En av de eneste tingene som er ok med å ha kjærlighetssorg over en engelsktalende type, er at jeg kan nevne det på bloggen min uten at han vet det :(
Hvorfor er hjertet så teit konstruert at det tenner i fyr og flamme uten at det er noen åpenlys interesse fra den andre siden? Det er så urettferdig at det gjør så vondt og så går det ikke an å være sur på fyren en gang, for det er jo ikke hans feil at jeg blei forelska i ham.
Det eneste som jeg kan være litt bitter over er at han faktisk liker å henge med meg. Han kommer rundt og ser etter meg på universitetet og han spør meg om råd om bildene sine. Og han vet at jeg er forelska, for jeg sa det jo til ham. Det hadde vært så mye enklere om han bare unngikk meg i stedet.
Det er faen så lenge siden jeg følte meg så frustrert og ulykkelig. Jeg får ikke sove, jeg glemmer å spise og jeg griner som om alt som var bra i verden plutselig er borte.
Men gode gamle Wolfenstein 3D hjelper meg gjennom det. Jeg sniker meg gjennom bunkerlaberyntene, forsiktig åpner jeg dører og trekker meg raskt ut igjen for å få dekning. Jeg knerter naziene en etter en imens det pixilerte blodet spruter og ammoen så vidt rekker til. Det er vel ikke terapi på et høyt nivå, men det skiter jeg i så lenge det virker.
Wednesday, February 23, 2011
Thursday, February 10, 2011
Enda en uskolert personlig teori om mobbing
Kan jeg skylde på kapitalismen og patriarkatet? Så visst, så visst :)
Men først og fremst skal jeg skylde på menneskene, vi er tross alt flokkdyr og så godt som alle flokkdyr har sine omega-ulver og hakkekyllinger. Ja det er faktisk det jeg sier, det ligger nært til vår natur å rotte oss sammen mot noen som vi av en eller annen grunn ikke liker. Dessuten liker vi å leke og vi elsker å leke leker som handler om sosial dynamikk. Barna øver seg jo på å bli voksne og forbereder seg på samfunnet de ser rundt seg.
Kanskje den lille gutten observerte bevisst eller ubevisst hvordan morra hans snakka om nabokjærringa og samtidig hvordan hun og venninnen hennes liksom virket nærmere hverandre enn noen gang. Eller kanskje han observerte faren og kameratene se på fotballkamp, hvordan de rakket ned på det andre laget i en rus av flokkfølelse. Disse er begge opplevelser som kan få et normalt oppvakt barn til å bli fristet til å prøve noe lignende med egne venner, ikke for å være kjip, men på grunn av nysgjerrighet.
Kanskje han og vennene hans finner en katt de kan pine, eller kanskje en av dem ikke skjønner leken helt og plutselig blir offeret.
Selvfølgelig kan det starte på en langt mer ondsinnet måte også. Poenget mitt er bare at det ikke trenger å gjøre det, men at resultatet blir det samme. Og for å understreke, det at jeg sier at mobbing kan være en naturlig del av sosial læring, så betyr det ikke at jeg synes det ha noen plass i norske skoler, jeg synes jo kreft er naturlig også, men er definitivt ikke imot behandling.
Men jeg er av den oppfatting at mobbere av og til ikke har skjønt alvoret i det de gjør, særlig om de er veldig unge. Det betyr blant annet at anklagelser og sinne ikke er noen konstruktiv vei ut av situasjonen.
Jeg tror det eneste som virker på sikt er forsoning. Det å bli gjort klar over at man faktisk har såret noen som har legitime følelser og har muligheten til å si unnskyld. Og det at man får muligheten til å forklare hvor vondt man har hatt det og får konfrontert plagerne i en kontrollert situasjon. Litt sånn som i forsoningsrettssakene i Sør-Afrika.
Men vi vil aldri få bukt med mobbing så lenge ungene trenger den for å forberede seg på voksenlivet. Ja visst faen sa jeg det, de trenger mobbingen i dag. Vi lever i et kapitalistisk markedsliberalt samfunn som forakter det svake og bare har bruk for de som enten passer inn og holder kjeft eller de som kan albue seg til toppen.
Hvis jentungen din mobber andre jenter, så bør du egentlig være litt lettet for det betyr at hun kommer til å klare seg bra i arbeidslivet etterpå. Det betyr at hun er sosialt kompetent og evner å samarbeide med andre, samtidig som hun har et øye for detaljer. Hun er ikke slem, hun er sikkert livredd til å bli voksen og jobber på spreng for å tilegne seg evnene hun har observert at hun kommer til å trenge.
Om vi noen gang vil ha bukt med mobbinga på ordentlig, så er det faktisk viktigere å forandre samfunnet enn å forandre barna. Det er viktigere å korrigere de voksnes oppførsel enn oppførselen til ungene som observerer dem.
Jeg lurer på hvordan miljøet er i en lærerstab på en skole der mobbing er utbredt? For jeg tviler på at det er preget av varme, samarbeid og raushet. Hva med å flytte lærerstaben over i en annen skole, heller enn noen av elevene? Lærere som er inngrodd i et mønster klarer sjeldent å takle situasjonen godt nok fordi det blir for nært og personlig. De tjener nok i mange tilfeller til å opprettholde mobbesituasjonen selv om de ikke er klar over det. Det er alt for lett for voksne mennesker å havne i forsvarsposisjon og bli blinde for mulige løsninger. Kanskje de ikke en gang lenger ser hva som skjer fordi de unngår det ubehagelige.
Oh vell, det var mitt lille bidrag til havet av ukvalifisert gjetting om mobbing og hva som kan fjerne den.
Hva sier du, skyldte jeg aldri på patriarkatet? Hierarki som avskyr svakhet og mistenkeliggjør avvik... trenger jeg si noe mer?
Men først og fremst skal jeg skylde på menneskene, vi er tross alt flokkdyr og så godt som alle flokkdyr har sine omega-ulver og hakkekyllinger. Ja det er faktisk det jeg sier, det ligger nært til vår natur å rotte oss sammen mot noen som vi av en eller annen grunn ikke liker. Dessuten liker vi å leke og vi elsker å leke leker som handler om sosial dynamikk. Barna øver seg jo på å bli voksne og forbereder seg på samfunnet de ser rundt seg.
Kanskje den lille gutten observerte bevisst eller ubevisst hvordan morra hans snakka om nabokjærringa og samtidig hvordan hun og venninnen hennes liksom virket nærmere hverandre enn noen gang. Eller kanskje han observerte faren og kameratene se på fotballkamp, hvordan de rakket ned på det andre laget i en rus av flokkfølelse. Disse er begge opplevelser som kan få et normalt oppvakt barn til å bli fristet til å prøve noe lignende med egne venner, ikke for å være kjip, men på grunn av nysgjerrighet.
Kanskje han og vennene hans finner en katt de kan pine, eller kanskje en av dem ikke skjønner leken helt og plutselig blir offeret.
Selvfølgelig kan det starte på en langt mer ondsinnet måte også. Poenget mitt er bare at det ikke trenger å gjøre det, men at resultatet blir det samme. Og for å understreke, det at jeg sier at mobbing kan være en naturlig del av sosial læring, så betyr det ikke at jeg synes det ha noen plass i norske skoler, jeg synes jo kreft er naturlig også, men er definitivt ikke imot behandling.
Men jeg er av den oppfatting at mobbere av og til ikke har skjønt alvoret i det de gjør, særlig om de er veldig unge. Det betyr blant annet at anklagelser og sinne ikke er noen konstruktiv vei ut av situasjonen.
Jeg tror det eneste som virker på sikt er forsoning. Det å bli gjort klar over at man faktisk har såret noen som har legitime følelser og har muligheten til å si unnskyld. Og det at man får muligheten til å forklare hvor vondt man har hatt det og får konfrontert plagerne i en kontrollert situasjon. Litt sånn som i forsoningsrettssakene i Sør-Afrika.
Men vi vil aldri få bukt med mobbing så lenge ungene trenger den for å forberede seg på voksenlivet. Ja visst faen sa jeg det, de trenger mobbingen i dag. Vi lever i et kapitalistisk markedsliberalt samfunn som forakter det svake og bare har bruk for de som enten passer inn og holder kjeft eller de som kan albue seg til toppen.
Hvis jentungen din mobber andre jenter, så bør du egentlig være litt lettet for det betyr at hun kommer til å klare seg bra i arbeidslivet etterpå. Det betyr at hun er sosialt kompetent og evner å samarbeide med andre, samtidig som hun har et øye for detaljer. Hun er ikke slem, hun er sikkert livredd til å bli voksen og jobber på spreng for å tilegne seg evnene hun har observert at hun kommer til å trenge.
Om vi noen gang vil ha bukt med mobbinga på ordentlig, så er det faktisk viktigere å forandre samfunnet enn å forandre barna. Det er viktigere å korrigere de voksnes oppførsel enn oppførselen til ungene som observerer dem.
Jeg lurer på hvordan miljøet er i en lærerstab på en skole der mobbing er utbredt? For jeg tviler på at det er preget av varme, samarbeid og raushet. Hva med å flytte lærerstaben over i en annen skole, heller enn noen av elevene? Lærere som er inngrodd i et mønster klarer sjeldent å takle situasjonen godt nok fordi det blir for nært og personlig. De tjener nok i mange tilfeller til å opprettholde mobbesituasjonen selv om de ikke er klar over det. Det er alt for lett for voksne mennesker å havne i forsvarsposisjon og bli blinde for mulige løsninger. Kanskje de ikke en gang lenger ser hva som skjer fordi de unngår det ubehagelige.
Oh vell, det var mitt lille bidrag til havet av ukvalifisert gjetting om mobbing og hva som kan fjerne den.
Hva sier du, skyldte jeg aldri på patriarkatet? Hierarki som avskyr svakhet og mistenkeliggjør avvik... trenger jeg si noe mer?
Tuesday, February 8, 2011
Akademisk og uenig
Jeg har aldri vært en som har brydd meg noe særlig om karakterer. Eller jeg har aldri vært en som har hatt noen tro på at jeg kunne få gode karakterer. Eller for å spesifisere nærmere, jeg har hatt en slags oppfatting av at jeg kunne ha fått gode karakterer om jeg prøvde, men vært for feig til å finne ut om det var tilfelle eller ikke.
Ja, helt til nå.
Nå vet jeg jo ikke helt hvordan det går neste gang da, men det hjalp veldig på å få uttelling for anstrengelsene min i høst. All researchen jeg gjorde, all den nitidige granskningen av tekstene for å finne ut hva forfatterne virkelig mente, all grublingen og finspikkingen på det jeg skrev, det førte frem til en B+ den beste skriftlige karakteren jeg har fått siden ungdomskolen. Det akademiske nivået på språket mitt ble vurdert til B og dette er da på engelsk og jeg fikk bare tre små røde rettskrivning-streker i margen og ingen klager på feil bruk av begreper.
Jeg skrev for litt siden, før jeg fikk oppgaven tilbake, at jeg var fornøyd med den uansett hvilken karakter den fikk og det står jeg selvfølgelig fremdeles ved. Noen småting i teksten gremmer jeg meg vel over, men jeg får ta det som et godt tegn at jeg klarer å se dem.
Så nå sitter jeg her, litt forkjølet, og er ganske stolt av meg selv faktisk. Det føles ut som om jeg omsider endelig hører hjemme på et universitet og ikke bare later som om jeg gjør det. Den praktiske muntlige vurderingen av arbeidet mitt så langt fikk bare en C etter hva jeg har forstått, men jeg vet at det jeg har begynt på nå er mange ganger bedre enn det jeg gjorde i høst, så nå jobber jeg mot en B her også. Det er fristende å si at jeg jobber mot en A, men for å være helt ærlig så er jeg ikke enda sikker på hvordan man kommer over den kneiken på den praktiske biten. Jeg har det nå gøy uansett.
Ja, jeg er stolt og fornøyd og drømmer om hva jeg skal gjøre til neste år og til og med hva jeg kan gjøre etter utdannelsen. For første gang i livet føles det ut som om jeg faktisk kan gjøre det ganske bra og det er en litt uvant følelse, men det er jo en fantastisk følelse også.
Men i alt dette uvante, så er det noen ting som ikke er like lette å ta inn over seg. Jeg tenker på alle de jeg har blitt kjent med her og mange jeg har blitt ganske glad i, som nå sitter med karakterer på grensen til stryk og er på vei til å miste motet. For jeg vet veldig hvordan det føles, og jeg jatter jo med når de snakker om hvordan lærerne er partiske og kjipe. Men jeg har lest noen av de oppgavene og jeg ser en del av problemene der, særlig når det kommer til å faktisk besvare spørsmålet som er stilt. Og det er ikke som om jeg later som ingenting, jeg sier jo det jeg mener.
Det er bare så innmari merkelig. Det føles ut som om de har et fellesskap jeg ikke lenger har tilgang til. Jeg sitter der med vurderingsskjemaet mitt som sier at oppgaven min var "en fryd å lese" og så sitter de med en sur beskjed om at deres var "lite hyggelig lesning".
Det er ett eller annet som skurrer og jeg tror ikke bare det har med min lenge utsatte identitetskrise å gjøre. Jeg tror ikke det hjelper noen å få høre at det var kjipt å lese det de skrev opp all kritikken. Ærlig talt så er det litt frekt. Jeg tar oppgaven min som studentrådmedlem alvorlig, så jeg vet allerede hva jeg skal snakke om på neste møte.
Ja, helt til nå.
Nå vet jeg jo ikke helt hvordan det går neste gang da, men det hjalp veldig på å få uttelling for anstrengelsene min i høst. All researchen jeg gjorde, all den nitidige granskningen av tekstene for å finne ut hva forfatterne virkelig mente, all grublingen og finspikkingen på det jeg skrev, det førte frem til en B+ den beste skriftlige karakteren jeg har fått siden ungdomskolen. Det akademiske nivået på språket mitt ble vurdert til B og dette er da på engelsk og jeg fikk bare tre små røde rettskrivning-streker i margen og ingen klager på feil bruk av begreper.
Jeg skrev for litt siden, før jeg fikk oppgaven tilbake, at jeg var fornøyd med den uansett hvilken karakter den fikk og det står jeg selvfølgelig fremdeles ved. Noen småting i teksten gremmer jeg meg vel over, men jeg får ta det som et godt tegn at jeg klarer å se dem.
Så nå sitter jeg her, litt forkjølet, og er ganske stolt av meg selv faktisk. Det føles ut som om jeg omsider endelig hører hjemme på et universitet og ikke bare later som om jeg gjør det. Den praktiske muntlige vurderingen av arbeidet mitt så langt fikk bare en C etter hva jeg har forstått, men jeg vet at det jeg har begynt på nå er mange ganger bedre enn det jeg gjorde i høst, så nå jobber jeg mot en B her også. Det er fristende å si at jeg jobber mot en A, men for å være helt ærlig så er jeg ikke enda sikker på hvordan man kommer over den kneiken på den praktiske biten. Jeg har det nå gøy uansett.
Ja, jeg er stolt og fornøyd og drømmer om hva jeg skal gjøre til neste år og til og med hva jeg kan gjøre etter utdannelsen. For første gang i livet føles det ut som om jeg faktisk kan gjøre det ganske bra og det er en litt uvant følelse, men det er jo en fantastisk følelse også.
Men i alt dette uvante, så er det noen ting som ikke er like lette å ta inn over seg. Jeg tenker på alle de jeg har blitt kjent med her og mange jeg har blitt ganske glad i, som nå sitter med karakterer på grensen til stryk og er på vei til å miste motet. For jeg vet veldig hvordan det føles, og jeg jatter jo med når de snakker om hvordan lærerne er partiske og kjipe. Men jeg har lest noen av de oppgavene og jeg ser en del av problemene der, særlig når det kommer til å faktisk besvare spørsmålet som er stilt. Og det er ikke som om jeg later som ingenting, jeg sier jo det jeg mener.
Det er bare så innmari merkelig. Det føles ut som om de har et fellesskap jeg ikke lenger har tilgang til. Jeg sitter der med vurderingsskjemaet mitt som sier at oppgaven min var "en fryd å lese" og så sitter de med en sur beskjed om at deres var "lite hyggelig lesning".
Det er ett eller annet som skurrer og jeg tror ikke bare det har med min lenge utsatte identitetskrise å gjøre. Jeg tror ikke det hjelper noen å få høre at det var kjipt å lese det de skrev opp all kritikken. Ærlig talt så er det litt frekt. Jeg tar oppgaven min som studentrådmedlem alvorlig, så jeg vet allerede hva jeg skal snakke om på neste møte.
Subscribe to:
Posts (Atom)
