En æra er over

Natt til den 30. mars pakket jeg samen alle eiendelene mine i Niels Juels gate, tak bildene ned fra veggene, kasta all dritten jeg ikke hadde hatt mot til å kaste tidligere. 3 år av livet mitt har jeg brukt i dette kollektivet. 3 av de kanskje viktigste årene jeg har hatt når det kommer til selvutvikling og generell dannelse. Jeg kunne faktisk skrevet en hel dannelsesroman fra dagen jeg gikk ut av rommet mitt for første gang og ble møtt av Bjørn som spontant lagde meg en hamburger før jeg skulle på jobb, til dagen jeg grein mens jeg bar ned tinga mine.

Niels Juels gate 31, etasje 4 hadde noe helt spesielt, det er vanskelig å beskrive det. Når så stedet første gangen, med avflassende maling og dumpete gulv, så tenkte jeg at jeg kanskje skulle bli der en uke og lete etter et bedre sted, men jeg skulle jo begynne i ny jobb på mandag så jeg hadde ikke tid til å være kresen.

Men jeg ble, kanskje mest på grunn av Bjørn til å begynne med, for makan til inkluderende, hyggelig og interessant fyr skal man jammen lete lenge etter. Jeg tror jeg brukte et halvt år på å finne ut hva han egentlig jobbet med, for han svarte alltid noe nytt når jeg spurte. Han var medeier i et søkemotorfirma, samtidig som han lagde dokumentarfilm, startet opp et nytt firma, sto mye på snowboard rundt om i verden og ellers brukte mye tid på å være generelt hyperaktiv og spontan.

Den neste personen som jeg ble ordentlig kjent med var Patricia, hun gikk ikke så mye ut av rommet sitt, så det tok litt tid i grunnen. Det er litt vanskelig å beskrive akkurat hvor fantastisk hun er. Ikke bare er hun ca 36 og ser ut som en 18åring, hun har også foretatt en livsreise fra fattigstrøkene i Zambia til å bli en av Norges best betalte frisører. Hun vant årets frisør på Adam og Eva igjen i år, antageligvis litt fordi hun har slått inntjeningsrekorden deres 4 år på rad. Hun er en krushåret, liten krutttønne av en mulatt, hun får ting gjort dagen etter at hun har begynt å planlegge dem og hun blir aldri syk.

Rune var til å begynne med et litt mindre sjeldent dyr enn Patty, men etterhvert som Patty tilbrakte mindre tid på rommet, seg Rune gradvis inn røykosen på sitt eget. Førsteinntrykket mitt var heller variabelt, han så veldig sliten ut og virket litt treig, men man blir vel sånn av mye ehm røyking. Etterhvert som jeg ble bedre kjent med ham, oppdaget jeg at han var en lun og hyggelig fyr og at han tidligere hadde levd et aktivt liv med gode studier og mye surfing. Når jeg så bilder av ham da kunne jeg nesten ikke tro det, fyren var jo dritpen. Etter at han flytta ut kapra jeg rommet hans, det med balkongen. Faen som jeg savner balkongen nå...

Det bodde ei anna jente der også, men hun har jeg plutselig glemt hva heter. Jeg husker bare at typen hennes drikker veldig mye, og at hun var generelt grei, men flytta ut tidlig.

Så var det en eller annen litt slitsom aksjemegler som het Hans Martin, ok fjes, litt kjip personlighet. Men ikke stress Hans Martin, det er bare kult å ha noen jeg kan krangle ordentlig med. Han flytta forsåvidt også tidlig ut, men inn kom Kai.

Jeg får egentlig lyst å juge litt om Kai, for det var det han var flinkest til selv. Han overbeviste en gang en hel fest arangert på gamle posthallen om at jeg var dattra til Svarsta Haugland, pluss at han selv var skandinavisk mester i riverdance. Ha ha, for en skøyer. Ellers var han skjeldent utagerende som homofil, noe som førte til møte med avdanket tv-kjendis en morgen :) Fy på deg ####, du har jo kone og barn! Jeg tror vi alle ble veldig glad i Kai med hans sprudlende humør, sarkastiske humør og utrolige påfunn. Så glad at kanskje litt for mye ble tilgitt og oversett, og det førte til at stemningen ble litt dårlig måndene før han skulle flytte ut. Min personlige teori er fremdeles at Patty og Bjørn var mest vonbråtne over at han skulle dra og ble litt passive agresive. Moralen er her er vel at den som driter ut og gjør narr av og stjeler fra alle andre, sjeldent skåner akkurat deg.

Åh Kai, hvor jeg savner deg. Personen som lærte meg å juge overbevisende :)

Linn Kom i grunnen før Kai, men hun ble mye kortere, pga uforsonlige forskjeller med andre i kollektivet. Hun er den mest distre, sløve, lettdistraherte kunstner/trommisen jeg noen gang har møtt. Favorittordet hennes var Hæ, og hun sa det hele tiden, det var som hun stadig oppdaget at verden var der, utenfor tankene sine, igjen og igjen. For min del skulle hun gjerne fått bli boende, men jeg er tilhenger av demokrati, så jeg stilte meg bak flertallets avgjørelse, riktignok etter en del kranglig, men utallet ble nå som utfallet ble.

Men hvem var det nå som kom inn etter Linn...? Hmm, jeg får redigere rekkefølgen senere, folk jeg ikke husker får motta min unskyldning, jeg er jo over gjennomsnittet distre selv.

Jeg tror det var Line, en søt og dyktig gründer med sans for humanitære bidrag. Hun drev og starta opp et håndveskekonsept sammen med noen venninner når hun flyttet inn, 10% av profitten skulle gå til skoler for kasteløse barn i India. Line var utrolig koselig, men hun flyttet igjen før jeg ble ordentlig kjent med henne, ble samboer med kjærsten om jeg ikke husker helt feil.

Shawn introduserte meg for konseptet «straight edge.» Han var litt eldre enn oss andre med sine bortimot 40 år, men den lille senete bostonianeren kunne fremdeles rocke skaterampa bedre enn kidsa og lagde utrolig fine tegninger og skulpturer. Det var litt kult at han brukte nakne modeller til skulpturene også, for de kunne jeg av og til få lov til å sitte å tegne sammen med ham :) Jeg hadde det ofte gøy med å sitte og preike dritt sammen med ham, han var Reagan Republikaner av rang og hadde stemt Bush ved alle valga, så det var nok av temaer å ta av. Uheldigvis var han litt hårsår etter gjentatte verbale angrep av sosialister, så det endte stadig opp med at vi satt og diskuterte damer i stedet. For nettop «damer» var grunnen til at Shawn var kommet netop hit til Norge. Uheldigvis for han hadde han ikke noe særlig draget, men han fikk da i det minste se dem nakne...

Når Kai dro Kom Therese inn. Jeg hørte henne først omtalt som dama som manglet en finger, men det tok en stund før jeg koblet kommentaren til dama, for det var jo bare halve fingern som var borte og hun var flink til å gjemme det :) Til å begynne med trodde jeg Therese var en sånn snill og ordentlig liten pike som aldri gjorde noe galt, helt til jeg så henne drita, for det er en helt annen historie. Stille vann renner dypest som man sier, og gjør mest av seg når stryket først kommer... Hva mer kan jeg si, en koselig tradisjonskjær hvalerjente med støv på hjernen.

Det er litt stygt å si det, men jeg tenker på øyeblikket Therese kom inn som slutten på det orginale kollektivet. Det var som om det plutselig var kommet et voksent ansvarlig menneske i hus. Sakte men sikkert inkorporerte hun regler hun mente passet seg å ha i et sambo...

Meh, du kan si hva du vil, men det er den tia jeg savner. Tia vi delte på all maten i kjøleskapet, lagde middager sammen og vasket når det ble «skitten.» Jeg savner følelsen av å komme «hjem», av den merkelige bedagelige harmonien som rådet, av den lekne innovative spontaniteten, men det er over nå.

Det siste året kom det inn 4 andre mennesker jeg setter pris på.

Kristina, også kjent som snikende ullteppe.

Halvard, residerende kverulerende biogenetiker.

Andreas 1, storkjefta fotograf fra Narvik.

Og Andreas 2, edruelig vegetarisk wannabevestlenning fra Sverige.

Jeg savner dem alle sammen. Det er driturettferdig at jeg ikke har råd til å bo der lengre.

Når jeg først kom til Oslo var det på innfall og jeg hadde hverken nettverk eller venner. Jeg fikk mye av det gratis gjennom kollektivet.

Faen så mange historier jeg har fra det stedet, kanskje jeg burde skrive en liten roman... Vi får nå se.