Terapi for terapiskadde

Nok en gang hev jeg meg altså uti det, med tvil og vegringer begynte jeg å gå til psykolog i høst.

Noe måtte jeg jo gjøre, livet og jeg er ikke helt venner for tiden og på egenhånd har det vist seg at jeg spinner meg dypere og dypere ned i gjørma. Livet går i stå, alt går i stå og det er jo ikke slik jeg ønsker å ha det for alltid og ut i evigheten. Så hva gjør man? Etter at jeg ga opp alkohol som selvmedisinering var det ikke så mange alternativer igjen.

Men med dårlige erfaringer fra psykologer i barndommen, seriøse problemer med å skille mellom hvordan jeg har det og hvordan jeg tror andre vil høre at jeg har det, samt skrekkhistorier fra andres psykologerfaringer er det ikke bare lett.

Visst kan det være lett å utlevere meg kontrollert og utporsjonert her på bloggen i redigerbar skriftlighet, men å måtte forholde meg til at noen kan spørre meg spørsmål om meg selv på den måten, det er uutholdelig. Jeg som til og med går i stå over uforutsette komplimenter og protesterer kalvsvettende på at så er tilfelle. Jeg takler bare ikke å være under lupen om jeg ikke har fullstendig kontroll på det.

Og så sitter hun altså der, damen og spør meg ting fra skjemaet sitt som fks. "Har du noen gang hatt sex med noen selv om du egentlig ikke hadde lyst?" Jeg synes det høres ut som et lurespørsmål, jeg spør hva spørsmålet egentlig betyr og vi enes om at det er litt diffust, men hun spør igjen. Det er omtrent like umulig å svare på som "Har du noen gang sultet deg selv for å gå ned i vekt?" Selvfølgelig har jeg ikke det, det er jo bare idioter som gjør sånne ting, bortsett fra at jeg gjør det hele tiden, ikke for å gå ned i vekt direkte, men for å straffe meg selv for alt fra overspising av snop til skulking av studier og roting. Så sitter jeg der og er svimmel av matmangel og krysser fingrene for at jeg kanskje blir litt tynnere også, på tross av at jeg ikke en gang tror på at sulteslanking fungerer en gang.

Men spørsmålet "har du noen gang hatt sex med noen selv om du egentlig ikke hadde lyst." Det er enda verre, det gir meg granatsjokkflashback tilbake til barndommen der psykologen spør åtteårgamle meg om faren min noen gang tar på meg der eller der. Spørsmålet som igjen gir meg granatsjokkflashback tilbake til øyeblikket faren min sier til meg at jeg kan fortelle ham om det om noen er slemme mot meg på noen som helst måte. Jeg vet jo at han juger, jeg vet jo at han ikke bryr seg døyten om hva som har skjedd mot meg, innerst inne vet han jo hva som har skjedd og hvem det gjelder, men han gjør aldri noe, sier aldri noe, skyver bare ansvaret over på meg og sier at det er jeg som må være svikeren. Det er i alle fall det åtteårgamle meg tenker når jeg benekter alt sammen og løper bort fra ham. Og på samme måte løper jeg bort fra psykologen når det ikke lenger nytter å snakke henne etter munnen. Jeg kaster ting, kryper ut på taket, sier til mamma at hun er slem mot meg helt til jeg slipper å gå dit mere.

Da de sender meg til den neste psykologen har niårgamle meg allerede lært av feilene sine, jeg snurrer henne lett rundt fingeren slik at jeg skal slippe de vanskelige spørsmålene. For det føles jo ikke ut som om jeg er der for at de skal hjelpe meg, de er der for å lure meg, for å vri på sannhetene, for å tygge meg i stykker og spytte meg ut igjen. De kan ikke bli med meg hjem etterpå og beskytte meg ovenfor de som kjefter på meg, slår meg eller piner meg. De går heller bak ryggen på meg og gjør alt verre. Kronen på verket kommer når de påstår at det er rimelig grunn til å anta at faren min har antastet meg.

I alt oppstyret blir jeg mer usynlig enn noen sinne.

Og det er denne opprivende utryggheten og frykten som sliter i meg når hun leser spørsmålet opp fra arket. Jeg slites mellom den jeg prøver å fremstå som og den jeg er under all fasaden. Jeg slites mellom hvem av meg og hvilke av erfaringene mine som egentlig er de genuine, de som det er relevante å vise til nå. Jeg har jo aldri, aldri, aldri hatt sex med noen i voksen alder som jeg ikke ville ha sex med, det er det jo bare idioter som gjør, svake kjipe teite idioter. Samtidig, har jeg egentlig noen gang hatt lyst til å ha sex med noen som helst? Er det ikke egentlig en lang kjede hendelser der jeg bare gjør slik jeg tror det er forventet av meg i situasjonen imens jeg iakttar meg selv fra trygg avstand inne i hodet mitt et sted, eller bak lag på lag med sardonisk ironi. Har jeg noen gang lugget hud til hud med noen fordi jeg faktisk hadde lyst til det, å ligge hud til hud med akkurat den personen? Noen dager kan jeg svaret på det spørsmålet, men andre dager sitter det lengre inne.

Jeg vet jo godt at om jeg svarer et enkelt "ja," så vil hun spørre videre, så pakker nei'et mitt inn i nok difuse vendinger til at det kan bety begge deler og samtidig avslutte spørsmålsrekken før den begynner. I sekundet etterpå angerer jeg meg kanskje og svarer mer utfyllende, men jeg husker ikke, jeg husker ikke en gang hva jeg svarte til slutt.

Og slik går nå disse timene. Heldigvis er damen dyktig nok til å gjennomskue mye av forsvarsverket jeg setter opp, kanskje til og med mer enn jeg tror, jeg er jo heller ikke den skarpeste skjeen i skuffen.

Hva skal man egentlig gjøre når terapisituasjonen er så forbanna direkte kobla opp til det traumatiske i utgangspunktet? Svaret er like kjipt som spørsmålet: Prøv igjen, prøv igjen og prøv igjen til noe løsner, krøll deg sammen til en ball, bit hånden som hjelper deg, svelg impulsen om å be om tilgivelse, trekk pusten dypt, prøv igjen, prøv igjen og prøv igjen.

I det minste slipper jeg å gå langt for å konfrontere akkurat den angsten.

Forjævlige drittdager

Jeg tror tidvis at jeg er e optimistisk og positiv person, men dette er nok ikke tilfellet, jeg bruker langt mer tid på å tenke på hvor vondt og jævlig jeg har det enn å fundere over herligheten ved livet. Nå skal jeg ikke være urettferdig, jeg er flink til å nyte øyeblikket for det det er verdt, det er bare det at øyeblikk raskt kan ha passert og så er man inne i den grå suppa av kjiphet igjen.

En av dem som bor på gangen forbinder meg med en bestemt setning så mye at hun tenker på meg hver gang hun sier det selv. "Jeg er litt sliten." Jess, det er litt av et trademark, men sånn er livet, jeg er ikke i stand til å juge når folk spør meg hvordan det går, samtidig er jeg ikke villig til å utlevere meg fullstendig, så jeg svarer det selvsamme "Jeg er litt sliten, men ellers går det bra." Fisker jeg etter sympati? Av og til tror jeg at jeg gjør det, men jeg liker jo ikke sympati en gang, så sannheten er vel heller at jeg prøver å unnskylde meg indirekte for at jeg ikke er så flink med oppvask og vaskeuker. Når jeg tenker etter for hvordan det faktisk er, så har jeg i grunnen ingen ting å unnskylde, enten klarer du det eller så klarer du det ikke og om ingen klager så har du ikke gjort noe galt heller.

Det hele minner meg om en episode da jeg var rundt 16-17 eller noe, det var tidlig om morgenen 24 desember, julaften med andre ord selv om jeg har vanskelig med å kalle det aften når det tross alt var om morgenen. I alle fall hadde jeg vært syk hele kvelden med både oppkast og diare, takknemlig for å ha mitt eget bad der jeg bodde hos faren min for jeg ble jo tross alt tvunget til å bli der inne hele natten.

Så sitter jeg der redusert, matt og dødtrøtt i sofaen og er glad for at jeg ikke lenger har noe inne meg som jager etter å komme ut, og så begynner husets øvrige beboere å stå opp rundt meg. Det er morgenen på julaften og huset er fremdeles ikke vasket ferdig eller satt i stand for anledningen, så folk har det rimelig travelt. Jeg også selvfølgelig, jeg har også en liten liste med ting jeg er ansvarlig for, men jeg er syk og jeg blir sittende på sofaen og henge med hodet litt lengre enn stressende voksne hadde sansen for. Faren min spør meg hvorfor jeg ikke er i gang enda og jeg løfter hodet og ser på ham, forsøker å se ut slik jeg føler meg og jeg føler meg jævlig. "Jeg er litt sliten." sier jeg, jeg sier det forsiktig med lav stemme, som om jeg tilstår å ha stålet noe. Jeg får en skarp oppstramming tilbake og en påminnelse om arbeidsoppgavene mine. Kvalm og svimmel reiser jeg meg og setter i gang.

Hvorfor sa jeg det ikke bare som det var? Hvorfor sa jeg ikke at jeg ikke hadde sovet en time om natten, at jeg hadde spydd og det som verre var til selv magesyren lot vente på seg? Svaret på det er sammensatt, for det første hadde jeg ikke feber, det store hellige beviset på at du faktisk er syk og ikke bare later som. Etter et par år med kuing trodde jeg vel på det selv også, jeg tror vel kanskje på det fremdeles.

Men den andre halvdelen av sannheten var at jeg ville at han skulle se at jeg var utslitt, jeg ville at han skulle se meg og forstå uten at jeg trengte å si noe. Det er kanskje en urimelig tanke, men slik var det. Om jeg ikke så sliten og syk ut den morgenen så tror jeg aldri jeg har sett syk ut noen sinne.

Så jeg vet det er patetisk og selvmedlidende, men om du noen gang spør meg om hvordan jeg har det og jeg svarer som ovenfor at jeg kanskje "er litt sliten" eller at jeg "føler meg litt svimmel" eller at jeg har det "sånn passe", så betyr det alltid og ufravikelig at livet mitt er det kjipeste som finnes og at jeg ikke har peiling på hva jeg skal gjøre med det og at jeg har lyst til å dø. Vel, stryk det siste, jeg har jo ikke lyst til å dø, det høres bare av og til litt lettere ut enn å leve. Stor forskjell.

Jeg vet ikke hva jeg driver på med for tiden, alt flyter og alt oppløses og filtres sammen.

Er denne følelsen av mangel på kontroll en illusjon for å ta brodden av realiteten ved at det gang på gang er mine egne valg som fører meg dit jeg er?

Vel, det finnes valg og så finnes det reelle valgmuligheter. Enten så klarer du det i dag eller så klarer du det ikke i dag. Og om du ikke klarer det i dag så har du ikke gjort noe galt, du har ikke vært kjip, unnasluntrende eller lat. Det finnes bare virkleligheten her og nå, drømmeideen om det der og da der alt er anderledes, den kan ikke annet enn å gi deg dårlig samvittighet til ingen nytte.

Akkurat nå er dette en forjævlig drittdag.

balkongkommunisme

Hvis du har møtt meg på fest eller i et trivelig lag har du sikkert lagt merke til at jeg ikke kvier meg for å kaste meg rett ut i en rekke forskjellige diskusjoner uten å la meg sjenere av at jeg ikke kjenner folkene jeg begynner å snakke med. Jeg joiner lett diskusjonen til vilt fremde på t-banen også om temaet er spennende nok og jeg tror jeg kan slippe unna med å trenge meg på.

Derfor falt det meg utrolig lett å blande meg her om natten da jeg vandret ut på terassen utenfor chateau neuf og fanget opp termen "væpnet revolusjon" gjennom nattebrisen.

De sto der, to nesten klisje typer, den staute gardisten fra bygda med sine tradisjonelle konservative reservasjoner, og den lille raddisen med palestinasjerf og puslete skjeggvekst som var i full gang med å hovere med sin overlegne innsikt og intellekt. Og så kom selvfølgelig jeg, den hårete brautende feministen og så mitt snitt til å jenke dem begge etter tur. Jeg lever jo for de små gleder.

Jeg identifiserte lett hvem som måtte være min soleklare allierte, jeg er jo sosialist og tilhenger av i følge noen ganske drøye samfunnsendringer, så jeg begynte med å bygge opp under kommunistens argumenter, samtidig som jeg kritiserte noen av betraktningene hans som jeg ikke var helt enig i.

Etter første runde i den kuppede diskusjonen var jeg ganske fornøyd med meg selv. Jeg hadde etablert at jeg hadde en viss peiling og samtidig vist at jeg kunne tenke kritisk og gjøre opp mine egne meninger. Følgelig var jeg akseptert som et noe uventet men ikke uvelkomment tilskudd til meningsutvekslingen.

Ah, samfunnsteoretiske funderinger, finnes det noe vakrere i hele verden? Med den krassere og mer revolusjonære kommunisten ved min side var det relativt enkelt å få skeptiske gardisten til å gå med på en del moderate men allikevel helt gjennom sosialistiske premisser og tanker.

Jeg liker mennesker som lytter uten at du nødvendigvis hører hjernemaskineriet knirke imens de planlegger motargumentene allerede før du har fått snakket ferdig. Med det i tankene ble jeg etterhvert litt utålmodig på raddisen stadige snakk om nødvendigheten av væpnet revolusjon uten å vise den minste evne til å reflektere rundt effektene av slike. Det sier seg kanskje selv at folk som har lyst til å skyte dem de ikke tror de kan bli enige med ikke alltid er like flinke til å overbevise andre.

Så det falt meg etterhvert naturlig å spørre hvilken fraksjon han egentlig tilhørte. Og om du kjenner til de forskjellige politiske miljøene for kommunistisk tankegang, så vil det nok ikke komme som en bombe at han svarte "Tjen Folket".

Og med det svaret falt det meg ekstremt naturlig å kontre med. "Vel jeg er fra Kvinnegruppa Ottar, snasen feministisk teori dere har borte hos dere." sarkasme lar seg ikke så lett oversette til det skriftlige medium, men jeg kan fortelle deg at det ikke var beundring i stemmen min akkurat, og der har du også et eksempel på ironi.

Det som fulgte lignet sikkert til forveksling ganske mye på det som skjer om to hannkatter som ikke kjenner hverandre ser hverandre på tvers av gata i parringstiden. Det ble en del knurring og stritting med pelsen, men det endte med at "tjen folket" fant ut at det var sent og at han måtte dra hjem for å sove...

Vel obs på at jeg hadde sagt en del ting som egentlig var litt drøye passet jeg meg for å avslutte det hele på kameratslig måte, tok ham i hånden, takket ham for praten og forsikret ham om at vi sikkert ville ha ryggen til hverandre når revolusjonen faktisk kommer. Og hvilken kommunist backer unna for å vise seg kameratslig når den "egentlige" fienden tross alt står og ser på.

Nuvel, så ble jeg stående der med denne gardisten da, og hans tydelig uttalte mistro til feminismen som samfunnsproblem. Han hadde også en del fordommer om Ottar som han ikke la noe særlig skjul på. Ærlighet kan jeg sette pris på, men det jeg egentlig satte mest pris på var at han begynte å spørre seriøse spørsmål i stedet for å prøve å skyte meg ned med argumenter. Vel, så seriøs som du kan bli rundt 3 om natten etter en lang kveld på byen.

Det er ikke noe problem for meg å svare seriøst på seriøse spørsmål om Kvinnegruppa Ottar, det er jo tross hva mange mener en seriøs organisasjon med klar agenda og lang erfaring med å bruke forskjellige aktivistiske virkemidler. Vi fremstår ikke som bråkete og militante fordi vi ikke vet bedre, vi fremstår slik fordi vi tror det gavner saken vi kjemper for.

Og så slang jeg inn en del betraktninger rundt markedskapitalismen som jeg også håper vil feste seg et eller annet sted i underbevistheten hans til senere. Grøss for et lite virus jeg er :) Vel, jeg kan jo ikke "spread my seeds" på andre måter, så der!