balkongkommunisme

Hvis du har møtt meg på fest eller i et trivelig lag har du sikkert lagt merke til at jeg ikke kvier meg for å kaste meg rett ut i en rekke forskjellige diskusjoner uten å la meg sjenere av at jeg ikke kjenner folkene jeg begynner å snakke med. Jeg joiner lett diskusjonen til vilt fremde på t-banen også om temaet er spennende nok og jeg tror jeg kan slippe unna med å trenge meg på.

Derfor falt det meg utrolig lett å blande meg her om natten da jeg vandret ut på terassen utenfor chateau neuf og fanget opp termen "væpnet revolusjon" gjennom nattebrisen.

De sto der, to nesten klisje typer, den staute gardisten fra bygda med sine tradisjonelle konservative reservasjoner, og den lille raddisen med palestinasjerf og puslete skjeggvekst som var i full gang med å hovere med sin overlegne innsikt og intellekt. Og så kom selvfølgelig jeg, den hårete brautende feministen og så mitt snitt til å jenke dem begge etter tur. Jeg lever jo for de små gleder.

Jeg identifiserte lett hvem som måtte være min soleklare allierte, jeg er jo sosialist og tilhenger av i følge noen ganske drøye samfunnsendringer, så jeg begynte med å bygge opp under kommunistens argumenter, samtidig som jeg kritiserte noen av betraktningene hans som jeg ikke var helt enig i.

Etter første runde i den kuppede diskusjonen var jeg ganske fornøyd med meg selv. Jeg hadde etablert at jeg hadde en viss peiling og samtidig vist at jeg kunne tenke kritisk og gjøre opp mine egne meninger. Følgelig var jeg akseptert som et noe uventet men ikke uvelkomment tilskudd til meningsutvekslingen.

Ah, samfunnsteoretiske funderinger, finnes det noe vakrere i hele verden? Med den krassere og mer revolusjonære kommunisten ved min side var det relativt enkelt å få skeptiske gardisten til å gå med på en del moderate men allikevel helt gjennom sosialistiske premisser og tanker.

Jeg liker mennesker som lytter uten at du nødvendigvis hører hjernemaskineriet knirke imens de planlegger motargumentene allerede før du har fått snakket ferdig. Med det i tankene ble jeg etterhvert litt utålmodig på raddisen stadige snakk om nødvendigheten av væpnet revolusjon uten å vise den minste evne til å reflektere rundt effektene av slike. Det sier seg kanskje selv at folk som har lyst til å skyte dem de ikke tror de kan bli enige med ikke alltid er like flinke til å overbevise andre.

Så det falt meg etterhvert naturlig å spørre hvilken fraksjon han egentlig tilhørte. Og om du kjenner til de forskjellige politiske miljøene for kommunistisk tankegang, så vil det nok ikke komme som en bombe at han svarte "Tjen Folket".

Og med det svaret falt det meg ekstremt naturlig å kontre med. "Vel jeg er fra Kvinnegruppa Ottar, snasen feministisk teori dere har borte hos dere." sarkasme lar seg ikke så lett oversette til det skriftlige medium, men jeg kan fortelle deg at det ikke var beundring i stemmen min akkurat, og der har du også et eksempel på ironi.

Det som fulgte lignet sikkert til forveksling ganske mye på det som skjer om to hannkatter som ikke kjenner hverandre ser hverandre på tvers av gata i parringstiden. Det ble en del knurring og stritting med pelsen, men det endte med at "tjen folket" fant ut at det var sent og at han måtte dra hjem for å sove...

Vel obs på at jeg hadde sagt en del ting som egentlig var litt drøye passet jeg meg for å avslutte det hele på kameratslig måte, tok ham i hånden, takket ham for praten og forsikret ham om at vi sikkert ville ha ryggen til hverandre når revolusjonen faktisk kommer. Og hvilken kommunist backer unna for å vise seg kameratslig når den "egentlige" fienden tross alt står og ser på.

Nuvel, så ble jeg stående der med denne gardisten da, og hans tydelig uttalte mistro til feminismen som samfunnsproblem. Han hadde også en del fordommer om Ottar som han ikke la noe særlig skjul på. Ærlighet kan jeg sette pris på, men det jeg egentlig satte mest pris på var at han begynte å spørre seriøse spørsmål i stedet for å prøve å skyte meg ned med argumenter. Vel, så seriøs som du kan bli rundt 3 om natten etter en lang kveld på byen.

Det er ikke noe problem for meg å svare seriøst på seriøse spørsmål om Kvinnegruppa Ottar, det er jo tross hva mange mener en seriøs organisasjon med klar agenda og lang erfaring med å bruke forskjellige aktivistiske virkemidler. Vi fremstår ikke som bråkete og militante fordi vi ikke vet bedre, vi fremstår slik fordi vi tror det gavner saken vi kjemper for.

Og så slang jeg inn en del betraktninger rundt markedskapitalismen som jeg også håper vil feste seg et eller annet sted i underbevistheten hans til senere. Grøss for et lite virus jeg er :) Vel, jeg kan jo ikke "spread my seeds" på andre måter, så der!