humor er subjektivt aka voldtekt er ikke universellt morsomt

Nok en gang har jeg blitt konfrontert med en eller annen idiot som sto og sa at hun og hun dama ikke hadde noen sans for humor siden hun blei sur når han vitset om at hun burde gå tilbake til kjøkkenet og holde kjeft.

Jeg vet ikke om jeg skal være litt trist, eller litt lykkelig over at samme mannen også påsto at rasistisk humor var fantastisk morsomt og bra, men i det minste understreker det poenget mitt. Altså at humor er subjektivt. Jeg trodde vi lærte dette alt når vi var små jeg, når vi fortalte svenske og danskevitser til hverandre. Plukket vi ikke opp da at en vits kan være et lite våpen som forsterker gruppefølelse ved å rakke ned på andre? For å ikke snakke om mobbingen da, men jeg kan ta det en annen gang.

Humor er ett av disse veldig komplekse, dypt forankrede psykologiske fenomenene som vi later som om egentlig ikke påvirker oss. Det er en grunn til at mange reklamer ender med et humoristisk virkemiddel. For når vi ler, så er det ikke bare slik at vi er mer troende til å like den som underholdt oss, men vi er også mer troende til å miste kritisk holdning til alt vi ble servert. Vi glemmer detaljene i reklamen og husker bare at den var tilfredsstillende.

Men tilbake til det tittlen insinuerer, for det var en annen kar der som sa at voldtektshumor var flott det også og at folk generelt ville hatt godt av å ikke være så jævlig streite og kjipe. Først blei jeg litt sånn sur, det er vel ikke annet å forvente fra en feminist, men så begynte jeg å tenke på hvordan egentlig menn bruker denne voldtektshumoren sin seg i mellom og så slo det meg. De bruker som regel voldtekt som en overdrivelse for andre ting.

Altså, når menn dusjer sammen og en av dem sier "Ikke mist såpa", så henviser han ikke til muligheten for å bli brutalt analt penetrert innen de neste minuttene. Det han henviser til er ubekvemmet ved å være naken sammen med andre menn som kanskje et lite sekund vil se skeivt på ham. Ved å overdrive blir det absurd og morsomt og ubekvemmet kan fordampe i det alle som ler bekrefter at de tilhører den samme gruppen og dermed er ufarlige.

Men så går denne mannen senere på fest da, og møter ei eller anna dame han kommer i snakk med. De snakker om ful, de snakker om fisk og på et eller annet tidspunkt føler de begge en gryende gruppefølelse slik mennesker ofte får når de utveksler ideer som ikke kræsjer med hverandre. I det samme rommet befinner det seg tre blonde kjærringer som snakker om klær, og mannen og dama er begge enige om at de er skikkelig teite. Dama synes klærne deres er tacky uansett og mannen følger dette opp med å si at de sikkert kommer til å bli voldtatt senere... Mannen plukker raskt opp at vitsen ikke var helt vellykket, så han følger den opp og tilskynder "men det ville de jo sikkert likt da, hæ?"

Hovedproblemet her er at mannen trodde at dama var i hans gruppe når han kom med den vitsen og han skjønte ikke at vitsen i seg selv fikk dama til å føle seg mer på lag med de blonde kjærringene. For det første lever dama i en virkelighet der hun blir fortalt daglig at hun må passe på å oppføre seg sånn og sånn ellers vil straffen være voldtekt, skam og utstøtelse. For henne er ikke voldtekt en overdrivelse, det er en bitter, stadig påpekt realitet ved å være kvinne. For det andre så vil hun ikke assosieres med de blonde kjærringene, hun likte den gryende gruppetilhørigheten med mannen og nå har den blitt brutalt ødelagt. Hadde hun bare hatt litt mindre selvinnsikt :(

Fra mannens perspektiv føles det ut som om det er dama som plutselig har stengt ham ute, hun skjønner visst ikke at det er meningen at man skal le slike ting bort imens gruppefølelsen forsterkes. Skuffelsen over at hun ikke vil være med i gruppa hans tvinger ham til å angripe. "Hæ? har du ingen sans for humor eller?" Slike angrep kan ofte være effektive til å få folk til å innordne seg i gruppeforståelsen igjen, men denne gangen virker det ikke. Hun kunne smilt fårete og kommet med sin egen lille voldtektsvits og alt kunne vært bra igjen. Problemet er at hun vet at ved å gjøre det, så sier hun i praksis også at "hun" er en av disse dumme vesenene som lyster etter overaskelsessex og fortjener det de får og hun har dessverre litt for utviklet overlevelsesinstinkt til å en gang late som om det er tilfelle.

Og det var sikker ikke slutten på den historien.

Nuvel, jeg fikk plutselig følelsen om at jeg burde si noe om Storbynatt under dette temaet, men jeg har faktisk ikke sett en eneste episode så det føler jeg meg ikke kvalifisert til.