Jeg satt i 8.marskomiteen for første gang i fjor og jeg husker at kritikken kom fra forskjellige kanter da også, men det er ikke før i år da jeg la merke til det i avisene også at det gikk ordentlig opp for meg at folk har begrenset med kunnskaper om komiteen og hva den egentlig driver med. Så jeg tenkte jeg skulle spe litt på med et par fakta her.
For det første skjer det mye rart på 8.mars og det eneste 8.marskomiteen er spesifikt involvert i er arrangementet på Youngstorget og å legge til rette for og samordne paroletoget. Pluss, skape blest om og spre budskapet om 8.mars selvfølgelig.
Komiteen har bestått i tilnærmet lik form siden begynnelsen av 80tallet da de forskjellige feministiske grupperingene ble enige om at det var mest hensiktsmessig å samle troppene i stedet for å konkurrere om å være størst. På 70tallet var det nemlig ofte 2 tog i stedet for ett og en del krangling om hvilken funksjon toget skulle ha i utgangspunktet.
Siden den gangen har tanken bak komiteen vært å fungere som et delvis uavhengig organ som kunne ta seg av det praktiske og sørge for at de som ønsket å engasjere seg kunne bli enig om en eller flere samlende kampsaker år etter år. Jeg sier «delvis» uavhengig fordi komiteen som regel består av medlemmer fra de forskjellige organisasjonene, men som jeg selv har fått erfare betyr ikke dette at en får bedre gehør for sine egne saker.
Komiteen blir drevet på frivillig basis og den er avhengig av støtte fra andre organisasjoner, det finnes ingen betalte stillinger i komiteen. Dette kan være positivt siden det sikrer kvinner som brenner for saken, men det byr også på utfordringer, vi har ikke kapasitet til å kartlegge hele kvinnenorge og er avhengige av at folk som føler seg forbigått tar kontakt og sier ifra.
Men vi har ei stor mailingliste fra før av, med 53 tagget som fagforeninger, 42 tagget som organisasjoner, til sammen 377 kontakter av forskjellige typer.
Det er utifra disse kontaktene vi sender ut invitasjon til oppstartsmøte, parolemøte og lignede. En del av organisasjonene er også paraplyorganisasjoner slik som Mira senteret som vi oppfordrer til å sende hendvendelsen videre til andre aktuelle interesserte.
Alle slags folk møter opp på møtene, selv om jeg personlig skulle sett at det var flere. Enkeltpersoner er også velkomne selv om de ikke føler tilhørighet til noen av gruppene. Vi så en del til sporveienes fagforening i år og andre som jeg personlig ikke ville forventet, viser bare hvor ny jeg er i gamet.
For å få en parole vedtatt må det sendes inn forslag i forkant av parolemøtet, hvis en følger med på 8.marskomiteens facebooksider eller medler seg på mailinglista er det lett å holde seg oppdatert på når fristen er. Deretter må du møte opp på parolemøtet og gjerne ta med deg noen venner eller meningsfeller, for, og jeg kan ikke understreke dette nok: Det er de som møter opp på parolemøtet som ved flertall bestemmer hvordan oppsettet på parolene skal være og hvilke paroler som blir stemt inn eller ikke.
Folk som møter opp bli hørt og har stor påvirkningskraft. Grunnen til at vi har paroler på programmet om både Afghanistan og Palestina, men ikke kongo, er fordi det møtte opp flere som brenner for de to foreående, ikke fordi komiteen i seg selv bestemte det.
Om du har en parole du ønsker å ha med, må du regne med å male og bære den selv.
8.mars er dugnadsarbeid, det finnes ikke noe stort lager med kvinner som står klare for å bære paroler andre har funnet på. Dette er en kampdag, og det nytter ikke å klage om du ikke orker å engasjere deg. Slik er det forsåvidt ellers i samfunnet også.
Om parolen du ønsket å bære i toget ikke ble vedtatt på møtet er det ingen sorg så lenge den ikke går direkte i mot de etablerte parolene. Dvs om det er vedtatt en parole om at kvinner har rett til sjøbestemt abort, så kan du regne med bråk om du kommer med en parole som sier at abort er fosterdrap. Dette har direkte sammenheng med ønsket om at toget skal være politisk sammenhengende og få størst mulig slagkraft i pressen. Ellers er det fritt frem.
Hvorfor være politisk på 8.mars? Jeg har lagt merke til at enkelte mener at dette er en fin dag å danse, lage mat og drive jobbsøkningskurs på, og jeg skal ikke nekte for det, faktisk er dette fine aktiviteter for alle dager i året. Det som er litt annerledes med 8.mars i forhold til alle andre dager er at antall gir styrke.
Sara Azmeh Rasmussen kunne muligens valgt å brenne sløret sitt en hvilken som helst annen dag, men akkurat på søndag har hun muligheten til å gjøre det i en større kontekst og med garantert oppmerksomhet fra pressen, hun trengte ikke en gang sende ut en pressemelding, folk kommer til å være på youngstorget uansett.
Og uansett hva disse talerørene for «innvandrerkvinnene» måtte mene om hva «innvandrerkvinnene» trenger eller ønsker så vil det faktisk møte opp ganske mange av dem på youngstorget. Hvorfor? Fordi Innvandrerkvinner er like mye «norske feminister» som andre norske kvinner. Nemlig!
Om noen som leser dette får et brennende ønske om å sitte i 8.marskomiteen (for å delta eller reformere den) til neste år oppfordrer jeg dem til å ta kontakt med eventuelle organisasjoner de sitter i, eller kontakte 8.marskomiteen AT gmail.com som enkeltpersoner, så skal jeg putte dem på mailinglista til neste år.
"Shake it like" De Beauvoir og gå ut over grensene dine! I morgen er dagen!
Lurer dere på flere ting skal jeg prøve å svare i komentarfeltet.
--------------
Andre artikler om kvinnedagen
-Vold i nære relasjoner er alvorlig
No comments:
Post a Comment