Mandagstanker på en fredag

Nå var det sannelig lenge siden jeg har følt meg usaklig deppa på fredager. Jeg opplevde det oftest da jeg jobbet fulltid, og kanskje det hadde litt å gjøre med at jeg var utslitt etter uka samtidig som jeg følte på presset om å finne på noe meningsfullt i helgen.

Så hva er det jeg har gjort denne uka som er så slitsomt da? Forrige uke var jeg jo i Danmark på Hjemsted og jobbet som romer, kanskje det at jeg føler meg deppa nå er en forsinket reaksjon på at jeg levde oppå to familier døgnet rundt i ei lita hytte. Jeg som vanligvis ikke orker å være sosial to dager på rad... :)

Jeg startet denne uka med å sove dårlig, spise lite og surre forran dataen. På onsdag og torsdag hang jeg sammen med romerne i kjelleren og i dag har jeg gjort det samme som på mandag, bare at jeg har ryddet og vasket opp.

Hmm, jeg hadde jo også et evalueringsmøte med Josefinesgate DPS på Onsdag når jeg tenker meg om. Så på en måte er det kanskje ettervirkningene av det jeg kjenner nå, siden jeg strengt tatt ikke har hatt tid for meg selv siden da heller.

Kanskje det er derfor jeg har stresset sånn de siste dagene og ryddet nå, i et forsøk på å slippe unna all dritten som kom opp igjen. Og så går det ikke opp for meg før jeg spontant setter meg ned og skriver. Vel det er jo et godt tegn på at det er bra for meg å skrive ned ting. Selv om jeg ikke vet om det nødvendigvis er bare bra å publisere det på nettet.

Av og til når jeg skrev oftere før, føltes det litt som selvskading, å strekke grensene for hva jeg syntes det var komfortabelt å slintre ut på nettet, med mitt fulle navn, muligens søkbart lenge etter at jeg selv er i live. Men det gir meg jo, merkelig som det er, en følelse av kontroll. Ingen kan komme og stikke meg i ryggen med noe, for jeg har allerede sagt alt selv. I alle fall ganske mye.

Dessuten skaper det jo en illusjon om at jeg ikke er redd for at folk skal vite ting om mitt innerste liv, dumme ting jeg har gjort og sagt, fortiden min og familien min. Sannheten er at jeg har krampekontroll på hva jeg tørr vise frem. Og om noen hadde oppdaget noen av tingene jeg knuger til brystet, så hadde det nok knust meg litt og tatt meg tid å reparere skadene. Selv om jeg utad muligens bare ville ristet det av meg og oppført meg som om det var den minste ting i verden.

Jeg skjuler meg bak et slør av åpenhet, i privatlivet like mye som på nettet.

Noen sa til meg for en stund tilbake at jeg ikke alltid legger merke til når de deler ting med meg som de selv oppfatter som alvorlige og personlige. Kanskje jeg av og til tror andre gjør det samme som meg, gir meg den lille biten for at jeg ikke skal grave dypere.

Kanskje jeg er nærmere folkene jeg omgås enn jeg egentlig tror. Når jeg er mørk til sinns som nå, føles det ofte ut som om jeg står milevis unna dem, som om jeg er på utsiden av fellesskapet. Og som den lille filosofen jeg er fortapes jeg litt i tanken på hva fellesskap egentlig er. Av og til har jeg så lyst på en klem at det føles ut som om jeg dør litt på innsiden. Men gir jeg selv klemmer? Det gjør jeg da visselig ikke. Jeg har en misstanke om at jeg er innmari flink til å utstråle en holdning som advarer om å komme meg for nært kroppslig. Men hvordan forandrer man på dette?

Kanskje jeg lurer meg selv? Det er ikke mange personene her i verden jeg ville vært komfortabel med at gav meg en klem i utgangspunktet. Har jeg da virkelig lyst til å miste den beskyttende utstrålingen før jeg er klar for det? Dessuten, om meg selv, jeg greier da visselig å gi Kent en klem uten at jeg føler meg ekkel! Så kanskje den frykten for at andre skulle syntes jeg var ekkel om jeg klemte den er en nyttig buffer sådan, for at jeg eksperimentelt skal begynne å etablere klemmeforhold til folk som jeg egentlig ikke synes det er helt greit å ha den typen relasjon med.

Kanskje... Men av og til ser det ut som om noen har kunnskaper om et eller annet kroppslig språk, som jeg ikke skjønner i det hele tatt. Et språk som signaliserer behov for en klem, eller at det er greit å ta på noen uten at det er feil eller ekkelt. Av og til skapes kanskje tillit ved at man utsetter seg for ubehageligheter for så å oppdage at det var greit allikevel? Jeg vet ikke. Og for en som er så ømfintlig på sine egne grenser som jeg er, så frister det ikke å bruke noen andre som prøveklut for å finne ut hva som funker og ikke funker.

Meh, jeg får vel bare forsette å være macho-Martine en stund til. Og så håper jeg at jeg kanskje kan finne litt ut av alt dette her sammen med hun dama jeg skal gå hos på DPS'en.

Og etter å ha skrevet dette føler jeg meg ikke fullt så mørk til sinns lengre heller. :)