Minnesveiper

Jeg strekker ut fingrene og tar på det som ikke kan berøres. Flytter tyngdepunktet et hakk fremover og mister balansen uten å se meg for. I et vart lite øyeblikk henger stillheten der og tid og rom mister sin dagligdagse betydning. Jeg ser.

I et vart lite øyeblikk finner tærne mine et uventet fotfeste.

Følelsen av ubalanse smelter i møte med vissheten om at jeg ikke står der alene.

Og tyngden av fortiden omdistribueres, den nye vektfordelingen ligger uventet behagelig på skuldrene.

De fortalte meg at jeg tok feil, at det ikke var noe der, at jeg innbilte med ting, og jeg trodde på dem, ganske lenge. Så når jeg strekker fingrene frem og finner det i blinde, i det øyeblikket jeg faktisk tør å stole på meg selv, så vet jeg at jeg faktisk kunne stole på meg selv hele tiden.

Det skjer noe inne i hodet mitt når den jeg var blir omformulert fra teit, urealistisk og overdramatisk, til å bli bekreftet som klar, intuitiv og innbitt sannhetssøkende.

«Jeg vet hvem han er»

Sa jeg.

«For jeg var der og jeg så ham. Vi var der sammen, i den samme virkeligheten»

Men de fortalte meg at jeg tok feil, at jeg ikke kunne kjenne ham, etter så mange år. De fortalte meg at det ikke hjalp å rippe opp i det som har vært. Og jeg trodde jeg var ustabil som ikke klarte å slå meg til ro med det. Det hjelper ikke alltid å snakke om alle ting som har vært? Hvor pokker nedbrutt var jeg egentlig som klarte å kjøpe den usmakelige, billige løgnen?

Når jeg begynte på sannhetsprosjektet mitt for en stund tilbake siden, innbilte jeg meg at alle murene skulle bli like vanskelige å knuse. Så jeg var ikke helt forberedt på at enkelte av dem ville smelte med en enkel, varsom, sårbar berøring.

Så det føles i ganske bra på mange måter.

At jeg hadde rett, at det jeg trodde var der var der, at personen jeg trodde broren min var, var broren min. Det betyr ikke at jeg ikke har mye å ta igjen og bli kjent med der i gården, men det betyr at det er mulig. Det betyr at den hudløse følelsen jeg sitter igjen med etter første forsøk ikke er forgjeves.

Men det betyr også antageligvis at det er meget sannsynlig at jeg hadde rett om meg selv.

Om hvem jeg er og hvem jeg var.

Og det er for å være helt ærlig.

Litt tyngre å ta innover seg.