forandrer verden imens vi gjør det. Og noen dager har vi større påvirkningskraft enn andre. 8.mars er kanskje en sånn dag? Kanskje er det akkurat du som skal til for at toget blir akkurat så stort at saken du går bak får det boostet den trenger for å bli tatt på alvor. Verden forandres av de missfornøyde, men bare av de missfornøyde som gir lyd fra seg. Og jeg skal i alle fall gi lyd fra meg i dag!

Hjernevask?

Harald Eia prøver seg på nye, eller skal vi si gamle marker når han nå forlater komikeryrket for en stund til fordel for den mer seriøse forskningen.

Det er godt mulig at Eia faktisk har gjort et meget grundig forarbeid og har belegg for alt han sier og gjør i programmet, men problemet for meg er at programmet i seg selv ikke synes å tyde på at så er tilfelle. Det er fordummende og forenklende.

Kanskje jeg er litt forutinntatt siden Virrvarr og en annen jeg kjenner kastet lys på hvordan et intervju med Eia kunne utarte seg. Hvis jeg tolker måten Lorentzen og Egeland svarer for seg gjennom dette synes jeg ikke det er noe rart om de har problemer med å høres forberedte ut.

Eia har gjennom komikeryrket lang erfaring i hvordan man kan presentere ting for å få en forventet reaksjon. Han 'kan' overbevisning. Jeg mener på ingen måte at dette i seg selv betyr at han er en dårlig forsker, men jeg mener at det er en indikator på at vi bør være ekstra kritiske til måten han fremstiller materialet sitt på.

Sitter man der med et ukritisk blikk og lar seg underholde er det nok lett å kjøpe hele kaka og la det bekrefte ens egne iboende fordommer. Om en derimot skraper på overflaten og stiller spørsmålsteng ved metode og så videre er det forholdsvist lett å kritisere Eia for både forenkling og fordumming.

Fks. dårlig bruk av statistikk, det at kjønns-statistikken vier likheter på likheter overlandegrensene kan like gjerne bety at det finnes likheter mellom land som at det finnes biologisk belegg for at kvinner blir sykepleiere.

Men det er et annet aspekt ved programmet som interesserer meg mer, nemlig hvordan kvinner og "kvinneyrker" blir fremstilt og hvordan Eia behandler kvinner kontra menn.

Eia er føre var og bruker sin mor og sine døtre som bevis for at han hverken har blitt spesielt behandlet som gutt eller behandlet sine døtre spesielt som jenter. Legg samtidig merke til hvordan han hilser på Camilla Schreiner, forsker ved naturfagsenteret, UIO, han komplimenterer utseende hennes og kysser henne på kinnet. Mulig at de to er gamle kjente, men her møter han jo henne i forskersammenheng og ikke som privatperson. Han kommenterer heller ikke med et ord at han er sitter med en dame som visselig har valgt realfag kontra omsorgsyrker i frie Nore.

Apropos omsorgsyrker, hvordan er det programmet presenterer disse?

Til forskjell fra ingeniøryrket som er et fysisk og aktivt yrke der trauste ensomme menn blir skitne på hendene er sykepleieryrket et sosialt yrke med mye prat og menneskekontakt. Jeg fikk litt hodepine da jeg så på, man blir da visselig skitne på hendene som sykepleier også og man kommer ikke langt uten en dose realfag og handlekraftighet der heller. Bygningsarbeidere og sykepleiere kunne snakket sammen om både tunge løft, ubehagelig ansvar og hvor hyggelig det er med kameratskap på jobben.

Noen av de reelle avgjørende forskjellene her i gården mistenker jeg å være muligheten for å kunne jobbe lokalt og muligheten for å jobbe deltid når man får familie.

Dessuten er det betimelig at Eia ikke nevner en døyt at ulikheten på arbeidsmarkedet i Norge muligens skyldes at så å si alle norske kvinner er ute i en eller annen form for jobb utenom hjemmet. Videre er Norge en velferdsstat der mye av den tradisjonelle omsorgen tilbydes av staten. DVS hvis all omsorg for barn, eldre og syke ble tatt med i statistikken så ville man sett at Norge ligger ganske jevnt med de andre landene tross alt.

Jeg tror jeg kunne skrevet hundre sider om dette om jeg satt meg ned, men det er vel på tide å runde av. Faens fordummende drittprogram... konklusjonen får være at navnet "hjernevask" passer urovekkende bra.

Arbeidsfordeling i hjemmet... lang rant

Arbeidsfordeling i hjemmet

Jeg har tenkt på det ganske mye i det siste, ikke minst fordi jeg tar innføringsemne i kjønnsforskning i høst, men også fordi jeg har hørt mange historier fra forskjellige hold i det siste.
Men det var en blogpost av Lady of the lake Som til slutt gav meg lyst til å skrive om det hos meg selv, eller kanskje det var de som komenterte, vel det er jo VGblogg...

Jeg kan begynne med en innrømmelse, en av grunnene til at jeg ser etter en kvinnelig livspartner og ikke en mannlig (i den grad man kan velge) er at jeg kvier meg for alt maset det potensiellt kommer til å bli rundt husarbeid. Jeg liker ikke husarbeid selv, men jeg har en sterk rettferdighetsfølelse og ville nok gjort mitt beste for å ta min del av kaka i et potensiellt forhold. Det er bare det at statestikken er mot meg hvis jeg forventer meg det samme tilbake.

«Ja» sier komentatorene på Lady's blogg og andre menn jeg snubler over i livet «Men vi gjør jo vårt, vi klipper jo plenen, fikser ting, mekker i garasjen, bygger terasse.» Og det gjør de helt sikkert, men jeg har to problemer med argrumentet. For det første er dette ting jeg kan gjøre like godt selv og ting jeg liker, for det andre tar det faen ikke i snitt like lang tid å utføre de såkalte «mannejobbene» som det tar å gjøre «kvinnejobbene» og hvis det tilfeldigvis skulle gjøre det så høres det mer ut som koseplukking enn ordentlig arbeid.

«Uff nå var du urettferdig og slem.» Kontrer mennene. «Husk at vi har viktige jobber og er veldig slitne når vi kommer hjem til de utaknemlige vestelige, nekene våre.» Når jeg var liten syntes jeg dette var et godt poeng, men jeg har sett litt av verden og konstantert enkelte ting. De aller fleste norske kvinner er i en eller annen jobb. Riktignok er mange av dem i deltidsarbeid faktisk nesten 50%, men for mange av dem igjen er dette ikke frivillig og de går og maser ekstravakter for å få endene til å møtes. En slik hverdag er ikke noe som gir overskudd.

«Kvinnene burde kanskje bare gi opp den håpløse drømmen sin om å bli like bra som menn.» Kanskje det ja? Men selv om dette skulle være et oppriktig ønske fra det norske folk er ikke lengre økonomien vår i stand til å takle at samtlige samboende kvinner skulle slutte i jobbene sine. Vi trenger faktisk kvinnene i jobb, for å få det til å gå rundt. Dessuten ofrer kvinner mer en en karriere når de kutter ned på arbeidsmengden sin eller blir hjemmeværende, de ødelegger også for pensjonsopptjeningen sin og kan komme til å gå en ublid alderdom i møte om de på en eller annen måte blir enslige før den tid.

«Norske kvinner syter og klager for mye, nei takke meg til en tradisjonell thaidame.»
(redigert 08/08-11 fordi det muligens kunne sverte gjenkjennelige personer, og det er ikke særlig kult) -> Jeg har kjent til en del par opp gjennom årene som ble kjent gjennom brevveksling, noen av de forholdene fungerte, andre var ganske triste, akkurat som med som de fleste andre ekteskap i grunnen. Men det er rimelig naivt å tro at alt det som var ille med 'den norske dama' skal utebli i et forhold med ei utenlandsk ei, de er jo individer de også og de fleste konflikter i parforhold er tosidige saker. <- (redigering slutt)

«Men det er jo naturlig at kvinner gjør husarbeid, vi må ikke bryte med naturen.» Se rundt deg da påsan, du sitter ikke akkurat i ei hule og gnager på noe rått kjøtt lengre, enkelte ting har forandret seg siden sist og vi har ikke en gang god dokumentasjon om hvordan ting var den gang da. Jeg har brukt å være en av dem som har hatt sterk tro på at menns og kvinners hjerner er av identisk potensialer, men jeg har blitt nødt til å moderere meg noe. Det betyr i praksis at jeg er åpen for visse teorier om morsfølelse og beskyttertrang. Det betyr ikke at jeg tror at vi bør fremelske disse forskjellene, og enda mindre at de bør brukes som en unskyldning for å opptre uredelig og urettferdig. Jeg tror blant annet ikke at det er «naturlig» at en mann saboterer forsøk på lik arbeidsfordeling med å opptre hjelpesløst eller ved å overse det.

«Vestelige kvinner burde være taknemlige for det de får.» Og implisitt ligger det at det kunne vært værre og selvfølgelig kunne det vært det. Men det er ikke værre og mange andre par i Norge har det faktisk bedre enn de der begge klager over urettferdigheter på hver sin front. Dessuten høres det litt kjipt ut å måtte «ta til takke» det høres ikke det minste fristende ut og det høres ikke en gang ut som om mennene som sier det tror damene får en halvgod deal en gang. Og da lurer jeg litt på selvbildet til de mennene.

«Og så videre, og så videre, bla bla bla, mas mas mas...» Oi jeg datt visst litt ut i det siste argumentet, men da kan jeg jo benytte muligheten til å si at jeg ikke tror dette er en 100% ensidig sak. Jeg tror ikke bare det er mennene som er dårlige til å komunisere eller komprimisse og jeg tror ikke bare det er mennene som går inn i parforhold med vrangforestillinger og høye forventninger. Det er bare det at akkurat når det gjelder fordelingen av husarbeidet så er det mennene som fremdeles sitter i den priviligerte possisjon og som sådan utgjør de den parten som har minst interesse av å forandre på det. Jeg tror ikke menn gjør dette for å være slemme, men jeg tror de ofte gjør det fordi det er lett og hvem ville ikke prøvd å unngått noe ubehagelig om det var lett?

En annen generaliserende forskjell mellom kjønnene er at kvinner får mer skyldfølelse, jeg tror dette er en sosial arv og jeg tror på at det er sant. Jeg tror ikke det er mannens feil at hun får det, men jeg tror det av og til kan bli belatende også det, å forholde seg til andres skyldfølelse i et nært forhold. Derfor er det like mye i mannens interesse å løse opp i denne spenningen og han gjør det best ved å ta annsvar for sin del av jobben det er å drive et hjem slik at hun slipper å «mase».

Jeg kjenner på meg at jeg kunne sagt mye mer, særlig om ansvar for barn, men nå begynner det å bli fryktelig langt.

Jeg får vel avslutte med å si at jeg aldri har prøvd å være samboer, untatt som medbeboer i kollektiv. Jeg håper jeg en gang møter en person jeg kunne tenke meg å bo sammen med, men jeg frykter at det er jeg som kommer til å prøve å sno meg fra det kjedelige arbeidet der i gården. Men jeg har ikke å gjøre noe annet enn å skjerpe meg.

Så mitt råd til alle som har problemer med rutinene i hjemmet, meg selv inkludert:

Det er bare et ork til det blir en vane.

Det, og:

Sett enkelte standarder for deg selv, ikke aksepter ukameratslig oppførsel selv om du kan slippe unna med det.

Feel different - like a robot chick!

Øh altså...



Første gang jeg så reklamen for den nye barbermaskinen til philips trodde jeg det var en ny vibrator fra durex. Brekker man av skjæreskiven kunne dingsen sikkert glidd rett inn i produktrekken, dessuten er jo roboten som beundrer den en damerobot!

Da det omsider gikk opp for meg at det var en barbermaskin vurderte jeg et kort øyeblikk om det kunne være en ladyshave, kanskje utviklerne endelig hadde innsett at alt lansert mot damer ikke trengte å være rosa? Feil igjen.

Som det nysgjerrige individet jeg er bestemte jeg meg for å undersøke saken nærmere og fant til slutt forklaringen på hvorfor det var en damerobot…

”En del av pleierobotens høyteknologiske arsenal har funnet veien til dette tiåret”

Øh, come again? I øyeblikkets språkforvirring løp jeg til babelfish og valgte oversett fra ”generelt sjåvinistisk piss” til ”klar tale” og fikk da setningen:

”En del av forhistoriens sexistiske bullshit har funnet veien til dette tiåret!”

Roboten står nemlig og stirrer dødt mot barbermaskinen fordi hun snart skal gå i gang med å betjene en mann med sitt høyteknologiske arsenal. (er jeg den eneste som får assosiasjoner til visse sener i ”the color purple” av å observere dette?)

Meh, skal skrive til philips og fortelle dem hva jeg mener om saken. Andre som synes sånne ting er sånn passe viktige oppfordres til å gjøre det samme.

introen til siden er også ganske ille sånsett...

Woman - always again

The nerve
He kept using that derogatory name
over and over again
bridling me effectivly
probably without intention
but still
the nerve

inside of the box, no windows
Illutionoutlook, the world the world
inside the box, caught, hitch
Illutionsolution over, over again

Bound by the plight, cry mute
slient inferno in dead eyes
woman
it's all over again, all over

It's her nerves, again, always again
new drug, postponed breakdown, postponed
again
breath the air, breath the air

patronicing, face in the dirt
you put my face in the dirt
again
breathing the air, gets difficult

Hitch, pulling at the stitches
wound, nolonger bleeding, still wound
stitch, stitch, stitch, hitch
hitching a ride down your version

Cold blooded, comended and blamed for it
sweet, it's still the same reasons
weak, it's still the same reasons
sexy bitch, slut, girl, it's the girl

Mulling at it, the sience of intellect
have I no intellect?
am I mere blood, hot burning blood
and tears?
A compulsive habit? Would it I was.

The girl, but not the girl
standing, bowed, still proud
In the box, by my own misguided choice
voice choking, the pain, the terrible pain

Where does it come from, calling me
Woman, within context, it is all wrong
again, I'm all wrong, always again
fits barely, marred by the edges

He kept seeing me through the convention
it weighed down on me, pushing
my face in the mud
too much, askes for clarity

She the woman, he saw her thus
blind in the boxworld, mystery imaginedismantled
who's to judge, non to discover
the boy was lost and yet
We call him man, easily
it's still the same reason
always again

Kristin Spitznogles "åpne brev"

På søndag gikk Kristin Spitznogle ut med et åpent svarbrev til sin ”Hemmelige beundrer”. Saken har blitt omtalt i VG, og det viste seg at en annen kvinne hadde fått lignende henvendelser, omtalt på Kjendis.no I svar på blogginnlegget hevdet også et par anonyme kvinner å ha fått lignende brev.

Kristin Spitznogle kjent som spaltist i VGs helgenummer og som programleder for Sexskolen på TV3 fikk mye støtte og ros for å ha stått frem, men også en del kritikk, og en del av den heller lite konstruktiv.

En del av kritikken gikk på at hun brukte bloggen (som vanligvis er en tema-blogg for sex og samliv hvor hun gir råd til sine lesere i kraft av sitt embete,) til å komme med en privat og følelsesladet utblåsning som fortonet seg som en henvendelse til brevsender.

En del av kritikken fra menn gikk på at Kristin som kjent sexskolør og sexy kvinne var naiv som ikke skjønte at slik oppmerksomhet var et forventet biprodukt av hennes celeberitet.

En del kvinner mente at de bare ville ledd og kastet brevet i søpla om de fikk noe lignende og syntes Kristin burde gjort det samme.

Og så var det noen som mente at det var krenkende for overgriper å bli uthengt på denne måten og at Kristin burde tatt hensyn.

Og noen som mente at innlegget bare gav brevsender det han var ute etter: oppmerksomhet.

Ja det var endog noen som var frastøtt over dette ”usmakelige PR stuntet”… og de angrer seg sikkert ikke så lite når de leser avisene i dag…

Jeg er uenig i samtlige kritikker, overasket?

For det første, Kristin Spitznogle har vanligvis en rådgivende rolle for sine lesere i temaet Sex og samliv og det som hendte henne faller så visst under kategorien i og med at det er noe mange kvinner har opplevd før henne og som i mange tilfeller gjør dem usikre i forhold til intimitet og nære relasjoner.

Nå tror jeg vel personlig at Kristins utspill er en blanding av detonering og bevissthet rundt ønsket mange ville ha av å se en reaksjon fra hennes side.

Samtidig tror jeg at måten hun legger det frem på har andre positive konsekvenser. Blant annet at hun i kraft av sin pedagogiske bakgrunn og celebritet har reel påvirkningskraft når det gjelder å være med på å legalisere et reaksjonsmønster som legger ansvaret der det hører hjemme uten å fordømme overgriper. Det at hun bruker seg selv på denne personlige måten gjør det lett for andre kvinner i lignende situasjoner å identifisere seg med henne og dra styrke fra hennes vitnemål, muligens den styrken nettopp de trenger for å få hull på sin egen bylle.

Og så var det disse mennene da som overbærende fnyser av at denne sexfikserte kvinnen klager når hun selv har stilt seg så lagelig til for hugg. Den holdningen får meg til å spy. La meg dra problemstillingen ut av kontekst.

Forestill dere at jeg nettopp har kjøpt en ultrafancy D&G veske og får min klin motegærne venninne på besøk. Jeg holder frem vesken, skryter av den og lar henne ta på det silkemyke foret. Jeg kan da for pokker fremdeles forlate den i sofaen og gå på do uten at jeg må forvente at hun skal miste besinnelsen og stjele den.

Når det gjelder dem som ville ledd det bort, til dere sier jeg. I kraft av sin terapeutiske rolle ville det være fantastisk ufølsomt og usolidarisk av henne å bagatellisere hendelsen, ikke minst ovenfor seg selv. Dette er søsterholdningen til den ovenfornevnte. Det er din skyld om det skjer, og om det skjer da skal du ikke bry deg heller…

Det er mulig at det er traumatisk for denne syke personen å bli uthengt på denne måten, men jeg synes ikke at Kristin Spitznogle på noen måte har nedverdiget ham. Hun har kalt en spade for en spade og invitert ham til dialog. En mulighet hun er privilegert til i form av sin stilling.

Og om oppmerksomhet…
Den typen menn som sender deg slibrige nedverdigende brev, som puster tungt i telefonen din og sender deg ekle bilder fra usporbare numre, og de som trakaserer deg på jobb. De verken ønsker eller forventer at du skal gå ut med det. De liker tanken på at du er alene og skammer deg. Kanskje leker de med tanken på at du i all hemmelighet blir uvillig tent av tilnærmelsene deres.

Tausheten er deres mektigste våpen og vi har alle i felles ansvar å bryte den tausheten slik Kristin Spitznogle har gjort.

Hun tok trollet på den eneste måten det kan gjøres, hun blottstilte situasjonen og slapp solen inn. Og om gjerningsmannen ikke enda har blitt tatt, så har trollet sprukket for Kristin. Hun trenger ikke bære usikkerheten og vemmelsen alene, hun har gitt oss alle en liten bit vi kan hjelpe henne med. Og den er ikke så stor at den rettferdiggjør all sukkingen og stønningen.

Menn som gjør slike vemmelige ting er et alvorlig symptom på ansvarsfraskrivelsen menn tillater seg ovenfor kvinner og ovenfor seg selv. Om mannskampen skal komme noen vei her i Norge er menn nødt til å ta tilbake ansvaret for egne handlinger.

Samtidig er det viktig at kvinner tar ansvar for egen situasjon, ikke med lengre skjørter, men ved å reagere, si i fra, være saklige og dele sine opplevelser.

Kristin Spitznogle kan taes som forbilde og eksempel i dette.

Noen andre mener det burde bagatelliseres.

Jeg er uenig…