Oooh nooo en pupp som blir sugd på ;,((

Det ble visst litt pinlig på stortinget her om dagen, da Heidi Sørensen oppdaget at barnet sitt var sultent og begynte å amme det, der og da, uten skam, under åpen høring. Folk skal visst ha ”glodd” og følt seg ”brydd”, jeg mener ærlig talt, kan man ikke la være å glo viss det er så pinlig da?

Jeg har i det siste fundert litt på hvorfor det er så fryktelig skammelig å se på kvinnens bryster? Vi ser menns brystvorter rett som det er og da er det plutselig greit, selv om de som har prøvd seg frem vet at de er like mye en erogen sone som kvinnenes.

Hva er det som feiler sykingene som synes synet av en baby som spiser (slik de selv gjorde en mannsalder siden) er ekkelt, ja faktisk perverst på grensen til noe seksuelt?

Jeg føler meg faktisk vagt brydd selv noen ganger når jeg ser det ute, men jeg kommer over det etter et par minutter. Kan ikke folk bare ta seg sammen og konsentrere seg om sine egne saker? Det er ikke så fordømt vanskelig…

Nettsider som gir meg lattis, I

Dette er en nettside jeg oppdaget etter at jeg begynte å prøve å lære meg japansk. Den inneholder en mengde med eksempler på feil bruk av Engelsk i Japansk reklame, logoer, instrukser og klestrykk. Jeg kikker inn her sporadisk for jeg har lest omtrent alt i arkivene før. Kommer vel et nytt bilde ca hver dag.



web-verten understreker at disse er ekte eksempler og ikke falske som man kan finne på mange andre sider.

Jeg har i allefall fått lattis her mange ganger, og kommer forhåpentligvis til å fortsette med det.

Kvinnenes thrillerliv

En ting som slo meg her om dagen i det jeg satt og funderte på menns hang til action og splatterfilmer, er at kvinner får mye spenning helt gratis i sin jevne hverdag.

Gjøremål som for mannen fremstår som helt vanlige, ufarlige og til og med hyggelige kan anta en helt annen karakter for en kvinne. Som å dra hjem fra jobben om kvelden, bli med noen på nachspiel, haike, eller kanskje det bare er å gå ned i parkeringshuset for å hente bilen.

Der mannen lever et kjedelig, grått manneliv, lever kvinnen et thrillerliv, særlig viss hun leser avisen daglig og holder seg oppdatert. Der mannen går og lurer på hva han skal ha til middag, går kvinnen med skjulte våpen og gjennomgår drillen hun har øvd inn viss noe skulle skje. Der mannen står og irriterer seg over at bussen ikke kommer, står kvinnen og lurer på hvorfor mannen ser på henne på den merkelige måten, det er litt ubehagelig, kanskje han er en sånn psyko, neida hun innbiller seg ting, eller, neida… Thriller, suspence, action.

Kvinnen har tillatelse til å fike til folk og sparke dem i ballene for å beskytte seg selv, hun lever tidvis undercover for å unngå bråk med kvalme typer, og hun balanserer tidvis rundt i en risikosport av noen sko. Viss hun skulle være så heldig å inngå et forhold med noen, er det nesten uten unntak med noen som er dobbelt så sterk som henne og som statistikken påstår hun burde være mer redd for enn hun er for mannen i smuget. Viss ikke kvinnen hadde vært gjennomført badass og modig hadde hun aldri turt det i utgangspunktet. Det er få menn som ville gjort det samme…

Så derfor trenger mannen sine actionfilmer for å få utløp for sin hang til spenning i et relativt ufarlig miljø. Kvinnen derimot trenger bare åpne øynene om morgenen.

Og la meg ikke begynne på kvinnene i fattige land. De verste splatter og exploitationfilmene blir patetiske, bløte klissefilmer i sammenligning…

Sitemeter-antall besøkende

Jeg bestemte meg for å legge til en dings som teller antall besøkende på bloggen min. Hovedpoenget med det var vel at jeg mistenkte at jeg snakket mest med meg selv. Mistanken er herved bekreftet, men jeg lever jo i håpet.

Spørsmåelt er om det er litt vel jålete med sitemeter, når man ikke har kommet over 50 pers på to dager? Eller om det rett og slett er morsomest å følge med på nå i den spede begynnelsen?

Håper i allefall at dette er den spede begynnelsen og ikke det fantastiske høydepunktet...

Slottsparksafari

I disse ”Voldtektstider” vet vi jo alle hvor jenter bør og ikke bør ferdes. Vi trenger ikke Massemediapekefingeren for å forstå at Akerselva kan være litt luguber etter mørkets frembrudd, eller at mørke parker og bakgater har sin medfølgende risiko. Etter den såkalte ”bølgen” på Grünerløkka og omegn, så har det i tillegg vist seg at det meste utenom Karl Johan og Storgata kan regnes som bakgater og smug i oslo…

Alt dette dupper nede i underbevisstheten min i det jeg går fra Spasibar midt på natten en gang i mai, det våkner sakte til liv i det jeg passerer Kunstens hus, og strekker seg dovent i det jeg bestemmer meg for å gå rundt parken og ikke igjennom. Det strekker seg som en soldrukken katt og setter klørne i meg, og jeg stopper på fortauet, et øyeblikk, fullkomment forbannet.

Hvorfor skal ’jeg’ måtte bøye meg for at andre er ’sjuke’…

Resolutt snur jeg meg, og strener irritert ned grusveien.

Irritasjonen fordamper i det jeg ser trærne omkranse meg. Opplyste av gatelysene ser de ut som eventyrtrær, og jeg får assosiasjoner til Narnia, og til svale sommernetter jeg har i vente. Til høyre for meg oppe i bakken marsjerer Gardistene forbi, jeg lurer halvt på om de hadde bedt meg om å forlate den farlig parken om de hadde sett meg.

Men de ser meg ikke og jeg er lettet, lettet over å kunne vandre videre, begynner å se meg om etter motiver. Kjenner kameraet henge vandt mot hoften min, jeg kan plukke det frem fra vesken uten å se på det, stiller inn Iso og lukkerhastighet, tilpasser hvitbalansen til det gule lyset fra lyktene.

Jeg tar bilder av blader opplyst nedenfra mot nattemørket. På displayet ser der mest ut som et regn av lys, jeg nyver brynene og stiller inn på nytt, tar nye bilder, irriterer meg svakt over at jeg ikke har med noe stativ. Det er da jeg legger merke til det, bevegelsen til venstre for meg.

Jeg fryser ikke til slik jeg trodde jeg ville gjort det, om en fremmed mann skulle komme frem fra buskene midt på natten i en øde park og komme mot meg. Jeg står musestille og ser på ham, avventer situasjonen for å se om han skal strene den ene eller den andre veien, om han skal si hei, om det viser seg å være noen jeg ikke kjenner igjen uten brillene mine.

Men bak meg er det bare et gjerde, og jeg kjenner ham ikke igjen i det han kommer inn i skarpsynet mitt. ’Oi da.’ Tenker jeg vagt ironisk, vagt forventningsfullt, kjenner føttene stå trygt mot bakken. Så tar jeg opp kameraet og sikter, skyter.

Bildet på skjermen, ble lyssvakt, nesten svart, jeg bytter raskt til autoinnstillingen, holder kameraet opp foran brystet. Han er helt oppi ansiktet på meg nå, har enda ikke sagt noe, eller gjort noen tegn til hva det nå enn er han vil. Jeg prøver på et smil. ”Hei, jeg er ute og tar litt bilder og sånn… hatt en fin kveld eller?” Kjenner hvordan roen min butter mot usikkerheten hans. ”Kan jeg hjelpe deg med noe?”

Han mumler noe til svar og jeg tar bilde av ham igjen, men han snur seg vekk. Nakken hans lyser mot meg på skjermen i det han snubler noen skritt bakover. ”Du skal vel ikke legge det ut på internett?” Spør han. ”Neida.” Sier jeg kjekt. ”Det er til sånn privat bruk, om du ikke har noe i mot det.” Ser ham inn i de unnvikende øynene, leter etter noe jeg kan kommunisere med der, uten å finne det.




Han står der et øyeblikk, begynner han å bevege seg oppover veien, vekk fra meg. Jeg blir stående en smal liten stund, tar et siste bilde av treet før jeg går videre selv. Den underlige roen stryker seg fremdeles langs ryggen min og maler fornøyd. Jeg smiler, det går over i et glis, føler meg dritkul, på toppen av verden, uovervinnelig. Ler litt for meg selv og rister på hodet.

Sånn er parkene om natten, en eneste stor safari, de burde hatt guidede turer der menn ble lyst opp av flombelysning imens de huket seg ned i busker. Og guiden sier ”Her har dere voldtektsmannen, i sitt naturlige habitat, vi er trygge inne i bilen nå, men jeg ville ikke vært her alene om natten…

…Følte meg så jævlig dritkul. Men du får meg ikke til å gå der alnene en gang til…

ps. jeg stiller meg fullstendig åpen til hvilke hennsikter mannen hadde, men det er åpent for drøfting...