Sykdom og takknemlighet

Det er veldig lenge siden jeg har hatt noe som ligner på influensa, faktisk så lenge at jeg måtte søke på nettet for å finne ut hva som var forskjellen på ting som influensa, forkjølelse og omgangssyke før jeg innså at det er det var det jeg hadde, som om det ikke var nok at 90% av folk jeg kjenner her i England allerede hadde hatt den. Så om jeg skal bedømme situasjonen etter hvordan andre hadde det, så kan jeg se fremover mot over en uke med utmattethet, luftveisplager og dårlig/ingen matlyst.

Det begynte på lørdag med tett nese, rennede øyne og sår hals. På mandag selvmedisinerte jeg med gammel dansk (usansynelig bra mot vondt i halsen, men ikke noe jeg kommer til å fortsette med) og dro til universitetet for å planlegge utstillingen i februar. Etter fire timer med sitting og snakking var jeg helt ferdig og kvalm og ukomfortabel. Alkohol var sikkert ikke den beste løsningen, men i det minste fikk jeg unna et veldig viktig møte for den videre planleggingsprosessen. Så kan jeg ligge hjemme og småpusse på ideene i stedet for å ha dårlig samvittighet for at vi ikke hadde kommet i gang. Jeg vet, men sånn er det.

Jess sånn er det å gå på et universitet, på en linje der jeg aller helst skulle kunne vært der 24 timer hele uken om det hadde vært mulig. Jeg klør i fingrene etter å komme meg tilbake til trykkverkstedet, jeg vet akkurat hva jeg skulle gjort med akrylmalingen om jeg hadde hatt den foran meg og jeg savner medstudentene mine og lærerene.

Og jeg som akkurat hadde begynt med lange turer i parken som forberedende på jogging, jeg som hadde planlagt rudimentær styrketrening denne uken. Alt det må utsettes nå, og det er skikkelig irriterende for jeg hadde kommet så godt i gang og gud vet at jeg sliter med å komme i gang med sånne prosjekter.

Så jeg har en del ting å være selvmedlidende for i tillegg til verken og utmattelsen. Men samtidig klarer jeg ikke å la være å tenke at dette er en mulighet til å oppleve verden på andre premisser.

Ja premissene for hvordan jeg samhandler med verden har nå for en stund (forhåpentligvis kort) blitt endret. Avstander jeg til vanlig traverserer med letthet har plutselig blitt uendelig lange ekspedisjoner gjennom utilgivelig kulde. Tanken på maten jeg vanligvis liker gjør meg utilpass i stedet for sulten. Jeg er litt paranoid nå, så helt vanlige ting ser plutselig groteske og skumle ut. Jeg sliter med å få nok surstoff når jeg puster så jeg må ofte stoppe opp og ta et magedrag med luft akkurat som om atmosfæren plutselig inneholdt mindre oksygen. Det er som om jeg er på besøk på en annen planet, en planet som ikke er helt tilpasset mine behov.

Det gjør kanskje ikke forskjell å tenke på det som en latterlig billig romreise-ferie i stedet for sykdom. Men tanken underholder meg i det minste for tiden :) Kjekt, for nå orker jeg ikke spille dataspill en gang.

Langhaiking i påsken

Det er ganske lenge siden jeg har hatt mulighet til eller nytte av å strekke ut tommelen og la skjebnen bestemme når jeg skal komme frem heller enn ruteboka. Jeg bor jo tross alt midt i Oslo nå og har gjort det en del år, det er ganske lenge siden de åpne nordlandsveiene strakte seg fra a til å på reiseplanene mine.

Derfor kastet jeg meg litt ut i det ukjente, eller i det minste det uvante når jeg fant ut at jeg skulle haike til Mosjøen i påsken. Mesteparten av haikingen jeg var vant med fra nordlandsårene strakk seg vel til nød til turer på to timer. Jeg hadde bare 2 tidligere erfaringer med lengre haiking og bare en av dem til mer tettbygde strøk.

Jeg hadde ingen tidligere erfaringer med veistrekker som er skiltet med forbud mot fotgjengere, heller ingen erfaring med å haike 17 timer i strekk, det bydde på nye utfordringer, men også nye erfaringer. Etter å ha kommet meg helskinnet både opp og ned igjen føler jeg meg mye bedre rustet til planlagte turer nedover Europa.

Den første utfordringen meldte seg når jeg skulle prøve å komme meg ut av Oslo og ut på E6. Fra nordlandsveiene er jeg jo vant til busslommer langs veien så jeg forventet nok naivt som det var å finne slike her også. Så jeg tok t-banen til Furuset fordi det så ut som det lengste jeg kunne komme meg med månedskortet mitt før jeg måtte ta tommelen til verks.

Det er bare det at det ikke finnes noe logisk, eller lovlig sted å ta seg ned til motorveien der borte. Siden det begynte å bli sent kl 21:00 for å være nøyaktig hadde jeg begrenset med tålmodighet. Planen var jo å befinne seg i Elverum rundt midnatt for å få haik med nordgående trailere derfra.

Så det endte med at jeg lette meg frem til en rampe som var merket med E6 Trondheim og haiket derfra, jeg følte meg litt dust, men det tok ikke lange tiden før jeg fikk haik noen km til en bensinstasjon. Bensinstasjoner har vist seg å være særdeles hensiktsmessige steder å haike fra i nærheten av byer og motorveier.

Så jeg kom meg til elverum til rundt 2 om natta og følte meg sånn rimelig i rute. Der ble jeg sittende i 40 minutter og knaske knekkebrød før jeg endelig helt etter planen fant en trailer som skulle helt opp til trondhjem. Sjåføren viste seg å være en knakende koselig kar som etterhvert lot meg sove i køya i førerhuset. Det skal mye til før jeg tørr å gjøre sånne ting, så det skal han ha, han var lett å bli trygg på.

Det kan bli langt om jeg skal fortelle om hele turen, men det kan hende at jeg utdyper rundt en del erfaringer senere. Notater fra turen kan leses på twitter-feeden min.

Den generelle erfaringen jeg sitter igjen med er at det var lettere enn jeg hadde forventet i utgangspunktet og at jeg gjerne gjør noe lignende igjen.

Adventureferie delux, mye fin natur, mange interessante mennesker og utfordring av egne grenser.

Men btw, jeg fikk ikke bruk for den håndduken altså...