Trøtt-emo

Jeg skal dø. Jeg vet det muligens er mange år til, at det kommer til å ta ti år til før jeg virkelig kan begynne å legge merke til at kroppen eldres. Men jeg skal altså dø. Det skal bli mørkt og stille. Og jeg skal ikke være der lengre.

Jeg vet det muligens er lenge til, men hva er tid? Ti år gikk så fort at jeg knapt la merke til det, jeg blir distrahert av noe og så har ti år gått igjen. Og så tyve år og så tyve år til, og jeg kommer til å bevege meg inn i felter der statestikken plutselig jobber mot meg. Hva er tid, en illusjon av muligheter? Akkurat nå befinner jeg meg i mine minner i barndommen og i mine forestillinger alderdommen. Jeg er der allerede, i den bittre realiteten om at jeg ikke er bestandig, ikke evigvarende. Tid er ikke noe jeg har, det er noe som allerede er tatt i fra meg.

Og jeg er redd for å dø, redd for tommheten der fremme, som kommer sigende mot meg, uten at jeg kan vite hvor nær meg den er.

Jeg er allerede død, tusen ganger.

Og når jeg allerede er død, hvorfor skal jeg egentlig leve videre?

Hvis det at jeg frykter intetheten er den eneste grunnen til at jeg fortsetter å leve, hva er da vitsen med det hele?

Hjertet mitt slår.

Jeg er redd for å leve, redd for å glemme at jeg skal dø, for å ikke være forberedt når døden kommer.

Jeg er redd for å satse, bare for å finne ut at det var for sent.

Redd for å finne ut at jeg ikke klarte det.

Hjertet mitt slår.

Jeg skal dø.

Jeg lever.

Nå.