Ja ja, her har vi altså en koselig "pornobestefar" som trofast holder seg i jobb selv om han er langt over pensjonsalder. For en ildsjel.
Jeg kan ikke annet enn å gremmes over fremstillingen her, ikke bare skrives det som et hvilket som helst annet fluff-piece, uten noen som helst form for problematisering, ordene de bruker forvrenger virkeligheten på en surrealistisk måte:
"I filmen forrige mandag brukte han vibratorer, pisker og lys for å tilfredsstille en 36 år gammel pornoskuespillerinne."
Jadda kamerafolkene er liksom ikke der, ikke de blendende lyskasterne, ikke skitten du ikke kan tørke av deg, eller de ubehagelige positurene du må holde selv om musklene skriker, fordi det er, døh, jobben din, liksom, ikke kosestund med besten.
En annen side av saken er at vi ikke får vite noen ting over hvorfor gubben valgte å bli pornoarbeider i en alder av 59. Nå snakker vi faktisk om et land der pensjonsrettighetene kun går gjennom jobben og du generelt er føkka om du får sparken eller bedriften går konken. I et av verdens hardeste konkurransesamfunn er det ikke bare bare å bli nyansatt som avdanket 59åring. Om de ikke kan bruke alderen din til noe da.
Og nok en annen side av saken er at nyheter om eldre kvinnelige pornoarbeidere gjerne ser litt anderledes ut. "Naturlig død" my ass. Hva i all verden betyr det i denne sammenhengen uansett?
Wednesday, April 15, 2009
Tuesday, April 14, 2009
Langhaiking i påsken
Det er ganske lenge siden jeg har hatt mulighet til eller nytte av å strekke ut tommelen og la skjebnen bestemme når jeg skal komme frem heller enn ruteboka. Jeg bor jo tross alt midt i Oslo nå og har gjort det en del år, det er ganske lenge siden de åpne nordlandsveiene strakte seg fra a til å på reiseplanene mine.
Derfor kastet jeg meg litt ut i det ukjente, eller i det minste det uvante når jeg fant ut at jeg skulle haike til Mosjøen i påsken. Mesteparten av haikingen jeg var vant med fra nordlandsårene strakk seg vel til nød til turer på to timer. Jeg hadde bare 2 tidligere erfaringer med lengre haiking og bare en av dem til mer tettbygde strøk.
Jeg hadde ingen tidligere erfaringer med veistrekker som er skiltet med forbud mot fotgjengere, heller ingen erfaring med å haike 17 timer i strekk, det bydde på nye utfordringer, men også nye erfaringer. Etter å ha kommet meg helskinnet både opp og ned igjen føler jeg meg mye bedre rustet til planlagte turer nedover Europa.
Den første utfordringen meldte seg når jeg skulle prøve å komme meg ut av Oslo og ut på E6. Fra nordlandsveiene er jeg jo vant til busslommer langs veien så jeg forventet nok naivt som det var å finne slike her også. Så jeg tok t-banen til Furuset fordi det så ut som det lengste jeg kunne komme meg med månedskortet mitt før jeg måtte ta tommelen til verks.
Det er bare det at det ikke finnes noe logisk, eller lovlig sted å ta seg ned til motorveien der borte. Siden det begynte å bli sent kl 21:00 for å være nøyaktig hadde jeg begrenset med tålmodighet. Planen var jo å befinne seg i Elverum rundt midnatt for å få haik med nordgående trailere derfra.
Så det endte med at jeg lette meg frem til en rampe som var merket med E6 Trondheim og haiket derfra, jeg følte meg litt dust, men det tok ikke lange tiden før jeg fikk haik noen km til en bensinstasjon. Bensinstasjoner har vist seg å være særdeles hensiktsmessige steder å haike fra i nærheten av byer og motorveier.
Så jeg kom meg til elverum til rundt 2 om natta og følte meg sånn rimelig i rute. Der ble jeg sittende i 40 minutter og knaske knekkebrød før jeg endelig helt etter planen fant en trailer som skulle helt opp til trondhjem. Sjåføren viste seg å være en knakende koselig kar som etterhvert lot meg sove i køya i førerhuset. Det skal mye til før jeg tørr å gjøre sånne ting, så det skal han ha, han var lett å bli trygg på.
Det kan bli langt om jeg skal fortelle om hele turen, men det kan hende at jeg utdyper rundt en del erfaringer senere. Notater fra turen kan leses på twitter-feeden min.
Den generelle erfaringen jeg sitter igjen med er at det var lettere enn jeg hadde forventet i utgangspunktet og at jeg gjerne gjør noe lignende igjen.
Adventureferie delux, mye fin natur, mange interessante mennesker og utfordring av egne grenser.
Men btw, jeg fikk ikke bruk for den håndduken altså...
Derfor kastet jeg meg litt ut i det ukjente, eller i det minste det uvante når jeg fant ut at jeg skulle haike til Mosjøen i påsken. Mesteparten av haikingen jeg var vant med fra nordlandsårene strakk seg vel til nød til turer på to timer. Jeg hadde bare 2 tidligere erfaringer med lengre haiking og bare en av dem til mer tettbygde strøk.
Jeg hadde ingen tidligere erfaringer med veistrekker som er skiltet med forbud mot fotgjengere, heller ingen erfaring med å haike 17 timer i strekk, det bydde på nye utfordringer, men også nye erfaringer. Etter å ha kommet meg helskinnet både opp og ned igjen føler jeg meg mye bedre rustet til planlagte turer nedover Europa.
Den første utfordringen meldte seg når jeg skulle prøve å komme meg ut av Oslo og ut på E6. Fra nordlandsveiene er jeg jo vant til busslommer langs veien så jeg forventet nok naivt som det var å finne slike her også. Så jeg tok t-banen til Furuset fordi det så ut som det lengste jeg kunne komme meg med månedskortet mitt før jeg måtte ta tommelen til verks.
Det er bare det at det ikke finnes noe logisk, eller lovlig sted å ta seg ned til motorveien der borte. Siden det begynte å bli sent kl 21:00 for å være nøyaktig hadde jeg begrenset med tålmodighet. Planen var jo å befinne seg i Elverum rundt midnatt for å få haik med nordgående trailere derfra.
Så det endte med at jeg lette meg frem til en rampe som var merket med E6 Trondheim og haiket derfra, jeg følte meg litt dust, men det tok ikke lange tiden før jeg fikk haik noen km til en bensinstasjon. Bensinstasjoner har vist seg å være særdeles hensiktsmessige steder å haike fra i nærheten av byer og motorveier.
Så jeg kom meg til elverum til rundt 2 om natta og følte meg sånn rimelig i rute. Der ble jeg sittende i 40 minutter og knaske knekkebrød før jeg endelig helt etter planen fant en trailer som skulle helt opp til trondhjem. Sjåføren viste seg å være en knakende koselig kar som etterhvert lot meg sove i køya i førerhuset. Det skal mye til før jeg tørr å gjøre sånne ting, så det skal han ha, han var lett å bli trygg på.
Det kan bli langt om jeg skal fortelle om hele turen, men det kan hende at jeg utdyper rundt en del erfaringer senere. Notater fra turen kan leses på twitter-feeden min.
Den generelle erfaringen jeg sitter igjen med er at det var lettere enn jeg hadde forventet i utgangspunktet og at jeg gjerne gjør noe lignende igjen.
Adventureferie delux, mye fin natur, mange interessante mennesker og utfordring av egne grenser.
Men btw, jeg fikk ikke bruk for den håndduken altså...
Monday, April 13, 2009
Minnesveiper
Jeg strekker ut fingrene og tar på det som ikke kan berøres. Flytter tyngdepunktet et hakk fremover og mister balansen uten å se meg for. I et vart lite øyeblikk henger stillheten der og tid og rom mister sin dagligdagse betydning. Jeg ser.
I et vart lite øyeblikk finner tærne mine et uventet fotfeste.
Følelsen av ubalanse smelter i møte med vissheten om at jeg ikke står der alene.
Og tyngden av fortiden omdistribueres, den nye vektfordelingen ligger uventet behagelig på skuldrene.
De fortalte meg at jeg tok feil, at det ikke var noe der, at jeg innbilte med ting, og jeg trodde på dem, ganske lenge. Så når jeg strekker fingrene frem og finner det i blinde, i det øyeblikket jeg faktisk tør å stole på meg selv, så vet jeg at jeg faktisk kunne stole på meg selv hele tiden.
Det skjer noe inne i hodet mitt når den jeg var blir omformulert fra teit, urealistisk og overdramatisk, til å bli bekreftet som klar, intuitiv og innbitt sannhetssøkende.
«Jeg vet hvem han er»
Sa jeg.
«For jeg var der og jeg så ham. Vi var der sammen, i den samme virkeligheten»
Men de fortalte meg at jeg tok feil, at jeg ikke kunne kjenne ham, etter så mange år. De fortalte meg at det ikke hjalp å rippe opp i det som har vært. Og jeg trodde jeg var ustabil som ikke klarte å slå meg til ro med det. Det hjelper ikke alltid å snakke om alle ting som har vært? Hvor pokker nedbrutt var jeg egentlig som klarte å kjøpe den usmakelige, billige løgnen?
Når jeg begynte på sannhetsprosjektet mitt for en stund tilbake siden, innbilte jeg meg at alle murene skulle bli like vanskelige å knuse. Så jeg var ikke helt forberedt på at enkelte av dem ville smelte med en enkel, varsom, sårbar berøring.
Så det føles i ganske bra på mange måter.
At jeg hadde rett, at det jeg trodde var der var der, at personen jeg trodde broren min var, var broren min. Det betyr ikke at jeg ikke har mye å ta igjen og bli kjent med der i gården, men det betyr at det er mulig. Det betyr at den hudløse følelsen jeg sitter igjen med etter første forsøk ikke er forgjeves.
Men det betyr også antageligvis at det er meget sannsynlig at jeg hadde rett om meg selv.
Om hvem jeg er og hvem jeg var.
Og det er for å være helt ærlig.
Litt tyngre å ta innover seg.
I et vart lite øyeblikk finner tærne mine et uventet fotfeste.
Følelsen av ubalanse smelter i møte med vissheten om at jeg ikke står der alene.
Og tyngden av fortiden omdistribueres, den nye vektfordelingen ligger uventet behagelig på skuldrene.
De fortalte meg at jeg tok feil, at det ikke var noe der, at jeg innbilte med ting, og jeg trodde på dem, ganske lenge. Så når jeg strekker fingrene frem og finner det i blinde, i det øyeblikket jeg faktisk tør å stole på meg selv, så vet jeg at jeg faktisk kunne stole på meg selv hele tiden.
Det skjer noe inne i hodet mitt når den jeg var blir omformulert fra teit, urealistisk og overdramatisk, til å bli bekreftet som klar, intuitiv og innbitt sannhetssøkende.
«Jeg vet hvem han er»
Sa jeg.
«For jeg var der og jeg så ham. Vi var der sammen, i den samme virkeligheten»
Men de fortalte meg at jeg tok feil, at jeg ikke kunne kjenne ham, etter så mange år. De fortalte meg at det ikke hjalp å rippe opp i det som har vært. Og jeg trodde jeg var ustabil som ikke klarte å slå meg til ro med det. Det hjelper ikke alltid å snakke om alle ting som har vært? Hvor pokker nedbrutt var jeg egentlig som klarte å kjøpe den usmakelige, billige løgnen?
Når jeg begynte på sannhetsprosjektet mitt for en stund tilbake siden, innbilte jeg meg at alle murene skulle bli like vanskelige å knuse. Så jeg var ikke helt forberedt på at enkelte av dem ville smelte med en enkel, varsom, sårbar berøring.
Så det føles i ganske bra på mange måter.
At jeg hadde rett, at det jeg trodde var der var der, at personen jeg trodde broren min var, var broren min. Det betyr ikke at jeg ikke har mye å ta igjen og bli kjent med der i gården, men det betyr at det er mulig. Det betyr at den hudløse følelsen jeg sitter igjen med etter første forsøk ikke er forgjeves.
Men det betyr også antageligvis at det er meget sannsynlig at jeg hadde rett om meg selv.
Om hvem jeg er og hvem jeg var.
Og det er for å være helt ærlig.
Litt tyngre å ta innover seg.
Subscribe to:
Posts (Atom)
