Arbeidsfordeling i hjemmet... lang rant

Arbeidsfordeling i hjemmet

Jeg har tenkt på det ganske mye i det siste, ikke minst fordi jeg tar innføringsemne i kjønnsforskning i høst, men også fordi jeg har hørt mange historier fra forskjellige hold i det siste.
Men det var en blogpost av Lady of the lake Som til slutt gav meg lyst til å skrive om det hos meg selv, eller kanskje det var de som komenterte, vel det er jo VGblogg...

Jeg kan begynne med en innrømmelse, en av grunnene til at jeg ser etter en kvinnelig livspartner og ikke en mannlig (i den grad man kan velge) er at jeg kvier meg for alt maset det potensiellt kommer til å bli rundt husarbeid. Jeg liker ikke husarbeid selv, men jeg har en sterk rettferdighetsfølelse og ville nok gjort mitt beste for å ta min del av kaka i et potensiellt forhold. Det er bare det at statestikken er mot meg hvis jeg forventer meg det samme tilbake.

«Ja» sier komentatorene på Lady's blogg og andre menn jeg snubler over i livet «Men vi gjør jo vårt, vi klipper jo plenen, fikser ting, mekker i garasjen, bygger terasse.» Og det gjør de helt sikkert, men jeg har to problemer med argrumentet. For det første er dette ting jeg kan gjøre like godt selv og ting jeg liker, for det andre tar det faen ikke i snitt like lang tid å utføre de såkalte «mannejobbene» som det tar å gjøre «kvinnejobbene» og hvis det tilfeldigvis skulle gjøre det så høres det mer ut som koseplukking enn ordentlig arbeid.

«Uff nå var du urettferdig og slem.» Kontrer mennene. «Husk at vi har viktige jobber og er veldig slitne når vi kommer hjem til de utaknemlige vestelige, nekene våre.» Når jeg var liten syntes jeg dette var et godt poeng, men jeg har sett litt av verden og konstantert enkelte ting. De aller fleste norske kvinner er i en eller annen jobb. Riktignok er mange av dem i deltidsarbeid faktisk nesten 50%, men for mange av dem igjen er dette ikke frivillig og de går og maser ekstravakter for å få endene til å møtes. En slik hverdag er ikke noe som gir overskudd.

«Kvinnene burde kanskje bare gi opp den håpløse drømmen sin om å bli like bra som menn.» Kanskje det ja? Men selv om dette skulle være et oppriktig ønske fra det norske folk er ikke lengre økonomien vår i stand til å takle at samtlige samboende kvinner skulle slutte i jobbene sine. Vi trenger faktisk kvinnene i jobb, for å få det til å gå rundt. Dessuten ofrer kvinner mer en en karriere når de kutter ned på arbeidsmengden sin eller blir hjemmeværende, de ødelegger også for pensjonsopptjeningen sin og kan komme til å gå en ublid alderdom i møte om de på en eller annen måte blir enslige før den tid.

«Norske kvinner syter og klager for mye, nei takke meg til en tradisjonell thaidame.»
(redigert 08/08-11 fordi det muligens kunne sverte gjenkjennelige personer, og det er ikke særlig kult) -> Jeg har kjent til en del par opp gjennom årene som ble kjent gjennom brevveksling, noen av de forholdene fungerte, andre var ganske triste, akkurat som med som de fleste andre ekteskap i grunnen. Men det er rimelig naivt å tro at alt det som var ille med 'den norske dama' skal utebli i et forhold med ei utenlandsk ei, de er jo individer de også og de fleste konflikter i parforhold er tosidige saker. <- (redigering slutt)

«Men det er jo naturlig at kvinner gjør husarbeid, vi må ikke bryte med naturen.» Se rundt deg da påsan, du sitter ikke akkurat i ei hule og gnager på noe rått kjøtt lengre, enkelte ting har forandret seg siden sist og vi har ikke en gang god dokumentasjon om hvordan ting var den gang da. Jeg har brukt å være en av dem som har hatt sterk tro på at menns og kvinners hjerner er av identisk potensialer, men jeg har blitt nødt til å moderere meg noe. Det betyr i praksis at jeg er åpen for visse teorier om morsfølelse og beskyttertrang. Det betyr ikke at jeg tror at vi bør fremelske disse forskjellene, og enda mindre at de bør brukes som en unskyldning for å opptre uredelig og urettferdig. Jeg tror blant annet ikke at det er «naturlig» at en mann saboterer forsøk på lik arbeidsfordeling med å opptre hjelpesløst eller ved å overse det.

«Vestelige kvinner burde være taknemlige for det de får.» Og implisitt ligger det at det kunne vært værre og selvfølgelig kunne det vært det. Men det er ikke værre og mange andre par i Norge har det faktisk bedre enn de der begge klager over urettferdigheter på hver sin front. Dessuten høres det litt kjipt ut å måtte «ta til takke» det høres ikke det minste fristende ut og det høres ikke en gang ut som om mennene som sier det tror damene får en halvgod deal en gang. Og da lurer jeg litt på selvbildet til de mennene.

«Og så videre, og så videre, bla bla bla, mas mas mas...» Oi jeg datt visst litt ut i det siste argumentet, men da kan jeg jo benytte muligheten til å si at jeg ikke tror dette er en 100% ensidig sak. Jeg tror ikke bare det er mennene som er dårlige til å komunisere eller komprimisse og jeg tror ikke bare det er mennene som går inn i parforhold med vrangforestillinger og høye forventninger. Det er bare det at akkurat når det gjelder fordelingen av husarbeidet så er det mennene som fremdeles sitter i den priviligerte possisjon og som sådan utgjør de den parten som har minst interesse av å forandre på det. Jeg tror ikke menn gjør dette for å være slemme, men jeg tror de ofte gjør det fordi det er lett og hvem ville ikke prøvd å unngått noe ubehagelig om det var lett?

En annen generaliserende forskjell mellom kjønnene er at kvinner får mer skyldfølelse, jeg tror dette er en sosial arv og jeg tror på at det er sant. Jeg tror ikke det er mannens feil at hun får det, men jeg tror det av og til kan bli belatende også det, å forholde seg til andres skyldfølelse i et nært forhold. Derfor er det like mye i mannens interesse å løse opp i denne spenningen og han gjør det best ved å ta annsvar for sin del av jobben det er å drive et hjem slik at hun slipper å «mase».

Jeg kjenner på meg at jeg kunne sagt mye mer, særlig om ansvar for barn, men nå begynner det å bli fryktelig langt.

Jeg får vel avslutte med å si at jeg aldri har prøvd å være samboer, untatt som medbeboer i kollektiv. Jeg håper jeg en gang møter en person jeg kunne tenke meg å bo sammen med, men jeg frykter at det er jeg som kommer til å prøve å sno meg fra det kjedelige arbeidet der i gården. Men jeg har ikke å gjøre noe annet enn å skjerpe meg.

Så mitt råd til alle som har problemer med rutinene i hjemmet, meg selv inkludert:

Det er bare et ork til det blir en vane.

Det, og:

Sett enkelte standarder for deg selv, ikke aksepter ukameratslig oppførsel selv om du kan slippe unna med det.

Frihet

Hva er frihet? Fravær av tvang? Er frihet alltid positivt? Er den absolutt? Hvem definerer hvilken frihet jeg har? Er en frihet noe en kan ta seg? Om man tar seg en frihet ovenfor noen andre, er da det resulterende nivået av frihet større eller mindre? Finnes den frie vilje? Og hvordan definerer man den egentlig? Kan jeg føle meg fri når jeg avstår fra aktiviteter andre forbinder med frihet? Hva er egentlig talefrihet? Bevegelsesfrihet? Trosfrihet? Handlingsfrihet? Kan man bli 100% fri? Når er graden av frihet så stor at den forpurrer seg selv? Er frihet i seg selv noe å hige etter?

Og så videre. Dette er ting jeg funderer på i dag. Mye av grunnen til at jeg tenker på disse tingene er at jeg tar tankevekkende fag på universitetet i høst, fag som nok en gang eroderer illusjonene jeg har om fri vilje og aktørers handlingsrom i rom der andre aktører også skal handle, har handlet og så videre.

Tidligere har jeg når jeg har blitt spurt spørsmålet: «Tror du på den frie vilje?» gått inn i en slags forsvarsposisjon der jeg har forsøkt å forklare fri vilje innenfor et system der utrolig mange muligheter er bestemt av omgivelsene, omstendighetene og kulturen. Jeg ble provosert av de som påberoper seg den absolutte frie vilje i kraft av å være et tenkende menneske, fordi jeg alltid har vært mer eller mindre bevisst på at man blir påvirket av ting utenfra. Samtidig har denne posisjonen som regel ført til at jeg til slutt har blitt spurt om det motsatte: «Tror du alt er skjebnebestemt?» Altså om jeg tror vi bare går gjennom livene våre som viljeløse dukker og spiller ut de forutbestemte skjebnene våre. Og her har jeg alltid blitt usikker. For man trenger bare titte litt på hva som skjedde i går for å skjønne at enkelte ting som skjer i dag var veldig sansynelige, ja umulige å unngå til og med. Samtidig har jeg aldri klart svelge ansvarsfraskrivelsen et slikt syn forfekter. Og jeg greier ikke å slutte å tro at enkelte ting jeg gjør skriver seg fra en dypere «vilje» et fritt «meg» inni meg selv.

Som den grubleren jeg er har jeg derfor brukt betydelig med tid på å prøve å finne ut hva det er som gjør forskjellen? For jeg er romantisk fascinert av «årsak – virkning» til den grad at jeg forestiller meg at i en fullstendig kartlagt verden vil ikke en gang et løpsk løv i vinden framtre som kaotisk i sin dans. Her har kvantefysikken trøstet meg litt, men samtidig, selv om vi ikke kan observere de minste partiklene uten å forandre på oppførselen deres, så betyr det ikke at det hele er løsrevet fra «det store systemet». Det betyr i grunnen bare at vi antageligvis aldri vil kunne bli fullstendig klar over skjebnens mønster. Og det kan være en trøst eller en rungende utilfredsstillelse alt etter hvordan man ser det.

Så jeg tror altså i teorien på en slags skjebne, men jeg sluttet tidlig på å tro på en større mening med det hele, unntatt altså mønsteret i seg selv.

Alikevel nøler jeg, nei jeg nekter, jeg nekter å tro at valgene jeg tar her i livet ikke kan tilskrives en fri vilje, eller i det minste en slags vilje. Selv om jeg vedgår at måten jeg tenker på også er et produkt av ting som har hendt meg tidligere, ting jeg har lest, erfaringer jeg har gjort meg, foreldrene mine, landet mitt, kulturen min.

Det er som regel her i tankerekken jeg låser meg fullstendig fast og vedtar slik jeg har vedtatt før, at det viktigste er å forholde meg til virkeligheten rundt meg og ikke nødvendigvis å forstå den. Jeg kan jo aldri 100% forstå den uansett så hva er egentlig vitsen med å bruke så jævlig mye tid på det?

Men jeg kommer alltid tilbake. Og jeg leker med tanken på at selv om valgene våre er sterkt begrenset, så er det ofte visjonene våre som begrenser valgene, og ved å tenke stort og idealistisk gjør jeg valgene mine vakrere og friere.

Og jeg drar mønsteret med meg.

Og forandrer verden.

Hva slags ekle mennsker er det som ser på porno på flyet?

Nå er det sikkert noen mennesker som ikke helt skjønner hva det er som er så utrolig big deal når flyvertinner og andre passasjerer klager på at voksne mennesker gjør helt naturlige ting...

Og nå er vel jeg en av dem som brenner pornoblader med radikalfeministisk fryd om jeg finner dem.

Men selv de som synes "bilder av prostituerte"* er helt ok, burde vel reagere litt på at folk drar dem frem på plasser der andre ikke har noen særlig muligheter til å skjerme seg eller gå sin vei. Det er på ett fly, hallo, det er i et rimelig åpent landskap også, det er ikke så vanskelig å legge merke til hva folka forran ser på på skjermen sin. Og flyvertinnene er på jobb så dette burde i grunnen falle under arbeidsmiljøloven.

Når flyselskapet har muligheter til å legge begrensninger på nettet de leier ut til passasjerene, så synes jeg de burde gjøre det. Unnskyldningen om at folk flest kan holde seg i tømmene holder ikke. Et sånt forbud vil bare ramme dem som faktisk har til hensikt å finne pornoen, og sånn sett ser jeg ikke hva som i så fall ville vært problematisk.

Når det gjelder offentlige rom blir det litt idiotisk å snakke om folks privatliv.

---

* direkte oversettelse.

Trøtt-emo

Jeg skal dø. Jeg vet det muligens er mange år til, at det kommer til å ta ti år til før jeg virkelig kan begynne å legge merke til at kroppen eldres. Men jeg skal altså dø. Det skal bli mørkt og stille. Og jeg skal ikke være der lengre.

Jeg vet det muligens er lenge til, men hva er tid? Ti år gikk så fort at jeg knapt la merke til det, jeg blir distrahert av noe og så har ti år gått igjen. Og så tyve år og så tyve år til, og jeg kommer til å bevege meg inn i felter der statestikken plutselig jobber mot meg. Hva er tid, en illusjon av muligheter? Akkurat nå befinner jeg meg i mine minner i barndommen og i mine forestillinger alderdommen. Jeg er der allerede, i den bittre realiteten om at jeg ikke er bestandig, ikke evigvarende. Tid er ikke noe jeg har, det er noe som allerede er tatt i fra meg.

Og jeg er redd for å dø, redd for tommheten der fremme, som kommer sigende mot meg, uten at jeg kan vite hvor nær meg den er.

Jeg er allerede død, tusen ganger.

Og når jeg allerede er død, hvorfor skal jeg egentlig leve videre?

Hvis det at jeg frykter intetheten er den eneste grunnen til at jeg fortsetter å leve, hva er da vitsen med det hele?

Hjertet mitt slår.

Jeg er redd for å leve, redd for å glemme at jeg skal dø, for å ikke være forberedt når døden kommer.

Jeg er redd for å satse, bare for å finne ut at det var for sent.

Redd for å finne ut at jeg ikke klarte det.

Hjertet mitt slår.

Jeg skal dø.

Jeg lever.

Nå.