Blind vold, eller utilsiktet sådan, mulig dårlig siktet.

Noe av det jeg liker best med å være avholdsmenneske, er merkelig nok å gå på byen og danse. Det er noe med følelsen av motorisk kontroll og bevissthet rundt omgivelsene mine som tillater meg å slå meg mer løs en jeg noen gang fikk til som full. Dessuten har jeg utviklet en fordom som tillater meg å tro at jeg er to skritt foran alle andre rundt meg når det kommer til resonering og kalkulering av situasjonen. Dette er spesielt festlig for meg siden jeg liker å være kjapp i replikken, og så prøver jeg å overse det om folk er for fulle til å ta poengene mine...

Men det finnes anledninger der min mentale klarhet ikke er til særlig stor hjelp. Som f.eks tilfellet der en 1,5 liters colaflaske i tilhørende deli de luca pose kommer flyvende gjennom luften i en hastighet som tilsier at en voksen mann har drylt den med sin fulle styrke mot et eller annet fohatt objekt, og treffer meg i bakhodet der jeg går uskyldig forbi kiosken og aner fred og ingen fare.

Dette gjør selvfølgelig sinnssykt vondt, og sender meg nesten rett i bakken. Det er et lite øyeblikk der jeg ikke forstår hva som skjer og hånden går opp mot hodet for å undersøke om jeg skal bekymre meg litt eller veldig mye. På bakken ser jeg den tidligere nevnte deli de luca posen med colaflasken liggende ved beina mine. Jeg ser forvirret på folkene utenfor kiosken, ser etter noen som kanskje lurer på om det går bra med meg, eller kommer for å be om unnskyldning, det er jo sånt man kan forvente seg å se. Eventuelt noen fulle brøytende folk som raver og roper, men nei, ingen ting.

«au.» Forsøker jeg meg. «det gjorde drittvondt.» for det gjør faktisk drittvondt, jeg kjenner meg i bakhodet igjen og misstenker at hodet mitt forsøker å legge et egg. «Øy! Hvem faen heiv den flaska!?» Mangelen på sympati, bekymring eller beklagelse begynner å gjøre meg passelig irritert. Jeg legger merke til at det befinner seg en vekter blant folkene utenfor kiosken, etter å ha forsøkt å få oppmerksomheten hans en gang gir jeg opp, han ser litt nærvøs ut.

Etter en stund forklarer en bertegjeng meg litt av hva som skjedde og peker på en guttegjeng som står inne i kiosken, de peker også ut han som heiv flaska og ei av jentene har også komt ille ut av det med tilsvarende kul som meg. Situasjonen trer klarere frem for meg, de to gjengene har stått og yppa på hverandre helt til det klikka for han ene fyren. Det hele er på et latterlig lavt nivå, men så er jo samtlige tilstede drita så det holder. Det forhindrer meg ikke ifra å fremdeles ønske meg en unnskyldning.

Så jeg trår opp til fyren, han er et halvt hode høyere enn meg, men sikkert tre ganger så sterk. Jeg oppfordrer ham til å be om unnskyldning og han fnyser av meg. Det er sent på kvelden, jeg sov bare tre timer natta i forveien og jeg har nettopp nesten blitt slått i svime uten forvarsel, jeg er ikke i humør til å være tålmodig med en frekk drittunge. Så jeg spør ham hva slags dust pyse han er som kaster flasker på jenter.

Det er mulig at hans mannlige stolthet hadde fått nok knekk på seg den kvelden, han hadde i alle fall ikke tenkt å ta noe dritt fra ei eller anna jente han aldri hadde sett før. Han legger ansiktet i hånlige folder og tårner over meg det han makter. «du ser ut som en gutt!»


Jeg vet veldig godt at jeg ser ut som en gutt der jeg står, jeg bruker et halvt sekkund på å fnyse innvendig av nivået på det han tror er en fornærmelse. Og så skyter jeg tilbake med tilsvarende attitude. «Jeg ser faen meg mer ut som en gutt en deg!» Det sitrer i knyttnevene mine, følelsen som kryper opp ryggmargen hvisker til meg om hvor jævlig deilig det vil føles å slå.

Men jeg er edru, og situasjonen står klokkeklart for meg, jeg ser at han har mer lyst til å slå enn jeg har, jeg ser at han er drita og jeg vet hat han bare trenger å treffe meg en gang før kvelden er over for min del. Vi stirrer hverandre fremdeles ned, han sier at om jeg har lyst på bråk skal jeg faen meg få det. Jeg trår bakover og gjeiper og begynner å gå. Roper en del sinte skjellsord etter ham når jeg har kommet meg seks skritt unna og fortsetter.

Jeg har gått et kvartal før jeg registrerer at kompisen min går ved siden av meg. Jeg hadde helt glemt at han var der. Jeg går enda to kvartaler før jeg husker at det kan være lurt å ha is på hodet. Og så kommer jeg på vekteren og alle alternative ting jeg kunne gjort, men jeg gir fint faen i det. Jeg går hjemover med ispose på hodet og er i grunnen, i min trøtte reduserte tilstand ganske fornøyd med hvordan jeg takla hele greia.

Og så forutså jeg jo selvfølgelig at jeg kom til å fortelle historien minst ørten ganger påfølgende uker. Og så smilte jeg og var i grunne rimelig fornøyd med livet.