Thursday, January 8, 2009

Oslo brenner, eller kanskje det bare er øyene mine som svir

Jeg hadde det litt travelt torsdag kveld og hadde egentlig bare tenkt å stikke en snartur nedom stortinget for å hjelpe en venninne å dele ut flyers. Leser du nettavisene sier det seg selv at kvelden ble hakket mer strabasiøs enn forventet.

Jeg kom med banen et par minutter før 17:00 med noen vage forventninger om å disse Siv Jensens appell. Mariell Lerand i Oslo Sv's utenlandsgruppe hadde oppfordret folk på ei mailingliste om å snu henne ryggen når hun begynte å tale, det hørtes symbolsk og fredelig ut på meg, så jeg var i grunnen mest bekymret for å komme så sent at min personlige ryggsnuing ikke ville bli synkront med restens.

Så snart jeg fikk meg opp på Egertorget innså jeg omsider at det ikke kom til å bli riktig så enkelt. For det første var gata forran meg stinn av folk, for det andre hadde politiet satt opp gjerder, biler og drøss med uniformkledde rundt hele Eidsvoldsplass. Jeg begynte å misstenke at Siv Jensen ikke ville ha muligheten til å merke at vi snudde henne ryggen, her ute kunne hun vel knapt se oss.

Men høre oss det kunne dem vel der inne, så jeg fant meg en plass og begynte å rope slagord. Det var ingen særlig form for organisering på utsiden så det ble ropt litt om hverandre, men jeg syntes det var sjarmerende hvordan man kunne skape en liten bølge av rop bortover ved å begynne ett nytt slagord.

Så langt var alt greit, jeg fant venninnen min og fant ut at hun allerede var tom for flyers, det var visst ikke vanskelig å få folk til å ta dem. I grunnen var det vel tvilsomt om dem egentlig trengte flyersene, for de virket engasjerte så det holdt fra før.

Det lå bråk i luften hele tiden, og allerede tidlig i protesten kastet folk ei eller annen flaske eller noe over barrikaden for å lage kvalm for folk innafor.

Jeg må si det, jeg har ikke noe imot folka som sto på innsiden, de har sine grunner for hvem de valgte å vise sin sympati for. Etterpå så jeg en gammel dame på vg-tv eller noe som snakket om hvordan det sto i bibelen at de måtte støtte Israel. Når jeg hører sånt greier jeg ikke å bli sint på gamle damer, og det er vel litt sent å prøve å få dem til å forandre mening i alle fall.

Uheldigvis er det ikke bare gamle damer som kan ha litt vanskelig for å se saken fra flere sider. Illsinte ungdommer, de fleste jeg kunne se i varierende grad av utenlandsk opprinnelse, gjorde sitt beste for å skape mest mulig bråk. Jeg har mye av det samme i meg selv, så jeg kjente igjen følelsen, men jeg tar uansett sterk avstand fra det. Det går ikke an å protestere mot vold med vold. Jeg er veldig for bråk i form av roping og hyling og sånn, men sånn bråk der man tenner på ting og knuser butikkvinduer, det burde folk ha selvrespekt nok til å holde seg unna.

Ting ble først virkelig dramatiske når Israelvennene fikk lyst til å dra hjem igjen, det er ikke lett å evakuere når man er kringsatt av ampre "fiender". Det hadde heldigvis blitt tatt forhåndsregler og store busser stoppet opp i stortingsgata for å plukke dem opp. Jeg lurer på hva som fikk dem til å løpe i slik hast til bussene? Det var vel ett eller annet, men jeg håper det ikke var en bevisst strategi, for jeg er sikker på at synet av de løpende hatsobjektene satte enkelte sinner litt mer i brann enn de ville blitt ellers.

Det gikk selvfølgelig som det måtte gå og de første bølgene av tåregass kom veltende oppover. Fett, tenkte jeg, nå fikk jeg også oppleve tåregass. Jeg hadde nemlig lugget til sengs med influensa/forkjølelse og gått glipp at demonstrasjonene så langt. Bare for å si det, jeg synes ikke at det er kult at tåregass ble et nødvendig redskap for politiet, men jeg har vel en eller annen pøbel i hjertet som var lykkelig over å ha opplevd demo med tåregass...

Det var vel rundt nå jeg begynte å miste fullstendig oversikten over hva som foregikk. Det så ut som om det var ett eller annet basketak nede i stortingsgata, med en del fyrverkeri. Jeg så at politiet jaget noen folk ned Rosenkranzgate og så vellet nye bølger med tåregass oppover. Jeg og venninnen min bestemte oss for å bevege oss opp mot karl johan istedet, i et misslykket forsøk på å unngå den sviende gassen.

Det vi etterhvert oppdaget var at det ikke fantes noen retning å gå i hvor gassen ikke svei verre og verre. Til slutt løp vi inn på en matvarebutikk på lille grensen og ble stående der inne å hive etter pusten i godt selskap med meddemonstranter og tilfeldige forbipasserende som var like rammet.

Søren som det svei, det var som å få rå løk og chili gnidd inn i fjeset, jeg måtte tviholde på hanskene mine for å ikke gni meg i øynene. Uff, stakkars de små barna, de greide ikke å la være og enkelte hadde store hovne poser under øynene. Men kids gir ikke opp så lett, de kjøpte en sitron og løp entusiastiske ut igjen :) For noen psykopatfrø :))

Det ble litt drama da en dame besvimte og falt over ende, hun hadde heldigvis nok av familie rundt seg som hentet vann til henne og passet på. Så selv om jeg hadde lyst til å gjøre noe for å hjelpe innså jeg at jeg var dønn overflødig i dette tilfellet.

Vi hadde i utgangspunktet tenkt å vente der inne til gassen la seg litt, men det ble heller motsatt, gassen bestemte seg heller for å sige sakte men sikkert inn i butikken. Vi bestemte oss for å bryte opp, det kom nok ikke til å bli bedre.

Klokken var ikke mer enn halv syv da jeg tok t-banen hjem igjen, men det føltes ut som om jeg hadde vært ute i timesvis. Da jeg leste på nettavisene senere var jeg litt glad for at jeg dro da jeg gjorde det, men jeg skulle gjerne vært med på fakkeltoget som gikk fra youngstorget.

Slutten på visa blei vel at jeg ikke fikk sjansen til å snu Siv Jensen ryggen, men hun endte opp med å feige ut av fakkeltoget. Jeg tror faktisk ingen hadde brydd seg om at hun hadde vært der. Det jeg har hørt var ting markant fredsommelige i forhold til opptaktene. Men selvfølgelig, det kunne hun jo ikke visst på forhånd.

Men når vi snakker om provokatører og respektløshet, hva trodde de egentlig de markerte, de som sto det oppe på Eidsvolds plass, med svære Israelske flagg og filmskjerm som vist enda et vaiende Israelsk flagg. Jeg skjønner det i teorien, men i praksis spytta de bare folk i trynet og fikk reaksjon som forventa.

Senere på kvelden snakket jeg med en som gjerne skulle vært der blant de vaiende Israelske flaggene. Han overøste meg med spørsmål om hvorfor jeg syntes det var greit at barn døde i Kongo allerede før jeg hadde fått sagt noe som helst. Problemet til folk sånne som ham (og det på begge sider) er at de ikke stopper opp for å lytte til hva som egentlig beveger seg i hodene og hjertene til dem som er på den andre sia. Og det er praktisk viss man har lyst til å være en kvalm selvhøytidelig jævel, men ikke viss man har lyst til å skape mer forståelse og fred her i verden...

Dagens oppfordring er den samme som alltid, chill ned og spør åpne spørsmål før du anklager. Så kan du i det aller minste komme med konstruktiv kritikk i stedet for oppramsa oppgulp.

3 comments:

Vidd said...

Hei!

Jeg var også der, ved Stortinget, fra klokka fem til rundt seks-halv syv.

Sjekk min rapport + debatt rundt denne her!

Hvem brukte vold? Politiet.

Martine Votvik said...

Hvorfor må man bruke mobilnummer for å registrere seg på rikspolitikk?

Uansett, jeg er totalt uenig med din vinkling av saken, selv om politiet så avskrekkende ut med gassmasker, så var det naturlig at de tok sine forhåndsregler etter tidligere demonstrasjoner.

Og jeg tror kidsa gleda seg til tåregassen og i utgangspunktet utagerte litt ekstra for å være sikre på at den kom. Hadde dette vært ti år siden hadde jeg sikkert kasta ei flaske sjøl også... men det sier i grunnen mer om meg for ti år siden enn politiet.

Anonymous said...

På 80 tallet opplevde jeg tåregass.
''Folk trenger hus – hus trenger folk''
Egentlig er vi ikke kommet mye lenger.

Frøken Meg

http://www.vgb.no/21500/perma/399251/