Høyres konkurranseskole

Jeg er ikke blant de som er særlig fornøyde med hvordan norsk skole fungerer per i dag. Etter å ha vært gjennom skolen selv har jeg fått oppleve vanskeligheter med både nye reformer, dårlige lærere, lite rom for å være anderledes og dårlig innemiljø. Det er mange ting jeg gjerne skulle ha forandret på, selv om jeg ikke er helt sikker på hva som ville vært bedre.

En ting er jeg derimot rimelig sikker på, gullmedaljer i barneskolen er ikke veien å gå.

Det er ikke alle mennesker som passer inn i konkurransementaliteten til idretten, og per i dag har disse heldigvis sjansen til å velge det bort og finne andre sosiale aktiviteter der det ikke handler om å seire over alle de andre. Eller som det gjerne blir: stadig være den som blir seiret over igjen og igjen. For det er jo bare plass til "en" på toppen.

Grunnskolen går ikke an å velge vekk viss man ikke trives, det har jeg selv fått erfare. Enkelte som har midler og som bor et sted det går an kan flytte over på privatskoler, men dette er et alt for marginalt fenomen til å være et reelt alternativ. Og for dem som heller ikke passer inn på privatskolen, så er det ikke så mange muligheter igjen.

Odd Einar Dørum sier det jeg tenker:

"Det er ikke politikernes oppgave å lage det pedagogiske innholdet i skolen."

Jeg tror det beste politikerne kan gjøre er å heve statusen til lærerne i dagens samfunn og sørge for at det blir mulig å heve kvaliteten på lærerutdanningen. Så vil det nok dukke opp stadig bedre svar på utfordringen om å forbedre skolen etterhvert.

irriterende tenningsmønster

Det er muligens ikke så uvanlig som jeg innbiller meg at det er, men det er svært få av mennesker jeg møter som jeg tenner sexuellt på.

Det er skjeldent, uavhengig av kjønn og ikke avhengig av det jeg annser som estetisk pent utseendet. Jeg tenner visst på personlighet, og det burde jeg kanskje bare være glad for. Det kan jo potensiellt spare meg for mye sikling etter folk jeg egentlig ikke passer sammen med.

Av og til plager det meg at det er så sjeldent. I perioder kan jeg føle meg helt asexuell og lure på om det er noe fryktelig galt med meg. Men så treffer jeg den eller den personen igjen som jeg har tennt på før og følelsen er like sterk som den var tidligere. Viss jeg virkelig tenner på personlighet er dette kanskje ikke så rart, med tanke på hvor skjeldent det er en treffer folk man virkelig klikker med og får instant "god venn kjemi" med.

I tidligere stadier av livet har jeg hatt et litt utsvevende sexualliv med mye one night stands og sånn, men det var ikke alltid jeg tente på folkene jeg dro med meg hjem. Jeg tror det var mer settingen som gjorde det i de tilfellene, for jeg jeg kunne jo som regel ikke bli kvitt dem fort nok etterpå.

Så etter at jeg sverget at jeg heretter bare skulle ha sex med personer jeg likte utover mitt eget behov for tilfredsstillese har det i grunnen blitt ekstremt lite sex. Og det begynner å plage meg litt, for sex er jo en utrolig digg. Jeg er nesten fristet til å bare dra ut på byen og ligge litt rundt for å bli kvitt kløen, men jeg har fått litt avsmak på den greia, jeg tror ikke det ville føltes like bra nå som det gjorde før.

Oh well

Jeg er glad jeg ikke tenner på alle nakne kvinnekropper, for da ville jeg jo fått problemer nå som den superpene venninna mi sprader halvnaken rundt meg og leter etter klær til å gå ut på byen med :P

Merkelige lille klitoris, hva er det du egentlig er ute etter? Nå håper jeg snart jeg treffer ei jente jeg liker snart som ikke a. er opptatt b. er hetrofil c. skal flytte til sverige om ei uke...

Mandagstanker på en fredag

Nå var det sannelig lenge siden jeg har følt meg usaklig deppa på fredager. Jeg opplevde det oftest da jeg jobbet fulltid, og kanskje det hadde litt å gjøre med at jeg var utslitt etter uka samtidig som jeg følte på presset om å finne på noe meningsfullt i helgen.

Så hva er det jeg har gjort denne uka som er så slitsomt da? Forrige uke var jeg jo i Danmark på Hjemsted og jobbet som romer, kanskje det at jeg føler meg deppa nå er en forsinket reaksjon på at jeg levde oppå to familier døgnet rundt i ei lita hytte. Jeg som vanligvis ikke orker å være sosial to dager på rad... :)

Jeg startet denne uka med å sove dårlig, spise lite og surre forran dataen. På onsdag og torsdag hang jeg sammen med romerne i kjelleren og i dag har jeg gjort det samme som på mandag, bare at jeg har ryddet og vasket opp.

Hmm, jeg hadde jo også et evalueringsmøte med Josefinesgate DPS på Onsdag når jeg tenker meg om. Så på en måte er det kanskje ettervirkningene av det jeg kjenner nå, siden jeg strengt tatt ikke har hatt tid for meg selv siden da heller.

Kanskje det er derfor jeg har stresset sånn de siste dagene og ryddet nå, i et forsøk på å slippe unna all dritten som kom opp igjen. Og så går det ikke opp for meg før jeg spontant setter meg ned og skriver. Vel det er jo et godt tegn på at det er bra for meg å skrive ned ting. Selv om jeg ikke vet om det nødvendigvis er bare bra å publisere det på nettet.

Av og til når jeg skrev oftere før, føltes det litt som selvskading, å strekke grensene for hva jeg syntes det var komfortabelt å slintre ut på nettet, med mitt fulle navn, muligens søkbart lenge etter at jeg selv er i live. Men det gir meg jo, merkelig som det er, en følelse av kontroll. Ingen kan komme og stikke meg i ryggen med noe, for jeg har allerede sagt alt selv. I alle fall ganske mye.

Dessuten skaper det jo en illusjon om at jeg ikke er redd for at folk skal vite ting om mitt innerste liv, dumme ting jeg har gjort og sagt, fortiden min og familien min. Sannheten er at jeg har krampekontroll på hva jeg tørr vise frem. Og om noen hadde oppdaget noen av tingene jeg knuger til brystet, så hadde det nok knust meg litt og tatt meg tid å reparere skadene. Selv om jeg utad muligens bare ville ristet det av meg og oppført meg som om det var den minste ting i verden.

Jeg skjuler meg bak et slør av åpenhet, i privatlivet like mye som på nettet.

Noen sa til meg for en stund tilbake at jeg ikke alltid legger merke til når de deler ting med meg som de selv oppfatter som alvorlige og personlige. Kanskje jeg av og til tror andre gjør det samme som meg, gir meg den lille biten for at jeg ikke skal grave dypere.

Kanskje jeg er nærmere folkene jeg omgås enn jeg egentlig tror. Når jeg er mørk til sinns som nå, føles det ofte ut som om jeg står milevis unna dem, som om jeg er på utsiden av fellesskapet. Og som den lille filosofen jeg er fortapes jeg litt i tanken på hva fellesskap egentlig er. Av og til har jeg så lyst på en klem at det føles ut som om jeg dør litt på innsiden. Men gir jeg selv klemmer? Det gjør jeg da visselig ikke. Jeg har en misstanke om at jeg er innmari flink til å utstråle en holdning som advarer om å komme meg for nært kroppslig. Men hvordan forandrer man på dette?

Kanskje jeg lurer meg selv? Det er ikke mange personene her i verden jeg ville vært komfortabel med at gav meg en klem i utgangspunktet. Har jeg da virkelig lyst til å miste den beskyttende utstrålingen før jeg er klar for det? Dessuten, om meg selv, jeg greier da visselig å gi Kent en klem uten at jeg føler meg ekkel! Så kanskje den frykten for at andre skulle syntes jeg var ekkel om jeg klemte den er en nyttig buffer sådan, for at jeg eksperimentelt skal begynne å etablere klemmeforhold til folk som jeg egentlig ikke synes det er helt greit å ha den typen relasjon med.

Kanskje... Men av og til ser det ut som om noen har kunnskaper om et eller annet kroppslig språk, som jeg ikke skjønner i det hele tatt. Et språk som signaliserer behov for en klem, eller at det er greit å ta på noen uten at det er feil eller ekkelt. Av og til skapes kanskje tillit ved at man utsetter seg for ubehageligheter for så å oppdage at det var greit allikevel? Jeg vet ikke. Og for en som er så ømfintlig på sine egne grenser som jeg er, så frister det ikke å bruke noen andre som prøveklut for å finne ut hva som funker og ikke funker.

Meh, jeg får vel bare forsette å være macho-Martine en stund til. Og så håper jeg at jeg kanskje kan finne litt ut av alt dette her sammen med hun dama jeg skal gå hos på DPS'en.

Og etter å ha skrevet dette føler jeg meg ikke fullt så mørk til sinns lengre heller. :)

Jernalderen i Danmark

Hva kan være bedre enn å få muligheten til å reise til en annen tidsalder og leke med fine våpen og skyte ildkuler med katapult? Å få betalt for å gjøre det selvsagt. Og ikke minst å gjøre det sammen med folk som en kan diskutere filosofi med på et anstendig nivå etter at mørket har lagt seg.

Jeg jobbet på Romerfestivalen ved Hjemsted Oldtidspark i fjor også og var såpass fornøyd at jeg ikke var vanskelig å spørre i år heller.

Da vi kom frem la jeg Mobiltelefonen i sekken og lot den være der, og brydde meg ikke om hva klokken var utenom showene våre. Diltet rundt i naturen og levde meg inn i museumsomgivelsene, leste ut "La den rette komme inn" og slukte "Enders Game", ble så solbrent på nesen at jeg kunne dra av en betydelig skorpe etter et par dager.

Til gledelig overraskelse glimret vepseepedimien fra i fjor med sitt fravær. Til gjengjeld var de erstattet av mannevonde svaner, som angrep bilen til Erlig og hadde diare på trammen vår hver natt. Svaner kan virkelig skite de, bare så dere vet det.

En annen ting som trakk litt ned var at platerustningen jeg hadde tatt med var litt liten til meg og måtte snøres så stramt at jeg knapt kunne bøye meg. Men den var jo så fin :) fikk låne ei brynje de to siste dagene, men jeg tror stakkarene som hadde slitt med å stramme snørene mine var mer lettet enn jeg var :)

En ting som trakk sterkt opp var at "Hatra Ballistaen"
















var reparert, jeg fikk ikke prøvd den i fjor fordi den var skadet. Den som står på Hjemsted er den eneste av denne typen rekonstruert i orginal størrelse. Den skyter piler som kan spidde opptil 4 romere med rustning i en ommgang, ordentlig "romerkebab" med andre ord :)

Onageren var også i fin form tross at den også hadde vært litt ute i uløkka tidligere i år og fått splintret fundamentet sitt. Vi skøyt opp mange fine ildkuler på torsdagskvelden. Uheldigvis hadde vi et litt skummelt uhell på siste dagen da en av snorene til løkka røk og iskulen falt ned tre meter fra oss og publikum. Håper det fører til en innstramming av sikkerhetsrutinene. Damn.

Måltidene i restauranten er en historie for seg selv og det skal jeg bruke et selvstedig innlegg på.

Ellers er jeg kjempefornøyd med turen og knallimponert over det fine rekonstruerte teltet Inger hadde sydd i grov lin til "Medica" showet sitt.

Mulig jeg legger ut flere bilder etter hvert.

Sommeren over for denne gang

Jeg skylder på Kyrgistaneren i gangen min, det er han som har gått og bedt og lengtet etter regn alle disse fine solværsukene. Han strakk armene opp mot himmelen i tordenværet og fortalte meg at det heter "gudenes velsignelse" på morsmålet hans. "Vi kaller det dritvær" bemerket jeg mutt tilbake, men jeg smilte, for jeg liker også tordenvær.

Jeg er litt oppgitt over at jeg ikke benyttet sjansen i solsteiken til å dra og bade, og for at jeg ikke dro i botanisk hage og nøyt vanningsanlegget, for at jeg ikke dro mer ut til hovedøya og for at jeg ikke solte meg da jeg hadde sjansen...

På en annen side er jeg jo ikke så opptatt av soling, og jeg fikk jo plantet ut urter i balkonghagen min, gått en del tropenatturer og spist mye bra norsk jordbær.

Dessuten fikk jeg det for meg i tordenværet, etter at jeg hadde sikret mine egne planter på balkongen, at naboen over, som også planter en del kanskje trengte hjelp. Så jeg løp opp trappen og reddet naboens sukkererter og hvitløk fra drukningsdøden. I samme slengen kurerte jeg visst en hyggelig jente for tordenskrekk, hun som egentlig hadde gjemt seg på rommet sitt, men som ble så opptatt av å redde plantene at hun glemte å være redd.

Og nå som det er kaldere får jeg i det minste sove om nettene.

Og når solen kommer tilbake, kanskje om et par uker, kommer det til å være dobbelt så grønt og frodig pga alt regnet.