Enda en uskolert personlig teori om mobbing

Kan jeg skylde på kapitalismen og patriarkatet? Så visst, så visst :)

Men først og fremst skal jeg skylde på menneskene, vi er tross alt flokkdyr og så godt som alle flokkdyr har sine omega-ulver og hakkekyllinger. Ja det er faktisk det jeg sier, det ligger nært til vår natur å rotte oss sammen mot noen som vi av en eller annen grunn ikke liker. Dessuten liker vi å leke og vi elsker å leke leker som handler om sosial dynamikk. Barna øver seg jo på å bli voksne og forbereder seg på samfunnet de ser rundt seg.

Kanskje den lille gutten observerte bevisst eller ubevisst hvordan morra hans snakka om nabokjærringa og samtidig hvordan hun og venninnen hennes liksom virket nærmere hverandre enn noen gang. Eller kanskje han observerte faren og kameratene se på fotballkamp, hvordan de rakket ned på det andre laget i en rus av flokkfølelse. Disse er begge opplevelser som kan få et normalt oppvakt barn til å bli fristet til å prøve noe lignende med egne venner, ikke for å være kjip, men på grunn av nysgjerrighet.

Kanskje han og vennene hans finner en katt de kan pine, eller kanskje en av dem ikke skjønner leken helt og plutselig blir offeret.

Selvfølgelig kan det starte på en langt mer ondsinnet måte også. Poenget mitt er bare at det ikke trenger å gjøre det, men at resultatet blir det samme. Og for å understreke, det at jeg sier at mobbing kan være en naturlig del av sosial læring, så betyr det ikke at jeg synes det ha noen plass i norske skoler, jeg synes jo kreft er naturlig også, men er definitivt ikke imot behandling.

Men jeg er av den oppfatting at mobbere av og til ikke har skjønt alvoret i det de gjør, særlig om de er veldig unge. Det betyr blant annet at anklagelser og sinne ikke er noen konstruktiv vei ut av situasjonen.

Jeg tror det eneste som virker på sikt er forsoning. Det å bli gjort klar over at man faktisk har såret noen som har legitime følelser og har muligheten til å si unnskyld. Og det at man får muligheten til å forklare hvor vondt man har hatt det og får konfrontert plagerne i en kontrollert situasjon. Litt sånn som i forsoningsrettssakene i Sør-Afrika.

Men vi vil aldri få bukt med mobbing så lenge ungene trenger den for å forberede seg på voksenlivet. Ja visst faen sa jeg det, de trenger mobbingen i dag. Vi lever i et kapitalistisk markedsliberalt samfunn som forakter det svake og bare har bruk for de som enten passer inn og holder kjeft eller de som kan albue seg til toppen.

Hvis jentungen din mobber andre jenter, så bør du egentlig være litt lettet for det betyr at hun kommer til å klare seg bra i arbeidslivet etterpå. Det betyr at hun er sosialt kompetent og evner å samarbeide med andre, samtidig som hun har et øye for detaljer. Hun er ikke slem, hun er sikkert livredd til å bli voksen og jobber på spreng for å tilegne seg evnene hun har observert at hun kommer til å trenge.

Om vi noen gang vil ha bukt med mobbinga på ordentlig, så er det faktisk viktigere å forandre samfunnet enn å forandre barna. Det er viktigere å korrigere de voksnes oppførsel enn oppførselen til ungene som observerer dem.

Jeg lurer på hvordan miljøet er i en lærerstab på en skole der mobbing er utbredt? For jeg tviler på at det er preget av varme, samarbeid og raushet. Hva med å flytte lærerstaben over i en annen skole, heller enn noen av elevene? Lærere som er inngrodd i et mønster klarer sjeldent å takle situasjonen godt nok fordi det blir for nært og personlig. De tjener nok i mange tilfeller til å opprettholde mobbesituasjonen selv om de ikke er klar over det. Det er alt for lett for voksne mennesker å havne i forsvarsposisjon og bli blinde for mulige løsninger. Kanskje de ikke en gang lenger ser hva som skjer fordi de unngår det ubehagelige.

Oh vell, det var mitt lille bidrag til havet av ukvalifisert gjetting om mobbing og hva som kan fjerne den.

Hva sier du, skyldte jeg aldri på patriarkatet? Hierarki som avskyr svakhet og mistenkeliggjør avvik... trenger jeg si noe mer?