Mandagstanker på en fredag
Hvor kommer tungsinnet fra? Jeg vet ikke, det kommer som en dulm bølge og slår innover mitt sinns stille strand. Og jeg føler meg tom og trist. Kroppen min er ekkel og ødelagt og alt er gjennomtrukket av denne numne smerten, denne gråten som aldri forløser.
Det har vært litt sånn av og på de siste åra, så jeg vet hva det går i, jeg vet det kommer til å gå over. Så jeg sitter her med apatisk tålmodighet og har en eller annen «bad tripp» på hva det nå enn er av kjemikalier hjernen min har utløst.
Jeg hater det så inderlig, men hatet fører bare til fortvilelse, så jeg prøver å unngå det. Samtidig prøver jeg å finne bunnen av følelsen i nok et håpløst forsøk på å finne ut hva det er som gjør meg så trist. Kanskje jeg gjør meg selv gal av å prøve, men jeg vil så gjerne forstå det. Så jeg piner meg gjennom nokk en selvransakelse, griper etter og glipper de flyktige barndomsminnene som ikke er der lengre.
Dette er ikke sykelig, det er ikke noe som er feil med meg. Jeg har nok spøkelser i lasten av det jeg faktisk husker til å gjøre enhver deprimert. Det er naturlig å reagere på enkelte typer behandling, det er naturlig å ha ettervirkninger på traumatiske opplevelser. Det er naturlig å bli fortvilet når store deler av sinnet fremdeles ilegger faren ens tolkning av situasjonen mer autoritet enn ens egen.
Jeg er så lei av å bruke såpass mye tankekraft på å rettferdiggjøre hver bidige lille ting jeg foretar meg for den lille fliken av bevissthet som høres ut som ham. Er det noe rart jeg blir sliten? Det er ikke lett å kortslutte en krets som er direkte koblet opp til det «viktige» systemet. Så jeg sitter her med pinsett og forstørrelsesglass og prøver å finne ut hva det er mulig å gjøre med situasjonen.
Et viktig element som det er verdt å legge seg til merke, er at det ikke er min far som i egen person befinner seg i hodet mitt, det hadde jo vært psyko... Det er derimot en flik av meg selv som ble nødt til å tro på ham, som ble nødt til å slutte seg til hans måte å se verden på, det virket som en billig vei ut. Fliken brukte å være større, den brukte å være så stor at jeg ikke lenger greide å skille mine egen selvstendige tanker fra de oppkonstruerte tankene som prøvde å føye seg inn i systemet. Men jeg har jobbet iherdig med å fortelle meg selv at han ikke er der lengre, jeg er ikke nødt til å prestere.
Som regel er det ganske fint at hjernene våre er flinke til å inkorporere vaner inn i oppførselen vår og sørge for a vi slipper å tenke på alt vi skal forta oss. Nå for eksempel, trenger jeg ikke å tenke på å sette ned fingrene på hver tast for å lage en bokstav, jeg tenker ikke engang i bokstaver, jeg tenker i ord, det er for det meste vidunderlig magisk og fantastisk. Det som er litt kjipt i min situasjon er at det også gjelder for overlevelsesstrategier som ble innfelt i lengre tider med stress, blant dem enkelte kompulsive og destruktive adferdsmønstre. Dere har sikkert sett den videoen av elefanten som står og vugger apatisk frem og tilbake i lenken sin, vel mennesker gjør sånn også tydeligvis.
Den mest irriterende fortvilende tingen jeg gjør, er at jeg ikke tar ordentlig vare på tennene mine. Jeg har kjøpt alle produktene, jeg har betalt mer til tannlegen enn gjennomsnittet og jeg vil gjerne ha bra tenner. Men det er en eller annen kompulsiv defleksjon der, jeg glemmer det som om det skulle vært med vilje. Faen som jeg hater følslen av at tennene mine er stygge og ødelagte, jeg vet at det ikke nødvendigvis vises for andre enn tannlegen, men følelen er der fremdeles, følsen av å være en råtnende, skitten og ugjenkallelig ødelagt ting.
I dag oppdaget jeg et hull i den ene hjørnetannen min som har greid å bli ganske stort før det begynte å si ifra. Tungsinnet som har hengt over meg de siste dagene reise seg som en tsumani når det nådde inn til de grunnere farvannene og...
... og ble hengende der over meg. Jeg har lyst til å grine, jeg har lyst til å ønske meg død, jeg har lyst til å gi meg hen til tanken om at sjansen jeg en gang hadde til et fullverdig liv er borte for alltid.
Men gråten sitter fast i halsen min, og jeg er fanget i en nummen fornemmelse av noe som ligner sorg.
Jeg trenger ikke dette nå, jeg har ikke råd til tannlege... dessuten er jeg fryktelig redd for tannleger.
Og jeg er fanget i dette spørsmålet «hvorfor.» Helt til jeg innser det jeg virkelig trenger er søvn og litt medlidenhet. Så jeg lar meg falle ned i medlidenheten, ikke selvmedlidenheten for jeg synes ikke synd på meg selv. Nei, jeg trekker pusten og konsentrerer meg om vissheten, om at jeg er gald i meg selv, at jeg er stolt av meg selv, at jeg ikke trenger å være sterk, at jeg ikke trenger å prestere noe for meg selv.
For det er når jeg tviler på meg selv at motet svikter, og det er da jeg svikter meg selv.
Så det gjelder å stole på meg selv i stedet, slippe taket i frykten og glemme all fortvilelsen over tingene som aldri ble og som aldri kommer tilbake.
Og så begynner jeg forfra igjen, jeg skal stå opp i morgen, det er bra nok for nå.
Friday, April 25, 2008
Thursday, April 24, 2008
En æra er over
Natt til den 30. mars pakket jeg samen alle eiendelene mine i Niels Juels gate, tak bildene ned fra veggene, kasta all dritten jeg ikke hadde hatt mot til å kaste tidligere. 3 år av livet mitt har jeg brukt i dette kollektivet. 3 av de kanskje viktigste årene jeg har hatt når det kommer til selvutvikling og generell dannelse. Jeg kunne faktisk skrevet en hel dannelsesroman fra dagen jeg gikk ut av rommet mitt for første gang og ble møtt av Bjørn som spontant lagde meg en hamburger før jeg skulle på jobb, til dagen jeg grein mens jeg bar ned tinga mine.
Niels Juels gate 31, etasje 4 hadde noe helt spesielt, det er vanskelig å beskrive det. Når så stedet første gangen, med avflassende maling og dumpete gulv, så tenkte jeg at jeg kanskje skulle bli der en uke og lete etter et bedre sted, men jeg skulle jo begynne i ny jobb på mandag så jeg hadde ikke tid til å være kresen.
Men jeg ble, kanskje mest på grunn av Bjørn til å begynne med, for makan til inkluderende, hyggelig og interessant fyr skal man jammen lete lenge etter. Jeg tror jeg brukte et halvt år på å finne ut hva han egentlig jobbet med, for han svarte alltid noe nytt når jeg spurte. Han var medeier i et søkemotorfirma, samtidig som han lagde dokumentarfilm, startet opp et nytt firma, sto mye på snowboard rundt om i verden og ellers brukte mye tid på å være generelt hyperaktiv og spontan.
Den neste personen som jeg ble ordentlig kjent med var Patricia, hun gikk ikke så mye ut av rommet sitt, så det tok litt tid i grunnen. Det er litt vanskelig å beskrive akkurat hvor fantastisk hun er. Ikke bare er hun ca 36 og ser ut som en 18åring, hun har også foretatt en livsreise fra fattigstrøkene i Zambia til å bli en av Norges best betalte frisører. Hun vant årets frisør på Adam og Eva igjen i år, antageligvis litt fordi hun har slått inntjeningsrekorden deres 4 år på rad. Hun er en krushåret, liten krutttønne av en mulatt, hun får ting gjort dagen etter at hun har begynt å planlegge dem og hun blir aldri syk.
Rune var til å begynne med et litt mindre sjeldent dyr enn Patty, men etterhvert som Patty tilbrakte mindre tid på rommet, seg Rune gradvis inn røykosen på sitt eget. Førsteinntrykket mitt var heller variabelt, han så veldig sliten ut og virket litt treig, men man blir vel sånn av mye ehm røyking. Etterhvert som jeg ble bedre kjent med ham, oppdaget jeg at han var en lun og hyggelig fyr og at han tidligere hadde levd et aktivt liv med gode studier og mye surfing. Når jeg så bilder av ham da kunne jeg nesten ikke tro det, fyren var jo dritpen. Etter at han flytta ut kapra jeg rommet hans, det med balkongen. Faen som jeg savner balkongen nå...
Det bodde ei anna jente der også, men hun har jeg plutselig glemt hva heter. Jeg husker bare at typen hennes drikker veldig mye, og at hun var generelt grei, men flytta ut tidlig.
Så var det en eller annen litt slitsom aksjemegler som het Hans Martin, ok fjes, litt kjip personlighet. Men ikke stress Hans Martin, det er bare kult å ha noen jeg kan krangle ordentlig med. Han flytta forsåvidt også tidlig ut, men inn kom Kai.
Jeg får egentlig lyst å juge litt om Kai, for det var det han var flinkest til selv. Han overbeviste en gang en hel fest arangert på gamle posthallen om at jeg var dattra til Svarsta Haugland, pluss at han selv var skandinavisk mester i riverdance. Ha ha, for en skøyer. Ellers var han skjeldent utagerende som homofil, noe som førte til møte med avdanket tv-kjendis en morgen :) Fy på deg ####, du har jo kone og barn! Jeg tror vi alle ble veldig glad i Kai med hans sprudlende humør, sarkastiske humør og utrolige påfunn. Så glad at kanskje litt for mye ble tilgitt og oversett, og det førte til at stemningen ble litt dårlig måndene før han skulle flytte ut. Min personlige teori er fremdeles at Patty og Bjørn var mest vonbråtne over at han skulle dra og ble litt passive agresive. Moralen er her er vel at den som driter ut og gjør narr av og stjeler fra alle andre, sjeldent skåner akkurat deg.
Åh Kai, hvor jeg savner deg. Personen som lærte meg å juge overbevisende :)
Linn Kom i grunnen før Kai, men hun ble mye kortere, pga uforsonlige forskjeller med andre i kollektivet. Hun er den mest distre, sløve, lettdistraherte kunstner/trommisen jeg noen gang har møtt. Favorittordet hennes var Hæ, og hun sa det hele tiden, det var som hun stadig oppdaget at verden var der, utenfor tankene sine, igjen og igjen. For min del skulle hun gjerne fått bli boende, men jeg er tilhenger av demokrati, så jeg stilte meg bak flertallets avgjørelse, riktignok etter en del kranglig, men utallet ble nå som utfallet ble.
Men hvem var det nå som kom inn etter Linn...? Hmm, jeg får redigere rekkefølgen senere, folk jeg ikke husker får motta min unskyldning, jeg er jo over gjennomsnittet distre selv.
Jeg tror det var Line, en søt og dyktig gründer med sans for humanitære bidrag. Hun drev og starta opp et håndveskekonsept sammen med noen venninner når hun flyttet inn, 10% av profitten skulle gå til skoler for kasteløse barn i India. Line var utrolig koselig, men hun flyttet igjen før jeg ble ordentlig kjent med henne, ble samboer med kjærsten om jeg ikke husker helt feil.
Shawn introduserte meg for konseptet «straight edge.» Han var litt eldre enn oss andre med sine bortimot 40 år, men den lille senete bostonianeren kunne fremdeles rocke skaterampa bedre enn kidsa og lagde utrolig fine tegninger og skulpturer. Det var litt kult at han brukte nakne modeller til skulpturene også, for de kunne jeg av og til få lov til å sitte å tegne sammen med ham :) Jeg hadde det ofte gøy med å sitte og preike dritt sammen med ham, han var Reagan Republikaner av rang og hadde stemt Bush ved alle valga, så det var nok av temaer å ta av. Uheldigvis var han litt hårsår etter gjentatte verbale angrep av sosialister, så det endte stadig opp med at vi satt og diskuterte damer i stedet. For nettop «damer» var grunnen til at Shawn var kommet netop hit til Norge. Uheldigvis for han hadde han ikke noe særlig draget, men han fikk da i det minste se dem nakne...
Når Kai dro Kom Therese inn. Jeg hørte henne først omtalt som dama som manglet en finger, men det tok en stund før jeg koblet kommentaren til dama, for det var jo bare halve fingern som var borte og hun var flink til å gjemme det :) Til å begynne med trodde jeg Therese var en sånn snill og ordentlig liten pike som aldri gjorde noe galt, helt til jeg så henne drita, for det er en helt annen historie. Stille vann renner dypest som man sier, og gjør mest av seg når stryket først kommer... Hva mer kan jeg si, en koselig tradisjonskjær hvalerjente med støv på hjernen.
Det er litt stygt å si det, men jeg tenker på øyeblikket Therese kom inn som slutten på det orginale kollektivet. Det var som om det plutselig var kommet et voksent ansvarlig menneske i hus. Sakte men sikkert inkorporerte hun regler hun mente passet seg å ha i et sambo...
Meh, du kan si hva du vil, men det er den tia jeg savner. Tia vi delte på all maten i kjøleskapet, lagde middager sammen og vasket når det ble «skitten.» Jeg savner følelsen av å komme «hjem», av den merkelige bedagelige harmonien som rådet, av den lekne innovative spontaniteten, men det er over nå.
Det siste året kom det inn 4 andre mennesker jeg setter pris på.
Kristina, også kjent som snikende ullteppe.
Halvard, residerende kverulerende biogenetiker.
Andreas 1, storkjefta fotograf fra Narvik.
Og Andreas 2, edruelig vegetarisk wannabevestlenning fra Sverige.
Jeg savner dem alle sammen. Det er driturettferdig at jeg ikke har råd til å bo der lengre.
Når jeg først kom til Oslo var det på innfall og jeg hadde hverken nettverk eller venner. Jeg fikk mye av det gratis gjennom kollektivet.
Faen så mange historier jeg har fra det stedet, kanskje jeg burde skrive en liten roman... Vi får nå se.
Niels Juels gate 31, etasje 4 hadde noe helt spesielt, det er vanskelig å beskrive det. Når så stedet første gangen, med avflassende maling og dumpete gulv, så tenkte jeg at jeg kanskje skulle bli der en uke og lete etter et bedre sted, men jeg skulle jo begynne i ny jobb på mandag så jeg hadde ikke tid til å være kresen.
Men jeg ble, kanskje mest på grunn av Bjørn til å begynne med, for makan til inkluderende, hyggelig og interessant fyr skal man jammen lete lenge etter. Jeg tror jeg brukte et halvt år på å finne ut hva han egentlig jobbet med, for han svarte alltid noe nytt når jeg spurte. Han var medeier i et søkemotorfirma, samtidig som han lagde dokumentarfilm, startet opp et nytt firma, sto mye på snowboard rundt om i verden og ellers brukte mye tid på å være generelt hyperaktiv og spontan.
Den neste personen som jeg ble ordentlig kjent med var Patricia, hun gikk ikke så mye ut av rommet sitt, så det tok litt tid i grunnen. Det er litt vanskelig å beskrive akkurat hvor fantastisk hun er. Ikke bare er hun ca 36 og ser ut som en 18åring, hun har også foretatt en livsreise fra fattigstrøkene i Zambia til å bli en av Norges best betalte frisører. Hun vant årets frisør på Adam og Eva igjen i år, antageligvis litt fordi hun har slått inntjeningsrekorden deres 4 år på rad. Hun er en krushåret, liten krutttønne av en mulatt, hun får ting gjort dagen etter at hun har begynt å planlegge dem og hun blir aldri syk.
Rune var til å begynne med et litt mindre sjeldent dyr enn Patty, men etterhvert som Patty tilbrakte mindre tid på rommet, seg Rune gradvis inn røykosen på sitt eget. Førsteinntrykket mitt var heller variabelt, han så veldig sliten ut og virket litt treig, men man blir vel sånn av mye ehm røyking. Etterhvert som jeg ble bedre kjent med ham, oppdaget jeg at han var en lun og hyggelig fyr og at han tidligere hadde levd et aktivt liv med gode studier og mye surfing. Når jeg så bilder av ham da kunne jeg nesten ikke tro det, fyren var jo dritpen. Etter at han flytta ut kapra jeg rommet hans, det med balkongen. Faen som jeg savner balkongen nå...
Det bodde ei anna jente der også, men hun har jeg plutselig glemt hva heter. Jeg husker bare at typen hennes drikker veldig mye, og at hun var generelt grei, men flytta ut tidlig.
Så var det en eller annen litt slitsom aksjemegler som het Hans Martin, ok fjes, litt kjip personlighet. Men ikke stress Hans Martin, det er bare kult å ha noen jeg kan krangle ordentlig med. Han flytta forsåvidt også tidlig ut, men inn kom Kai.
Jeg får egentlig lyst å juge litt om Kai, for det var det han var flinkest til selv. Han overbeviste en gang en hel fest arangert på gamle posthallen om at jeg var dattra til Svarsta Haugland, pluss at han selv var skandinavisk mester i riverdance. Ha ha, for en skøyer. Ellers var han skjeldent utagerende som homofil, noe som førte til møte med avdanket tv-kjendis en morgen :) Fy på deg ####, du har jo kone og barn! Jeg tror vi alle ble veldig glad i Kai med hans sprudlende humør, sarkastiske humør og utrolige påfunn. Så glad at kanskje litt for mye ble tilgitt og oversett, og det førte til at stemningen ble litt dårlig måndene før han skulle flytte ut. Min personlige teori er fremdeles at Patty og Bjørn var mest vonbråtne over at han skulle dra og ble litt passive agresive. Moralen er her er vel at den som driter ut og gjør narr av og stjeler fra alle andre, sjeldent skåner akkurat deg.
Åh Kai, hvor jeg savner deg. Personen som lærte meg å juge overbevisende :)
Linn Kom i grunnen før Kai, men hun ble mye kortere, pga uforsonlige forskjeller med andre i kollektivet. Hun er den mest distre, sløve, lettdistraherte kunstner/trommisen jeg noen gang har møtt. Favorittordet hennes var Hæ, og hun sa det hele tiden, det var som hun stadig oppdaget at verden var der, utenfor tankene sine, igjen og igjen. For min del skulle hun gjerne fått bli boende, men jeg er tilhenger av demokrati, så jeg stilte meg bak flertallets avgjørelse, riktignok etter en del kranglig, men utallet ble nå som utfallet ble.
Men hvem var det nå som kom inn etter Linn...? Hmm, jeg får redigere rekkefølgen senere, folk jeg ikke husker får motta min unskyldning, jeg er jo over gjennomsnittet distre selv.
Jeg tror det var Line, en søt og dyktig gründer med sans for humanitære bidrag. Hun drev og starta opp et håndveskekonsept sammen med noen venninner når hun flyttet inn, 10% av profitten skulle gå til skoler for kasteløse barn i India. Line var utrolig koselig, men hun flyttet igjen før jeg ble ordentlig kjent med henne, ble samboer med kjærsten om jeg ikke husker helt feil.
Shawn introduserte meg for konseptet «straight edge.» Han var litt eldre enn oss andre med sine bortimot 40 år, men den lille senete bostonianeren kunne fremdeles rocke skaterampa bedre enn kidsa og lagde utrolig fine tegninger og skulpturer. Det var litt kult at han brukte nakne modeller til skulpturene også, for de kunne jeg av og til få lov til å sitte å tegne sammen med ham :) Jeg hadde det ofte gøy med å sitte og preike dritt sammen med ham, han var Reagan Republikaner av rang og hadde stemt Bush ved alle valga, så det var nok av temaer å ta av. Uheldigvis var han litt hårsår etter gjentatte verbale angrep av sosialister, så det endte stadig opp med at vi satt og diskuterte damer i stedet. For nettop «damer» var grunnen til at Shawn var kommet netop hit til Norge. Uheldigvis for han hadde han ikke noe særlig draget, men han fikk da i det minste se dem nakne...
Når Kai dro Kom Therese inn. Jeg hørte henne først omtalt som dama som manglet en finger, men det tok en stund før jeg koblet kommentaren til dama, for det var jo bare halve fingern som var borte og hun var flink til å gjemme det :) Til å begynne med trodde jeg Therese var en sånn snill og ordentlig liten pike som aldri gjorde noe galt, helt til jeg så henne drita, for det er en helt annen historie. Stille vann renner dypest som man sier, og gjør mest av seg når stryket først kommer... Hva mer kan jeg si, en koselig tradisjonskjær hvalerjente med støv på hjernen.
Det er litt stygt å si det, men jeg tenker på øyeblikket Therese kom inn som slutten på det orginale kollektivet. Det var som om det plutselig var kommet et voksent ansvarlig menneske i hus. Sakte men sikkert inkorporerte hun regler hun mente passet seg å ha i et sambo...
Meh, du kan si hva du vil, men det er den tia jeg savner. Tia vi delte på all maten i kjøleskapet, lagde middager sammen og vasket når det ble «skitten.» Jeg savner følelsen av å komme «hjem», av den merkelige bedagelige harmonien som rådet, av den lekne innovative spontaniteten, men det er over nå.
Det siste året kom det inn 4 andre mennesker jeg setter pris på.
Kristina, også kjent som snikende ullteppe.
Halvard, residerende kverulerende biogenetiker.
Andreas 1, storkjefta fotograf fra Narvik.
Og Andreas 2, edruelig vegetarisk wannabevestlenning fra Sverige.
Jeg savner dem alle sammen. Det er driturettferdig at jeg ikke har råd til å bo der lengre.
Når jeg først kom til Oslo var det på innfall og jeg hadde hverken nettverk eller venner. Jeg fikk mye av det gratis gjennom kollektivet.
Faen så mange historier jeg har fra det stedet, kanskje jeg burde skrive en liten roman... Vi får nå se.
Sunday, April 20, 2008
Saturday, April 19, 2008
Beina mine er dritkleine
Jeg jogget for første gang på for ever i går morgen etter at beina mine tak kontroll over kroppen og ville ut å strekke på seg. Da jeg våknet i dag tidlig var det blitt en annen lyd på pipa. Jeg tror ikke jeg har innsett før nå akkurat hvor stor forskjell det er på å løpe på tredemølle på treningsstudio og det å løpe ute i bakker og terreng.
Når jeg tidligere har løpt på tredemølle har jeg som regel kjent det primært i låra og rumpa dagen etter, men i dag tidlig oppdaget jeg hva virkelig løping gjør med kroppen.
Det er ikke bare rumpa som er støl, hele hoftepartiet er ømt, jeg er støl oppetter ryggen, lårene er vonde, leggene også.
Hvorfor i all verden ble jeg støl i ryggen? Jeg brukte jo bare beina?
Her er det tydeligvis uante fordeler om terreng ingen har fortalt meg om.
Je je, når jeg ligger helt stille føles alt ganske bra ut og beina mine driver og maser om å gå ut igjen. Men så beveger jeg på meg og da oppdager jeg at jeg har blitt enda et hakk stølere siden forrige time.
Meh, målet mitt er å kunne løpe rundt hele Sognsvann uten å ta gåpause. Klarer jeg det er jeg rimelig fornøyd med meg selv.
Når jeg tidligere har løpt på tredemølle har jeg som regel kjent det primært i låra og rumpa dagen etter, men i dag tidlig oppdaget jeg hva virkelig løping gjør med kroppen.
Det er ikke bare rumpa som er støl, hele hoftepartiet er ømt, jeg er støl oppetter ryggen, lårene er vonde, leggene også.
Hvorfor i all verden ble jeg støl i ryggen? Jeg brukte jo bare beina?
Her er det tydeligvis uante fordeler om terreng ingen har fortalt meg om.
Je je, når jeg ligger helt stille føles alt ganske bra ut og beina mine driver og maser om å gå ut igjen. Men så beveger jeg på meg og da oppdager jeg at jeg har blitt enda et hakk stølere siden forrige time.
Meh, målet mitt er å kunne løpe rundt hele Sognsvann uten å ta gåpause. Klarer jeg det er jeg rimelig fornøyd med meg selv.
Friday, April 18, 2008
Slapp motivasjon motarbeides av ivrige bein.
Vanligvis liker jeg å ligge å dorme lenge etter at vekkerklokka har ringt første, eller femte gangen. Vanligvis, men i dag tidlig våknet jeg av meg selv etter 5 ½ times søvn fordi beina mine hadde lyst ut og løpe. Jeg hadde lagt planen sånn halvveis motvillig kvelden i forveien og til og med lagt ut treningstøyet, men jeg trodde ærlig talt at jeg kom til å feige ut.
Derfor var det med mistroende overraskelse at jeg innså at kroppen min formelig sitret av iver. Beina mine var som et par hunder som hadde hørt ordet «tur». Det vanlige oppstartsprogrammet i hjernen min var programmert til å falle tilbake i sengen og sovne igjen, men det var som om noen manuelt hadde overstyrt programmet. Kroppen var lys våken og den ville ut.
Det er ganske lenge siden jeg har jogget og jeg er i grunnen en liten slappfisk, så det gikk treigt i starten, men det tok seg opp. Da jeg nådde Sognsvann var klokka ca 7:30, fuglene kvitra og sola skein mellom trærne. Jeg jogget et stykke, ble andpusten, jogget et stykke ble andpusten, jogget litt lengre, stinget i siden begynte å gå over. Så begynte jeg å løpe.
Jeg greide riktignok ikke løpe langt av gangen, men det var så deilig og kroppen min ble så glad. Jeg brukte ca 1:30 time på å løpe(altså for det meste gå) opp til Sognsvann, rundt og ned igjen. Jeg tror beina mine vil at det skal bli en dagelig affære, men jeg får se hvordan de føler seg i morgen...
Derfor var det med mistroende overraskelse at jeg innså at kroppen min formelig sitret av iver. Beina mine var som et par hunder som hadde hørt ordet «tur». Det vanlige oppstartsprogrammet i hjernen min var programmert til å falle tilbake i sengen og sovne igjen, men det var som om noen manuelt hadde overstyrt programmet. Kroppen var lys våken og den ville ut.
Det er ganske lenge siden jeg har jogget og jeg er i grunnen en liten slappfisk, så det gikk treigt i starten, men det tok seg opp. Da jeg nådde Sognsvann var klokka ca 7:30, fuglene kvitra og sola skein mellom trærne. Jeg jogget et stykke, ble andpusten, jogget et stykke ble andpusten, jogget litt lengre, stinget i siden begynte å gå over. Så begynte jeg å løpe.
Jeg greide riktignok ikke løpe langt av gangen, men det var så deilig og kroppen min ble så glad. Jeg brukte ca 1:30 time på å løpe(altså for det meste gå) opp til Sognsvann, rundt og ned igjen. Jeg tror beina mine vil at det skal bli en dagelig affære, men jeg får se hvordan de føler seg i morgen...
Wednesday, April 9, 2008
Blind vold, eller utilsiktet sådan, mulig dårlig siktet.
Noe av det jeg liker best med å være avholdsmenneske, er merkelig nok å gå på byen og danse. Det er noe med følelsen av motorisk kontroll og bevissthet rundt omgivelsene mine som tillater meg å slå meg mer løs en jeg noen gang fikk til som full. Dessuten har jeg utviklet en fordom som tillater meg å tro at jeg er to skritt foran alle andre rundt meg når det kommer til resonering og kalkulering av situasjonen. Dette er spesielt festlig for meg siden jeg liker å være kjapp i replikken, og så prøver jeg å overse det om folk er for fulle til å ta poengene mine...
Men det finnes anledninger der min mentale klarhet ikke er til særlig stor hjelp. Som f.eks tilfellet der en 1,5 liters colaflaske i tilhørende deli de luca pose kommer flyvende gjennom luften i en hastighet som tilsier at en voksen mann har drylt den med sin fulle styrke mot et eller annet fohatt objekt, og treffer meg i bakhodet der jeg går uskyldig forbi kiosken og aner fred og ingen fare.
Dette gjør selvfølgelig sinnssykt vondt, og sender meg nesten rett i bakken. Det er et lite øyeblikk der jeg ikke forstår hva som skjer og hånden går opp mot hodet for å undersøke om jeg skal bekymre meg litt eller veldig mye. På bakken ser jeg den tidligere nevnte deli de luca posen med colaflasken liggende ved beina mine. Jeg ser forvirret på folkene utenfor kiosken, ser etter noen som kanskje lurer på om det går bra med meg, eller kommer for å be om unnskyldning, det er jo sånt man kan forvente seg å se. Eventuelt noen fulle brøytende folk som raver og roper, men nei, ingen ting.
«au.» Forsøker jeg meg. «det gjorde drittvondt.» for det gjør faktisk drittvondt, jeg kjenner meg i bakhodet igjen og misstenker at hodet mitt forsøker å legge et egg. «Øy! Hvem faen heiv den flaska!?» Mangelen på sympati, bekymring eller beklagelse begynner å gjøre meg passelig irritert. Jeg legger merke til at det befinner seg en vekter blant folkene utenfor kiosken, etter å ha forsøkt å få oppmerksomheten hans en gang gir jeg opp, han ser litt nærvøs ut.
Etter en stund forklarer en bertegjeng meg litt av hva som skjedde og peker på en guttegjeng som står inne i kiosken, de peker også ut han som heiv flaska og ei av jentene har også komt ille ut av det med tilsvarende kul som meg. Situasjonen trer klarere frem for meg, de to gjengene har stått og yppa på hverandre helt til det klikka for han ene fyren. Det hele er på et latterlig lavt nivå, men så er jo samtlige tilstede drita så det holder. Det forhindrer meg ikke ifra å fremdeles ønske meg en unnskyldning.
Så jeg trår opp til fyren, han er et halvt hode høyere enn meg, men sikkert tre ganger så sterk. Jeg oppfordrer ham til å be om unnskyldning og han fnyser av meg. Det er sent på kvelden, jeg sov bare tre timer natta i forveien og jeg har nettopp nesten blitt slått i svime uten forvarsel, jeg er ikke i humør til å være tålmodig med en frekk drittunge. Så jeg spør ham hva slags dust pyse han er som kaster flasker på jenter.
Det er mulig at hans mannlige stolthet hadde fått nok knekk på seg den kvelden, han hadde i alle fall ikke tenkt å ta noe dritt fra ei eller anna jente han aldri hadde sett før. Han legger ansiktet i hånlige folder og tårner over meg det han makter. «du ser ut som en gutt!»
Jeg vet veldig godt at jeg ser ut som en gutt der jeg står, jeg bruker et halvt sekkund på å fnyse innvendig av nivået på det han tror er en fornærmelse. Og så skyter jeg tilbake med tilsvarende attitude. «Jeg ser faen meg mer ut som en gutt en deg!» Det sitrer i knyttnevene mine, følelsen som kryper opp ryggmargen hvisker til meg om hvor jævlig deilig det vil føles å slå.
Men jeg er edru, og situasjonen står klokkeklart for meg, jeg ser at han har mer lyst til å slå enn jeg har, jeg ser at han er drita og jeg vet hat han bare trenger å treffe meg en gang før kvelden er over for min del. Vi stirrer hverandre fremdeles ned, han sier at om jeg har lyst på bråk skal jeg faen meg få det. Jeg trår bakover og gjeiper og begynner å gå. Roper en del sinte skjellsord etter ham når jeg har kommet meg seks skritt unna og fortsetter.
Jeg har gått et kvartal før jeg registrerer at kompisen min går ved siden av meg. Jeg hadde helt glemt at han var der. Jeg går enda to kvartaler før jeg husker at det kan være lurt å ha is på hodet. Og så kommer jeg på vekteren og alle alternative ting jeg kunne gjort, men jeg gir fint faen i det. Jeg går hjemover med ispose på hodet og er i grunnen, i min trøtte reduserte tilstand ganske fornøyd med hvordan jeg takla hele greia.
Og så forutså jeg jo selvfølgelig at jeg kom til å fortelle historien minst ørten ganger påfølgende uker. Og så smilte jeg og var i grunne rimelig fornøyd med livet.
Men det finnes anledninger der min mentale klarhet ikke er til særlig stor hjelp. Som f.eks tilfellet der en 1,5 liters colaflaske i tilhørende deli de luca pose kommer flyvende gjennom luften i en hastighet som tilsier at en voksen mann har drylt den med sin fulle styrke mot et eller annet fohatt objekt, og treffer meg i bakhodet der jeg går uskyldig forbi kiosken og aner fred og ingen fare.
Dette gjør selvfølgelig sinnssykt vondt, og sender meg nesten rett i bakken. Det er et lite øyeblikk der jeg ikke forstår hva som skjer og hånden går opp mot hodet for å undersøke om jeg skal bekymre meg litt eller veldig mye. På bakken ser jeg den tidligere nevnte deli de luca posen med colaflasken liggende ved beina mine. Jeg ser forvirret på folkene utenfor kiosken, ser etter noen som kanskje lurer på om det går bra med meg, eller kommer for å be om unnskyldning, det er jo sånt man kan forvente seg å se. Eventuelt noen fulle brøytende folk som raver og roper, men nei, ingen ting.
«au.» Forsøker jeg meg. «det gjorde drittvondt.» for det gjør faktisk drittvondt, jeg kjenner meg i bakhodet igjen og misstenker at hodet mitt forsøker å legge et egg. «Øy! Hvem faen heiv den flaska!?» Mangelen på sympati, bekymring eller beklagelse begynner å gjøre meg passelig irritert. Jeg legger merke til at det befinner seg en vekter blant folkene utenfor kiosken, etter å ha forsøkt å få oppmerksomheten hans en gang gir jeg opp, han ser litt nærvøs ut.
Etter en stund forklarer en bertegjeng meg litt av hva som skjedde og peker på en guttegjeng som står inne i kiosken, de peker også ut han som heiv flaska og ei av jentene har også komt ille ut av det med tilsvarende kul som meg. Situasjonen trer klarere frem for meg, de to gjengene har stått og yppa på hverandre helt til det klikka for han ene fyren. Det hele er på et latterlig lavt nivå, men så er jo samtlige tilstede drita så det holder. Det forhindrer meg ikke ifra å fremdeles ønske meg en unnskyldning.
Så jeg trår opp til fyren, han er et halvt hode høyere enn meg, men sikkert tre ganger så sterk. Jeg oppfordrer ham til å be om unnskyldning og han fnyser av meg. Det er sent på kvelden, jeg sov bare tre timer natta i forveien og jeg har nettopp nesten blitt slått i svime uten forvarsel, jeg er ikke i humør til å være tålmodig med en frekk drittunge. Så jeg spør ham hva slags dust pyse han er som kaster flasker på jenter.
Det er mulig at hans mannlige stolthet hadde fått nok knekk på seg den kvelden, han hadde i alle fall ikke tenkt å ta noe dritt fra ei eller anna jente han aldri hadde sett før. Han legger ansiktet i hånlige folder og tårner over meg det han makter. «du ser ut som en gutt!»
Jeg vet veldig godt at jeg ser ut som en gutt der jeg står, jeg bruker et halvt sekkund på å fnyse innvendig av nivået på det han tror er en fornærmelse. Og så skyter jeg tilbake med tilsvarende attitude. «Jeg ser faen meg mer ut som en gutt en deg!» Det sitrer i knyttnevene mine, følelsen som kryper opp ryggmargen hvisker til meg om hvor jævlig deilig det vil føles å slå.
Men jeg er edru, og situasjonen står klokkeklart for meg, jeg ser at han har mer lyst til å slå enn jeg har, jeg ser at han er drita og jeg vet hat han bare trenger å treffe meg en gang før kvelden er over for min del. Vi stirrer hverandre fremdeles ned, han sier at om jeg har lyst på bråk skal jeg faen meg få det. Jeg trår bakover og gjeiper og begynner å gå. Roper en del sinte skjellsord etter ham når jeg har kommet meg seks skritt unna og fortsetter.
Jeg har gått et kvartal før jeg registrerer at kompisen min går ved siden av meg. Jeg hadde helt glemt at han var der. Jeg går enda to kvartaler før jeg husker at det kan være lurt å ha is på hodet. Og så kommer jeg på vekteren og alle alternative ting jeg kunne gjort, men jeg gir fint faen i det. Jeg går hjemover med ispose på hodet og er i grunnen, i min trøtte reduserte tilstand ganske fornøyd med hvordan jeg takla hele greia.
Og så forutså jeg jo selvfølgelig at jeg kom til å fortelle historien minst ørten ganger påfølgende uker. Og så smilte jeg og var i grunne rimelig fornøyd med livet.
Tuesday, April 8, 2008
Subscribe to:
Posts (Atom)
