Påstand: Medfølelse uten handling er verdiløs.

Påstand: Medfølelse uten handling er verdiløs.

Jeg leste det igjen her om dagen, og som dager flest nikket jeg enig, men så stoppet det litt opp for meg. Kan man egentlig alltid handle når man føler medfølelse? Er medfølelsen ovenfor ting utenfor ens handlingsrom virkelig verdiløs?

Jeg antar påstanden er ment som en fordømmelse av alle de som snakker mye om hvor synd det er på noen eller hvor leit noe er, uten at de noen gang kommer til å gjøre noe med det. Men så må jeg spørre meg igjen, hadde det virkelig vært bedre om de hadde dritt fullstendig i det i stedet?

Jeg må gå utifra at for at noen skal komme med påstanden, så må den de sikter til ha gjort eller sagt noe som avslørte at det var en form for medfølelse der. Var ikke det i så fall også en slags handling?

Tilbake til det første spørsmålet, det er ganske innlysende at svaret er nei. I disse elektroniske multimediadager blir vi med jevnt mellomrom utsatt for informasjon som vekker medfølelse med mennesker hundrevis/tusenvis av mil borte, som vi av et utall grunner ikke er i stand til å gjøre noe med. Er man en aktiv nettbruker som liker å lese avviser kan man gjerne oppleve å bli stilt ovenfor et utall skjebner om dagen, slik at selv om man hadde hatt en liten mulighet til å hjelpe noen litt, så ville man aldri rukket å hjelpe alle.

Kjernen av det jeg lurer på er vel, er den medfølelsen jeg har med disse skjebnene verdiløs? Det nekter jeg i utgangspunktet å tro, men jeg er jo nødt til å gruble litt videre på det.

Jeg tror ikke mennesker er i stand til å overstyre medfølelsen sin. Det handler som regel om en spontan reaksjon, ikke noe man bestemmer seg for å føle. Jeg tror også at enkelte mennesker har større kapasitet for medfølelse enn andre og at de også oftere opplever skyldfølelse ovenfor ting de ikke kan gjøre noe med som følge. Jeg tror at folk som oftere føler skyldfølelse, oftere vil gi uttrykk for at de føler det også, dermed er jeg i ferd med å snu situasjonen på hodet.

For med disse tankene i bakhodet kan jeg begynne å konkludere med at folk som har større kapasitet for medfølelse, oftere vil gi uttrykk for medfølelse de ikke kan følge opp med handling og dermed oftere bli utsatt for påstanden i overskriften.

Viss jeg drar det hele lengre og påstår at folk som kommer med fordømmende utsagn av typen «Medfølelse uten handling er verdiløs», som regel har mindre kapasitet for medfølelse enn folk som ikke er fordømmende. Dette Forutsetter at utsagnet forstås som fordømmende, men jeg tror at ordet «verdiløs» merker påstanden som nettopp dette.

Dermed blir situasjonen snudd på hodet for meg. Jeg oppfatter nå personen som blir utsatt for påstanden som generelt mer medfølende en personen som uttaler den. Kanskje ikke i hver enkelt situasjon, men jevnt over.

Hvis jeg går enda lengre og påstår at folk som er generelt mer medfølende oftere ønsker å handle enn andre, og at mennesker som oftere ønsker å handle oftere vil gi etter for lysten

Så kan jeg nesten påstå at folk som utrykker «Medfølelse uten handling er verdiløs.» Gjør mindre for andre enn de folkene de sikter til når de sier det.

Men igjen, om jeg ser for meg at folk som snakker mer om å gjøre ting oftere vil få avreagert nok ved prat til at det er mindre sjanse for at de faktisk vil gjøre det de snakker om, så er vi tilbake til status quo...

Men jeg vil uansett konkludere med at medfølelse aldri er et onde i seg selv, det er fullstendig avskåret fra selve handlingslammelsen som kunne forpurret hva som helst annet også. Samtidig tror jeg uttrykk for medfølelse legitimiserer andres gryende medfølelse og sådan avler mer medfølelse i verden.

Handlingslammelse = ubehagelig.
Fordømmelse = dårlig, og kontraproduktiv.
Medfølelse = alltid bra uavhengig av omstendighetene.
Skyldfølelse = dønn ubrukelig.