Mandagstanker på en fredag

Mandagstanker på en fredag

Hvor kommer tungsinnet fra? Jeg vet ikke, det kommer som en dulm bølge og slår innover mitt sinns stille strand. Og jeg føler meg tom og trist. Kroppen min er ekkel og ødelagt og alt er gjennomtrukket av denne numne smerten, denne gråten som aldri forløser.

Det har vært litt sånn av og på de siste åra, så jeg vet hva det går i, jeg vet det kommer til å gå over. Så jeg sitter her med apatisk tålmodighet og har en eller annen «bad tripp» på hva det nå enn er av kjemikalier hjernen min har utløst.

Jeg hater det så inderlig, men hatet fører bare til fortvilelse, så jeg prøver å unngå det. Samtidig prøver jeg å finne bunnen av følelsen i nok et håpløst forsøk på å finne ut hva det er som gjør meg så trist. Kanskje jeg gjør meg selv gal av å prøve, men jeg vil så gjerne forstå det. Så jeg piner meg gjennom nokk en selvransakelse, griper etter og glipper de flyktige barndomsminnene som ikke er der lengre.

Dette er ikke sykelig, det er ikke noe som er feil med meg. Jeg har nok spøkelser i lasten av det jeg faktisk husker til å gjøre enhver deprimert. Det er naturlig å reagere på enkelte typer behandling, det er naturlig å ha ettervirkninger på traumatiske opplevelser. Det er naturlig å bli fortvilet når store deler av sinnet fremdeles ilegger faren ens tolkning av situasjonen mer autoritet enn ens egen.

Jeg er så lei av å bruke såpass mye tankekraft på å rettferdiggjøre hver bidige lille ting jeg foretar meg for den lille fliken av bevissthet som høres ut som ham. Er det noe rart jeg blir sliten? Det er ikke lett å kortslutte en krets som er direkte koblet opp til det «viktige» systemet. Så jeg sitter her med pinsett og forstørrelsesglass og prøver å finne ut hva det er mulig å gjøre med situasjonen.

Et viktig element som det er verdt å legge seg til merke, er at det ikke er min far som i egen person befinner seg i hodet mitt, det hadde jo vært psyko... Det er derimot en flik av meg selv som ble nødt til å tro på ham, som ble nødt til å slutte seg til hans måte å se verden på, det virket som en billig vei ut. Fliken brukte å være større, den brukte å være så stor at jeg ikke lenger greide å skille mine egen selvstendige tanker fra de oppkonstruerte tankene som prøvde å føye seg inn i systemet. Men jeg har jobbet iherdig med å fortelle meg selv at han ikke er der lengre, jeg er ikke nødt til å prestere.

Som regel er det ganske fint at hjernene våre er flinke til å inkorporere vaner inn i oppførselen vår og sørge for a vi slipper å tenke på alt vi skal forta oss. Nå for eksempel, trenger jeg ikke å tenke på å sette ned fingrene på hver tast for å lage en bokstav, jeg tenker ikke engang i bokstaver, jeg tenker i ord, det er for det meste vidunderlig magisk og fantastisk. Det som er litt kjipt i min situasjon er at det også gjelder for overlevelsesstrategier som ble innfelt i lengre tider med stress, blant dem enkelte kompulsive og destruktive adferdsmønstre. Dere har sikkert sett den videoen av elefanten som står og vugger apatisk frem og tilbake i lenken sin, vel mennesker gjør sånn også tydeligvis.

Den mest irriterende fortvilende tingen jeg gjør, er at jeg ikke tar ordentlig vare på tennene mine. Jeg har kjøpt alle produktene, jeg har betalt mer til tannlegen enn gjennomsnittet og jeg vil gjerne ha bra tenner. Men det er en eller annen kompulsiv defleksjon der, jeg glemmer det som om det skulle vært med vilje. Faen som jeg hater følslen av at tennene mine er stygge og ødelagte, jeg vet at det ikke nødvendigvis vises for andre enn tannlegen, men følelen er der fremdeles, følsen av å være en råtnende, skitten og ugjenkallelig ødelagt ting.

I dag oppdaget jeg et hull i den ene hjørnetannen min som har greid å bli ganske stort før det begynte å si ifra. Tungsinnet som har hengt over meg de siste dagene reise seg som en tsumani når det nådde inn til de grunnere farvannene og...

... og ble hengende der over meg. Jeg har lyst til å grine, jeg har lyst til å ønske meg død, jeg har lyst til å gi meg hen til tanken om at sjansen jeg en gang hadde til et fullverdig liv er borte for alltid.

Men gråten sitter fast i halsen min, og jeg er fanget i en nummen fornemmelse av noe som ligner sorg.

Jeg trenger ikke dette nå, jeg har ikke råd til tannlege... dessuten er jeg fryktelig redd for tannleger.

Og jeg er fanget i dette spørsmålet «hvorfor.» Helt til jeg innser det jeg virkelig trenger er søvn og litt medlidenhet. Så jeg lar meg falle ned i medlidenheten, ikke selvmedlidenheten for jeg synes ikke synd på meg selv. Nei, jeg trekker pusten og konsentrerer meg om vissheten, om at jeg er gald i meg selv, at jeg er stolt av meg selv, at jeg ikke trenger å være sterk, at jeg ikke trenger å prestere noe for meg selv.

For det er når jeg tviler på meg selv at motet svikter, og det er da jeg svikter meg selv.

Så det gjelder å stole på meg selv i stedet, slippe taket i frykten og glemme all fortvilelsen over tingene som aldri ble og som aldri kommer tilbake.

Og så begynner jeg forfra igjen, jeg skal stå opp i morgen, det er bra nok for nå.