irriterende tenningsmønster

Det er muligens ikke så uvanlig som jeg innbiller meg at det er, men det er svært få av mennesker jeg møter som jeg tenner sexuellt på.

Det er skjeldent, uavhengig av kjønn og ikke avhengig av det jeg annser som estetisk pent utseendet. Jeg tenner visst på personlighet, og det burde jeg kanskje bare være glad for. Det kan jo potensiellt spare meg for mye sikling etter folk jeg egentlig ikke passer sammen med.

Av og til plager det meg at det er så sjeldent. I perioder kan jeg føle meg helt asexuell og lure på om det er noe fryktelig galt med meg. Men så treffer jeg den eller den personen igjen som jeg har tennt på før og følelsen er like sterk som den var tidligere. Viss jeg virkelig tenner på personlighet er dette kanskje ikke så rart, med tanke på hvor skjeldent det er en treffer folk man virkelig klikker med og får instant "god venn kjemi" med.

I tidligere stadier av livet har jeg hatt et litt utsvevende sexualliv med mye one night stands og sånn, men det var ikke alltid jeg tente på folkene jeg dro med meg hjem. Jeg tror det var mer settingen som gjorde det i de tilfellene, for jeg jeg kunne jo som regel ikke bli kvitt dem fort nok etterpå.

Så etter at jeg sverget at jeg heretter bare skulle ha sex med personer jeg likte utover mitt eget behov for tilfredsstillese har det i grunnen blitt ekstremt lite sex. Og det begynner å plage meg litt, for sex er jo en utrolig digg. Jeg er nesten fristet til å bare dra ut på byen og ligge litt rundt for å bli kvitt kløen, men jeg har fått litt avsmak på den greia, jeg tror ikke det ville føltes like bra nå som det gjorde før.

Oh well

Jeg er glad jeg ikke tenner på alle nakne kvinnekropper, for da ville jeg jo fått problemer nå som den superpene venninna mi sprader halvnaken rundt meg og leter etter klær til å gå ut på byen med :P

Merkelige lille klitoris, hva er det du egentlig er ute etter? Nå håper jeg snart jeg treffer ei jente jeg liker snart som ikke a. er opptatt b. er hetrofil c. skal flytte til sverige om ei uke...

rettferdighet for Obiora

Vi skal ikke være så inderlig rede til å la prinsippene fare i kampen for rettferdighet.

Gang på gang er jeg vitne til menneskers selvrettferdighet og skinnhellighet når de går til kamp mot urettferdigheter og overgrep. Det er det samme hos de rødeste radikale som hos de mest konservative blå, så snart et mål blir verdig nokk, betyr ikke midlene så mye lengre.

Her er jeg uenig.

Jeg har diskutert Obiora saken med mange, og personlig synes jeg den er vanskelig på mange måter. Etter å ha hørt manges meninger og innsikter fra saken sitter jeg igjen med en følelse av at den respektive uthengte politimann, mest sannsynligvis har et par svin på skogen. Jeg ser også at det er mange grunner til å finne Sefos etterforskning av saken kritikkverdig.

Men jeg kommer ikke forbi det faktum at nevnte politimann ble frikjent, og at det er en alvorlig krenkelse å henge ham ut slik det blir gjort.

Jeg kan gå i tusen fakkeltog for å protestere mot at etterforskningen burde foretas av folk som ikke hadde vært anklagedes kollega for bare kort tid tilbake.

Men jeg kan ikke støtte at en av de anklagede blir uthengt med fullt navn og bilde på nettet. Jeg kan ikke godta det ensporede hatet folk gir til kjenne, uten villighet til å se dimensjonene i saken. Jeg kan ikke svelge anklagene om at de som ikke er enige uten å mukke, er tilhengere av politivold.

Det er forskjell på å kjempe mot urettferdigheten, og å kjempe med den.

Selv om saken taes opp og nevnte politimann blir funnet skyldig i mord, så vil jeg likevel ikke støtte den uthengingen som har foregått. Det blir en hul seier for mitt vedkommende.