Virkelighetens brutale poesi

Natt til søndag ble et menneskes liv brått og blodig forandret, kanskje for alltid.

Det er natt til søndag og jeg får ikke sove, faktisk har jeg ikke fått sove så godt i det siste, så jeg er oppe og ser på film. Filmen jeg ser på heter "birds of america" og handler om en søskenflokk som mistet faren sin da de var yngre fordi han falt ut fra et vindu i andre etasje og landet på hodet.

Jeg er tørst så jeg setter filmen på pause og går ut på kjøkkenet for å hente meg et glass vann. Filmen hat fått meg til å tenke på min egen oppvekst, så da jeg synes jeg hører stemmen til broren min rope navnet mitt, tror jeg først det er en blanding av søvnmangel og påvirkning fra filmen.

Men jeg hører det igjen, det hører kliss likt ut som storebroren min da han var liten, han roper på meg fordi han trenger meg. Det er sikkert bare noen andre som ser på film tenker jeg for meg selv. Da jeg kommer tilbake til rommet mitt hører jeg bedre. Det høres nå mest ut som noen ravende fulle folk utenfor vinduet mitt som ikke klarer å bruke nøkkelkortet.

Jeg bor i en studentby. Bråk fra fulle mennesker er ikke uvanlig, særlig ikke natt til søndag. Det er nesten som om jeg forventer å bli forstyrret slike netter, ettersom jeg liker å sove med vinduet åpent. Så jeg blir først irritert. Kan ikke folka på gangen hans hjelpe ham da? Folka i blokka hans, for han står jo ikke utenfor inngangen til min?

Men han roper ikke 'let me in'. Han roper 'help', og han roper det igjen og igjen. Det er redsel i stemmen hans, desperasjon, uansett hva som hender der ute, så er det alvorlig. Jeg tar på meg ulltøfflene mine, slenger jakken over pysjen og tasser ut. Uansett om det bare er en stakkars drita faen, tenker jeg, så fryser han i hjel om han sovner der ute nå. Jeg tar med mobilen så vi kan prøve å ringe etter vaktmester om han har låst seg ute, i verste tilfelle, tenker jeg, så kan han få sove på sofaen på kjøkkenet til i morgen.

Da jeg kommer rundt hjørnet ser det ut til å være verste tilfelle, en mann ligger på bakken ved husveggen, under balkongene. Jeg går bort til han og sier at han ikke kan ligge her, imens jeg prøver å se for meg hvordan jeg skal klare å dra den store kroppen inn i hus. Jeg prøver på engelsk imens jeg kneler ved ham og legger en hånd på skulderen hans. Alt jeg får til svar er 'ambulance, please call an ambulance'.

Jeg ser blodet på bakken rundt hodet hans omtrent samtidig som han begynner å forklare at han har fallt. Han har fallt fra tredje etasje. Han vil gjerne at jeg ringer etter en ambulanse. Så jeg opp med telefonen, og får så momentant jernteppe på nødnummeret at jeg må ringe 1881 for å få det riktig. Autopiloten går behagelig imens jeg ramser opp relevant informasjon i riktig rekkefølge til damen på nødhjelpsentralen, men hun høres mer trøtt og irritert ut enn imponert. 'hva er det som har skjedd nøyaktig?' med stemme som egentlig spør mer om 'det nå egentlig er så alvorlig'. 'hør, det pulser blod ut av hodet på fyren.' sier jeg med min mest rolige og saklige stemme. 'ok ok, en ambulanse er på vei.' Jeg synes hun er uansvarlig som ikke dobbeltsjekker adressen, men hun kan vel jobben sin bedre enn jeg.

Jeg legger jakken min over ham, kneler ned og holder hånda hans. Han er redd for at han kanksje er lam, men jeg spør om han kan kjenne hendene mine, og det kan han. Og så klyper jeg ham litt i den ene foten, og så er vi glade sammen fordi det tross alt betyr at han ikke blir paralysert. Jeg vitser om at jeg trodde han bare var en fyllik, og smiler imens jeg ser på den rytmiske lille pulsen i blodet som pippler frem fra bakhodet hans.

Ansiktet hans er skjult av den ene armen, og jeg vil ikke flytte på den fordi jeg er redd for å komplisere eventuelle ryggbrudd, så jeg vet ikke hvordan han ser ut. Det faller meg heller ikke inn å spørre hva han heter, hvor han kommer fra, eller hvor gammel han er. Kanskje det er en del av underbevisstheten min som prøver å holde ham anonym? For en del minutter kunne han gjerne vært den arketypiske skadde fremmede der han ligger, alt jeg vet om han er at han trenger meg og at jeg er 100% fokusert på å være der for ham.

En fremmed går forbi oss bak meg, stopper opp og kommer tilbake, og viser seg å ikke være så fremmed allikevel. De to bor nemlig på samme gang. De har bare hilst på hverandre en gang, så alt han vet er at han kommer fra amerika, at han nettop har flyttet inn, og at faren hans skal bo der i helga. 'Do you want me to get your dad?' Spør han, men den falne tror kanskje faren hans sover, dessuten er han mer keen på å vite om ambulansen kommer snart.

Spør han hvor han har vært ute for å få ham til å tenke på andre ting, og fortsetter å spørre om ting for å få tiden til å gå. Han husker hva slags musikk de spilte på Blå. Jeg tar det som et tegn på at hodet hans foreløpig er ok, tross blodtapet. Og så er plutselig ambulanse, politi og følgebil der.

Jeg avgir forklaring, med den begrensede informasjonen jeg kan, jeg tror han mente at han datt ned fra balkongen, men han sa noe om et tre også, jeg er ikke helt sikker. Jeg fryser, og nå som jeg kan gi ifra meg ansvaret for situasjonen blir jeg plutselig uvel og frastøtt av blodet. Jeg innbiller meg at jeg kommer til å se hjernemasse om jeg ser direkte på hodet hans, og fester blikket mekanisk på den ene politibilen. Men jeg ser ansiktet hans da de vender ham over på båren, og jeg er overasket over hvor ung og uskyldig han ser ut. Et pent, nesten vakkert ansikt, grimet av skitt, svette og blod.

Han som bodde på gangen hans gikk for å hente faren, men de kom seg ikke ut igjen før ambulansen var dratt. Heldigvis fikk han skyss med følgebilen som også skulle ned igjen. Jeg utvekslet telefonnummer med gangkompisen, Jørn før jeg gikk hjem igjen.

Og så spillte jeg tetris før jeg la meg fordi jeg hadde lest et sted at det hjalp mot traumer.

Bristninger på tre nakkevirvler, hevninger ved ryggrad, delvis tap av følelse på venstre side, traume mot hode. De opererte ham nå på søndag og på mandag skal de sette inn titanskruer. I beste tilfelle kan han slutte med nakkekrage om tre måneder. I morgen skal jeg besøke ham og farens hans på sykehuset.

Men så langt er det mest ironiske poetiske ved hele greia at alle vennene hans kjenner meg igjen som hun der hjelpsome dama som jobber på Rema. Det er meg, jeg gir råd om pizzaost og ringer etter ambulanser midt på natten...

Oslo brenner, eller kanskje det bare er øyene mine som svir

Jeg hadde det litt travelt torsdag kveld og hadde egentlig bare tenkt å stikke en snartur nedom stortinget for å hjelpe en venninne å dele ut flyers. Leser du nettavisene sier det seg selv at kvelden ble hakket mer strabasiøs enn forventet.

Jeg kom med banen et par minutter før 17:00 med noen vage forventninger om å disse Siv Jensens appell. Mariell Lerand i Oslo Sv's utenlandsgruppe hadde oppfordret folk på ei mailingliste om å snu henne ryggen når hun begynte å tale, det hørtes symbolsk og fredelig ut på meg, så jeg var i grunnen mest bekymret for å komme så sent at min personlige ryggsnuing ikke ville bli synkront med restens.

Så snart jeg fikk meg opp på Egertorget innså jeg omsider at det ikke kom til å bli riktig så enkelt. For det første var gata forran meg stinn av folk, for det andre hadde politiet satt opp gjerder, biler og drøss med uniformkledde rundt hele Eidsvoldsplass. Jeg begynte å misstenke at Siv Jensen ikke ville ha muligheten til å merke at vi snudde henne ryggen, her ute kunne hun vel knapt se oss.

Men høre oss det kunne dem vel der inne, så jeg fant meg en plass og begynte å rope slagord. Det var ingen særlig form for organisering på utsiden så det ble ropt litt om hverandre, men jeg syntes det var sjarmerende hvordan man kunne skape en liten bølge av rop bortover ved å begynne ett nytt slagord.

Så langt var alt greit, jeg fant venninnen min og fant ut at hun allerede var tom for flyers, det var visst ikke vanskelig å få folk til å ta dem. I grunnen var det vel tvilsomt om dem egentlig trengte flyersene, for de virket engasjerte så det holdt fra før.

Det lå bråk i luften hele tiden, og allerede tidlig i protesten kastet folk ei eller annen flaske eller noe over barrikaden for å lage kvalm for folk innafor.

Jeg må si det, jeg har ikke noe imot folka som sto på innsiden, de har sine grunner for hvem de valgte å vise sin sympati for. Etterpå så jeg en gammel dame på vg-tv eller noe som snakket om hvordan det sto i bibelen at de måtte støtte Israel. Når jeg hører sånt greier jeg ikke å bli sint på gamle damer, og det er vel litt sent å prøve å få dem til å forandre mening i alle fall.

Uheldigvis er det ikke bare gamle damer som kan ha litt vanskelig for å se saken fra flere sider. Illsinte ungdommer, de fleste jeg kunne se i varierende grad av utenlandsk opprinnelse, gjorde sitt beste for å skape mest mulig bråk. Jeg har mye av det samme i meg selv, så jeg kjente igjen følelsen, men jeg tar uansett sterk avstand fra det. Det går ikke an å protestere mot vold med vold. Jeg er veldig for bråk i form av roping og hyling og sånn, men sånn bråk der man tenner på ting og knuser butikkvinduer, det burde folk ha selvrespekt nok til å holde seg unna.

Ting ble først virkelig dramatiske når Israelvennene fikk lyst til å dra hjem igjen, det er ikke lett å evakuere når man er kringsatt av ampre "fiender". Det hadde heldigvis blitt tatt forhåndsregler og store busser stoppet opp i stortingsgata for å plukke dem opp. Jeg lurer på hva som fikk dem til å løpe i slik hast til bussene? Det var vel ett eller annet, men jeg håper det ikke var en bevisst strategi, for jeg er sikker på at synet av de løpende hatsobjektene satte enkelte sinner litt mer i brann enn de ville blitt ellers.

Det gikk selvfølgelig som det måtte gå og de første bølgene av tåregass kom veltende oppover. Fett, tenkte jeg, nå fikk jeg også oppleve tåregass. Jeg hadde nemlig lugget til sengs med influensa/forkjølelse og gått glipp at demonstrasjonene så langt. Bare for å si det, jeg synes ikke at det er kult at tåregass ble et nødvendig redskap for politiet, men jeg har vel en eller annen pøbel i hjertet som var lykkelig over å ha opplevd demo med tåregass...

Det var vel rundt nå jeg begynte å miste fullstendig oversikten over hva som foregikk. Det så ut som om det var ett eller annet basketak nede i stortingsgata, med en del fyrverkeri. Jeg så at politiet jaget noen folk ned Rosenkranzgate og så vellet nye bølger med tåregass oppover. Jeg og venninnen min bestemte oss for å bevege oss opp mot karl johan istedet, i et misslykket forsøk på å unngå den sviende gassen.

Det vi etterhvert oppdaget var at det ikke fantes noen retning å gå i hvor gassen ikke svei verre og verre. Til slutt løp vi inn på en matvarebutikk på lille grensen og ble stående der inne å hive etter pusten i godt selskap med meddemonstranter og tilfeldige forbipasserende som var like rammet.

Søren som det svei, det var som å få rå løk og chili gnidd inn i fjeset, jeg måtte tviholde på hanskene mine for å ikke gni meg i øynene. Uff, stakkars de små barna, de greide ikke å la være og enkelte hadde store hovne poser under øynene. Men kids gir ikke opp så lett, de kjøpte en sitron og løp entusiastiske ut igjen :) For noen psykopatfrø :))

Det ble litt drama da en dame besvimte og falt over ende, hun hadde heldigvis nok av familie rundt seg som hentet vann til henne og passet på. Så selv om jeg hadde lyst til å gjøre noe for å hjelpe innså jeg at jeg var dønn overflødig i dette tilfellet.

Vi hadde i utgangspunktet tenkt å vente der inne til gassen la seg litt, men det ble heller motsatt, gassen bestemte seg heller for å sige sakte men sikkert inn i butikken. Vi bestemte oss for å bryte opp, det kom nok ikke til å bli bedre.

Klokken var ikke mer enn halv syv da jeg tok t-banen hjem igjen, men det føltes ut som om jeg hadde vært ute i timesvis. Da jeg leste på nettavisene senere var jeg litt glad for at jeg dro da jeg gjorde det, men jeg skulle gjerne vært med på fakkeltoget som gikk fra youngstorget.

Slutten på visa blei vel at jeg ikke fikk sjansen til å snu Siv Jensen ryggen, men hun endte opp med å feige ut av fakkeltoget. Jeg tror faktisk ingen hadde brydd seg om at hun hadde vært der. Det jeg har hørt var ting markant fredsommelige i forhold til opptaktene. Men selvfølgelig, det kunne hun jo ikke visst på forhånd.

Men når vi snakker om provokatører og respektløshet, hva trodde de egentlig de markerte, de som sto det oppe på Eidsvolds plass, med svære Israelske flagg og filmskjerm som vist enda et vaiende Israelsk flagg. Jeg skjønner det i teorien, men i praksis spytta de bare folk i trynet og fikk reaksjon som forventa.

Senere på kvelden snakket jeg med en som gjerne skulle vært der blant de vaiende Israelske flaggene. Han overøste meg med spørsmål om hvorfor jeg syntes det var greit at barn døde i Kongo allerede før jeg hadde fått sagt noe som helst. Problemet til folk sånne som ham (og det på begge sider) er at de ikke stopper opp for å lytte til hva som egentlig beveger seg i hodene og hjertene til dem som er på den andre sia. Og det er praktisk viss man har lyst til å være en kvalm selvhøytidelig jævel, men ikke viss man har lyst til å skape mer forståelse og fred her i verden...

Dagens oppfordring er den samme som alltid, chill ned og spør åpne spørsmål før du anklager. Så kan du i det aller minste komme med konstruktiv kritikk i stedet for oppramsa oppgulp.

Gaza blør, hjertene våre blør, hjernen min blør...

Ansvaret for krisen? Hæ? Hvor banal og historieløse kan folk bli. Det finnes ikke et eneste levende individ i hverken Israel eller Palestina per i dag som har «ansvaret for krisen.» Og skal man se nærmere på historien bak krisen kunne vi like så godt boikottet Storbritania, eller oss selv for den saks skyld. Norge ville nemlig ikke ta i mot jødiske flyktninger etter krigen, ingen europeiske land var noe særlig innstilt på det heller. Dette på tross av at de såkalte «jødiske flyktningene» like så gjerne kunne bli kalt europeere etter flere generasjoners opphold i europeiske land.

Jeg leser at israelske fly dropper flygesedler der de oppfordrer Palestinerene til å trekke sørover, og jeg spør like hoderistende som avisen, «hvor i all verden er det meningen de skal dra?» Gaza er jo omtrent hermetisk lukket om man ikke er norsk statsborger på vei ut. Men også dette minner meg om fortidens synder. Hvor skulle jødene dratt hen da? For drøye femti år siden hadde de ikke mange valg og verdens(vestens) interesse om å «jage» dem til Israel var betydelig.

Og fant den nyfødte Israelske staten i sitt pure gavmildt gitte nye gamle fedreland? Jo de fant seg kringsatt av enda flere som helst skulle sett at de bare hadde blitt gassa ihjel først som sist. Lille nye Israel hadde ingen grunn til å forvente hjelp fra Europa om de skulle bli angrepet på ordentlig, så da gjaldt det å vokse seg så stor og stygg så fort som mulig. USA pøste penger og våpen i dem over en lav sko. Men dog, USA gjorde jo det med mange andre også, riktignok i mindre skala om ikke med heldigere resultat.

Det er ikke vanskelig å forstå Israel logisk nå heller, men det betyr ikke at jeg tror det de driver på med er særlig klokt, eller forsvarlig på noen måte.

Det er bare det. Jeg nekter å demonisere den ene siden her. Hva er galt med hodene til folk, er de så skada av gørr fra hollywood at de automatisk kategoriserer den ene siden som skurken og den andre som, hva? Helten? Det fører til absurde utsagn som at «jødene har glemt holocaust.» Hva mener de? har «underdog'en» glemt hvordan det er å være «underdog»? Er det skam på de historieløse jødene nå?

Om en tyder dagenes herjinger på at «jødene» er alt annet enn historieløse. De lever i en verden der deres utryddelse er en faktisk mulig utgang av en konflikt, de har opplevd det før, for å være litt banal på slutten. Så hva gjør en når en husker hvordan en hel verden stille bivånet ens nedgassing i flere måneder før Tyskland endelig foretok seg noe virkelig upopulært? Jeg vet hva jeg ville gjort, og jeg ville ikke spurt først heller.

Jeg sitter hjemme med influensa og er gørr ulykkelig over å ikke ha kommet meg på noen av demoene. For jeg hater Israel så intenst akkurat nå at det beste ville vært å skrike raseriet av meg.

Sluttstreken i hele denne krigen er som alle andre kriger for meg: «barn blir drept.» Og akkurat nå driter jeg i hvem som har ansvaret, jeg vil bare vite hva som skal til for å slutte: «barn blir drept». Kanskje Hamas burde skjerpe seg og ofre seg for det Palestinske folket, jeg driter i moral, detaljer og politikk, vi kan snakke seriøst etter at den pressende saken har blitt håndtert: «barn blir drept.» For Israel rullet inn i dette like seigt et jordskred, de kommer ikke til å stoppe opp tenke seg om og slutte.

Så noen må ta fingeren av avtrekkeren først. Og om den store fyren er loka på syre, så får den lille fyren prøve å jenke seg for øyeblikket og se situasjonen an.