Sunday, November 29, 2009

Terapi for terapiskadde

Nok en gang hev jeg meg altså uti det, med tvil og vegringer begynte jeg å gå til psykolog i høst.

Noe måtte jeg jo gjøre, livet og jeg er ikke helt venner for tiden og på egenhånd har det vist seg at jeg spinner meg dypere og dypere ned i gjørma. Livet går i stå, alt går i stå og det er jo ikke slik jeg ønsker å ha det for alltid og ut i evigheten. Så hva gjør man? Etter at jeg ga opp alkohol som selvmedisinering var det ikke så mange alternativer igjen.

Men med dårlige erfaringer fra psykologer i barndommen, seriøse problemer med å skille mellom hvordan jeg har det og hvordan jeg tror andre vil høre at jeg har det, samt skrekkhistorier fra andres psykologerfaringer er det ikke bare lett.

Visst kan det være lett å utlevere meg kontrollert og utporsjonert her på bloggen i redigerbar skriftlighet, men å måtte forholde meg til at noen kan spørre meg spørsmål om meg selv på den måten, det er uutholdelig. Jeg som til og med går i stå over uforutsette komplimenter og protesterer kalvsvettende på at så er tilfelle. Jeg takler bare ikke å være under lupen om jeg ikke har fullstendig kontroll på det.

Og så sitter hun altså der, damen og spør meg ting fra skjemaet sitt som fks. "Har du noen gang hatt sex med noen selv om du egentlig ikke hadde lyst?" Jeg synes det høres ut som et lurespørsmål, jeg spør hva spørsmålet egentlig betyr og vi enes om at det er litt diffust, men hun spør igjen. Det er omtrent like umulig å svare på som "Har du noen gang sultet deg selv for å gå ned i vekt?" Selvfølgelig har jeg ikke det, det er jo bare idioter som gjør sånne ting, bortsett fra at jeg gjør det hele tiden, ikke for å gå ned i vekt direkte, men for å straffe meg selv for alt fra overspising av snop til skulking av studier og roting. Så sitter jeg der og er svimmel av matmangel og krysser fingrene for at jeg kanskje blir litt tynnere også, på tross av at jeg ikke en gang tror på at sulteslanking fungerer en gang.

Men spørsmålet "har du noen gang hatt sex med noen selv om du egentlig ikke hadde lyst." Det er enda verre, det gir meg granatsjokkflashback tilbake til barndommen der psykologen spør åtteårgamle meg om faren min noen gang tar på meg der eller der. Spørsmålet som igjen gir meg granatsjokkflashback tilbake til øyeblikket faren min sier til meg at jeg kan fortelle ham om det om noen er slemme mot meg på noen som helst måte. Jeg vet jo at han juger, jeg vet jo at han ikke bryr seg døyten om hva som har skjedd mot meg, innerst inne vet han jo hva som har skjedd og hvem det gjelder, men han gjør aldri noe, sier aldri noe, skyver bare ansvaret over på meg og sier at det er jeg som må være svikeren. Det er i alle fall det åtteårgamle meg tenker når jeg benekter alt sammen og løper bort fra ham. Og på samme måte løper jeg bort fra psykologen når det ikke lenger nytter å snakke henne etter munnen. Jeg kaster ting, kryper ut på taket, sier til mamma at hun er slem mot meg helt til jeg slipper å gå dit mere.

Da de sender meg til den neste psykologen har niårgamle meg allerede lært av feilene sine, jeg snurrer henne lett rundt fingeren slik at jeg skal slippe de vanskelige spørsmålene. For det føles jo ikke ut som om jeg er der for at de skal hjelpe meg, de er der for å lure meg, for å vri på sannhetene, for å tygge meg i stykker og spytte meg ut igjen. De kan ikke bli med meg hjem etterpå og beskytte meg ovenfor de som kjefter på meg, slår meg eller piner meg. De går heller bak ryggen på meg og gjør alt verre. Kronen på verket kommer når de påstår at det er rimelig grunn til å anta at faren min har antastet meg.

I alt oppstyret blir jeg mer usynlig enn noen sinne.

Og det er denne opprivende utryggheten og frykten som sliter i meg når hun leser spørsmålet opp fra arket. Jeg slites mellom den jeg prøver å fremstå som og den jeg er under all fasaden. Jeg slites mellom hvem av meg og hvilke av erfaringene mine som egentlig er de genuine, de som det er relevante å vise til nå. Jeg har jo aldri, aldri, aldri hatt sex med noen i voksen alder som jeg ikke ville ha sex med, det er det jo bare idioter som gjør, svake kjipe teite idioter. Samtidig, har jeg egentlig noen gang hatt lyst til å ha sex med noen som helst? Er det ikke egentlig en lang kjede hendelser der jeg bare gjør slik jeg tror det er forventet av meg i situasjonen imens jeg iakttar meg selv fra trygg avstand inne i hodet mitt et sted, eller bak lag på lag med sardonisk ironi. Har jeg noen gang lugget hud til hud med noen fordi jeg faktisk hadde lyst til det, å ligge hud til hud med akkurat den personen? Noen dager kan jeg svaret på det spørsmålet, men andre dager sitter det lengre inne.

Jeg vet jo godt at om jeg svarer et enkelt "ja," så vil hun spørre videre, så pakker nei'et mitt inn i nok difuse vendinger til at det kan bety begge deler og samtidig avslutte spørsmålsrekken før den begynner. I sekundet etterpå angerer jeg meg kanskje og svarer mer utfyllende, men jeg husker ikke, jeg husker ikke en gang hva jeg svarte til slutt.

Og slik går nå disse timene. Heldigvis er damen dyktig nok til å gjennomskue mye av forsvarsverket jeg setter opp, kanskje til og med mer enn jeg tror, jeg er jo heller ikke den skarpeste skjeen i skuffen.

Hva skal man egentlig gjøre når terapisituasjonen er så forbanna direkte kobla opp til det traumatiske i utgangspunktet? Svaret er like kjipt som spørsmålet: Prøv igjen, prøv igjen og prøv igjen til noe løsner, krøll deg sammen til en ball, bit hånden som hjelper deg, svelg impulsen om å be om tilgivelse, trekk pusten dypt, prøv igjen, prøv igjen og prøv igjen.

I det minste slipper jeg å gå langt for å konfrontere akkurat den angsten.

5 comments:

Anonymous said...

Vond lesing for meg.Jeg prøvde selv å "lure" psykologen men det var meg selv jeg lurte i over 4 år.!
Ny psykolog gjennomskuet meg og da maskene falt en etter en begynte jeg å skrive slik du gjør nå. Men bare for meg selv. Visste ikke om blogg livet da.
Men skriving hjelper.
Lykke til videre og klem til deg fra meg :)

Frau L said...

"Jeg slites mellom hvem av meg og hvilke av erfaringene mine som egentlig er de genuine, de som det er relevante å vise til nå."

jeg brukte en del år på akkurat det der. men det var nå verdt slitet;)
Tilslutt klarte jeg faktisk å svare på spørsmål som, "hvordan har du det nå?" uten å bruke halve timen på å vurdere hvilken del av meg hun egentlig spurte.

lykkelykke til!

Olga said...

jeg har forresten lagt en link til bloggen din på mitt innlegg. skal det egentlig være mulig at du automatisk får beskjed om det? jeg vet desverre ikke hvordan man gjør det.

huoghei

grapecityjuice said...

når ein stadig øver seg på å finne ut for seg sjølv korleis ting hengar saman, korleis ein har, kven ein er og korleis ein har vore, trur eg etterkvart det blir betre å fortelje det til andre. men eit viktig premiss for det heile er jo at ein må hevde sin eigen verdi. for å prøve å vere ærleg mot seg sjølv om andre om korleis ein har det er jo noko ein må gjere for sin eigen skuld, når ein avgjer at ein faktisk vil ha det betre. men så er det berre ikkje så enkelt, likevel.

tøff blogg du har. det er motig av deg å vere så ærleg her inne, det tykkjer eg verkeleg.

Martine Votvik said...

Takk for kommentarer, det er helt ok å linke til bloggen og selv om jeg setter pris på å høre om det så er det ikke så nøye så lenge siden det linkes på samsvarer med norsk lov.

Og lykke til videre til dere med lignende erfaringer.