å skyte nazier hjelper mot alt, i alle fall litt

En av de eneste tingene som er ok med å ha kjærlighetssorg over en engelsktalende type, er at jeg kan nevne det på bloggen min uten at han vet det :(

Hvorfor er hjertet så teit konstruert at det tenner i fyr og flamme uten at det er noen åpenlys interesse fra den andre siden? Det er så urettferdig at det gjør så vondt og så går det ikke an å være sur på fyren en gang, for det er jo ikke hans feil at jeg blei forelska i ham.

Det eneste som jeg kan være litt bitter over er at han faktisk liker å henge med meg. Han kommer rundt og ser etter meg på universitetet og han spør meg om råd om bildene sine. Og han vet at jeg er forelska, for jeg sa det jo til ham. Det hadde vært så mye enklere om han bare unngikk meg i stedet.

Det er faen så lenge siden jeg følte meg så frustrert og ulykkelig. Jeg får ikke sove, jeg glemmer å spise og jeg griner som om alt som var bra i verden plutselig er borte.

Men gode gamle Wolfenstein 3D hjelper meg gjennom det. Jeg sniker meg gjennom bunkerlaberyntene, forsiktig åpner jeg dører og trekker meg raskt ut igjen for å få dekning. Jeg knerter naziene en etter en imens det pixilerte blodet spruter og ammoen så vidt rekker til. Det er vel ikke terapi på et høyt nivå, men det skiter jeg i så lenge det virker.

Womens Worlds - Madrid

Nå er jeg i Madrid og deltar på "verdens kvinnekonferanse" Den varer ca 6 dager og er proppfull av interessant foredrag og workshops. Når jeg ikke får feministisk intravenøst er det 30 grader til langt på natt og den eneste sorgen er at jeg er sinnssykt blakk, men ja ja.

Jeg har visst blitt en veldig periodisk sporadisk blogger, men det får tåle seg :)

Jeg har nettopp vært og hørt på Sandra Harding snakke om Modernisme og Myra Marx Free snakke om problematikk rundt allianser feminister gjør med hverandre og andre marginaliserte grupper. Harding var kjempekult, men det var jo tidlig på morgenen etter en sen natt på byen og jeg må med skam tilkjennegi at jeg sovnet litt uti Myra Marx Free...

Jeg lot kamerat være hjemme for å ha minst mulig dyre ting å drasse rundt på, men jeg har jo photo booth... så her er noen stemningsbilder fra salen mens vi venter på neste foredrag.