Nytt utseende på bloggen!

Jeg har vært litt sint i det siste, så hvorfor ikke gi litt utrykk for det her også, bloggen er tross alt mitt ansikt utad på nettet.

Kanskje jeg har begynt å bli gammel, men jeg merker at jeg ikke lenger er like opptatt av å gjøre alle til lags her i verden. I alle fall ikke i den grad jeg var tidligere. Kanskje jeg endelig virkelig har erfart at verden ikke blir ødelagt for om noen blir sure, irriterte eller misfornøyde med meg? Jeg har lenge visst det i teorien, men det er jo et lite stykke til praksis, det er det sikkert mange der ute som også har erfaringer med.

Når det er sagt er jeg nysgjerrig på hvordan svart bakgrunn egentlig fungerer for leserene? Har du seriøse problemer med det på en eller annen måte så hadde det vært fint om du sa i fra, så skal jeg ta det til etterretning.

Livet som litt mer kompromissløs er ganske greit. Jeg trenger ikke alltid gi utrykk for at jeg skjønner den andre siden selv om jeg gjør det og jeg trenger ikke alltid forklare og unnskylde standpunktene mine. Det sparer i grunnen ganske mye tid, for folk som krangler i stedet for å diskutere er ikke ute etter å høre på forklaringene mine uansett. Jeg trenger ikke snakke med dem i det hele tatt i grunn, om de ikke gidder å høre på det jeg sier. Jeg kan bare gi dem fingeren og gå min vei.

Kanskje dette betyr at jeg har begynt å sementeres inn i en statisk voksenrolle der jeg ikke lenger er i stand til å ta til meg nye inntrykk eller synspunkter? Eller kanskje det betyr at jeg har begynt å finne ut hvem jeg er, at jeg liker den jeg er og at jeg ikke finner meg i at noen kødder med meg.

Likestilling betyr at noen får mindre enn før

Alle som har hatt mindre søsken vet at likestilling svir. Det er nemlig ikke uendelig plass, oppmerksomhet eller resurser i et hjem og det at en ny skal regnes med betyr at du kommer til å få mindre enn du gjorde tidligere. Det skjer ikke over natta selvfølgelig, men det første som går er oppmerksomheten og for noen svir det mest av alt, det snakkes om noen andre enn deg selv når de snakker om hvem som er "så flink" og "den beste i verden". Det er et kunststykke som ingen er forunt å skjønne helt og holdent at dette ikke betyr at du plutselig har blitt mindre flink også og at det ikke er en unnskyldning ti å ødelegge ting i stua for å få oppmerksomheten tilbake.

Etterhvert tar den lille mer plass også, plutselig skal hun kanskje dele rom med deg om hun ikke får et rom for seg selv. Hun begynner å krabbe rundt og ta på tingene dine, kanskje ødelegger hun noe du var glad i i sin pludrende uerfarenhet, mens foreldrene dine forteller deg at du ikke har lov til å være sint på henne. Gud så politisk korrekte foreldre kan være noen ganger, skjønner de ikke at hun er slem mot deg? En ting som fremdeles er lettere er at du er fysisk sterkere og har mer erfaring på enkelte områder. Om du blir sint kan du lempe henne ut av rommet, du kan også slå henne selvfølgelig, men da blir det et sånt helvetes bråk, så det er best å begrense seg til å klype henne litt når ingen ser på.

Hun blir større og hun lærer seg å snakke, hun begynner å påstå ting hun ikke har peiling på, som foreldrene deres selvfølgelig skryter opp i skyene. Du glemmer fullstendig at du har fått skryt for akkurat de samme tingene. Du innbiller deg at det vil gjøre henne dum, innbilsk og bortskjemt. Nå begynner hun også å arve flere av tingene dine, ofte uten at de spør deg eksplisitt om det er i orden. Plutselig sitter hun der med bambien din i de fete små hendene sine og påstår at den er sin. Og hun presterer å kalle den "lille lammet" selv om den visselig heter "secret agent 00fantastisk". Dette er det første i en lang rekke slike ydmykende overtagelser. For det er ydmykende, det er sårende, du ligger i sengen og synes det er urettferdig. Kanskje foreldrene dine kunne gjort det anderledes, men de tenkte ikke på det og de har ikke råd til å kjøpe nytt av alt.

Om du gjør jobben din riktig kan du i det aller minste bli en hun kommer til for beskyttelse fra større barn, eller for å få svar på ting hun ikke forstår. Det hjelper å rakke ned på det hun selv sier slik at hun skjønner at du er smartere enn henne, dette er en holdning som kan feste seg så godt at den sitter i årevis, med kun behov for mindre vedlikehold.

Etterhvert vil du stadig oppleve flere ting som svir. Foreldrene dine vil la henne være oppe lengre enn du fikk være på den alderen. Foreldrene dine vil gi henne den samme ukelønnen som deg selv om hun visselig ikke hjelper like mye til i huset. Kanskje vil de insistere på at hun skal få lov til å være med når du har dine venner på besøk, og så må du sitte der å se på at vennene dine behandler henne som en likeverdig, som en potensiell venninne. Skjønner de ikke at de to/tre/fem årene som skiller dere ad utgjør en uovertrengelig barriere som ikke må krysses? Skjønner de ikke at hun er skikkelig teit?

Årene går og noen ting vil bli lettere. Når dere begge har overstått puberteten og kommet dere ut av huset er utsiktene gode for at dere vil bli en slags type venner. Sjansene er også gode for at du fremdeles vil tenke på henne som lillesøsteren selv om hun to bachleorgrad før deg og selv om hun får mann barn og egen leilighet. Hvis du ikke har føkket det opp er det også til deg hun vil ringe når hun har problemer.

Men så sitter dere der en dag. Dere er godt oppe i tjueåra begge to og en av dere har påstått noe som førte til en opphetet diskusjon, gjerne om noe politisk, eller kanskje om Harald Eias "Hjernevask". Hun lar seg ikke lenger sette på plass av den nedlatende holdningen du antar når du ikke lenger kan argumentere ordentlig, hun har rett og hun vet det. Du tror også at du har rett, og selv om du i utgangspunktet kunne vurdert hennes synspunkt, men du blir irritert og kvalm over påståeligheten og arrogansen hennes. Hvordan våger hun, å bruke de hersketeknikkene mot deg? Du ser noe i øynene hennes som tyder på at hun begynner å tvile på at du virkelig er klokere enn henne og det svir. Selvfølgelig svir det, men det er ikke urettferdig, det er bare slik det er.

Og sånn er det med alle oss som bor i verden, ingen av oss ba om å bli født og når vi først har kommet hit må vi dele på det som er her. I årenes løp har det utviklet seg skjevheter mellom folkegrupper så vel som kjønn, men etterhvert som folk oppdager at de faktisk har de samme rettighetene så vil de presse på mer og mer for å få det de oppfatter som sin selvsagte bit av kaka.

Før eller senere vil det ikke lenger finnes land med såpass billig arbeidskraft at vi kan velte oss i bruk og kast plast her oppe i nord. Før eller senere må vi begynne å ta konsekvensene av resursbruk og søppelbehandling. Verden har ikke nok beitemark til at india og kina kan spise like mye kjøtt som usa og vi gjør per i dag, men til slutt kommer vel det til å bety at vi må finne oss i å spise litt mindre av det.

På samme måte er det med likelønn. Mye av grunnen til at menn fikk mer betalt i hine hårde dager var fordi de fungerte/ble oppfattet som forsørgere for hele familien alene. Slik er det ikke helt lengre og bra er det, familier får nemlig mer trygghet og stabilitet når det er det samme hvem av inntektskildene som faller bort under en krise. Single mødre får det også bedre når de blir tatt på alvor som forsørgere, og single kvinner generelt fortjener samme behandlingen som single menn i en stadig mer likestilt verden.

Så til alle dere menn og kvinner som er sure og sårede fordi deres tidligere goder er på vei til å bli tatt fra dere: Bit det i deg og svelg bitterheten for det som var i går kommer aldri tilbake.

Den biologiske forklaringens illusjon

Mennesket er en organisme i konstant forandring
Vi er grunnleggende biologisk disponert til å overleve, formere oss, alt annet er underordnet og stadig under endring.
Dette vil i praksis si at alt vi får ut av studier av biologiske forskjeller mellom kjønnene er hvordan ting har fungert opp til øyeblikket testen ble gjennomført. Det sier oss ingen ting om hvilken retning utviklingen er i ferd med å ta og heller ikke noe om hvilken retning denne utviklingen burde ta.

Vi kan bruke språket som illustrasjon. Hver eneste generasjon som vokser opp opplever språket de snakker som den korrekte måten å snakke på. Ikke bare det vi oppfatter språket vårt som både tradisjonelt og om ikke urgammelt, så i alle fall verneverdig. Ikke snakk om at skrivefeil og slang kan aksepteres.
Vi vet vel litt om hvorfor og hvordan språket endrer seg, men på ingen måte nok til at det kan forutsees på noen pålitelig måte. På samme måte snor samfunn og kultur seg videre i stadig sammensmeltende grenseoverskridende forandring, imens vi opplever det som konstant.

Og på samme måte er kroppene våre på tvers av og på langs av kjønnene i konstant bevegelse mot en eksistens som er bedre tilpasset premissene av miljøet de lever i. Vi er overlevelsesdyr, vi tilpasser oss, vi forandrer hudfarge, kroppsfasong og til og med blodtrykk om omgivelsene stimulerer til det. Vi er i ferd med å miste tennene våre fordi vi ikke lenger spiser ting som sliter dem ned. Hver generasjon som vokser opp har litt høyere iq, muligens fordi problemløsning og systemtenkning blir en stadig viktigere del av hverdagen vår. Og hvem vet, kanskje kvinnene har blitt mindre "hysteriske" etter at de ble tillat inn i normal skolegang og arbeidsliv...

De biologiske forklaringene på hvorfor vi fungerer slik vi gjør er interessante, men de gir oss ingen svar på hvordan vi bør leve som mennesker i dagens samfunn. De kan gi litt av forklaringen på hvordan ting har blitt slik de har blitt, men de gir ingen pekepinn på hvordan ting kommer til å bli eller hvordan de bør være.

Alt koker med andre ord ned til en etisk problemstilling: Hvilket samfunn og hvilke mennesker er det vi ønsker oss? Og ikke minst hvordan er det egentlig vi ønsker at forholdet mellom kjønnene skal være.
I og med at både samfunn, biologi og tradisjoner er i konstant forandring kan vi ikke bruke disse som unnskyldninger og skjold mot å måtte ta ansvar for dette spørsmålet. Samfunn, biologi og tradisjoner er våre utgangspunkt og utfordringer, ikke våre fengsel og lover.

Du og jeg står opp om morgenen, vi samhandler med våre medmennesker og forandrer verden imens vi gjør det. Og noen dager har vi større påvirkningskraft enn andre. 8.mars er kanskje en sånn dag? Kanskje er det akkurat du som skal til for at toget blir akkurat så stort at saken du går bak får det boostet den trenger for å bli tatt på alvor. Verden forandres av de missfornøyde, men bare av de missfornøyde som gir lyd fra seg. Og jeg skal i alle fall gi lyd fra meg i dag!

Hjernevask?

Harald Eia prøver seg på nye, eller skal vi si gamle marker når han nå forlater komikeryrket for en stund til fordel for den mer seriøse forskningen.

Det er godt mulig at Eia faktisk har gjort et meget grundig forarbeid og har belegg for alt han sier og gjør i programmet, men problemet for meg er at programmet i seg selv ikke synes å tyde på at så er tilfelle. Det er fordummende og forenklende.

Kanskje jeg er litt forutinntatt siden Virrvarr og en annen jeg kjenner kastet lys på hvordan et intervju med Eia kunne utarte seg. Hvis jeg tolker måten Lorentzen og Egeland svarer for seg gjennom dette synes jeg ikke det er noe rart om de har problemer med å høres forberedte ut.

Eia har gjennom komikeryrket lang erfaring i hvordan man kan presentere ting for å få en forventet reaksjon. Han 'kan' overbevisning. Jeg mener på ingen måte at dette i seg selv betyr at han er en dårlig forsker, men jeg mener at det er en indikator på at vi bør være ekstra kritiske til måten han fremstiller materialet sitt på.

Sitter man der med et ukritisk blikk og lar seg underholde er det nok lett å kjøpe hele kaka og la det bekrefte ens egne iboende fordommer. Om en derimot skraper på overflaten og stiller spørsmålsteng ved metode og så videre er det forholdsvist lett å kritisere Eia for både forenkling og fordumming.

Fks. dårlig bruk av statistikk, det at kjønns-statistikken vier likheter på likheter overlandegrensene kan like gjerne bety at det finnes likheter mellom land som at det finnes biologisk belegg for at kvinner blir sykepleiere.

Men det er et annet aspekt ved programmet som interesserer meg mer, nemlig hvordan kvinner og "kvinneyrker" blir fremstilt og hvordan Eia behandler kvinner kontra menn.

Eia er føre var og bruker sin mor og sine døtre som bevis for at han hverken har blitt spesielt behandlet som gutt eller behandlet sine døtre spesielt som jenter. Legg samtidig merke til hvordan han hilser på Camilla Schreiner, forsker ved naturfagsenteret, UIO, han komplimenterer utseende hennes og kysser henne på kinnet. Mulig at de to er gamle kjente, men her møter han jo henne i forskersammenheng og ikke som privatperson. Han kommenterer heller ikke med et ord at han er sitter med en dame som visselig har valgt realfag kontra omsorgsyrker i frie Nore.

Apropos omsorgsyrker, hvordan er det programmet presenterer disse?

Til forskjell fra ingeniøryrket som er et fysisk og aktivt yrke der trauste ensomme menn blir skitne på hendene er sykepleieryrket et sosialt yrke med mye prat og menneskekontakt. Jeg fikk litt hodepine da jeg så på, man blir da visselig skitne på hendene som sykepleier også og man kommer ikke langt uten en dose realfag og handlekraftighet der heller. Bygningsarbeidere og sykepleiere kunne snakket sammen om både tunge løft, ubehagelig ansvar og hvor hyggelig det er med kameratskap på jobben.

Noen av de reelle avgjørende forskjellene her i gården mistenker jeg å være muligheten for å kunne jobbe lokalt og muligheten for å jobbe deltid når man får familie.

Dessuten er det betimelig at Eia ikke nevner en døyt at ulikheten på arbeidsmarkedet i Norge muligens skyldes at så å si alle norske kvinner er ute i en eller annen form for jobb utenom hjemmet. Videre er Norge en velferdsstat der mye av den tradisjonelle omsorgen tilbydes av staten. DVS hvis all omsorg for barn, eldre og syke ble tatt med i statistikken så ville man sett at Norge ligger ganske jevnt med de andre landene tross alt.

Jeg tror jeg kunne skrevet hundre sider om dette om jeg satt meg ned, men det er vel på tide å runde av. Faens fordummende drittprogram... konklusjonen får være at navnet "hjernevask" passer urovekkende bra.