Thursday, September 25, 2008

Arbeidsfordeling i hjemmet... lang rant

Arbeidsfordeling i hjemmet

Jeg har tenkt på det ganske mye i det siste, ikke minst fordi jeg tar innføringsemne i kjønnsforskning i høst, men også fordi jeg har hørt mange historier fra forskjellige hold i det siste.
Men det var en blogpost av Lady of the lake Som til slutt gav meg lyst til å skrive om det hos meg selv, eller kanskje det var de som komenterte, vel det er jo VGblogg...

Jeg kan begynne med en innrømmelse, en av grunnene til at jeg ser etter en kvinnelig livspartner og ikke en mannlig (i den grad man kan velge) er at jeg kvier meg for alt maset det potensiellt kommer til å bli rundt husarbeid. Jeg liker ikke husarbeid selv, men jeg har en sterk rettferdighetsfølelse og ville nok gjort mitt beste for å ta min del av kaka i et potensiellt forhold. Det er bare det at statestikken er mot meg hvis jeg forventer meg det samme tilbake.

«Ja» sier komentatorene på Lady's blogg og andre menn jeg snubler over i livet «Men vi gjør jo vårt, vi klipper jo plenen, fikser ting, mekker i garasjen, bygger terasse.» Og det gjør de helt sikkert, men jeg har to problemer med argrumentet. For det første er dette ting jeg kan gjøre like godt selv og ting jeg liker, for det andre tar det faen ikke i snitt like lang tid å utføre de såkalte «mannejobbene» som det tar å gjøre «kvinnejobbene» og hvis det tilfeldigvis skulle gjøre det så høres det mer ut som koseplukking enn ordentlig arbeid.

«Uff nå var du urettferdig og slem.» Kontrer mennene. «Husk at vi har viktige jobber og er veldig slitne når vi kommer hjem til de utaknemlige vestelige, nekene våre.» Når jeg var liten syntes jeg dette var et godt poeng, men jeg har sett litt av verden og konstantert enkelte ting. De aller fleste norske kvinner er i en eller annen jobb. Riktignok er mange av dem i deltidsarbeid faktisk nesten 50%, men for mange av dem igjen er dette ikke frivillig og de går og maser ekstravakter for å få endene til å møtes. En slik hverdag er ikke noe som gir overskudd.

«Kvinnene burde kanskje bare gi opp den håpløse drømmen sin om å bli like bra som menn.» Kanskje det ja? Men selv om dette skulle være et oppriktig ønske fra det norske folk er ikke lengre økonomien vår i stand til å takle at samtlige samboende kvinner skulle slutte i jobbene sine. Vi trenger faktisk kvinnene i jobb, for å få det til å gå rundt. Dessuten ofrer kvinner mer en en karriere når de kutter ned på arbeidsmengden sin eller blir hjemmeværende, de ødelegger også for pensjonsopptjeningen sin og kan komme til å gå en ublid alderdom i møte om de på en eller annen måte blir enslige før den tid.

«Norske kvinner syter og klager for mye, nei takke meg til en tradisjonell thaidame.»
(redigert 08/08-11 fordi det muligens kunne sverte gjenkjennelige personer, og det er ikke særlig kult) -> Jeg har kjent til en del par opp gjennom årene som ble kjent gjennom brevveksling, noen av de forholdene fungerte, andre var ganske triste, akkurat som med som de fleste andre ekteskap i grunnen. Men det er rimelig naivt å tro at alt det som var ille med 'den norske dama' skal utebli i et forhold med ei utenlandsk ei, de er jo individer de også og de fleste konflikter i parforhold er tosidige saker. <- (redigering slutt)

«Men det er jo naturlig at kvinner gjør husarbeid, vi må ikke bryte med naturen.» Se rundt deg da påsan, du sitter ikke akkurat i ei hule og gnager på noe rått kjøtt lengre, enkelte ting har forandret seg siden sist og vi har ikke en gang god dokumentasjon om hvordan ting var den gang da. Jeg har brukt å være en av dem som har hatt sterk tro på at menns og kvinners hjerner er av identisk potensialer, men jeg har blitt nødt til å moderere meg noe. Det betyr i praksis at jeg er åpen for visse teorier om morsfølelse og beskyttertrang. Det betyr ikke at jeg tror at vi bør fremelske disse forskjellene, og enda mindre at de bør brukes som en unskyldning for å opptre uredelig og urettferdig. Jeg tror blant annet ikke at det er «naturlig» at en mann saboterer forsøk på lik arbeidsfordeling med å opptre hjelpesløst eller ved å overse det.

«Vestelige kvinner burde være taknemlige for det de får.» Og implisitt ligger det at det kunne vært værre og selvfølgelig kunne det vært det. Men det er ikke værre og mange andre par i Norge har det faktisk bedre enn de der begge klager over urettferdigheter på hver sin front. Dessuten høres det litt kjipt ut å måtte «ta til takke» det høres ikke det minste fristende ut og det høres ikke en gang ut som om mennene som sier det tror damene får en halvgod deal en gang. Og da lurer jeg litt på selvbildet til de mennene.

«Og så videre, og så videre, bla bla bla, mas mas mas...» Oi jeg datt visst litt ut i det siste argumentet, men da kan jeg jo benytte muligheten til å si at jeg ikke tror dette er en 100% ensidig sak. Jeg tror ikke bare det er mennene som er dårlige til å komunisere eller komprimisse og jeg tror ikke bare det er mennene som går inn i parforhold med vrangforestillinger og høye forventninger. Det er bare det at akkurat når det gjelder fordelingen av husarbeidet så er det mennene som fremdeles sitter i den priviligerte possisjon og som sådan utgjør de den parten som har minst interesse av å forandre på det. Jeg tror ikke menn gjør dette for å være slemme, men jeg tror de ofte gjør det fordi det er lett og hvem ville ikke prøvd å unngått noe ubehagelig om det var lett?

En annen generaliserende forskjell mellom kjønnene er at kvinner får mer skyldfølelse, jeg tror dette er en sosial arv og jeg tror på at det er sant. Jeg tror ikke det er mannens feil at hun får det, men jeg tror det av og til kan bli belatende også det, å forholde seg til andres skyldfølelse i et nært forhold. Derfor er det like mye i mannens interesse å løse opp i denne spenningen og han gjør det best ved å ta annsvar for sin del av jobben det er å drive et hjem slik at hun slipper å «mase».

Jeg kjenner på meg at jeg kunne sagt mye mer, særlig om ansvar for barn, men nå begynner det å bli fryktelig langt.

Jeg får vel avslutte med å si at jeg aldri har prøvd å være samboer, untatt som medbeboer i kollektiv. Jeg håper jeg en gang møter en person jeg kunne tenke meg å bo sammen med, men jeg frykter at det er jeg som kommer til å prøve å sno meg fra det kjedelige arbeidet der i gården. Men jeg har ikke å gjøre noe annet enn å skjerpe meg.

Så mitt råd til alle som har problemer med rutinene i hjemmet, meg selv inkludert:

Det er bare et ork til det blir en vane.

Det, og:

Sett enkelte standarder for deg selv, ikke aksepter ukameratslig oppførsel selv om du kan slippe unna med det.

4 comments:

VamPus said...

Har hatt flere samboere, og kan anbefale gutter med militær bakgrunn. De kan vaske gulv - og ikke minst DO - i tillegg til at skjortene mine har aldri vært strøket så ulastelig (og den setningen kunne sluttet etter strøket...).

Undersøkelser viser for øvrig at "mannens oppgaver" som regeler er lystbetonte (vaske bil, skifte hjul, klippe plenen) og ikke minst at dette ikke er daglige oppgaver, i motsetning til klesvask, matlaging, innkjøp, rydding, oppvask, etc.

Martine Votvik said...

Ja en militærgutt høres i grunnen ganske alright ut :) Hadde jeg bare ikke vært en sånn gørrpassifist...

Arachne said...

Hos oss er det motsatt, jeg sluntrer unna der jeg kan og min mann maser, men han har lært meg en lekse jeg gjerne vil dele videre med andre kvinner. Han godtar simpelthen ikke at jeg sluntrer unna mine plikter. En ting er sånt som vi ikke er enige om - hvor ofte må toalettet vaskes og sånt - men plikter, det er sånn som å rydde etter seg hvis man har spist på stua eller vaske badekaret etter et bad som etterlater striper på kanten osv.
Nå jeg altså ikke har gjort mine plikter - da stopper all normalitet hos oss. Han tar det alvorlig hver gang. Det går ikke an for meg å la være å ta oppvasken hvis det er min tur og tro at vi kan samtale og elske og hygge oss som normalt før det er gjort.
Og jeg tror det er en feil mange kvinner gjør, de tar det ikke alvorlig om de må gjøre noe ekstra. De bare gjør det og kanskje kjefter og smeller de littegranne mens forbitrelsen vokser. Og jeg synes mannen min har helt rett, og jeg tror alle de menn som du eller jeg kunne tenkt oss å å dele hus og seng med, er enige. Men latskapen er i praksis ofte større enn rettferdighetsfølelsen, i alle fall hvis vi klarer å finne på en unnskyldning for hvorfor det er sånn. Hvis jeg kunne byttet bort oppvasken i litt kjeft, så ville jeg gjort det...

Jeg tror forresten ikke noe på særlig store forskjeller i hjernen. Til det er forskjellene i de sosiale skikt for store. Menn i mitt miljø kunne vært fra en annen klode i forhold til dem som kommenterer på VG...

Martine Votvik said...

Arachne -

Ja latskapen hersker om den kan. Men jeg tror latskapen til menn ofte har bedre ryggdekning enn latskapen til damer.