Slottsparksafari

I disse ”Voldtektstider” vet vi jo alle hvor jenter bør og ikke bør ferdes. Vi trenger ikke Massemediapekefingeren for å forstå at Akerselva kan være litt luguber etter mørkets frembrudd, eller at mørke parker og bakgater har sin medfølgende risiko. Etter den såkalte ”bølgen” på Grünerløkka og omegn, så har det i tillegg vist seg at det meste utenom Karl Johan og Storgata kan regnes som bakgater og smug i oslo…

Alt dette dupper nede i underbevisstheten min i det jeg går fra Spasibar midt på natten en gang i mai, det våkner sakte til liv i det jeg passerer Kunstens hus, og strekker seg dovent i det jeg bestemmer meg for å gå rundt parken og ikke igjennom. Det strekker seg som en soldrukken katt og setter klørne i meg, og jeg stopper på fortauet, et øyeblikk, fullkomment forbannet.

Hvorfor skal ’jeg’ måtte bøye meg for at andre er ’sjuke’…

Resolutt snur jeg meg, og strener irritert ned grusveien.

Irritasjonen fordamper i det jeg ser trærne omkranse meg. Opplyste av gatelysene ser de ut som eventyrtrær, og jeg får assosiasjoner til Narnia, og til svale sommernetter jeg har i vente. Til høyre for meg oppe i bakken marsjerer Gardistene forbi, jeg lurer halvt på om de hadde bedt meg om å forlate den farlig parken om de hadde sett meg.

Men de ser meg ikke og jeg er lettet, lettet over å kunne vandre videre, begynner å se meg om etter motiver. Kjenner kameraet henge vandt mot hoften min, jeg kan plukke det frem fra vesken uten å se på det, stiller inn Iso og lukkerhastighet, tilpasser hvitbalansen til det gule lyset fra lyktene.

Jeg tar bilder av blader opplyst nedenfra mot nattemørket. På displayet ser der mest ut som et regn av lys, jeg nyver brynene og stiller inn på nytt, tar nye bilder, irriterer meg svakt over at jeg ikke har med noe stativ. Det er da jeg legger merke til det, bevegelsen til venstre for meg.

Jeg fryser ikke til slik jeg trodde jeg ville gjort det, om en fremmed mann skulle komme frem fra buskene midt på natten i en øde park og komme mot meg. Jeg står musestille og ser på ham, avventer situasjonen for å se om han skal strene den ene eller den andre veien, om han skal si hei, om det viser seg å være noen jeg ikke kjenner igjen uten brillene mine.

Men bak meg er det bare et gjerde, og jeg kjenner ham ikke igjen i det han kommer inn i skarpsynet mitt. ’Oi da.’ Tenker jeg vagt ironisk, vagt forventningsfullt, kjenner føttene stå trygt mot bakken. Så tar jeg opp kameraet og sikter, skyter.

Bildet på skjermen, ble lyssvakt, nesten svart, jeg bytter raskt til autoinnstillingen, holder kameraet opp foran brystet. Han er helt oppi ansiktet på meg nå, har enda ikke sagt noe, eller gjort noen tegn til hva det nå enn er han vil. Jeg prøver på et smil. ”Hei, jeg er ute og tar litt bilder og sånn… hatt en fin kveld eller?” Kjenner hvordan roen min butter mot usikkerheten hans. ”Kan jeg hjelpe deg med noe?”

Han mumler noe til svar og jeg tar bilde av ham igjen, men han snur seg vekk. Nakken hans lyser mot meg på skjermen i det han snubler noen skritt bakover. ”Du skal vel ikke legge det ut på internett?” Spør han. ”Neida.” Sier jeg kjekt. ”Det er til sånn privat bruk, om du ikke har noe i mot det.” Ser ham inn i de unnvikende øynene, leter etter noe jeg kan kommunisere med der, uten å finne det.




Han står der et øyeblikk, begynner han å bevege seg oppover veien, vekk fra meg. Jeg blir stående en smal liten stund, tar et siste bilde av treet før jeg går videre selv. Den underlige roen stryker seg fremdeles langs ryggen min og maler fornøyd. Jeg smiler, det går over i et glis, føler meg dritkul, på toppen av verden, uovervinnelig. Ler litt for meg selv og rister på hodet.

Sånn er parkene om natten, en eneste stor safari, de burde hatt guidede turer der menn ble lyst opp av flombelysning imens de huket seg ned i busker. Og guiden sier ”Her har dere voldtektsmannen, i sitt naturlige habitat, vi er trygge inne i bilen nå, men jeg ville ikke vært her alene om natten…

…Følte meg så jævlig dritkul. Men du får meg ikke til å gå der alnene en gang til…

ps. jeg stiller meg fullstendig åpen til hvilke hennsikter mannen hadde, men det er åpent for drøfting...